Sliter litt som bonusmor i denne situasjonen. Noen som har tips på det ene eller andre ?

[Karolinefrk]

Trenger og lufte meg et sted håper noen kan hjelpe meg. forklarer litt punktvis de siste 3 årene


jeg og samboer ble sammen for 3 år siden
Han har en sønn på 11 år

eksen til samboer var sjalu og brukte sønnen som pressmiddel for og ødelegge forholdet våres, men misslyktes i forsøket.

Moren til sønnen skriker og kjefter masse på sønnen og de to andre ungene sine

hun forteller alt til barna sine uten og skjerme de.

Yngste sønnen har en sykdom. Han har ikke blitt frisk og sønnen til min samboer trur han kommer til og dø selvom dette ikke er tilfelle.

vi tror sønnen har fått styre sin egen hverdag disse tre årene og har sittet mest inne og spilt.

en gang henne hadde kranglet med sønnen pakket hun sekken hans og kom hit med han og da hadde vi ikke møtt han på kjempe lenge. Da orket henne liksom ikke mer. Og da skulle samboeren min så ha han.

Samboer vant frem i retten og fikk 50/50

mammaen til sønnen har hatt store problemer med og holde sønnen i sjakk og han har mistet konsentrasjonen på skolen.

pga dette har henne fått en adhd diagnose på han mens ting har vært så turbulent. Selvom psykriater her sa at henne måtte få orden hjemme før de kunne se etter diagnose. Da dro henne videre til neste psykolog. Han går nå på adhd medisiner.

Problemet nå er vi har han 1 uke og den uka vil han helst bare sitte og spille. jeg har to barn fra før av og de er ute og leker med venner fra skolen slutter til kveldstell.
han mener han spør barna i klassen om de vil finne på noe men alle sier de er opptatt.
Vi har et krav om at det er ut og leke frem til det er middag i hvertfall og da drar han ned til tanta si og setter seg der og ser på tlf/ tv selvom vi gir beskjed om at han ikke skal dra dit og han lover oss dette. Hvordan motivere han til og dra ut og leke uten og måtte straffe han når han ikke hører. Jeg vet han gjør dette for og tøye strikken til samboer men han er alt for god og snill og liker ikke og se sønnen sin lei seg.
Tips ?

Andre problemet er at han er så kresen i matveien uansett hva jeg lager av middag så bare sitter han og leker med maten. Har nå begynt og kreve at han skal spise en liten porsjon og ikke får gå i fra før den har blitt spist opp. Dette spiser mine barn opp på null komma niks mens han sitter i 3/4 timer og sutrer.
tips ?

Tredje problemet er det at han har ikke tid til og gå på do så er alltid avføring i bokseren hannes små uhell før han rekker do. og lakenet er det brune striper på. Dette er når han sitter på rommet og spiller eller ser på tv. hvordan lære han dette ? Jeg kan jo ikke bli med han på toalettet da han liksom begynner og bli så stor.
han tisser også over hele doen når han er på do. Har begynt og sette frem spray og klut og ber han gå og vaske opp etter seg men det lukter og blir gult på gulvet rundt doen.

Fjerde problemet. hver gang vi spør han om noe så ser vi at han blir usikker/ utilpass og sliter med og svare. Uansett om det er om det har gått bra på skolen i dag eller hva han vil gjøre. Det kommer alltid et svar som vet ikke.

 

[Snurri]

Problemer med avføring/tissing på seg er ofte et symptom på at barnet ikke har det bra. Han er stor nok til å klare å gå på do. Står han og tisser, siden det blir gris? Jeg skjønner ikke helt dette med hvordan det blir gris. Men her sliter han med noe, tenker jeg. Og jeg lurer på om istedenfor å be han vaske opp, så snakk litt med han om hva som kan hjelpe han. For barn er da fult klar over at de ikke skal tisse på gulvet eller bæsje i trusa. Jeg tror nok dette oppleves som ubehagelig og flaut for han.

Klart du kan følge han på do, du trenger jo ikke bli med inn.

Jeg skjønner også godt at han heller vil spille når han ikke har noen venner å være med når han blir tvunget ut.

Du sammenligner mye med dine egne barn og legger mye skyld på moren til denne gutten. Men nå har far 50% omsorg og siden du og far bor sammen, så er dette faktisk opp til deg å ta ansvar for også. Ikke bare dytt det over på de andre. Mener du og faren at diagnosen ADHD er feil? Få en ny vurdering. Eller prøv å hjelpe gutten gjennom dette.

