Matja
Betatt av forumet
Trenger litt utløp for frustrasjon her, og om mulig litt tips.. Har en 6 mnd gammel baby og det er mine foreldre sitt første barnebarn. Det er selvsagt STOR stas. Jeg er veldig glad de er engasjert og vil vel helst treffe barnet hver dag. Mulig det er jeg som er vanskelig her, men jeg syns det har vært veldig utfordrende nesten fra dag en.. Når de vil treffe barnet er det gjerne på dens bekostning, når de selv vil ha litt babykos. Kommer på besøk, blir servert kaffe etc og drar mens de lar oppvasken stå. Jeg føler det er generelt lite forståelse for at det kan være tøffe tider med baby. Vi har heldigvis en forholdsvis grei baby som for det meste sover godt, men vi har jo i likhet med alle andre tøffe perioder. Jeg savner så sykt tilbud om hjelp, trille med babyen, tilby seg å handle mat eller lignende. Jeg har prøvd å hinte mange ganger om at det er litt heftig til tider, og vil jo egentlig bare høre «skjønner det er tøft, men du gjør en kjempe jobb». Men opplever heller at når jeg hinter om at det er litt tøft, så blir det sett på som klaging..
Jeg har veldig lyst til å ta det opp med dem, fortelle hva jeg mener og føler, men redd de tar seg nær.. Bør jeg bare ta meg sammen og være glad de vil treffe barnebarnet? Eller kan jeg forlange litt mer? Kjenner det er ganske sårt og at jeg bruker mye tid og energi på å irritere meg over situasjonen. De har i hvertfall helt klart glemt hvordan det er å ha baby, og husker vel bare de gode stundene..
Jeg har veldig lyst til å ta det opp med dem, fortelle hva jeg mener og føler, men redd de tar seg nær.. Bør jeg bare ta meg sammen og være glad de vil treffe barnebarnet? Eller kan jeg forlange litt mer? Kjenner det er ganske sårt og at jeg bruker mye tid og energi på å irritere meg over situasjonen. De har i hvertfall helt klart glemt hvordan det er å ha baby, og husker vel bare de gode stundene..