Tanker

[Flamingo]

Hei dere jeg trenger bare å lufte tankene litt. Er ganske hormonell og sliten om dagen og da kommer det også masse tanker. Humøret går i bølgedaler. Men hver gang jeg får en sånn «tankeperiode» så føler jeg meg så sykt alene om det. Vet liksom ikke hvem jeg skal snakke med det om. Tenker på at livet som jeg er så glad i ikke blir det samme igjen når vi får et barn, kroppen blir forandret, hvordan blir forholdet til bf etter barnet kommer? Osv. Og så ender det med dårlig samvittighet for at jeg tenker sånn når jeg er så heldig som har blitt gravid og egentlig gleder meg veldig. Stresser også over andre trivielle ting i livet som jeg vanligvis hadde taklet greit. Jeg vet jo at tankene til en viss grad er hormonstyrte men det er likevel tanker jeg har og kjenner på. Har bare ikke overskudd til å tenke pragmatisk og logisk på det. Vet ikke helt hvor jeg vil.. måtte bare lufte litt. Kanskje noen kjenner seg litt igjen?

 

[Sol.i.hjertet]

Hei dere jeg trenger bare å lufte tankene litt. Er ganske hormonell og sliten om dagen og da kommer det også masse tanker. Humøret går i bølgedaler. Men hver gang jeg får en sånn «tankeperiode» så føler jeg meg så sykt alene om det. Vet liksom ikke hvem jeg skal snakke med det om. Tenker på at livet som jeg er så glad i ikke blir det samme igjen når vi får et barn, kroppen blir forandret, hvordan blir forholdet til bf etter barnet kommer? Osv. Og så ender det med dårlig samvittighet for at jeg tenker sånn når jeg er så heldig som har blitt gravid og egentlig gleder meg veldig. Stresser også over andre trivielle ting i livet som jeg vanligvis hadde taklet greit. Jeg vet jo at tankene til en viss grad er hormonstyrte men det er likevel tanker jeg har og kjenner på. Har bare ikke overskudd til å tenke pragmatisk og logisk på det. Vet ikke helt hvor jeg vil.. måtte bare lufte litt. Kanskje noen kjenner seg litt igjen?

Følte bare for å fortelle deg at det du kjenner på er helt normalt Å få barn ER en stor omveltning i livet, og jeg kan umulig se for meg at noen IKKE opplever disse tankene ila et svangerskap. Kunne du forsøkt å lufte deg litt forsiktig til partner? Kanskje han kjenner på noe av de samme tankene, eller vil sette pris på at du deler? Evt en venn du kan betro deg til? Jeg slår et stort slag for å prate om det iallfall, selv om det føles fryktelig skummelt så vil det mest trolig bli oppfattet positivt på den andre siden

 

[Reinaamo]

Hei dere jeg trenger bare å lufte tankene litt. Er ganske hormonell og sliten om dagen og da kommer det også masse tanker. Humøret går i bølgedaler. Men hver gang jeg får en sånn «tankeperiode» så føler jeg meg så sykt alene om det. Vet liksom ikke hvem jeg skal snakke med det om. Tenker på at livet som jeg er så glad i ikke blir det samme igjen når vi får et barn, kroppen blir forandret, hvordan blir forholdet til bf etter barnet kommer? Osv. Og så ender det med dårlig samvittighet for at jeg tenker sånn når jeg er så heldig som har blitt gravid og egentlig gleder meg veldig. Stresser også over andre trivielle ting i livet som jeg vanligvis hadde taklet greit. Jeg vet jo at tankene til en viss grad er hormonstyrte men det er likevel tanker jeg har og kjenner på. Har bare ikke overskudd til å tenke pragmatisk og logisk på det. Vet ikke helt hvor jeg vil.. måtte bare lufte litt. Kanskje noen kjenner seg litt igjen?

Sender deg en stor digital klem

Har det ikke likt som deg, men kjenner på mye dårlig samvittighet. Denne graviditeten er så innmari ønsket og har nærmest bønnfalt høyere makter om dette i årevis, og føler da at jeg på en måte har mistet retten min til å klage. Men jeg synes at det å være gravid er innmari tungt, og i min omkrets føles det ut som om jeg er alene om å synes det. Prøvde lufte meg til en kollega her en dag hvor jeg fortalte at jeg syntes det var veldig vanskelig nå å være gravid, men fikk bare i retur: "Neida, det er kjempeenkelt!"

Men folk er forskjellige, og alle graviditeter er ikke like. Prøver vel bare å si at det du kjenner på er helt normalt, det er lov til å kjenne på disse følelsene. Også ville jeg anbefalt å ta en god prat med jordmor om det

 

[Flamingo]

Følte bare for å fortelle deg at det du kjenner på er helt normalt Å få barn ER en stor omveltning i livet, og jeg kan umulig se for meg at noen IKKE opplever disse tankene ila et svangerskap. Kunne du forsøkt å lufte deg litt forsiktig til partner? Kanskje han kjenner på noe av de samme tankene, eller vil sette pris på at du deler? Evt en venn du kan betro deg til? Jeg slår et stort slag for å prate om det iallfall, selv om det føles fryktelig skummelt så vil det mest trolig bli oppfattet positivt på den andre siden

Tusen takk for fint svar Jeg har snakket litt med partner om det, og han lytter veldig men han er mye flatere enn meg i følelsesregisteret så det er nok litt vanskelig for han å komme med så mye råd. Sier bare at han tror det går bra Jeg bor langt borte fra nettverket mitt. Men kan jo selvfølgelig ta en telefon. Det hjalp faktisk litt å sette ord på det her. Så tusen takk for at du tok deg tiden til å svare. Det betyr mer enn du tror.

