Når skal det slutte å gjøre vondt?

[Alvea]

Skulle vært 8 uker idag, med et så intenst etterlengtet barn.. Ble gravid med pergotime i pp 15 med han som skulle bli storebror, og 2 lange år i jakten på lillebrøster, derav snart 1 har gått med på prøverør ble vi endelig gravide på innsett nr 2, men kom ikke lenger enn 4+4. Lykken gikk over i en bunnløs sorg, men jeg føler jeg ikke har «lov» til å føle det sånn siden vi «bare» var litt over 4 uker på vei.. Det gjør så forbaska vondt, og det er rart hvor mye man rekker å glede seg på så kort tid. Livet skulle endelig bli bra, men nei, sånn ble det ikke

 

[Tigerbaby]

Kjære Alvea selvfølgelig er det lov å ha det vondt og sørge over det man så for seg og ikke fikk! Jeg var jo klar til å montere barneseng og greier, vi kjøpte vogn 3+5, forhåpningene var enorme! I ettertid rister jeg litt på hodet av min egen optimisme.

Vi må bare brøyte oss videre desverre, og gråte til de som er villig til å høre på oss i sorgen
Har også vært borti masse idiotiske kommentarer om at "da var det ikke ment. Det var naturen som ordnet opp"

Det gjør jo ikke at det føles bedre selv om vi vet dette er logisk.. for min del er det motivasjon å planlegge neste forsøk. Hadde jeg ikke hatt det å se frem til nå så hadde jeg vært helt tom.
Ikke engang skrevet ut fra sykehuset og jeg ser på mulige datoer for mens i de kommende månedene og eventuelle terminer

 

[Turkistliv]

Skulle vært 8 uker idag, med et så intenst etterlengtet barn.. Ble gravid med pergotime i pp 15 med han som skulle bli storebror, og 2 lange år i jakten på lillebrøster, derav snart 1 har gått med på prøverør ble vi endelig gravide på innsett nr 2, men kom ikke lenger enn 4+4. Lykken gikk over i en bunnløs sorg, men jeg føler jeg ikke har «lov» til å føle det sånn siden vi «bare» var litt over 4 uker på vei.. Det gjør så forbaska vondt, og det er rart hvor mye man rekker å glede seg på så kort tid. Livet skulle endelig bli bra, men nei, sånn ble det ikke

Jeg blir så trist på dine vegne. Unner deg virkelig en liten baby
Jeg vet ikke når det slutter å gjøre vondt, men jeg tror/håper det kommer til å lette litt når jeg blir gravid igjen.
Hadde en MA i sommer i uke 10, termin nærmer seg og jeg kjenner det veldig.
Det er ikke like altoppslukende nå som den første tiden etterpå, heldigvis.

Selvsagt har du lov å sørge selv om du ikke haddekommet lenger enn 4+4.
Du har fortsatt gledet deg, strøket magen og bygd opp mange forventninger.

 

[Alvea]

Kjære Alvea selvfølgelig er det lov å ha det vondt og sørge over det man så for seg og ikke fikk! Jeg var jo klar til å montere barneseng og greier, vi kjøpte vogn 3+5, forhåpningene var enorme! I ettertid rister jeg litt på hodet av min egen optimisme.

Vi må bare brøyte oss videre desverre, og gråte til de som er villig til å høre på oss i sorgen
Har også vært borti masse idiotiske kommentarer om at "da var det ikke ment. Det var naturen som ordnet opp"

Det gjør jo ikke at det føles bedre selv om vi vet dette er logisk.. for min del er det motivasjon å planlegge neste forsøk. Hadde jeg ikke hatt det å se frem til nå så hadde jeg vært helt tom.
Ikke engang skrevet ut fra sykehuset og jeg ser på mulige datoer for mens i de kommende månedene og eventuelle terminer

Ikke sant! Man får jo en hel forestilling om hvordan livet blir, og vi var også allerede godt i gang med planleggingen av å måtte flytte mini inn på et annet soverom, siden babyen måtte ha hans, og i tillegg tenkt gjennom hva vi har av utstyr fra storebror osv.. Men nei, det ligger fremdeles i kasser på mørkeloftet, og blir liggende der i en evighet til

Ja vet du, jeg har gitt meg selv fullt og helt lov til å sørge, og kan ikke huske jeg har grått så mye og lenge noen gang før.. Stakkars mannen ble helt oppgitt over å ikke kunne gjøre noe som helst for å gjøre det bedre for meg.. Han er også veldig dårlig på å vise/sette ord på følelsene sine, så ja.. Fullstendig følelsesmessig kaos Ja fy søren! Folk er så følelsesløse.. «Ånei det var trist, men da var det nok noe galt med babyen så det var bra det skjedde såpass tidlig da», «jaja, det var synd, men dere har jo flere sjanser, så ikke ta det så tungt» hva eeeer det slags kommentarer???