Det jeg leser er dessverre en stemor som synes denne gutten er et problembarn og er «urenslig» og kanskje helst ville likt at han endret personlighet og ble som hennes egne barn. Barn fanger godt opp disse holdningene. Jeg tror dessverre han merker godt at du sammenligner han med de andre både ved matbordet og ved det at de har venner mens han ikke har noen.

Du legger dette frem som om han er til bry for deg. Og du ser det kanskje ikke selv. Men sånn leser jeg det, og om det skulle stemme, så håper jeg du kan tenke litt over hva det egentlige «problemet» her er. Her har du en gutt som ikke har det så lett, og som viser mange tegn på det. Ikke tolk hans spisevegring eller problemer med å gå på do som at han bare er vanskelig. Dette er begge helt tydelige tegn på at han ikke har det godt. Kanskje er det mobbing på skolen. Ikke rart om han da ikke vil gå meningsløst rundt ute hvor andre kan se at han ikke har noen venner og han blir et lett bytte.

Prøv å finne ut mer om hans situasjon. Har han venner i spillene han spiller? Hvordan går det egentlig på skolen? Han er ikke ditt biologiske barn, men du er en slags mor her likevel. Husk det. Vis omsorg. Hjelp han. Kanskje han kan være inne før middag om han hjelper med å lage middag? Snakk med han om hva han ønsker og prøv å være åpen. Etterhvert kan det hende han vil stole på deg og du vil kunne hjelpe han med de tingene han sliter med.

Og angående diagnosen hans, så lenge dere ikke får en ny vurdering/får fjernet diagnosen, så vil jeg råde deg til å anerkjenne den og de utfordringene denne gutten har i livet (med eller uten diagnose). Ikke avfei de. Ikke tenk at det bare er han som er vanskelig med vilje (for det virker litt som at det er det du tenker). Han er barnet her, du er den voksne. Det er din jobb å tåle å stå i det, ha tålmodigheten, ha omsorgen og viljestyrken. Du har ressursene til å støtte han. Han har ikke disse ressursene selv.

For å ta eksempel med det «fjerde problemet». Han er usikker på hva han skal svare. Han trenger da hjelp fra deg med hvordan uttrykke seg. Istedenfor å bistå og støtte, så problematiserer du det. Du har en forventning om hvordan han skal svare, og så kaller du det et problem når han ikke innfrir. Da blir det bare vanskeligere for han å svare. Dessuten kan det godt hende han ikke vil fortelle deg, fordi han ikke stoler på deg. Når tilliten kommer, og når du gir tiden og har tålmodigheten og lytter, istedenfor å stille krav, så tror jeg de ærlige svarene vil komme. Barn liker ikke å fortelle de voksne at de føler seg mislykket eller ikke har venner eller ikke får til ting. De vil at de voksne (og særlig foreldrene) skal være stolte av dem. Jeg tror godt at han svarer «vet ikke» og er unnvikende, fordi sannheten ikke er så bra. Kanskje hadde han det dritt på skolen. Kanskje noen kalte han teit. Og så vil han jo ikke si det til deg/dere, for han vet jo at dere forventer noe annet.

Jaja, ble langt dette svaret her. Og sikkert ikke det du ville høre. Vi voksne gjør jo bare det beste vi kan. Men her ser jeg ikke «problem 1-4», jeg ser en gutt som trenger støtte i hverdagen og ikke har det så greit.

 

[Miss_30]

Hva gjør barnets far da?

 

[Karolinefrk]

Svarer litt innimellom her. Fordto det at ting ble tatt litt feil i forhold til hvirdan det var ment. Vi ser ikke på gutten som det sorte får men vi føler vi ikke klarer og finne de riktige metodene. Altså skal han ha et belønnings system ? Skal vi ha konsekvenser ? Det vi ville ha litt tips på.

Problemer med avføring/tissing på seg er ofte et symptom på at barnet ikke har det bra. Han er stor nok til å klare å gå på do. Står han og tisser, siden det blir gris? Jeg skjønner ikke helt dette med hvordan det blir gris. Men her sliter han med noe, tenker jeg. Og jeg lurer på om istedenfor å be han vaske opp, så snakk litt med han om hva som kan hjelpe han. For barn er da fult klar over at de ikke skal tisse på gulvet eller bæsje i trusa. Jeg tror nok dette oppleves som ubehagelig og flaut for han.

