Fødselstegn forsvunnet i uke 38

[Bkno9990820]

Jeg er nå i starten av uke 38.

I flere uker har jeg hatt tegn på at fødsel nærmer seg.

• Modningsrier/maserier på nattestid. Mer smertefulle enn vanlige kynnere, kommet regelmessig hvert 5 minutt som svake/moderate rier; men har ikke tatt seg opp i styrke/intensitet som ordentlige rier og har stoppet opp etter bare noen timer. Kommet ganske fast på nattestid

• Skikkelig nedpress (følt at noe har presset seg mot vaginalåpningen, som om babyen holder på å dette ut. Utrolig ubehagelig. Strevd med å gå bare de usle 500 meterne til butikken)

• Stadig kraftigere kynnere på dagtid (ved det minste fysiske anstrengelse), kan ikke bevege meg særlig raskt lenger, bare vugger rundt som en tragisk pingvin.
  
  
  
• Babyen var tilnærmet festet med hodet ned, sa jordmor.

• En del av slimproppen gikk her om dagen. Tror det var slimproppen; var en ganske tykk, seig kladd med slim. Mye tykkere og seigere enn min vanlige utflod, og litt gulaktig/gjennomsiktig.

Så jeg tenkte at jeg kanskje kom til å være heldig å føde tidlig. Men nå, de siste par dagene, har alt stoppet opp helt!

Ikke noe mer modningsrier, nedpressfølelsen er borte, babyen sparker brått på annet sted (ned i lysken?! Ved skambeinet. Sinnsykt vondt, som om noen stikker meg i lysken/skambeinet med en tynn kniv). Jeg beveger meg brått lettere, kjennes ikke lenger som om noe er i ferd med å presse seg ut av vagina, klarte en relativt lang gåtur i dag helt fint uten å få kynnere.

Akkurat som om noen stilte tilbake klokka og jeg er tilbake i uke 30.

Kjenner jeg er skikkelig frustrert og utålmodig nå, så om babyen har trukket seg opp igjen og ikke lenger ønsker komme ut så tror jeg at jeg blir litt smågal. Har en aktiv ettåring fra før, da er det ikke bare å "nyte tiden før baby kommer".

Andre som har opplevd noe lignende? At fødetegn bare forsvinner og man føder sent til tross for at man har hatt "it going" så lenge?

 

[Missy85]

Det kommer og går nok litt skal du se Du kan jo prøve kjerring råd da, men kanskje vente til du bikker uke 40?
Er det også ikke litt tidlig å føde selv om du er 38 uker på vei? Lenge siden jeg var sist, men om du vil bruke kjerring råd
som ikke anbefales så tidlig. Så prøv å får orgasme og gå rundt i sirkler. Som sagt, ville ikke anbefalt det før du er minst 40 uker.
Ellers skal du se at bebisen din kommer når den er klar for det, kan forstå det er frustrerende og man er trøtt/sliten og lei av å vente på knøttet! Men det beste er og gå helt ut Lykke til ihverfall!

 

[Bkno9990820]

Det kommer og går nok litt skal du se Du kan jo prøve kjerring råd da, men kanskje vente til du bikker uke 40?
Er det også ikke litt tidlig å føde selv om du er 38 uker på vei? Lenge siden jeg var sist, men om du vil bruke kjerring råd
som ikke anbefales så tidlig. Så prøv å får orgasme og gå rundt i sirkler. Som sagt, ville ikke anbefalt det før du er minst 40 uker.
Ellers skal du se at bebisen din kommer når den er klar for det, kan forstå det er frustrerende og man er trøtt/sliten og lei av å vente på knøttet! Men det beste er og gå helt ut Lykke til ihverfall!

Hadde det ikke vært for disse modnings-/maseriene på nattestid, så hadde jeg vært kjempetålmodig. Men ukesvis med stadige episoder med våken hele natten ... og den siste uken ble de så vonde at jeg lå våken både fordi det var vonde tak i rygg og mage, men også fordi det faktisk lurte meg til å tro at fødselen var i ferd med å starte, lol. Så, har vært ganske mye false alarms nå; kjempefrustrerende

Selv jordmor mente jeg mest sannsynlig kom til "å føde svært tidlig, godt mulig i uke 38"; som ho sa

 

[Missy85]

haha kan forstå det, siste kom faktisk nesten 2 uker for tidlig.. hadde termin på julaften og var ute å spiste med gubben da.
Vi feiret hans bursdag med noen venner. Hadde hatt falske kynnere i over en uke og var dritelei å tenkte ikke søren at jeg skal
på fødeklinikken på julaften.. så leste litt her og der hvor folk anbefalte at jeg ventet, men om jeg ville så var orgasme tingen.
På natten hadde vi oss i høyet, dette var da 4 desember. 5 desember startet det hele, men vi kom ikke til før på kvelden.
Da hadde jeg 4 cm åpning, men ble lagt inn for da var jeg så trøtt at de stakkars jordmødrene syntes synd om jeg skulle reise hjem igjen. På natten mot 6 desember hadde jeg plutselig 8 cm åpning og de tok vannet på meg fordi jeg var sliten. Fikk så vidt epidural!
xD 6 desember ble yngste født og jeg kunne endelig puste ut. Få se hvor lenge jeg har tålmodighet og gå denne gangen da om alt er som det skal..

 

[Mymlen93]

Beste du gjør er å innstille deg på overtid. Kan ha «tegn på fødsel» flere uker før det skjer, så det beste for hode er å ikke te le for mye på det før det faktisk skjer.

