Første prøverørsforsøk ble gjennomført i 2018, så har blitt 3 laaange år med det også. Så nå - etter å ha brukt mange år, mangfoldige tusenvis av kroner på mislykkede forsøk og nesten kjørt hele ekteskapet i vasken pga alle de vonde tankene, nedturene og opplevelsene, er vi overlykkelige for at det ENDELIG er en liten spire som har klort seg fast 
Men det gjør meg også utrolig redd, for alle følelsene, tankene og ikke minst hva vi eventuelt må gjennom igjen om dette ikke skulle gå 
Vi brukte 2 år på førstemann, aldri en eneste positiv test! og når jeg endelig ble gravid kom jo tankene om dette kom til å gå bra. Men så bestemte jeg meg(selv om det er enkelt å si), det er ikke SA som har vært problemet og jeg kommer til å bli like lei meg uansett om jeg bekymrer meg for det på forhånd eller ikke. Så jeg bestemte meg faktisk for å nyte at jeg var gravid og glede oss hver dag om at familiedrømmen var i ferd med å gå i oppfyllelse. Og det er jeg glad for, det gikk bra og vår lille drøm av en jente er snart 4 årJeg er urolig hele veien. Ikke at jeg egentlig har noen grunn til det... Har heldigvis aldri opplevd å miste, men har heller aldri noen gang opplevd positiv test. Og det er helt siden vi begynte å prøve å bli gravide i 2015 (!!)
Takk for gode råd og kloke ordVi brukte 2 år på førstemann, aldri en eneste positiv test! og når jeg endelig ble gravid kom jo tankene om dette kom til å gå bra. Men så bestemte jeg meg(selv om det er enkelt å si), det er ikke SA som har vært problemet og jeg kommer til å bli like lei meg uansett om jeg bekymrer meg for det på forhånd eller ikke. Så jeg bestemte meg faktisk for å nyte at jeg var gravid og glede oss hver dag om at familiedrømmen var i ferd med å gå i oppfyllelse. Og det er jeg glad for, det gikk bra og vår lille drøm av en jente er snart 4 år
Jeg burde absolutt prøve å heller bare nyte at det virkelig skjer og tenke de gode tankene 
Jeg hadde ma og utskraping i uke 11, i mai. Mye styr, da de var sikre på jeg hadde blæremola. Heldigvis var det ikke det, så jeg slapp å vente et år før vu prøvde på nytt. Absolutt veldig bekymret, men håper det går fint denne gangen. H*n er veldig ønsket, som nr. 2 i rekka!
Så trist, forstår godt du e redd dåJeg er også utrolig bekymret og urolig. Går utover både søvn og konsentrasjon. Har mistet i MA to ganger, og en tidlig SA. Er aller mest redd for MA. Er så redd for at det ikke skal være et bankende hjerte på TUL, at jeg rent gruer meg til det. Skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut til uke 12. Jeg er 4+9 i dag
har du snakka med legen om å få ta hcg blodprøver jevnlig? Det kan være eit godt hjelpemiddel på angsten din, og for å gi deg ro fra bekymringer. Kanskje du også kunne fått henvisning til jordmor og UL tidligere også min erfaring er at me som gravide ofte blir tatt på alvor, spesielt med forhistorier som du har.Så trist, forstår godt du e redd då
Jeg har fått Albyl-E på resept, og henvisning til tidlig UL. Vurderte å spørre om HCG målinger, men legen ba meg holde ut disse første ukene - og tenke at det er ingenting jeg får gjort fra eller til. Som jo er sant - så jeg prøver å tenke nettopp det; det som skjer det skjer 
Tror alle har det slik første ukene <3
klarer ikke tro at jeg skal være så heldig.. Hadde ma i juni... Og tidlig sa i uke 6 i aug...
Har også en del symtomer som kommer og går, jeg vet også at det er naturlig at det svinger... Full forståelse for deg, men sannsynligheten for at det går bra er mye større en andre veien
