Å begynne å jobbe igjen

[Mamma til G]

Nå er det ikke lenge før permisjonen er over. Begynner å jobbe bår baby er 9 mnd.
Jeg kan ikke være den eneste som kjenner en dyp sorg over tanken på å være borte fra baby i så mange timer?
Jeg kjenner jeg gruer meg bare mer og mer. Men mange har jo klart det før meg. Lengste jeg har vært borte fra baby er 20 min. Nå skal jeg klare 8 timer! Hvordan motivere seg selv til denne overgangen?

(La innlegger først i termingruppe, men ønsker litt erfaringer fra noen som har vært i samme situasjon)

 

[Miss_30]

Har begynt på jobb igjen når gutta var 8 mnd( ikke tvillinger) og var veldig klar. Gleda meg veldig Andre permisjonen var så tøff at jeg likte ikke å være hjemme, dessverre. Jobber du fullt?

 

[Mamma til G]

Har begynt på jobb igjen når gutta var 8 mnd( ikke tvillinger) og var veldig klar. Gleda meg veldig Andre permisjonen var så tøff at jeg likte ikke å være hjemme, dessverre. Jobber du fullt?

Skal jobbe 80% frem til september, og så ned til 50%, så helldigvis ikke fult! Jeg har nok mer seperasjonsangst enn ungen desverre. Det lengste jeg har klart å holde meg borte er en langt bad (20 min). Og dette nekta jeg å gjøre alene før ungen var fylt 6 mnd.. jeg tviler ikke ett sekund på at pappaen tar godt vare på baby. Jeg skulle bare ønske jeg kunne være med. Er vell redd for å gå glipp av noe i livet hennes. Redd for at hun skal glemme meg. Vet at dette ikke er reelt, men likevell er jeg livredd for at hun ikke skal få ett godt forhold til meg og glemme meg mens jeg er på jobb.
Er vell mer at jeg har slitt med angst før, men nå er den flyttet over på baby. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare en hel jobbdag, og samtidig være tilstede i jobben.
vet ikke helt vvirdan jeg skal forklare det.

 

[Mamma til G]

Vil påpeke at jeg aldri kunne tenkt meg en annen jobb, og jeg er glad i både arbeidsoppgavene og kollegaene mine, så ingenting med trivsel å gjøre i det hele tatt.

 

[B]

Skal jobbe 80% frem til september, og så ned til 50%, så helldigvis ikke fult! Jeg har nok mer seperasjonsangst enn ungen desverre. Det lengste jeg har klart å holde meg borte er en langt bad (20 min). Og dette nekta jeg å gjøre alene før ungen var fylt 6 mnd.. jeg tviler ikke ett sekund på at pappaen tar godt vare på baby. Jeg skulle bare ønske jeg kunne være med. Er vell redd for å gå glipp av noe i livet hennes. Redd for at hun skal glemme meg. Vet at dette ikke er reelt, men likevell er jeg livredd for at hun ikke skal få ett godt forhold til meg og glemme meg mens jeg er på jobb.
Er vell mer at jeg har slitt med angst før, men nå er den flyttet over på baby. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare en hel jobbdag, og samtidig være tilstede i jobben.
vet ikke helt vvirdan jeg skal forklare det.

Jeg tror det du føler er veldig vanlig. Jeg har hatt det litt slik med begge mine, har ikke vært klar for å jobbe og være borte fra dem, særlig ikke yngste der planen var jobb da hun ble sju måneder slik det er med permisjonsordningen nå. Nå ble det heldigvis hjemmekontor pga pandemien, så ble i praksis hjemme med henne til hun bikket året.

Det eneste jeg kan si er at det går seg til. jeg grudde meg lenge før permisjon var slutt ig syntes det var veldig vanskelig at jeg ikke skulle være hjemme med dem på den måten. Med eldste ble det slik at vi var delvis hjemme og delvis jobbet frem til han var 1,5 år, fordi samboer jobbet turnus og sjefen godtok gradert permisjon. Da han begynte I bhg ble lillesøster født. Og med henne ble det hjemmekontor til hun var året, og det er fremdeles hjemmekontor. Det synes jeg hjelper veldig på, men nå gruer jeg til ammefri og hjemmekontor er slutt.

