*Håpefull*
Glad i forumet
Hvordan orker man det når alt kommer til alt? Jeg har alltid gledd meg over barn og gledet meg til å bli mor og få fylt opp søskenflokken etter hvert og underveis. MEN det var før jeg ble mor og fikk oppleve det så tettpåNoe så fantastisk og stort å få oppleve men du verden for et slit, MYE mer enn jeg hadde drømt om. Anyway, ville absolutt ikke byttet det bort mot noe og jeg er helt uendelig evig glad i henne (datteren)men så mye som tålmodigheten har fått prøvd seg og utslittsnivået som jeg har ligget på som etter jeg ble mamma, det er et kapittel for seg selv.
Regner med andre har kjent på noe lignende?Hvordan klarer man å kjøre på med flere barn samtidig som man opplever det sånn å bli mamma? Jeg vil veldig gjerne at hun ikke skal bli enebarn og jeg har altså alltid drømt om en liten søskenflokk for barna mine. Men må si at jeg sliter litt med motivasjonen gitt...Nå er jeg 33 år og bør ikke vente sånn syyykt lenge før vi får neste "mann" i såfall..vil ha jaffal 2 stykker, muligens 3, noe som gjør at vi kanskje ikke "kan" pause altfor lenge. Hvordan klarte dere å komme over "kneika" å ta det steget å bestemme dere for flere barn, etter en allerede krevende småbarnsperiode? Det frister ikke akkurart pr nå, men jeg har som nevnt ikke lyst at hun skal bli enebarn og så er det jo hyggelig med en liten flokk da Glemmer man etterhvert hvor intenst det kan være med små barn sånn at det kun føles som en glede ved tanken på neste barn? Har undret litt på dette nemlig, her sliter vi bittelitt med den entusiastiske tilnærmingen med tanken på et evt. nytt familimedlem Blir ting bedre/lettere med neste barn, altså: at det gjerne oppleves mer intenst å være førstegangs foreldre?
Regner med andre har kjent på noe lignende?Hvordan klarer man å kjøre på med flere barn samtidig som man opplever det sånn å bli mamma? Jeg vil veldig gjerne at hun ikke skal bli enebarn og jeg har altså alltid drømt om en liten søskenflokk for barna mine. Men må si at jeg sliter litt med motivasjonen gitt...Nå er jeg 33 år og bør ikke vente sånn syyykt lenge før vi får neste "mann" i såfall..vil ha jaffal 2 stykker, muligens 3, noe som gjør at vi kanskje ikke "kan" pause altfor lenge. Hvordan klarte dere å komme over "kneika" å ta det steget å bestemme dere for flere barn, etter en allerede krevende småbarnsperiode? Det frister ikke akkurart pr nå, men jeg har som nevnt ikke lyst at hun skal bli enebarn og så er det jo hyggelig med en liten flokk da Glemmer man etterhvert hvor intenst det kan være med små barn sånn at det kun føles som en glede ved tanken på neste barn? Har undret litt på dette nemlig, her sliter vi bittelitt med den entusiastiske tilnærmingen med tanken på et evt. nytt familimedlem Blir ting bedre/lettere med neste barn, altså: at det gjerne oppleves mer intenst å være førstegangs foreldre?