Min påstand var et svar på et spørsmål noen stilte. Original spørsmål var om hun burde gå eller bli. Jeg svarte at mitt råd ville være avhengig av om hun var gift eller ikke. Så spurte noen andre om hvorfor det å være gift var et poeng. Da svarte jeg det som du nå kommenterer på. Det er mitt synspunkt på ekteskapet. Og faktisk, noen lover hverandre til døden skiller en ad, man kan ikke argumentere på at det ikke gjelder for mange som gifter seg, selv om det kanskje ikke gjelder for alle. Men her er altså spørsmålet hva JEG mener om saken. Ikke hva som er og ikke er vurdert som ekteskapelige forpliktelser. Både jeg og min mann diskuterte hva ekteskapet betyr for oss før vi giftet oss, og for oss er det inngåelse av livsvarig partnerskap. Derfor blir denne diskusjonen helt meningsløs. Jeg har min fulle rett til å mene at ekteskap står over samboerskap, og er man ikke enig, vel så er det så enkelt som å ikke bry seg. Man trenger ikke ta alle råd til hjertet om man er uenig.
Om man føler seg forpliktet som samboere, helt geit det, det angår jo ikke meg hva andre gjør eller føler. Men JEG ville ikke følt meg forpliktet pga samboerskap, med eller uten unger. Og jeg kan derfor ikke heller argumentere for at man er forpliktet som samboere, når jeg ikke står inne for det selv. For å forklare litt mer om hvorfor jeg ikke vurderer samboerskap som like viktig som ekteskap (og dette er helt reelt og noe alle burde være klar over):
Jeg har vært gjennom situasjoner hvor det å "bare" være kjærester eller samboere ikke teller, og at man blir dyttet til side i alvorlige situasjoner. Som for eksempel ved alvorlige ulykker på arbeidsplass eller alvorlig sykdom. Helsevesenet bryr seg fint lite om hvem som er samboere, de bryr seg om ektefeller eller foreldre/søsken. I mitt tilfelle var jeg med da min kjæreste ble innlagt på sykehus, og da ble jeg oppført som pårørende. Han hadde også oppført meg som pårørende dersom noen skulle hende han på jobb. Men sykehuset ville føre opp foreldrene hans som pårørende også. Og selv om jeg fortsatt stod som pårørende, så ble FORELDRENE hans prioritert over meg. Med begrenset besøkstid vil det si at foreldrene fikk bestemme hvem som skulle besøke han og ikke, og jeg fikk faktisk ikke lov av de til å komme og møte han. Det resulterte i at jeg slo opp med han, for det ble for belastende for meg å stå i når jeg ikke fikk lov til å treffe han engang. Det ene var jo sorgen og frykten for helsen hans, det andre var den konstante nedlatende tonen til foreldrene hans som jeg måtte møte hver gang jeg ønsket å se han. De begynte å påstå at han ikke egentlig elsket meg, at de trodde vi ikke egentlig var kjærester, og at jeg innbilte meg hele forholdet.
Det samme skjedde med en venninne av meg. Hun var da forlovet med sin kjære (og de var samboere). Kjæresten hadde en alvorlig ulykke på arbeidsplassen. Han havnet i koma og det var et spørsmål om liv eller død. Likevel var det FORELDRENE som ble prioritert inn som pårørende her også, og venninnen min ble dyttet til side. Hun fikk knapt lov til å komme til sykehuset hun heller. Foreldrene bestemte alt, og de ønsket ikke henne der. Hun opplevde akkurat det samme som meg, selv om de hadde vært sammen i ti år og skulle gifte seg året etter. Foreldrene hans bare snudde helt rundt og plutselig var hun fienden. Min kjærestes foreldre påstod til og med at det var min feil at han var blitt syk (psykisk sykdom). Sånn kan foreldre bli når deres barn blir alvorlig syke, de vil klandre noen. Selv om "barnet" er godt voksent.
Så ja, jeg respekterer ekteskapet langt over samboerskap, for jeg vet hvor liten og ubetydelig man blir som samboer i slike situasjoner. Det var ubeskrivelig smertefult å gå gjennom at partneren din er alvorlig syk, for min kjæreste gjalt det også om liv og død, og så bare bli dyttet vekk. Dyttet vekk av mennesker man stolte på, men også av et helsevesen som indirekte forteller deg hvor ubetydelig du er. Lignende tilfeller finner du i fleng når det kommer til homofile i samboerskap, hvor foreldrene ikke har akseptert forholdet. Når partneren da dør, finner du eksempler på at samboeren ikke en gang får komme i begravelsen.
Det er ikke jeg som har laget disse reglene. Men jeg har gått gjennom konsekvensene av de. Og derfor har det vært viktig for meg å være gift, om man vil være en familie. Fordi ellers vet jeg at jeg står uten de samme rettighetene.
Jeg håper nå at folk i denne tråden kan respektere hvorfor jeg setter ekteskap over samboerskap. Jeg bryr meg ikke om andre er enige eller ikke, for det handler ikke om å være enige. Det handler om å respektere andres erfaringer og meninger.