Samme her! Hadde vel allerede rukket å planlegge neste innsett 2 sek etter jeg så alt blodet, er vel en slags superteit forsvarsmekanisme Nei huff, det må vel ordne seg for oss også Tiger, ikke sant?

 

[Alvea]

Jeg blir så trist på dine vegne. Unner deg virkelig en liten baby
Jeg vet ikke når det slutter å gjøre vondt, men jeg tror/håper det kommer til å lette litt når jeg blir gravid igjen.
Hadde en MA i sommer i uke 10, termin nærmer seg og jeg kjenner det veldig.
Det er ikke like altoppslukende nå som den første tiden etterpå, heldigvis.

Selvsagt har du lov å sørge selv om du ikke haddekommet lenger enn 4+4.
Du har fortsatt gledet deg, strøket magen og bygd opp mange forventninger.

Det er det jeg også lever på nå! Med en (forhåpentligvis) ny spire i magen blir det nok veldig mye lettere, men tanken om hva som skulle ha vært kommer nok til å følge meg for alltid, selvom det var såpass tidlig..

Huff, klem til deg Gruer meg til vi kommer dit.. Håper bare vi har en ny i magen til da

Ja det er rart det der, hvor mye man rekker å glede seg på så kort tid. Endelig snudde det for oss, og alt dritt i livet slapp taket, for så å forsvinne igjen nesten like fort, og man han havner dypere i kjelleren enn man noen gang har vært.. Gleder meg til bedre dager, med masse nytt håp

Hvor ligger du an i løypa?

 

[SoriaMoira]

Det var trist å høre!
Det er klart du har lov til å sørge! <3
Det er jo ikke "bare" over det som du mistet du sørger, men over det som skulle blitt, og det har du lov til å sørge over så lenge du trenger det. Kanskje går det ikke over, men det blir lettere, selv om det ikke føles sånn akkurat nå. <3

 

[Blessed_palms]

Det var en liten søster eller bror du bar på, og som du ikke fikk allikevel. Klart sorgen kommer. Skuffelsen blir stor og drømmer blir knust. Det er også hormoner i sving, og kroppen husker en slik opplevelse, tenker jeg.

Og når det gjelder mannen din, er det godt mulig han også sørger mer enn antatt. Min forlovede var livredd for at vi skulle miste igjen da jeg ble gravid etter å ha mistet, samtidig som han var veldig glad. Det forventet jeg ikke mens jeg mistet, for da levde han livet som vanlig - men det gjorde inntrykk på ham også.

Skjønner deg veldig godt og håper dere opplever et lite frø snart igjen.

Klem til deg og dine

 

[Alvea]

Det var trist å høre!
Det er klart du har lov til å sørge! <3
Det er jo ikke "bare" over det som du mistet du sørger, men over det som skulle blitt, og det har du lov til å sørge over så lenge du trenger det. Kanskje går det ikke over, men det blir lettere, selv om det ikke føles sånn akkurat nå. <3

Ja, og når man har ønska det så altfor lenge, og lykken blir så kortvarig gjør det ekstra vondt.. Takk for gode ord

 

[Alvea]

Det var en liten søster eller bror du bar på, og som du ikke fikk allikevel. Klart sorgen kommer. Skuffelsen blir stor og drømmer blir knust. Det er også hormoner i sving, og kroppen husker en slik opplevelse, tenker jeg.

Og når det gjelder mannen din, er det godt mulig han også sørger mer enn antatt. Min forlovede var livredd for at vi skulle miste igjen da jeg ble gravid etter å ha mistet, samtidig som han var veldig glad. Det forventet jeg ikke mens jeg mistet, for da levde han livet som vanlig - men det gjorde inntrykk på ham også.

Skjønner deg veldig godt og håper dere opplever et lite frø snart igjen.

Klem til deg og dine

Det var jo det.. Og verst var gleden over at mini skulle bli storebror som ble tatt fra oss.. Kommer nok ikke til å glemme dette nei, men forhåpentligvis blir det en fint plaster på såret om/når vi får en ny liten spire i magen

Det er ikke enkelt når de ikke har følelsene utenpå kroppen sånn som jeg, og som han sa så tør ikke han å tro på det før han ser liv på skjermen. Tror det ble mye tøffere enn han hadde trodd dette her, i og med at vi har vært i dette gamet i over 4 år..

Tusen takk for gode ord, jeg setter veldig stor pris på det

 

[M2019]

Det er helt for jævelig å miste! Kjenner til følelsen av å bli helt knust selv om man bare er i 1.trimester. Du har all grunn til å ta det tungt, og bruk den tiden du trenger til å komme deg på beina igjen. Prøv å finn på noe med mann og barn, for å prøve å tenke på noe annet og ta en dag av gangen.

Sender over en stor klem <3

 

[Alonis]

Jeg vet ikke. Sitter her 8 uker etter kirurgisk abort og har det mye verre nå enn rett etter aborten. Det er tungt, men det blir jo bedre, det må jeg bare ha tro på at det blir.