Vi snakker med han men disse to/ tre årene som han ikke har vært med far har han vært innestengt på et rom med tv og tlf og gjort som han vil. han har liksom for dårlig tid til og gå på do så han søler rundt med tiss. Vi har spurt han både jeg og far om det er bedre om vi minner han på og gå på do men det vill han ikke. Han tripper inn på do og tisser ned alt rundt doen også trykker han ned og løper ut fra doen. Når han er på toalettet og bæsjer så trur jeg ikke han går på do før det er på vei ut og da bruker han gjerne en hal dorull for og tørke seg og tetter doen. Alle bokserene hannes er fulle av brune merker og de går liksom ikke bort heller. Vi sier til han hver dag at han må prøve og kjenne etter litt før. Samboer er flink til og sette seg ned og prate med han om det men vi føler ikke at vi når inn.

Klart du kan følge han på do, du trenger jo ikke bli med inn.

Jeg skjønner også godt at han heller vil spille når han ikke har noen venner å være med når han blir tvunget ut.

han har mange venner men han juger liksom til oss og sier han har spurt de om de vil finne på noe men han har ikke det. Og vi er mye ute på ettermiddagen og prøver og finne på morsomme ting men han setter seg bare ned og furter fordi han ikke får se på tlf/ tv. Han har mistet all fantasi.

Du sammenligner mye med dine egne barn og legger mye skyld på moren til denne gutten.

Ja jeg sammenligner litt der men mine barn er ikke like hverandre de heller men de er barn og de har glede men det har ikke denne gutten.

Men nå har far 50% omsorg og siden du og far bor sammen, så er dette faktisk opp til deg å ta ansvar for også. Ikke bare dytt det over på de andre. Mener du og faren at diagnosen ADHD er feil? Få en ny vurdering. Eller prøv å hjelpe gutten gjennom dette.

vi har akkuratt fått han 50% og vi vill så gjerne støtte han men vi må nesten ha litt like regler her i hus og det er liksom ikke noe han forstår hva er. Vi mener den er feil og at det har mye med hva han har gått igjennom og alt han ikke har blitt skjermet for.

Det jeg leser er dessverre en stemor som synes denne gutten er et problembarn og er «urenslig» og kanskje helst ville likt at han endret personlighet og ble som hennes egne barn. Barn fanger godt opp disse holdningene. Jeg tror dessverre han merker godt at du sammenligner han med de andre både ved matbordet og ved det at de har venner mens han ikke har noen.

nei jeg elsker denne gutten kjempe høyt men de 4 tingene jeg skriver er ting vi trenger hjelp til og finne nye metoder og støtte han på. Han sitter og depper en hel dag hvis tven ikke er på. Han takler ikke samspill med hverken meg eller pappaen sin lenger. Noe han alltid har gjort før. Han har ingen andre interesser en spill og tlf. Uansett hva vi nevner så er det nei. Nei. Nei. Vi kan liksom si at vi skal på badeland men han er fortsatt like negativ. Selvom dette var noe han elsket før.

Du legger dette frem som om han er til bry for deg. Og du ser det kanskje ikke selv. Men sånn leser jeg det, og om det skulle stemme, så håper jeg du kan tenke litt over hva det egentlige «problemet» her er. Her har du en gutt som ikke har det så lett, og som viser mange tegn på det. Ikke tolk hans spisevegring eller problemer med å gå på do som at han bare er vanskelig. Dette er begge helt tydelige tegn på at han ikke har det godt. Kanskje er det mobbing på skolen. Ikke rart om han da ikke vil gå meningsløst rundt ute hvor andre kan se at han ikke har noen venner og han blir et lett bytte.

Vi har satt oss ned jeg og samboer og tenkt det samme at vi begge har følt at han er til bry men egentlig innerst inne er han en god gutt og vi skulle ønske at vi klarte og hente han frem igjen og vi prøver så godt vi kan. Men ingen av metodene vi prøver hjelper liksom. Kresen har han alltid vert i følge far men er snakk om at han ikke liker noen ting uten om pizza og burger pluss tre pålegg på brødskive.

Prøv å finne ut mer om hans situasjon. Har han venner i spillene han spiller? Hvordan går det egentlig på skolen? Han er ikke ditt biologiske barn, men du er en slags mor her likevel. Husk det. Vis omsorg. Hjelp han. Kanskje han kan være inne før middag om han hjelper med å lage middag? Snakk med han om hva han ønsker og prøv å være åpen. Etterhvert kan det hende han vil stole på deg og du vil kunne hjelpe han med de tingene han sliter med.

