Samboer var utro i natt

Lotta915

Glad i forumet
Hjelp meg gjerne til å finne ut av hva jeg gjør videre. Jeg er helt knust. Termin rett rundt hjørnet.
 
Er det sant!! For en drittsekk :mad: har han innrømmet det selv? Det må være veldig vanskelig, jeg kan kun snakke for meg selv - utroskap tilgir jeg aldri noensinne. Hadde mannen gjort det hadde det vært over og ut uansett hvor lei seg han måtte være e.l. o_O Vanskelig med termin rundt hjørnet også!
 
Herregud, så fælt. Utroskap er aldri greit, men å gjøre det mot sin høygravide samboer er jo et enormt slag i trynet. Du har min største medfølelse!

Det er nok veldig vanskelig å tenke klart nå, og du bør ihvertfall være rundt noen som tar vare på deg og gir deg støtte. Har du venner og/eller familie du kan reise til, eller som kan komme til deg?

Du bør ikke ta noen forhastede avgjørelser, men prøve å snakke ut med noen om hvordan dette påvirker deg og forholdet til samboer. Er det noe du i teorien kan tilgi på sikt (veldig vanskelig å tenke på nå sikkert), eller er det en dealbreaker for deg? Har sammenhengen det skjedde i, noe å si? Føler du det kunne vært en engangshendelse, en såkalt"feil" (gud, jeg hater å bruke det ordet om et sånt svik), eller er det noe du tenker kan bli gjentatt? At tilliten aldri kommer tilbake.

Jeg forstår at dette ikke er lett å svare på, og du behøver heller ikke svare meg på det. Men det er ting å spørre seg selv om, om du skjønner.
 
Huff! DET var jævli... hvordan kan han gjøre sånn når du er gravid i tillegg:sorry: han har tydeligvis ingen respekt for deg, og jeg tror ikke det blir bedre ved å tilgi med det første...
tror du at du hadde klart å vente med å deale med det til etter fødsel? Begynne i terapi? :Heartred
 
Oi... Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg. Men siden det er så kort til termin må su jo få klarhet i et par ting:

- Hva føler du mht å ha han med på fødsel?
- Ønsker/orker du bo med han akkurat nå?
- Var det engangstilfelle eller mer alvorlig?

Jeg hadde slitt. Tviler på jeg hadde tillatt han med på fødsel og slitt med å ha han i nærheten... Dessverre. Hjelpe jo ikke med alle hormonene heller.


God klem kjære deg - ingen fortjener dette ❤️
 
Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal si! :smiley-angry019:smiley-angry019:smiley-angry019

det må oppleves helt grusomt, og ekstra ille nå!! Mange gode klemmer, jeg håper du finner ut hva som er best for deg sånn situasjonen er, dette har du ikke fortjent!!:smiley-angry019:smiley-angry019:smiley-angry019

klem
 
Jeg mangler ord og de jeg har på lager gagner ingen....

Jeg vil sende en veldig stor klem til deg og håper at du har noen rundt deg som kan støtte deg gjennom dette og en evt fødsel❤️
 
Når han/hun var så hensynsløs, synes jeg at du skal gjøre akkurat det som kjennes riktig for deg. En god start kan være å snakke med jordmor eller fastlege allerede i morgen, for å sortere tankene og snakke om fødselen. Parterapi er også lurt, om du har lyst til det. Og kanskje noen i familien eller venner som du stoler på. Om du ikke føler for å ha med partneren på fødselen, mener jeg at du skal kunne få følge av en annen pårørende/ledsager.
Ønsker du å ha partneren med, er det selvsagt ikke noe i veien for det - det viktigste er hva du føler er trygg for deg <3
 
Åhhhh nei!!!! Fylla-greie??
Det er ingen som kan fortelle deg hva du skal gjøre, og det er garantert vanskeligere å velge hva man skal gjøre når man faktisk står oppi det. Jeg tenker umiddelbart at jeg hadde vært i stand til å drepe (satt LITT på spissen) hvis mannen min hadde bedratt meg når jeg var høygravid med hans barn.
Jeg hadde nok heller ikke klart å tilgi han, da det er et så enormt tillitsbrudd. Samtidig er du i en utrolig sårbar situasjon nå og jeg skjønner det er vanskelig å plutselig stå alene på bar bakke rett før fødsel.
Har helsestasjonen deres familieterapeuter tilgjengelig? Det har vi her hos oss og der kan man få hastetimer ved spesielle situasjoner. Jeg ville ringt dit asap og hørt om noen kan hjelpe deg og dere. Har ingen andre råd enn det dessverre.
Sender deg mange mange mange gode klemmer❤️❤️ så sender jeg han jævlig mange slag i trynet!!!!!!:smiley-angry002:smiley-angry002:smiley-angry002:smiley-angry019:smiley-angry019:smiley-angry019:smiley-angry005:smiley-angry005:smiley-angry005
 
Nei fy søren!!! Hva skjedde? Det er overhode ikke greit!
 
