Å bry andre når man selv er gravid

[Poppi]

Hei,

Jeg er 19 uker på vei og nå begynner det å syntes mer og mer. Er nr 2.

Jeg fikk vondt i magen av å se andre gravide før jeg ble gravid med førstemann, for jeg så jo hva jeg gikk glipp av og fikk en påminnelse.

Da jeg selv ble gravid, både med nr 1 og nr 2 syntes jeg det var litt vondt å fortelle til folk som ikke visste at vi sleit, spesielt om de potensielt sleit de og.

Jeg kjenner flere som har prøvd lenge og jeg føler vi har 'hoppa foran køen' før de.

Noen som har hatt litt samme tanker?

 

[Bruspulver]

Som en flere års prøver kan jeg bare svare for meg selv. Jeg syntes det var urettferdig da noen ble gravid med nr to mens vi enda prøvde på nr 1. Men jeg skjønte jo at det er ingen som kan noe for det. De gjorde det ikke med vilje. Jeg ble også glad på mine nære venners vegne når de fortalte om nyheten.

Inni meg ble jeg missunnelig, men aldri såret. Og så furta jeg et par dager hjemme og det gikk over.

Nå som jeg er gravid selv så er ikke dette noe jeg går rundt og forteller. Tar det når jeg ser folk eller om tema dukket opp. Perifere venner/bekjente tenker jeg ikke fortelle noe til.

 

[Eskimonika]

Kjente tanker.

 

[Sanndy]

Vi har vært veldig åpne denne gangen om at vi sliter og har trengt hjelp, begynte å fortelle folk om det da jeg var gravid med førstemann, ble lettere å snakke om da.

Vi prøvde i 3 år før jeg ble gravid med han, og denne gangen prøvde vi i 2 år, så føler ikke at jeg har sneket i noen kø, så kan være derfor jeg ikke har tenkt over eller kjenner på noen skyldfølelse rundt å fortelle nyheten, jeg forteller det så fort jeg får en sjanse (33 uker så nå er det jo helt opplagt uansett )

Men husker jo selv at jeg synes det var veldig urettferdig når folk fikk både nummer to og tre før meg

 

[Poppi]

Vi har vært veldig åpne denne gangen om at vi sliter og har trengt hjelp, begynte å fortelle folk om det da jeg var gravid med førstemann, ble lettere å snakke om da.

Vi prøvde i 3 år før jeg ble gravid med han, og denne gangen prøvde vi i 2 år, så føler ikke at jeg har sneket i noen kø, så kan være derfor jeg ikke har tenkt over eller kjenner på noen skyldfølelse rundt å fortelle nyheten, jeg forteller det så fort jeg får en sjanse (33 uker så nå er det jo helt opplagt uansett )

Men husker jo selv at jeg synes det var veldig urettferdig når folk fikk både nummer to og tre før meg

Det er helt annerledes når de du du forteller nyheten til vet at dere har prøvd lenge. Burde sikkert vært enda mer åpen men har feks ikke vært åpen med så mange kollegaer og folk som er bare bekjente.

Med nr 2 prøvde vi faktisk ikke lenge og heller ikke ivf. Så da tenker jeg at flere rundt som har prøvd lenge som ikke vet om prosessen vår for nr 1 tenker at vi har gått foran de i køen..

 

[Enkefalos]

Definitivt kjente tanker! Jeg har også syntes det har vært ubehagelig å utad være sånn "lykkelig, enkelt gravid". Spesielt denne gangen hvor det gikk såpass kjapt. Nesten så jeg har hatt lyst til å gå rundt med et skilt på meg hvor det står "tidligere langtidsprøver" bare for at folk skal skjønne at jeg ikke vil gni det inn hvis jeg skulle møte på folk som sliter. Jeg hadde et fryktelig vanskelig forhold til alle gravide da vi prøvde på førstemann, og jeg klarte ikke virkelig glede meg på noens vegne (annet enn andre langtidsprøvere). Min sorg overskygget alt annet, rett og slett. Så nei. Skjønner hva du mener.

 

[Poppi]

Nesten så jeg noen ganger ville at absolutt alle visste om veien, at det lyste ivf graviditet eller noe

Feks så er det flere bekjente som jeg har hørt at sliter med at får barn av andre, de vet ikke at vi har slitt, men de vet nok heller ikke at jeg vet. Det er ikke naturlig for noen av oss for å åpne seg for hverandre fordi vi ikke er alene sammen. Alt munner vel ut i at det er litt tabu fortsatt.

