Ser det er mange som begynner å prøve relativt "tidlig" med søskenforsøk. Hvilke tanker har dere rundt prosessen med å starte på nytt? Vi snakker om å begynne igjen, men sliter med ambivalente tanker, da jeg hadde et vanskelig svangerskap sist, og naturlig nok har en del negative tanker rundt det å prøve på nytt. Er litt redd for to tette pga helsa mi, samtidig som jeg samtidig er redd for å ikke få flere, eller at det skal ta mange år. Noen som har egne erfaringer eller tanker de vil dele? Bør en begynne før en er "klar"? Blir man klar for å starte opp igjen?
Vi begynte prøvingen når gutten vår nærmet seg 1 år (født juni 2016 og begynte prøvingen april 2017, sånn at om det hadde klaffet på første forsøk så hadde termin blitt mellom januar og februar 2018 og de ville skille 2 skoleklasser/år)
Men tok tid for oss denne gangen også, vi venter en lillebror i slutten av Oktober og det vil da bli 3 pr og 4 mnd mellom guttene
Det føler vi blir perfekt aldersforskjell.
Vi håpet på en måte at det ikke ville skje med en gang siden vi begynte prøvingen så tidlig og var ikke helt klare for det når vi prøvde, men likevel så var hver negative test en nedtur og påminnelse av sist gang, og det ble veldig tungt for meg når det tok lengre tid enn vi ønsket (hadde håpet på ca 2-2,5 år i mellom)
Nå når jeg er gravid og jeg har vært mye dårlig, så ser jeg at det er en stor fordel at storebror er 3 år og har litt forståelse og kan hjelpe meg litt og kan gjøre mye selv
Er på en måte glad at vi begynte prøvingen tidlig, og fant flere utfordringer etter veien som var greit å få en diagnose på og få fikset (ble diagnosert med PCOS og de fant en polypp i livmoren som ble fjernet og andre småting)
Men samtidig så føler jeg litt på dårlig samvittighet siden vi har fokusert mye på å prøve å bli gravide og prøvingen gikk mer inn på meg denne gangen siden det enda satt godt igjen en fra sist gang.
Føler at jeg burde fokusert mer på å nyte den lille skatten vår istedet for å være redd for å fokusere på at vi kanskje aldri kunne gi han søsken.
Men vi har jo selvfølgelig gledet oss over å være foreldre og vi har elsket livet som foreldre hele tiden og prøvd å nyte hvert øyeblikk
Hadde nok aldri klart å bare ta det som det kommer eller vente med prøvingen siden jeg alltid har ønsket meg minst to barn. Kjenner at jeg slapper godt av nå og gleder meg masse til å få babyen og bli helt ferdig å bare nyte livet som tobarnsmor
Så har jo som du ser hatt litt blandende følelser om prøvingen, er glad for at vi begynte når vi gjorde, men samtidig glad for at deg tok den tiden det tok. Men dette er jo det jeg føler nå når jeg er gravid
følelsen man har som prøver er så tung, den uvissheten og ventingen og skuffelser og nedturer, men er jo verdt det med en gang man blir gravid
Men kommer aldri til å utsette oss for å prøve på flere barn når vi er så heldige at vi har fått 2