 

[Veivalsa]

Jeg tror ikke disse modningstegenen som
Kynnere og nedpress og menssmerter nødvendigvis betyr at det modnes kjempefort og at man snartskaø føde. Fødsel kan likegjerne starte ut av det blå også. Nå sist skulle jeg settes igang i uke 38, hadde hatt masse nedpress, kynnere, menssmerter osv. som hadde ført til NULL modning. Jeg var så umoden som det var mulig å bli iflg jordmor men gikk greit å sette igang fødsel likevel, da
Så du kan plutselig føde i natt selv om vondter har tatt seg ei pause eller så skjer det ikke før om noen uker selv med vonde kynnere og murring.

 

[Stolt mamma]

Med nr 1 hadde jeg null modningstegn før jeg plutselig fødte prematurt. Med nr 2 hadde jeg litt milde kynnere dagene før jeg fødte, fødte her også prematurt. Med nr 3 hadde jeg modningstegn fra uke 20, med vonde og regelmessige kynnrere og nedpress fra ca uke 35-36. De førte ikke til mye modning. Fødte to dager før termin. Så modningstegn har jeg mistet troa på

 

[Bkno9990820]

Takk, det hjelper litt å høre andres erfaringer.

Det er veldig frustrerende for jeg må ringe barnevakt til ettåringen 2 timer før da de bor ganske langt unna og det er en lang kjøretur. Har ingen andre som kan sitte barnevakt.

Så først må jeg vente til jeg er sikker på at fødsel er i gang. Altså jeg må sitte med rier en stund, til sykehuset kan ta meg inn for en sjekk. Må ta taxi til sykehuset. Det tar fort en times tid å reise ned og få det bekreftet/avkreftet. Så må jeg sitte på sykehuset og vente til barnevaktene kommer, så barnefar får blitt med. Når de ankommer tar reisen hans til sykehuset en halvtime.

Så fra jeg reiser til sykehuset til barnefar ankommer og vi er klare for fødsel kan det fort ta 4 timers tid. Så jo tidligere jeg vet om det er fødsel eller ikke, jo større sjanse er det for at far ikke misser fødselen. Jeg har sykt angst for å måtte føde alene. Han utgjorde hele forskjellen sist, for at det ble en god opplevelse.

Det er derfor jeg har vært så besatt av disse fødetegnene.

Hadde det bare vært helt knyst ville jeg ikke vært så frustrert, jeg ville bare ventet spent/noe engstelig. Men istedet har jeg hatt så sinnsykt mye "modningstegn" og falske alarmer i flere uker nå.

Den ene natten klarte jeg ikke sove, for sammentrekningene var så vonde. Jeg var sikker på at det kom til å bli fødsel, men avventet at smerten skulle "ta seg opp til et heftigere nivå" for å unngå bomtur til sykehuset. Det holdt på i 4 timer, halve natten, med regelmessige, smertefulle tak i rygg og mage. Før det brått ble borte. Sånn ut av det blå. Hadde kraftig nedpress. Som også forsvant ut av det blå.

Nå i natt ble det helt ekstremt! Ordentlig smertefulle tak; så vondt at jeg knapt klarte å tømme blæra uten å jamre meg! Og takene kom etterhvert regelmessig hvert 3 minutt i rygg og mage.
Ringte jordmor på sykehuset, slet med å snakke fordi det var så vondt, fikk beskjed om å komme ned.

Jeg ringte alle jeg måtte ringe, men han som skulle kjøre meg til sykehuset fikk bilproblemer og brukte 1 og en halv time på å komme seg til oss. Når han endelig dukket opp hadde smertene roet seg fra 7/10 til 3/10. Men takene fortsatte på en regelmessig måte, så vi dro likevel til sykehuset.

Når jeg kommer dit ser jeg sammentrekningene på CTG måleren, regelmessige, ca. hvert andre minutt. De er dog bare ca. 4/10 vonde. Jordmor sier at det er definitivt regelmessige sammentrekninger. Hun sjekker meg nedentil, men sier så ;
"Nei, du er helt umoden, her skjer det ingenting";

og spør om jeg kjenner sammentrekningene i det hele tatt.... Jeg ble litt småfortvilt, forteller henne at de er 4 av 10 på skalaen, men var 7 av 10 på skalaen tidligere; og hun bare
"Nei, er nok bare kynnere dette".

Og så drar jeg hjem igjen, har vonde, regelmessige sammentrekninger resten av natten før det brått forsvinner på morgenen. Føler meg skikkelig teit som vekket alle sammen og forberedte for fødsel.

Jeg hadde vært kjempetålmodig og bare nytt disse siste dagene; men dette tullet av falske rier/kynnere som kjennes ut som de startsriene ved ca 4/5 cm som jeg hadde når jeg fødte sist, som er regelmessige, smertefulle og ganske til å la seg lure av; det er noe *insert heftig banneord*.

Kan jo ikke fortsette å få alle til å slenge seg i bilen hver gang det er en falsk alarm, men kjenner at jeg vitterlig nå ikke klarer kjenne forskjellen på disse maseriene/kynnerne eller hva noe f*** det er; sammenlignet med de jeg fikk opp til 7 cm åpning sist fødsel.

At det kan gjøre så hersens vondt, men ikke ha noen effekt på livmorhalsen; jeg bare fatter det ikke Og er nå engstelig for at vi kommer til å reagere for sent når det faktisk blir alvor.