Har du rett på ammefri, ammer du? Det gir jo faktisk også en del ekstra tid. Det vil gå seg til, men du er langt fra den eneste som sliter litt med å forlate babyen når de er så små, og som sørger over at permisjon er slutt.

 

[Mamma til G]

Jeg tror det du føler er veldig vanlig. Jeg har hatt det litt slik med begge mine, har ikke vært klar for å jobbe og være borte fra dem, særlig ikke yngste der planen var jobb da hun ble sju måneder slik det er med permisjonsordningen nå. Nå ble det heldigvis hjemmekontor pga pandemien, så ble i praksis hjemme med henne til hun bikket året.

Det eneste jeg kan si er at det går seg til. jeg grudde meg lenge før permisjon var slutt ig syntes det var veldig vanskelig at jeg ikke skulle være hjemme med dem på den måten. Med eldste ble det slik at vi var delvis hjemme og delvis jobbet frem til han var 1,5 år, fordi samboer jobbet turnus og sjefen godtok gradert permisjon. Da han begynte I bhg ble lillesøster født. Og med henne ble det hjemmekontor til hun var året, og det er fremdeles hjemmekontor. Det synes jeg hjelper veldig på, men nå gruer jeg til ammefri og hjemmekontor er slutt.

Har du rett på ammefri, ammer du? Det gir jo faktisk også en del ekstra tid. Det vil gå seg til, men du er langt fra den eneste som sliter litt med å forlate babyen når de er så små, og som sørger over at permisjon er slutt.

Tusen takk for svar. Var ganske godt å høre jeg ikke er den eneste. De fleste sier at «nå må det vell bli godt å jobbe litt» eller «nå må det bli godt med litt fri fra baby», men nei. Jeg liker tiden med baby. Det gjør ingenting for meg at hennes behov går først. Men det var veldig godt å høre at jeg ikke var alene!
Jeg har rett på ammefri. Og de sier jo at det bare er å ta den når baby har behov, så skal arbeidsgiver gi etter. Er desverre ikke så lett, da jeg ikke ønsker å sette arbeidsgiver i en vanskelig situasjon. Jeg kommer til å ta det ut, men litt redd for at avskjeden kommer til å bli tung etter ammefri også. Hvis hun gråter mye når jeg skal reise igjen mm., kommer bare til å sitte med mer dårlig damvittighet. Men igjen. Jeg vet jo ikke hvordan det blir når jeg er i jobb. Og jeg har jo aldri prøvd å forlatt baby, så vet ikke om hun synes det er ok heller.

 

[Mymlen93]

Jobber deltid, babyen min er 4mnd å jeg har allerede jobba litt i 2 mnd. Dette er 3.mann og etter 3 tett barn med lange permisjoner og sen barnehagestart på de to eldste var jeg rett å slett lei. Å jobbe gir meg energi, glede, frihet. husker jeg gruet meg sykt etter perm med nr1, men det gikk fint det også. Godt å komme ut av den babybobla å kunne snakke med andre folk å være mer enn bare mamma.

 

[Pilfink]

Nå er det ikke lenge før permisjonen er over. Begynner å jobbe bår baby er 9 mnd.
Jeg kan ikke være den eneste som kjenner en dyp sorg over tanken på å være borte fra baby i så mange timer?
Jeg kjenner jeg gruer meg bare mer og mer. Men mange har jo klart det før meg. Lengste jeg har vært borte fra baby er 20 min. Nå skal jeg klare 8 timer! Hvordan motivere seg selv til denne overgangen?

(La innlegger først i termingruppe, men ønsker litt erfaringer fra noen som har vært i samme situasjon)

Skjønner deg godt, er i samme situasjon, men heldigvis på hjemmekontor. Grudde meg selv til det, og var redd baby skulle bli frustrert over at jeg var i huset men ikke tilgjengelig for kos og lek hele tiden. Men det har gått fint, og jeg har fått mye mer energi til ettermiddag/kveld og natt med baby etter at jeg fikk litt «fri» fra ansvaret. Nå er det nye at jeg gruer meg til barnehagestart når han er 13 måneder. DET føles fullstendig hjerteskjærende. Men dette er vel bare starten på et liv av bekrymringer som førstegangsmamma.