Og angående diagnosen hans, så lenge dere ikke får en ny vurdering/får fjernet diagnosen, så vil jeg råde deg til å anerkjenne den og de utfordringene denne gutten har i livet (med eller uten diagnose). Ikke avfei de. Ikke tenk at det bare er han som er vanskelig med vilje (for det virker litt som at det er det du tenker). Han er barnet her, du er den voksne. Det er din jobb å tåle å stå i det, ha tålmodigheten, ha omsorgen og viljestyrken. Du har ressursene til å støtte han. Han har ikke disse ressursene selv.
Har diagnosen adhd selv og to barn selv med adferds problemer og jeg bebreider han ikke for dette men mener diagnosen er feil. Slik det er nå sitter ikke vi med det ansvaret enda så kan ikke ta han til ny vurdering uten at mor må samtykke.

For å ta eksempel med det «fjerde problemet». Han er usikker på hva han skal svare. Han trenger da hjelp fra deg med hvordan uttrykke seg. Istedenfor å bistå og støtte, så problematiserer du det. Du har en forventning om hvordan han skal svare, og så kaller du det et problem når han ikke innfrir. Da blir det bare vanskeligere for han å svare. Dessuten kan det godt hende han ikke vil fortelle deg, fordi han ikke stoler på deg. Når tilliten kommer, og når du gir tiden og har tålmodigheten og lytter, istedenfor å stille krav, så tror jeg de ærlige svarene vil komme. Barn liker ikke å fortelle de voksne at de føler seg mislykket eller ikke har venner eller ikke får til ting. De vil at de voksne (og særlig foreldrene) skal være stolte av dem. Jeg tror godt at han svarer «vet ikke» og er unnvikende, fordi sannheten ikke er så bra. Kanskje hadde han det dritt på skolen. Kanskje noen kalte han teit. Og så vil han jo ikke si det til deg/dere, for han vet jo at dere forventer noe annet.

Var muligens litt dårlig forklart men han svarer slik til alle uansett hva. Hvis jeg spør hva han vil finne på så svarer han vet ikke. Hvis vi gir han to alternativer så er det vet ikke. Hvis vi spør hvordan skole dagen har vært pleier vi ikke få noe svar men spør vi hvem har du leket med i dag kan han ramse opp mange gutter i klassen. Så venner har han og han blir ikke mobbet. Han er liksom helt borte når det gjelder spørsmål om hva han vil og ønsker selvom vi støtter han og prøver og hjelpe han til og oppnå de ønskene.

Jaja, ble langt dette svaret her. Og sikkert ikke det du ville høre. Joda jeg klager ikke men føler at det at jeh kaldte det problemer i stede for ting vi trenger hjelp til og finne riktig vei og gå. Vi voksne gjør jo bare det beste vi kan. Men her ser jeg ikke «problem 1-4», jeg ser en gutt som trenger støtte i hverdagen og ikke har det så greit. Han har ikke hatt det så greit hos mor og barnevernet er i bilde pga at henne ikke skjermer barna. Og muligens mister henne de i en 4-12 sak pga dette. Så han har vært igjennom mye tungt.

 

[Karolinefrk]

Hva gjør barnets far da?

Han gjør alt han kan for sin sønn men dette er faktisk noe vi sliter med sammen og vi finner liksom ikke noen smart måte og ta ting på. Skal vi sette opp aktiviteter for han ? Sier vi hva det er til middag før den står på bordet og det ikke er noe han liker drar han til tanta si og når vi ringer sier han at han ikke er sulten. Og da gir far seg fordi han ikke liker og se sønnen sin lei seg ved middagsbordet. Noe som er forståelig. Men vi kan ikke leve på burger og pizza.

 

[B]

Svarer litt innimellom her. Fordto det at ting ble tatt litt feil i forhold til hvirdan det var ment. Vi ser ikke på gutten som det sorte får men vi føler vi ikke klarer og finne de riktige metodene. Altså skal han ha et belønnings system ? Skal vi ha konsekvenser ? Det vi ville ha litt tips på.

Jeg tenker at det er litt som ei skriver over at han ikke føler seg helt trygg hos dere. Jeg tenker, på bakgrunn av det du skriver om både hans atferd og bakgrunn, at dere trenger hjelp fra profesjonelle. PPT kanskje?

