Holder det skjult?

Mamma til G

Betatt av forumet
VIP
Hei.
Er 1.5 år siden jeg mistet en unge i uke 8. jeg husker at når blødningene begynte ringte vi legevakt, som ikke ønsket oss inn. Noen timer senere måtte vi ringe legekontoret som etter mye om og men sa ok til at vi kunne komme. De var veldig på at det er naturen, la det gå sin gang og vanlig å blø osv.. etter en 30 min med smerter på ventekontoret fikk jeg endelig komme inn. Viste seg at jeg blødde unaturlig mye, og måtte hasteoppereres med ambulanse til sykehuset som egentlig bare er en fem minutters kjøretur unna..
Nå har en vennine av meg egentlig opplevd noe lignende, der hun får beskjed om at det bare er å blø, og ingenting å gjøre med det. Heldigvis hadde hun min historie i bakhode, og innsisterte på å bli sjekket. Hun måtte også inn på øyeblikkelig hjelp på sykehuset, og opereres.
Det er faktisk kun min vennine jeg kjenner godt som da har spontanabortet, og siden vi har så lik historie kan jeg ikke skjønne hvorfor man ikke blir tatt mer serriøst, og blir tatt inn til sjekk når man ringer.
Mitt spørsmål er derfor til dere som har mistet, hvor mye blødde dere? Ble dere operert? Avvist av legekontor? Føler dere at dere ble tatt serriøst?
Dere som ikke måtte opererte, varte blødningene lenge? Var det veldig smertefult? Ble dere undersøkt?

og holdt dere det skjult for venner og familie?
 
Mister ca uke 10, fossblødde tre ganger over et par dager. Sånn alle klærne våte, gulvet vått, måtte bare stå stille til det roet seg før å ikke måtte sanere halve huset.
Endte med å sitte i dusjen, sluket gikk tett og ja.
Dro inn til sjekk etter to dager siden det ikke viste tegn til å stoppe, og jeg ble veldig svimmel og trøtt. Det plasket blod på lege og undersøkelsesrom, men helt innafor.
Sjekket bare at det ikke var noe som satt fast, så var det hjem og krysse fingre for at det gikk over ila et par uker.
Det gjorde det.
Følte meg tatt på alvor og at jeg fikk utelukket at det var noe farlig.

Tror det definerer mengde etter fullt bind på så og så lang tid, jeg blødde ut et bind på sekunder, men det var helt normalt og ukomplisert.

Har mistet i uke 5, det var bare som en kraftig mens.

Jeg holdt det skjult for de fleste, er privat av meg og trives best med å holde for meg selv.
 
MA ble oppdaget 7+0, foster målt til 5+4, begynte å blø 7+2. Blødde i bortimot 6 uker, og opplevde 3 heftige blødninger på den tiden, det bare rant. Oppsøkte legen etter 5 uker fordi det ikke stoppet. Fikk ingen hjelp, opplevde heller at legen var irritert fordi jeg kom inn. Blødningen avtok heldigvis en uke senere.

noen i nærmeste omgangskrets visste, men holdt det skjult fra de fleste.
 
Jeg har mistet fra uke 5 til uke 8, 6 ganger, 4 uten og 2 med. Blødde som kraftig mens og i bølger med den som var uke 8,MA og cytotec, tvillinger. Kraftig blødning var bedre etter noen dager men hadde lenge perioder med blødning som i 6 uker før eksempel. Jeg ble aldri tatt på alvor, aldri hadde sjekke før eller etter. Ingen visste at jeg var gravid eller at jeg har mistet. Hadde 2 veninnen jeg delte litt etter tredje gang. :Heartred
 
Jeg fikk konstatert MA i uke 16 (foster var død 10+4). Jeg skulle da egentlig inn for tabletter. Men fikk reise hjem siden vi skulle i en bursdag. Om natten våkna jeg av smerter i magen og vannet gikk. Gikk i dusjen for å dusje vekk fostervann og blod. Og da jeg bøyde meg etter såpe smalt fosteret i gulvet. Navlesnoren blei derfor kutta og blodet pumpet som om at hovudpulsåren var kuttet. Ambulansen brukte lang tid ut og presterte å ikke ville gjøre noe med fosteret som låg der til å etterpå kaste det i bosset på badet mitt. Det er i grunn en lang histore mellom her og sykehuset, men den er nok for lang. Endte med å operere da morkaken ikke løsnet. Og etter noen uker blødde jeg fortsatt like mye og var på kontroll og måtte operere en gang til da det var litt av kanten på morkaken som ikke var komt ut forrige operasjon.