Før jeg fikk førstemann så følte jeg meg så alene når jeg så andre gravide. Nå har jeg nesten dårlig samvittighet for ufrivillig barnløse for graviditet nr 2,selv om jeg syntes vi fortjener det.

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, sikkert bare å lufte tankene mine litt..

 

[Poppi]

Definitivt kjente tanker! Jeg har også syntes det har vært ubehagelig å utad være sånn "lykkelig, enkelt gravid". Spesielt denne gangen hvor det gikk såpass kjapt. Nesten så jeg har hatt lyst til å gå rundt med et skilt på meg hvor det står "tidligere langtidsprøver" bare for at folk skal skjønne at jeg ikke vil gni det inn hvis jeg skulle møte på folk som sliter. Jeg hadde et fryktelig vanskelig forhold til alle gravide da vi prøvde på førstemann, og jeg klarte ikke virkelig glede meg på noens vegne (annet enn andre langtidsprøvere). Min sorg overskygget alt annet, rett og slett. Så nei. Skjønner hva du mener.

Skrev innlegget nedenfor før jeg leste ditt nå Enkefalos, godt å lese at vi har like tanker, på en måte, selv om det er kjipt at du har samme tanker! Jeg prøver alltid å være åpen med prosessen når det faller seg naturlig, men kan liksom ikke trykke problemene våre oppi ansiktet til alle

 

[Enkefalos]

Skrev innlegget nedenfor før jeg leste ditt nå Enkefalos, godt å lese at vi har like tanker, på en måte, selv om det er kjipt at du har samme tanker! Jeg prøver alltid å være åpen med prosessen når det faller seg naturlig, men kan liksom ikke trykke problemene våre oppi ansiktet til alle

Enig, det er litt godt å høre at man ikke er alene om å føle det sånn. Jeg merker at det denne gangen har vært mindre naturlig å skulle snakke om at man har vært langtidsprøver med nr 1 nettopp fordi det gikk så greit med nr 2. Litt vanskeligere å naturlig havne innpå temaet da liksom. Og ja, det er jo ikke alle som er komfortable med at man åpner seg heller, så det er et minefelt det der På en måte hater jeg at vår familie nå vil framstå som en sånn perfekt familie med perfekt aldersforskjell mellom barna Jeg var jo sikker på at det ville bli 4-6 år mellom dem

Sukk. Alt man skal bruke energi på altså

 

[Poppi]

Enig, det er litt godt å høre at man ikke er alene om å føle det sånn. Jeg merker at det denne gangen har vært mindre naturlig å skulle snakke om at man har vært langtidsprøver med nr 1 nettopp fordi det gikk så greit med nr 2. Litt vanskeligere å naturlig havne innpå temaet da liksom. Og ja, det er jo ikke alle som er komfortable med at man åpner seg heller, så det er et minefelt det der På en måte hater jeg at vår familie nå vil framstå som en sånn perfekt familie med perfekt aldersforskjell mellom barna Jeg var jo sikker på at det ville bli 4-6 år mellom dem

Sukk. Alt man skal bruke energi på altså

Helt enig! Alt blir så perfekt til slutt at jeg føler at det nesten blir for godt til å være sant! Føler at jeg må noen ganger må rettferdiggjøre det og si 'veien var veldig lang med nr en altså'. Ja det er ikke lett, hehe

 

[Lil-17]

Da vi ventet nr 2 følte ikke jeg på det da vi hadde en veldig lang vei for å bli gravid, men nå med tvillingene har jeg følt litt på det.. Selvom også de er icsi, så fikk vi dobbel bonus og har vært superheldige! Og de er så tett på nr 2, at det er jo ingen som tenker at vi har måtte ha hjelp.
Det er nok heller ingen som har mistanke om at nr 2 er blitt til ved hjelp, selvom det er stor aldersforskjell på 1 og 2, så var jeg så ung med nr 1 og det ser nok ganske naturlig ut at det tok noen år før det neste barnet kom.
Vi har jo gått fra å være langtidsprøvere til å være en storfamilie på 2 år, så føles feil å si at vi slet, lenge, og at jeg vet hvordan andre har det nå som vi har lykkes x 3.
Spesielt til dem som har fått beskjed om at de ikke kan få flere barn.. Føler jeg må unnskylde meg for å ha vært så utrolig heldig.