 

[Stolt mamma]

Jobber deltid, babyen min er 4mnd å jeg har allerede jobba litt i 2 mnd. Dette er 3.mann og etter 3 tett barn med lange permisjoner og sen barnehagestart på de to eldste var jeg rett å slett lei. Å jobbe gir meg energi, glede, frihet. husker jeg gruet meg sykt etter perm med nr1, men det gikk fint det også. Godt å komme ut av den babybobla å kunne snakke med andre folk å være mer enn bare mamma.

Var raskt tilbake med nr 2 og 3, men var mye vanskeligere med nr 1. Hadde gradert permisjon nettopp for å slippe å gå tilbake 100% med en gang. Siden det er nr 1 til tr så skjønner jeg godt at det er vanskelig. Ville tatt ammefri på begynnelsen eller slutten av dagen då arbeidsdagen blir litt kortere også går det ann å ta en tlf hjem og snakke litt på FaceTime

 

[B]

Tusen takk for svar. Var ganske godt å høre jeg ikke er den eneste. De fleste sier at «nå må det vell bli godt å jobbe litt» eller «nå må det bli godt med litt fri fra baby», men nei. Jeg liker tiden med baby. Det gjør ingenting for meg at hennes behov går først. Men det var veldig godt å høre at jeg ikke var alene!
Jeg har rett på ammefri. Og de sier jo at det bare er å ta den når baby har behov, så skal arbeidsgiver gi etter. Er desverre ikke så lett, da jeg ikke ønsker å sette arbeidsgiver i en vanskelig situasjon. Jeg kommer til å ta det ut, men litt redd for at avskjeden kommer til å bli tung etter ammefri også. Hvis hun gråter mye når jeg skal reise igjen mm., kommer bare til å sitte med mer dårlig damvittighet. Men igjen. Jeg vet jo ikke hvordan det blir når jeg er i jobb. Og jeg har jo aldri prøvd å forlatt baby, så vet ikke om hun synes det er ok heller.

Jeg tenker at ammefri på slutten eller begynnelsen v dagen ofte er best, nettopp for å slippe å dra igjen når man er kommet. Du bør også sjekke om det er én eller to timer du har rett på hvis du ikke er sikker. Ammefri er gull verdt for å opprettholde amming,og også godt å få mer tid med babyen.

 

[Aaavinter]

Jeg forstår deg veldig godt, jeg begynte på jobb når jebta mo var 10 mnd og grudde meg kjempe masse, hun hadde også en ekstrem seperasjonsangst fra neg, fikk nesten kun i henne pupp å spise og jg hadde ikke vært borte fra henne så lenge om gangen. Før jeg startet på jobb gikk vi inn for å gradvis tilvenne henne, meg og pappa til litt mer alenetid. Så vi planla slik at jeg samlet opp endel ærend å var borte fra huset en stund så hun skulle venne seg mer til å være borte fra meg og meg fra henne etc. samtidig tilvendte vi henne mme (tok god 3 mnd før hun goddtok det) så hun skulle få i seg noe siden hun spiste tilnærmet 0 fast føde.

i starten synes jeg det var vanskelig, men etter noen dager gikk det seg til og jeg synes faktisk det var litt deilig å komme meg litt bort fra å kun være mamma

lykke til!

 

[Mamma til G]

Jeg forstår deg veldig godt, jeg begynte på jobb når jebta mo var 10 mnd og grudde meg kjempe masse, hun hadde også en ekstrem seperasjonsangst fra neg, fikk nesten kun i henne pupp å spise og jg hadde ikke vært borte fra henne så lenge om gangen. Før jeg startet på jobb gikk vi inn for å gradvis tilvenne henne, meg og pappa til litt mer alenetid. Så vi planla slik at jeg samlet opp endel ærend å var borte fra huset en stund så hun skulle venne seg mer til å være borte fra meg og meg fra henne etc. samtidig tilvendte vi henne mme (tok god 3 mnd før hun goddtok det) så hun skulle få i seg noe siden hun spiste tilnærmet 0 fast føde.

i starten synes jeg det var vanskelig, men etter noen dager gikk det seg til og jeg synes faktisk det var litt deilig å komme meg litt bort fra å kun være mamma

lykke til!

Takk for at du deler!
Godt å høre at man setter litt pris på det etterhvert! Kan jo tenke meg at det hadde vært godt å koble ut litt, har bare ikke latt meg føle på de følelsene. Føler liksom hun er så avhengig av meg pga amminga. Og jeg litt avhengig av ho. Men godt å lese at det går fint med oss litt overbeskyttende mødre også