Dårlig samvittighet ifbm jobbstart etter permisjon

bolleiovnenforførstegang

Andre møte med forumet
Startet i full jobb etter endt permisjon for ikke lenge siden, og merker det gir meg mange blandede følelser. Mye dårlig samvittighet fordi jeg ser ungen min litt om morgenen og litt om ettermiddagen og det er alt, utenom helgene. Føler ungen ser den morgentrøtte mammaen og slitne mammaen etter jobb, og føler at jeg ikke er så nær og greier å følge like godt med på alt som da jeg var hjemme (naturlig nok).

Antar dette ikke er veldig uvanlige følelser uansett alder på ungen (kanskje), så lurte egentlig bare på om noen ville dele sine følelser rundt dette med å se barna sine lite fordi man jobber fullt, evt noen konstruktive perspektiver som gjør det lettere å tenke litt mer positivt på det :)
 
Jeg skjønner veldig godt følelsene dine ❤️
Min eneste løsning på det, var å prøve å organisere hverdagen annerledes sånn at jeg ser barnet mer og kan hente tidlig. Jeg studerer, så det betyr at jeg jobber med dette etter leggetid sånn at jeg kan hente 15. Det er tungt, for man er gjerne veldig sliten etter leggetid, menmen.

Det er kanskje ikke de oppfølgende ordene om situasjonen som du vil ha, men jeg synes ikke det er noe feil eller noen skam i å jobbe redusert i de aller første småbarnsårene. Men noen konstruktive perspektiver har jeg dessverre ikke. Det er ikke alle som synes det går å jobbe redusert, eller som har jobber hvor det ikke lar seg gjøre. Men uansett håper jeg du finner en god løsning på situasjonen din. ❤️❤️❤️
Klem
 
Når vi har sett hverandre veldi lite, henter jeg iblant sønnen vår over i vår seng når jeg legger meg og sover med han mens mannen sover i gjestesenga. Det er koselig, men samtidig vekkes jeg hver gang han snur på seg, så jeg kan ikke gjøre det for ofte sa søvnkvalitet min blir veldig resusert :p ❤️
 
Jeg startet å jobbe når jenta mi var 10 mnd, da var hun hjemme med pappaen en mnd før hun startet i bhg ved 11 mnd.

jeg jobber fullt Og jobber for det meste 8-16, og i starten spessielt hadde jeg super dårlig samvittighet:-/ mye pga hverdagen ble så drastisk endret, gikk fra å se henne hele dagen alle dager til å se henne litt på morgen og ettermiddag, hun sov dårlig i bhg helt i starten så var nesten klar for senga i det hun kom hjem. Så den lille tiden vi hadde sammen med henne etter bhg var hun ofte trøtt og sliten og grinete.

fått mange stikk fra både den ene og den andre at jeg jobber fulltid, men å jobbe deltid er ikke et økonomisk alternativ for oss nå, da må jeg i så fall få meg en ny jobb som har billigere pendle kostnader evnt høyere lønn og det er jo heller ikke bare bare å gjøre et jobbskifte sånn uten videre.

så vi gikk inn for å bare gjøre vårt beste for å tilbringe mest mulig tid sammen med henne og gi henne kortest mulig tid i barnehagen:) og den «endringen» i tankemåten vår synes jeg hjalp litt.

vi har klart å sy sammen logistikken ganske greit slik at jeg leverer og han henter og da får hun va 1t-30 min kortere dager, og nå 5 mnd etter har vi startet å få en ganske fin flyt ellers også:) hun sover for det meste bedre i barnehagen nå og Holder da ut lenger på kvelden også:) slik at vi får 3-4 gode timer sammen med henne før hun skal legge seg for kvelden.

hun trives også veldig i barnehagen og det hjelper også på synes jeg:)

Så synes alt går seg bare mer og mer til:)

etterhvert (når vi klarer å avvende kvelds/nattammingen) vil jeg kunne tilpasse arbeidsdagene mine enda litt mer slik at jeg enkelte ganger kan jobbe sent/helg og jobbe lange dager så jeg kan gi henne litt mer fri fra barnehagen og vi får mer tid sammen:)

masse lykke til, mitt beste råd er å gjør det beste ut av situasjonen og at det går seg til etterhvert, men kan være tøft en stund.
 