vi holdt det ikke skjult siden alle sa visste at jeg var gravid
 
Last edited:
Da kona mistet i uke 13 for 6 år siden (vi så fosteret bevege seg masse på ultralyd tidligere samme dag) følte vi oss ikke godt ivaretatt av helsevesenet. Ringte inn til legevakten men ble ikke bedt om å komme på sjekk. Svigersøster, som er sykepleier, sa etter 2 dager at hun skal jo absolutt sjekkes for rester, så da dro vi ned til legevakten. Der fikk vi den mest ufølsomme (så oss aldri i øynene eller beklaget situasjonen vår) og hardhendte legen (kona følte undersøkelsen var som et vondt overgrep). Han ville sende oss videre til gynekolog for ultralyd undersøkelse og da fikk vi bare en lang liste med navn på klinikker. Vi måtte selv ringe rundt og ingen hadde ledig tid til oss. Vi følte oss ordentlig nedtrykt av systemet på et tidspunkt da vi var i bunnløs sorg. Tilslutt dro vi til fertilitetsklinikken vår og fikk ultralyd der, og det var godt å endelig møte mennesker som viste oss empati og medfølelse. Det viste seg det det var rester og det ble en lang prosess derfra som endte med operasjon.
Vi holdt det ikke skjult, var godt å få litt medfølelse fra venner og familie når vi hadde det så tungt.
 
Hei.
Er 1.5 år siden jeg mistet en unge i uke 8. jeg husker at når blødningene begynte ringte vi legevakt, som ikke ønsket oss inn. Noen timer senere måtte vi ringe legekontoret som etter mye om og men sa ok til at vi kunne komme. De var veldig på at det er naturen, la det gå sin gang og vanlig å blø osv.. etter en 30 min med smerter på ventekontoret fikk jeg endelig komme inn. Viste seg at jeg blødde unaturlig mye, og måtte hasteoppereres med ambulanse til sykehuset som egentlig bare er en fem minutters kjøretur unna..
Nå har en vennine av meg egentlig opplevd noe lignende, der hun får beskjed om at det bare er å blø, og ingenting å gjøre med det. Heldigvis hadde hun min historie i bakhode, og innsisterte på å bli sjekket. Hun måtte også inn på øyeblikkelig hjelp på sykehuset, og opereres.
Det er faktisk kun min vennine jeg kjenner godt som da har spontanabortet, og siden vi har så lik historie kan jeg ikke skjønne hvorfor man ikke blir tatt mer serriøst, og blir tatt inn til sjekk når man ringer.
Mitt spørsmål er derfor til dere som har mistet, hvor mye blødde dere? Ble dere operert? Avvist av legekontor? Føler dere at dere ble tatt serriøst?
Dere som ikke måtte opererte, varte blødningene lenge? Var det veldig smertefult? Ble dere undersøkt?

og holdt dere det skjult for venner og familie?

Først holdte vi det skjult, fordi sorgen var for stor til å bære med flere enn oss selv. Ved abort 2 og 3, var jo åpne og fant fort ut at det er mye bedre. Alle har opplevd noe lignede eller kjenner noen som har det og det er en letteste å prate om! Slippe å kjenne seg så ensom!

Jeg hadde MA første gangen, uke 11, så blødde ingenting før de satt meg på piller jeg skulle ta hjemme. Første kur funka dårlig, så havna på sykehuset for å ta to kurer til. Blødde noe voldsomt, men det var helt normalt. Det skal jo blø, for da tømmes det. Nå høres det ut som du blødde enda litt mer enn dette igjen.

Ved abort 2 og 3 hadde jeg SA, men blødde overraskende lite. Tror jeg så på alt som lite etter gangen før. Blødde 2-3 dager mye, så stoppa det.

Ble alltid godt tatt i mot til både fastlege og sykehus. Følte de tok det hele veldig seriøst. Eneste de kunne vært bedre på, er å droppe alle «Det skjer med så mange hele tiden», for det hjelper virkelig ingenting for oss som står i det å høre det :/ Ingen trøst i det hele tatt at flere gjennomgår helvetet vi står i der og da.


Håper du har gode folk rundt deg og at du klarer å bearbeide det som skjedde❤️ Stor klem❤️
 
Anbefaler alle sammen å bli med i gruppa på Facebook som er for oss som har opplevd spontanabort. Er både og der også. Mange er fornøyd med hjelpen de får og mange er det ikke.
 