For meg hjelper det å jobbe og tenke på andre ting. Og prøve å ikke sulle seg inn i triste tanker, men det er nesten en umulighet nå.

 

[Alvea]

Det er helt for jævelig å miste! Kjenner til følelsen av å bli helt knust selv om man bare er i 1.trimester. Du har all grunn til å ta det tungt, og bruk den tiden du trenger til å komme deg på beina igjen. Prøv å finn på noe med mann og barn, for å prøve å tenke på noe annet og ta en dag av gangen.

Sender over en stor klem <3

Det er faktisk noe av det vondeste jeg har opplevd. Dette barnet var så inderlig ønsket, og gleden av å eeendelog være gravid etter alt vi har vært gjennom var enorm, får så å bare bli røska bort.. Nå har det gått en mnd, skulle vært 9 uker på vei nå, og skulle fortelle familien nå rett før jul, men nei, sånn ble det ikke.. Disse kommende milepælene vi så frem til gjør ekstra vondt nå i disse juletider..

Tusen tusen takk

 

[Alvea]

Jeg vet ikke. Sitter her 8 uker etter kirurgisk abort og har det mye verre nå enn rett etter aborten. Det er tungt, men det blir jo bedre, det må jeg bare ha tro på at det blir.

For meg hjelper det å jobbe og tenke på andre ting. Og prøve å ikke sulle seg inn i triste tanker, men det er nesten en umulighet nå.

Man blir litt oppslukt av sorgen, over alt som skulle vært osv.. Har mange gode dager, men så går man seg rett inn i spindelvevet av vonde følelser igjen, og akkurat nå kommer jeg meg ikke ut.. Julen skulle bli en fin tid, vi skulle fortelle familie osv, men nå er julen bare vond

Klem til deg

 

[M2019]

Det er faktisk noe av det vondeste jeg har opplevd. Dette barnet var så inderlig ønsket, og gleden av å eeendelog være gravid etter alt vi har vært gjennom var enorm, får så å bare bli røska bort.. Nå har det gått en mnd, skulle vært 9 uker på vei nå, og skulle fortelle familien nå rett før jul, men nei, sånn ble det ikke.. Disse kommende milepælene vi så frem til gjør ekstra vondt nå i disse juletider..

Tusen tusen takk

Huff, kjenner meg så igjen. Sorgen ble altoppslukende. Jeg tok det veldig tungt i månedsvis.
Håper du/dere klarer å finne en måte å håndtere sorgen på

 

[:)Solsikke:)]

Det blir bedre. Men er vondt... og har veien mot spiren du mistet blir det enda verre.... men ta tiden og håper dere alle får en spire som holder seg på plass...

 

[Alvea]

Huff, kjenner meg så igjen. Sorgen ble altoppslukende. Jeg tok det veldig tungt i månedsvis.
Håper du/dere klarer å finne en måte å håndtere sorgen på

Det går heldigvis bedre, men alt som skulle ha vært ligger å ulmer i bakhodet hele tiden.. Gjør ekstra vondt at «alle» andre tar så lett på det. «Jaja men nå vet dere jo at dere kan bli gravid» «det var jo bra det skjedde så tidlig, og ikke senere» «det går nok neste gang» osv.. Som om det hjelper

 

[Alvea]

Det blir bedre. Men er vondt... og har veien mot spiren du mistet blir det enda verre.... men ta tiden og håper dere alle får en spire som holder seg på plass...

Vi får håpe en evt neste spire sitter hele veien til termin

 

[:)Solsikke:)]

Vi får håpe en evt neste spire sitter hele veien til termin

Ja håper og krysser fingrene for dere, men var vondt selv om jeg ble gravid på nytt og tenker fortsatt på hva vi skulle hatt selv om jeg er høy gravid nå.... Men det blir bedre....

 

[Alvea]

Ja håper og krysser fingrene for dere, men var vondt selv om jeg ble gravid på nytt og tenker fortsatt på hva vi skulle hatt selv om jeg er høy gravid nå.... Men det blir bedre....

Ja det tar nok lang tid før man klarer å senke skuldrene om man blir gravid igjen. Tankene på det som skulle ha vært kommer nok til å være der, for resten av livet, men det blir nok bedre

 

[M2019]

Det går heldigvis bedre, men alt som skulle ha vært ligger å ulmer i bakhodet hele tiden.. Gjør ekstra vondt at «alle» andre tar så lett på det. «Jaja men nå vet dere jo at dere kan bli gravid» «det var jo bra det skjedde så tidlig, og ikke senere» «det går nok neste gang» osv.. Som om det hjelper

Kjenner meg så igjen. De mener det godt, men det hjelper fint lite. Føler seg mere teit som tar så på vei for en «liten» ting.
Folk er forskjellig, men jeg mener det må være lov å sørge og ta det tungt, uansett hvor kort på vei man var.