Jeg følte det helt likt og det var forferdelig. Føler med deg!

Jeg tok da et valg om at hvis jeg ikke skulle jobbe redusert eller slutte i jobben, måtte jeg tenkte annerledes enn jeg da gjorde. Først var det å innse at barnet mitt hadde det helt fabelaktig hjemme sammen med pappan. Sto hakket tidligere opp på morgenen med en god kaffe og lekte litt ekstra med barnet før jobb. Det viktigste for meg ble ettermiddagen. La mobilen laaangt vekk, slo av TV og bare lekte og tullet med barnet intenst mens pappan gjorde husarbeid og lagde middag. For å si helt ærlig (nå høres jeg sikkert ut som verdens dårligste mor), så satt jeg mer pris på disse timene med totalt avsatt tid til lek og kos (med lang og god kveldsamming) enn mot slutten av permen hvor jeg egentlig mest var sliten og gruet meg til jobben skulle begynne.
 
Pga dette så har jeg benyttet meg av ammefri, forrige jobben hadde 2 t hver dag og det hjalp veldig i starten
 
Jeg har det sånn for valpen vår nå, og da kan jeg ikke en gang begynne å forestille meg hvor grusomt det blir å skulle returnere til jobb når man har barn!! :bag::bag::bag:
 
Jeg klarte ikke ha dårlig samvittighet for alt. På jobb følte jeg at jeg ikke klarte prestere og samtidig var jeg ikke nok hjemme. Løsningen for meg ble å.gå ned i 80% stilling.
Det blir mindre penger hver mnd, men det føles absolutt verdt det
 
Hadde reduserte dager pga ammefri, det hjalp. Hadde jeg ikke hatt det hadde jeg gått ned til 80%
 
Startet i full jobb etter endt permisjon for ikke lenge siden, og merker det gir meg mange blandede følelser. Mye dårlig samvittighet fordi jeg ser ungen min litt om morgenen og litt om ettermiddagen og det er alt, utenom helgene. Føler ungen ser den morgentrøtte mammaen og slitne mammaen etter jobb, og føler at jeg ikke er så nær og greier å følge like godt med på alt som da jeg var hjemme (naturlig nok).

Antar dette ikke er veldig uvanlige følelser uansett alder på ungen (kanskje), så lurte egentlig bare på om noen ville dele sine følelser rundt dette med å se barna sine lite fordi man jobber fullt, evt noen konstruktive perspektiver som gjør det lettere å tenke litt mer positivt på det :)
På førstemann lot jeg ham sove i bhg så mye han ville. De la ham også på ettermiddagen. Da var han uthvilt da vi hentet ham og han la seg litt senere. Det ble fine timer på ettermiddagen og kvelden. Denne gangen er jeg så heldig å jobbe i bhg. I tillegg jobber jeg redusert. Utrolig hvor mye man kan spare hver mnd om man har fokus på det. Men det er klart at ikke alle kan redusere jobbtiden.
 
Jeg forstår ikke personlig hvordan norske barnefamilier orker hverdagene sine om begge er i full jobb! Det må være så forferdelig, alltid dårlig tid, aldri føle man strekker til.

Døgnet har 24 timer og av de så skal man sove værtfall 8. Så er det kjøring til og fra jobb. Så er det selve jobben. Matlaging, aktivitetet, trening, husarbeid.

Her vil vi alltid ha redusert, når jeg er ferdig med min utdannelse er det sankke om at jeg jobber 70 og han 80. Vi har økonomi til det, så lenge vi sparer og velger vekk masse sydenreiser for eksempel.
Jeg nekter å måtte løpe fra ene til det andre. Barnet mitt er viktigere enn jobb. Og helsen vår er vitkigere enn ekstra penger <3

Håper dere finner ut av det, alt har jo med tilpasning å gjøre.
 
