Tusen takk for alle gratulasjoner
Jeg tenkte å skrive litt om hvordan fødselen var, og om tida etterpå. Det er litt for å bearbeide det hele selv også at jeg skriver - så jeg beklager detaljnivået. Som dere vet, begynte det hele med vannavgang torsdag formiddag. Jeg hadde nettopp vært på kontroll på sykehuset, men siden jeg fortsatt ikke hadde fått rier og heller ikke hadde kjent liv to timer etter vannavgang, ville de at jeg skulle komme inn for en sjekk til. Det var lang ventetid på sykehuset, så jeg var ikke ferdig før seks-syvtida. Jeg fikk beskjed om å komme tilbake når det var 24 timer siden vannavgang, eller dersom jeg fikk regelmessige og gode rier. Mannen henta meg, vi kjøpte sushi på vei hjem og spiste en gigantisk sushimiddag foran TVen. Mot slutten av måltidet begynte jeg å få vondt i magen, men jeg var usikker på om det kunne være rier eller om jeg bare hadde spist for mye. Utover kvelden og natta var det ikke tvil lenger, rundt leggetid ble riene såpass vonde at jeg ikke hadde sjans til å sove. De var ikke regelmessige enda, så vi ble hjemme. Jeg vandra rundt i huset, hang over benker, bord etc, og gikk inn og ut av dusjen hele natta. Det var for vondt å ligge under riene, så jeg ble naturlig nok ganske sliten etter hvert.
Da det hadde gått 24 timer siden vannavgang reiste vi ned til sykehuset igjen. Jeg måtte gå inn alene, og ble raskt møtt av en hyggelig jordmorstudent. Hun gjorde ikke noen vaginal undersøkelse, men tok meg med rett til en fødestue. Der målte hun babyens hjertelyd og mine rier, og etter dette fikk mannen komme inn. Fordi fødsel ikke hadde skjedd innen 24 timer etter vannavgang fikk jeg ikke føde på normalavdeling, men måtte over til en avdeling hvor man lettere kan overvåkes og med kortere vei til leger. Farvel til lyden av panfløyte, tente stearinlys etc, altså. Ikke lenge etter vi hadde fått ny fødestue og derfor også ny jordmor, begynte riene virkelig å ta seg opp. Jeg, som i utgangspunktet ikke ønsket medikamentell smertelindring, spurte ganske kjapt om mulighetene for epidural. Jeg ble undersøkt, og hadde bare 3 cm. Jeg syntes riene var veldig vonde, mye vondere enn jeg på forhånd hadde klart å forestille meg. Det hjalp ikke å puste dypt, og tens (en form for smertelindring ved hjelp av stimulering av noen punkter på ryggen) hjalp bare litt. Mannen ble instruert i å klemme på et punkt på hånda mi, men jeg ble bare irritert og slett ikke smertelindret av dette. «Ikke ta på meg» skulle bli en mye brukt setning de neste timene
Neste gang jeg ble undersøkt hadde jeg 5 cm åpning, og anestesilege ble tilkalt for epidural. Denne ble satt etter en halvtimes tid, mellom tette og vonde rier. Og for en virkning!! Det var så fantastisk! Jeg fikk en brødskive og klarte å kose meg med den. Så lå jeg og slappa av i en times tid, uten smerter, men med litt følelse av å måtte på do. Denne pressfølelsen ble naturlig nok sterkere og sterkere til fødselen var over. Epiduralen gjorde så jeg klarte å slappe av, og kroppen jobbet ikke mot riene lenger. Framgangen gikk faktisk raskere etter jeg fikk epidural, samtidig som jeg slapp å kjenne sammentrekningene. Kl. 1850 sa jordmor at jeg kunne begynne å presse. Epiduralen tar dessverre ikke bort de smertene som kjennes nedentil når et babyhode skal ut, selv om jeg ikke merket selve sammentrekningene av magen, så det var både vondt å slitsomt å presse. Likevel var det litt deilig å endelig kunne gjøre noe selv for å få ut den lille. Kl. 1922 var dattera vår ute. For en lykkefølelse!
Mens jeg lå og holdt henne, og prøvde litt på amming, ble jeg vasket og inspisert nedentil. Jordmor konstanterte at jeg ikke hadde noen alvorlige rifter, kun overfladiske. Hun sydde litt på disse, inne i skjeden. Selve syingen var litt ubehagelig, men ikke vond (takket være en bedøvelsesspray). Det var litt vondt da hun strammet tråden helt på slutten. Lykken over å sitte der med mannen og se på det nydelige vesenet var så stor at jeg ikke brydde meg særlig om litt vondt her og der uansett.
Mannen fikk være på fødestua med oss helt til jeg ble overført til barselhotellet kl tolv. Da dro han hjem, mens jeg skulle tilbringe natta alene på et hotellrom med det nydelige vesenet. Barseloppholdet var egentlig ganske tøft. Om jeg var en flergangsfødende, eller i det minste hadde noe erfaring med babyer, ville det kanskje vært lettere, men jeg syntes det var veldig tungt. Da vi kom hjem mandag formiddag (hun ble født fredag kveld) var det helt fantastisk! Endelig kunne jeg trygt gå på do, dusje og sove ut mens pappaen passa på prinsessa vår. Ikke minst fikk vi være sammen som en familie
Siden har tida gått forrykende fort. Hun er allerede to uker og to dager gammel. Jeg begynte på dette innlegget for ca en uke siden, men har ikke hatt mye tid til å skrive, så det har tatt litt tid. Hun sover en del på dagen, men lite på natta. Ellers liker hun pupp og nærkontakt, og sovner helst med puppen i munnen eller som hodepute. Både mannen og jeg er slitne, men vi samarbeider godt. Lille er litt tett i nesa, men hadde allerede på dag 4 tatt igjen fødselsvekta med god margin. Hun spiser godt, og sier ifra hvis hun er misfornøyd med noe, selv om hun stort sett ser tilfreds ut. Heldigvis er hun også så fantastisk søt at det er litt lettere å tåle både skriking, nattevåk og vonde pupper. Føler meg som den heldigste i verden, som får bli kjent med henne
Håper du som eventuelt har kommet deg til slutten av dette eviglange innlegget har hatt en fin helg og får en super uke.
Mannen varter opp med te, nøtter og godteri, mens jeg sitter rolig og bare venter på rier og sprekker av forventning
Jeg hadde følelse på jente 