 

[Poppi]

Da vi ventet nr 2 følte ikke jeg på det da vi hadde en veldig lang vei for å bli gravid, men nå med tvillingene har jeg følt litt på det.. Selvom også de er icsi, så fikk vi dobbel bonus og har vært superheldige! Og de er så tett på nr 2, at det er jo ingen som tenker at vi har måtte ha hjelp.
Det er nok heller ingen som har mistanke om at nr 2 er blitt til ved hjelp, selvom det er stor aldersforskjell på 1 og 2, så var jeg så ung med nr 1 og det ser nok ganske naturlig ut at det tok noen år før det neste barnet kom.
Vi har jo gått fra å være langtidsprøvere til å være en storfamilie på 2 år, så føles feil å si at vi slet, lenge, og at jeg vet hvordan andre har det nå som vi har lykkes x 3.
Spesielt til dem som har fått beskjed om at de ikke kan få flere barn.. Føler jeg må unnskylde meg for å ha vært så utrolig heldig.

Skjønner tankene dine, godt å se at jeg ikke er alene om å tenke sånn dere er veldig heldige, og det er vi alle med våre små

 

[Katta]

Jeg tror jeg skjønner litt hva du tenkte . Følte mye på det når vi sleit med nummer to, følte på en måte ikke at jeg kunne klage fordi vi hadde en ,mange sliter jo med nummer en og. Samtidig var det veldig vondt å slite med nummer to ,men nå som vi har to føler jeg at min vonde erfaring ikke "hjelper "for de som sliter.

 

[JuliJente89]

Jeg følte ikke så på det st vi ble gravide nå, siden det er første bare med tvilling, og fikk det endelig til selv etter 5 år uten prevensjon. Jeg følte selv på at slle ble gravide rundt meg, værste var vel når bestevenninna mi ble gravid etter 7 mnd prøving bare. Ble ho glad på alle vegne bare følte meg så mislykket!

Men omtrent akk 1 pr etter venninnen min så ble vi gravide selv og da med de to vi ønsket

 

[VictoriaH]

Tror det er helt normalt. Husker spesielt oul var vanskelig, da satt vi blant mange som skulle til IVF på Rikshospitalet, men på «riktig» side av gangen. Var veldig sårt og ville bare skrike ut at jeg forstod.

 

[Veivalsa]

Tror det er helt normalt. Husker spesielt oul var vanskelig, da satt vi blant mange som skulle til IVF på Rikshospitalet, men på «riktig» side av gangen. Var veldig sårt og ville bare skrike ut at jeg forstod.

Akkurat det kjente jeg på også d jeg var der mye i forrige svangerskap. Selv om vi ikke hørte til ivf, så visste jeg jo at det var mange som skulle dit eller til fostermedisinsk pga dårlige nyheter. Har selv sittet der med mage og ventet på ul og samtidig visst at vi skulle miste babyen, så det er ikke alle gravide der som er i lykkelige omstendigheter heller.

 

[Enkefalos]

Tror det er helt normalt. Husker spesielt oul var vanskelig, da satt vi blant mange som skulle til IVF på Rikshospitalet, men på «riktig» side av gangen. Var veldig sårt og ville bare skrike ut at jeg forstod.

Det der har jeg følt på hver eneste kontroll vi har hatt på Riksen. Det skjærer i hjertet, for en gang var det oss som satt der. Nå var det jo ikke bare lykkelige omstendigheter her, for det var jo fostermedisinsk vi hørte til, og det var nesten så jeg følte for å rope det ut. Men de som sitter der og skal til IVF, ser jo bare magen. Kunne ønske de kunne hatt separat venterom til dem.

 

[VictoriaH]

Det der har jeg følt på hver eneste kontroll vi har hatt på Riksen. Det skjærer i hjertet, for en gang var det oss som satt der. Nå var det jo ikke bare lykkelige omstendigheter her, for det var jo fostermedisinsk vi hørte til, og det var nesten så jeg følte for å rope det ut. Men de som sitter der og skal til IVF, ser jo bare magen. Kunne ønske de kunne hatt separat venterom til dem.

Er snakk om en liten vegg bare

 

[Poppi]

Tror det er helt normalt. Husker spesielt oul var vanskelig, da satt vi blant mange som skulle til IVF på Rikshospitalet, men på «riktig» side av gangen. Var veldig sårt og ville bare skrike ut at jeg forstod.

Huff, så de sitter på samme sted? Stakkars folk

 

[VictoriaH]

Huff, så de sitter på samme sted? Stakkars folk

Er liksom hver sin side av venterommet, men ingen vegg i mellom.