Jeg forstår ikke personlig hvordan norske barnefamilier orker hverdagene sine om begge er i full jobb! Det må være så forferdelig, alltid dårlig tid, aldri føle man strekker til.

Døgnet har 24 timer og av de så skal man sove værtfall 8. Så er det kjøring til og fra jobb. Så er det selve jobben. Matlaging, aktivitetet, trening, husarbeid.

Her vil vi alltid ha redusert, når jeg er ferdig med min utdannelse er det sankke om at jeg jobber 70 og han 80. Vi har økonomi til det, så lenge vi sparer og velger vekk masse sydenreiser for eksempel.
Jeg nekter å måtte løpe fra ene til det andre. Barnet mitt er viktigere enn jobb. Og helsen vår er vitkigere enn ekstra penger <3

Håper dere finner ut av det, alt har jo med tilpasning å gjøre.
Helt enig. Jeg har heldigvis muligheten til å jobbe redusert, men tenker ofte på de som ikke kan det :( Føler meg veldig heldig som får så mye tid sammen med barnet mitt.
 
Last edited:
I perioder der jeg jobber mye er gode rutiner alt. Jeg lager matpakker kvelden før, gjør storhandel fra kolonial én gang i uken og lager middagsplaner. Da slipper jeg å kaste vekk tid og kan heller bruke det på barnet mitt. Vi har alltid en god kosestund sammen etter jobb og barnehage, og jeg passer på å inkludere lille når jeg lager middag. Klesvask, rydding osv tar jeg alltid på kvelden. Jeg jobber turnus, så på dagene jeg har kveldsvakt har vi rolige morgener og jeg leverer i barnehagen til 09:30. På dagene jeg har tidligvakt tar mannen fleksitid og ordner alt hjemme slik at jeg slipper å stresse. Da har jeg mye overskudd når jeg henter i bhg etter jobb :)
 
Jeg forstår ikke personlig hvordan norske barnefamilier orker hverdagene sine om begge er i full jobb! Det må være så forferdelig, alltid dårlig tid, aldri føle man strekker til.

Døgnet har 24 timer og av de så skal man sove værtfall 8. Så er det kjøring til og fra jobb. Så er det selve jobben. Matlaging, aktivitetet, trening, husarbeid.

Her vil vi alltid ha redusert, når jeg er ferdig med min utdannelse er det sankke om at jeg jobber 70 og han 80. Vi har økonomi til det, så lenge vi sparer og velger vekk masse sydenreiser for eksempel.
Jeg nekter å måtte løpe fra ene til det andre. Barnet mitt er viktigere enn jobb. Og helsen vår er vitkigere enn ekstra penger <3

Håper dere finner ut av det, alt har jo med tilpasning å gjøre.

Jeg er så enig i dette!
Vi kommer til å passe på ikke å ta opp lån som er så store at vi måå være i full jobb begge to. Det, sammen med at jeg fortsatt studerer, gjør at vi enn så lenge er utenfor boligmarkedet, men sånn blir det nok i flere år. Hvis vi skal kjøpe noe uten enormt lån må jo egenkapitalen være deretter :p
Å reise på dyr ferie klarer jeg fint å velge vekk, samme med mye tåke out
, kafé og restaurantmat. Og Per def. Er sønnen min nå et av barna under statistikken for de barna som vokser opp under fattigdomsgrensa, sånn med tanke på hvor lite vi eier og får inn i inntekt per år akkurat nå, men det føles jo ikke sånn i det hele tatt da :hilarious:
Dog er jeg glad vi vil få bedre økonomi på sikt
, det er litt vel trangt akkurat nå. Men skal så absolutt ikke ta opp enormt lån selv om jeg får mer jobb etterhvert.
 
Back
Topp