 

[Flamingo]

Sender deg en stor digital klem

Har det ikke likt som deg, men kjenner på mye dårlig samvittighet. Denne graviditeten er så innmari ønsket og har nærmest bønnfalt høyere makter om dette i årevis, og føler da at jeg på en måte har mistet retten min til å klage. Men jeg synes at det å være gravid er innmari tungt, og i min omkrets føles det ut som om jeg er alene om å synes det. Prøvde lufte meg til en kollega her en dag hvor jeg fortalte at jeg syntes det var veldig vanskelig nå å være gravid, men fikk bare i retur: "Neida, det er kjempeenkelt!"

Men folk er forskjellige, og alle graviditeter er ikke like. Prøver vel bare å si at det du kjenner på er helt normalt, det er lov til å kjenne på disse følelsene. Også ville jeg anbefalt å ta en god prat med jordmor om det

sender klem tilbake Det er slitsomt når tanker som en ikke styrer kommer, og så skal en i tillegg få dårlig samvittighet for de. Føler heller ikke at det er noen rundt som helt vil skjønne. Har veldig lyst å snakke med jordmor, men sliter veldig med å sprekke den bobla om at «jo, her går alt bra». Akkurat som om det er noe flink pike aktig som stopper meg. Har vel heller ikke helt den kjemien med henne heller. Kun vært der to ganger og gang nummer to husket hun ikke at jeg hadde vært der. Men de har jo mange som kommer innom.

Ja, du må også huske at du har lov til å føle på uansett hva det er som dukker opp. Men vet at det kan være tungt da en føler seg litt alene om det. Tydeligvis er vi flere

 

[Reinaamo]

sender klem tilbake Det er slitsomt når tanker som en ikke styrer kommer, og så skal en i tillegg få dårlig samvittighet for de. Føler heller ikke at det er noen rundt som helt vil skjønne. Har veldig lyst å snakke med jordmor, men sliter veldig med å sprekke den bobla om at «jo, her går alt bra». Akkurat som om det er noe flink pike aktig som stopper meg. Har vel heller ikke helt den kjemien med henne heller. Kun vært der to ganger og gang nummer to husket hun ikke at jeg hadde vært der. Men de har jo mange som kommer innom.

Ja, du må også huske at du har lov til å føle på uansett hva det er som dukker opp. Men vet at det kan være tungt da en føler seg litt alene om det. Tydeligvis er vi flere

Husk at du har lov til å be om en annen jordmor om du ikke kjenner kjemien

 

[T.O]

Det er veldig vanlig med slike tanker under graviditeten, så det er du absolutt ikke alene om

Men det er ikke noe godt å gå med slike tanker alene. Jeg har selv av ulike årsaker hatt det litt tungt i dette svangerskapet, selv om jeg er uendelig glad for barnet som er på vei. Om ikke tankene er helt de samme som dine, så har jeg også kjent på dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å være bare glad. Og når man er hormonell og sliten så er det ikke så lett å være rasjonell heller

Jeg synes det hjalp veldig mye å snakke om dette med jordmor og lege. Om du ikke har god kontakt med jordmor, kan du snakke med legen din? Bor du et sted der det er mulig å få bytte jordmor? Eller har du en nær venninne eller søsken eller andre nære du kan dele med?
Ofte så hjelper det veldig å bare kunne dele disse tankene, sette ord på det man er redd for og gjerne få litt beroligende og trøstende ord tilbake

 

[Flamingo]

Ja, hvis en får til å snakke om det med lege eller jordmor så kan sikkert det hjelpe. Så skal gjøre det. Har ny fastlege og hadde turnuslege de første kontrollene så sliter litt med å få den tryggheten til å dele så personlige følelser. Men skal prøve <3

 

[Lilly88]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Barnet er også sterkt ønsket fra min side, men i det siste har jeg begynt å bekymre meg og tenke på det store ansvaret av å ta vare på et lite menneske. Blir redd for å ikke få det til osv. Det er sikkert naturlige tanker å ha som gravid og jeg tenker at de nok kommer nå fordi fødselen nærmer seg mer og mer. Jeg har også begynt å stresse med å få alt utstyr i orden og tenker på ting jeg har lyst til å gjøre før fødselen osv. Så mange tanker her og!

 

[Flamingo]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Barnet er også sterkt ønsket fra min side, men i det siste har jeg begynt å bekymre meg og tenke på det store ansvaret av å ta vare på et lite menneske. Blir redd for å ikke få det til osv. Det er sikkert naturlige tanker å ha som gravid og jeg tenker at de nok kommer nå fordi fødselen nærmer seg mer og mer. Jeg har også begynt å stresse med å få alt utstyr i orden og tenker på ting jeg har lyst til å gjøre før fødselen osv. Så mange tanker her og!

Ja, det er så mange tanker og følelser som sikkert er ganske vanlig mtp at dette jo er en stor omveltning i livet. Handler kanskje litt om at vi ikke kan påvirke så mye selv nå. Fødselen blir som den blir og samme med babyen. Tenker også mye på alt som må på plass og ting jeg vil gjøre når det fortsatt bare er meg og samboer. Godt vi er flere