Siste du beskriver er en unnvikende gutt som ikke vet hva han skal svare verken dere eller andre. Kanskje redd for konflikt, kanskje redd for å bli dupert og at svarene ikke blir godtatt? Og dette handler ikke nødvendigvis om dere, men generelt om tillit.

Jeg synes at å tenke for mye konsekvenser her blir feil. Det er fordi jeg oppfatter at gutten føler seg presset fra flere kanter. Du skriver mor har fortalt gutten litt for mye av både sant og usant slik jeg oppfatter deg? Kanskje han føler seg splittet mellom henne og dere? Jeg er skeptisk til at dere tvinger han til å spise opp, samt tvang når det gjelder å gå ut og leke. Det tilspisser situasjonen mellom han og dere, og det blir -i mine øyne - mye maktbruk mot han. Det er ikke det han trenger i denne fasen. Husk også at det ikke er lett å bli sendt ut hvis du ikke har noen å være sammen med. Barn kan skjule mangle venner ganske godt.

Etter min mening så trenger han at dere forsøker å bygge en relasjon til han på en annen måte enn dere gjør. En der dere ikke "sender han ut" men blir med han ut og dere gjør ting sammen alle sammen.

Gutten trenger også hjelp. Dette virker litt som en gutt der mor ikke har tatt tak i ting men overlatt til han å oppdra seg selv. Med et sykt søsken og ei mor som roper til dem kan jeg se for meg han er ganske redd. Han dermed lære mye som andre på samme alder lærte for lenge siden.

Men profesjonell hjelp og åpenhet mot gutten slik at også han kanskje tør snakke om utfordringene tror jeg er nøkkelen til å løse dette.

 

[Snurri]

Svarer litt innimellom her. Fordto det at ting ble tatt litt feil i forhold til hvirdan det var ment. Vi ser ikke på gutten som det sorte får men vi føler vi ikke klarer og finne de riktige metodene. Altså skal han ha et belønnings system ? Skal vi ha konsekvenser ? Det vi ville ha litt tips på.

Hei igjen, takk for utfyllende informasjon. Jeg forstod det slik at han hadde vært med dere de siste tre årene, men da misforstod jeg. Det høres egentlig ut som at han har vært utsatt for omsorgssvikt. Som andre skriver over, kan det hende dere kan få god hjelp av PPT i dette tilfellet.
Jeg tror ikke (jeg er ikke profesjonell da), at hans vegring for do handler om dårlig tid. Det høres mer ut som en faktisk vegring. At han ikke vil inn dit, og synes det er ubehagelig. Kan hende dette er en reaksjon på en opplevelse knyttet til kroppen. Jeg vil ikke gå dit hen å mistenke overgrep, men han viser mange tegn som står på lista over når alarmbjeller bør ringe. Omsorgssvikt er ille nok til å gi slike kroppslige reaksjoner, det også.
Når jeg nå skriver «omsorgssvikt», så mener jeg ikke at dere skal finne en syndebukk. Men heller tenke at dette er noe han er blitt utsatt for uten at han kan kontrollere det, og han som barn er jo uskyldig oppi dette. Men det er han som må «betale» for det. Så derfor må fokuset være på hva man kan gjøre for å hjelpe han her og nå.

 

[Kengu]

Å kreve at han skal spise er virkelig ikke greit ,håper du slutter med det.
I forhold til aktivitet så er det kå hvertfall sånn at mange spiller og det er der de er sosiale , tenker det må være greit

 

[Snurri]

Sånn helt konkret ville jeg tenkt få kontakt med PPT. Om barnevernet alt er involvert, så burde det kunne gå fort. Alternativt kan man ringe helsestasjonen og få time der. Jeg tror dere trenger noe mer enn bare «like regler for alle» og kanskje droppe tvangen på ting. En helhetlig plan utarbeidet i samarbeid med de med rett kompetanse, det tror jeg vil være det beste.

 

[Veivalsa]

Støtter forslagene om å søken profesjonell hjelp

 

[SoriaMoira]

Snakk med skolen, PPT, og barnevernet. De har mange ressurser både for barnet og dere som foreldre.

 

[Mymlen93]

Absolutt noe som ikke er bra mentalt her! Håper han får den hjelpen han trenger

 

[Mamma4life]

Å kreve at han skal spise er virkelig ikke greit ,håper du slutter med det.
I forhold til aktivitet så er det kå hvertfall sånn at mange spiller og det er der de er sosiale , tenker det må være greit

Ja! Også er det greit å vite at ADHD- medisiner ødelegger matlysten