Huff forferdelig å høre:(
Jeg mistet to ganger på rad, før jeg ble gravid igjen( er nå i uke 25:Heartred).
Mistet ca 5+1 begge gangene. Blødde som en kraftig mens, og heftige smerter i rygg og foran første gang, og kunn i ryggen andre gang.
Første gang ringte vi til legevakten, da sa de at det ikke var så mye å gjøre så tidlig, og at jeg måtte vente til mandagen å se om jeg fortsatt blødde å ta kontakt med lege. Men jeg skjønte veldig fort hva som skjedde og ventet noen dager og bestilte ul time for å se om spontanaborten gikk som den skulle.
Jeg holde det nært og fortalte det til de nærmeste i starten. Men nå har jeg vært så åpen og ærlig som jeg over hodet mulig kan være. Og forteller det som det var helt naturlig i en vanlig samtale, der jeg snakker om graviditeten:Heartred Synes det er så viktig at sånt ikke blir holdt skjult, men blir fortalt sånn at det ikke går rundt å er tabu. Vi er tross alt i 2021, og det å være ærlig og åpen om ting er jo en greie, selv om det er psykisk helse eller hva som helst annet. Så går spontanabort under det samme mener jeg:Heartred
Vær åpen:Heartred:Heartred
 
Last edited:
Takk for mange svar :Heartred
Flere forskjellige opplevelser, samtidig har man mistet noe man ønsket seg så mye, og allerede blitt glad i. Jeg var heldig å ble fort gravid igjen, men det gjorde at jeg følte jeg måtte holde spontanabort skjult, for jeg føler at man kankje ikke hadde forstått sorgen. Samtidig angrer jeg nå. Jeg er for å være åpen, og åpenheten hos flere hadde kanskje ført til bedre mottagelse i helsevesenet?
man sier det aldri er for seint å åpne seg, men jeg føler desverre at det er det for meg .
 
Først holdte vi det skjult, fordi sorgen var for stor til å bære med flere enn oss selv. Ved abort 2 og 3, var jo åpne og fant fort ut at det er mye bedre. Alle har opplevd noe lignede eller kjenner noen som har det og det er en letteste å prate om! Slippe å kjenne seg så ensom!

Jeg hadde MA første gangen, uke 11, så blødde ingenting før de satt meg på piller jeg skulle ta hjemme. Første kur funka dårlig, så havna på sykehuset for å ta to kurer til. Blødde noe voldsomt, men det var helt normalt. Det skal jo blø, for da tømmes det. Nå høres det ut som du blødde enda litt mer enn dette igjen.

Ved abort 2 og 3 hadde jeg SA, men blødde overraskende lite. Tror jeg så på alt som lite etter gangen før. Blødde 2-3 dager mye, så stoppa det.

Ble alltid godt tatt i mot til både fastlege og sykehus. Følte de tok det hele veldig seriøst. Eneste de kunne vært bedre på, er å droppe alle «Det skjer med så mange hele tiden», for det hjelper virkelig ingenting for oss som står i det å høre det :/ Ingen trøst i det hele tatt at flere gjennomgår helvetet vi står i der og da.


Håper du har gode folk rundt deg og at du klarer å bearbeide det som skjedde❤️ Stor klem❤️


Helt enig med deg!! Jeg hadde MA i mars. Fosteret sluttet å utvikle seg 8+5. Da jeg hadde småblødninger rundt uke 8, ringte jeg jordmor. Uten å ta en sjekk eller henvise meg, sa hun over telefon: «det er så vanlig med blødninger, ikke tenk på det. Har du en spontanabort, merker du det. Det kommer i så fall mye mer blod enn du beskriver nå. Senk skuldrene og ro deg ned». Når jeg fem uker senere oppdager blod igjen og tar saken i egne hender, blir jeg møtt av alle i helsevesenet med kommentarer som «abort er så vanlig, ikke bekymre deg. Dere får det til senere. 50% av alle befruktede egg utvikler seg ikke til å bli levedyktige mennesker». Skjønner at de sier dette for å berolige oss, men det er så frustrerende å bli møtt med sånne antakelser og standard-fraser når alt man trenger, er en TUL eller en ekstra gyn. sjekk.
 
Helt enig med deg!! Jeg hadde MA i mars. Fosteret sluttet å utvikle seg 8+5. Da jeg hadde småblødninger rundt uke 8, ringte jeg jordmor. Uten å ta en sjekk eller henvise meg, sa hun over telefon: «det er så vanlig med blødninger, ikke tenk på det. Har du en spontanabort, merker du det. Det kommer i så fall mye mer blod enn du beskriver nå. Senk skuldrene og ro deg ned». Når jeg fem uker senere oppdager blod igjen og tar saken i egne hender, blir jeg møtt av alle i helsevesenet med kommentarer som «abort er så vanlig, ikke bekymre deg. Dere får det til senere. 50% av alle befruktede egg utvikler seg ikke til å bli levedyktige mennesker». Skjønner at de sier dette for å berolige oss, men det er så frustrerende å bli møtt med sånne antakelser og standard-fraser når alt man trenger, er en TUL eller en ekstra gyn. sjekk.

Synd de dysser det ned også syntes jeg da, for vi kjenner jo ofte på magefølelsen når noe er galt.
 
Back
Topp