Noe så jævlig! Sender deg allverdens gode tanker og klemmer!
Har opplevd utroskap selv av to forskjellige, dog ikke som gravid. Jeg valgte å tilgi begge, men jeg klarte aldri å stole 100% på noen av dem igjen. (Det viste seg også at det var riktig aldri å stole på dem da de var utro igjen og igjen begge to). Som han første som var utro sa så fint før jeg fant ut om det "tillit er som et papirark, når du krøller det får du det aldri helt slett igjen uansett hvor mye du stryker det".

Du må finne ut hva du kan leve med. Og ikke minst hva som blir riktig for deg ift fødselen. Håper virkelig du har noen i nærheten du kan snakke med i kveld, og vil anbefale deg å få tak i helsestasjonen e.l. for å snakke i morgen
 
Er det sant!! For en drittsekk :mad: har han innrømmet det selv? Det må være veldig vanskelig, jeg kan kun snakke for meg selv - utroskap tilgir jeg aldri noensinne. Hadde mannen gjort det hadde det vært over og ut uansett hvor lei seg han måtte være e.l. o_O Vanskelig med termin rundt hjørnet også!

Jeg forsto det litt på han. Spurte om alt var bra. Så kom han å sa at han hadde fått et sugemerke på halsen av ei fremmed som kastet seg over han.
Så klikker jeg helt og tar meg en kjøretur. Når jeg kommer igjen forteller han om en mimrekveld med sex med eksen sin.
 
Herregud, så fælt. Utroskap er aldri greit, men å gjøre det mot sin høygravide samboer er jo et enormt slag i trynet. Du har min største medfølelse!

Det er nok veldig vanskelig å tenke klart nå, og du bør ihvertfall være rundt noen som tar vare på deg og gir deg støtte. Har du venner og/eller familie du kan reise til, eller som kan komme til deg?

Du bør ikke ta noen forhastede avgjørelser, men prøve å snakke ut med noen om hvordan dette påvirker deg og forholdet til samboer. Er det noe du i teorien kan tilgi på sikt (veldig vanskelig å tenke på nå sikkert), eller er det en dealbreaker for deg? Har sammenhengen det skjedde i, noe å si? Føler du det kunne vært en engangshendelse, en såkalt"feil" (gud, jeg hater å bruke det ordet om et sånt svik), eller er det noe du tenker kan bli gjentatt? At tilliten aldri kommer tilbake.

Jeg forstår at dette ikke er lett å svare på, og du behøver heller ikke svare meg på det. Men det er ting å spørre seg selv om, om du skjønner.
Jeg har allerede en 60/40 situasjon med et barn. Så dette syns jeg er veldig opprivende. Jeg har allerede en runde med et forhold som gikk dritt. Eksen var også utro, men det verste der var at han gikk inn for å svindle meg for foere hundre tusen.
Hvordan skal man klare spedbarnstid og et barnehagebarn midt oppi dette her..
 
Oi... Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg. Men siden det er så kort til termin må su jo få klarhet i et par ting:

- Hva føler du mht å ha han med på fødsel?
- Ønsker/orker du bo med han akkurat nå?
- Var det engangstilfelle eller mer alvorlig?

Jeg hadde slitt. Tviler på jeg hadde tillatt han med på fødsel og slitt med å ha han i nærheten... Dessverre. Hjelpe jo ikke med alle hormonene heller.


God klem kjære deg - ingen fortjener dette ❤️

Akkurat det her var engangs. Men med en eks. Også har han hatt endel fylla tendenser til å elske oppmerksomhet fra andre. Jeg føler at jeg har måttet være med han overalt for at han ikke skal være utro. At jeg må kontrollere han osv
Så jeg er veldig usikker. Han forteller at han gjentatte ganger har vært utsatt for dette så han kom aldri til å gjøre det mot meg.
 
Åhhhh nei!!!! Fylla-greie??
Det er ingen som kan fortelle deg hva du skal gjøre, og det er garantert vanskeligere å velge hva man skal gjøre når man faktisk står oppi det. Jeg tenker umiddelbart at jeg hadde vært i stand til å drepe (satt LITT på spissen) hvis mannen min hadde bedratt meg når jeg var høygravid med hans barn.
Jeg hadde nok heller ikke klart å tilgi han, da det er et så enormt tillitsbrudd. Samtidig er du i en utrolig sårbar situasjon nå og jeg skjønner det er vanskelig å plutselig stå alene på bar bakke rett før fødsel.
Har helsestasjonen deres familieterapeuter tilgjengelig? Det har vi her hos oss og der kan man få hastetimer ved spesielle situasjoner. Jeg ville ringt dit asap og hørt om noen kan hjelpe deg og dere. Har ingen andre råd enn det dessverre.
Sender deg mange mange mange gode klemmer❤️❤️ så sender jeg han jævlig mange slag i trynet!!!!!!:smiley-angry002:smiley-angry002:smiley-angry002:smiley-angry019:smiley-angry019:smiley-angry019:smiley-angry005:smiley-angry005:smiley-angry005
Jeg slo han alt jeg orket. Kneet han i pungen og dro en kniv gjennom hånden hans. Jeg ble helt sinnsyk
 
Etter hva jeg leser igjennom av svarene dine her så tenker jeg at parterapi er fornuftig, og jo før jo bedre. For begge sin del. Så kan man snakke ut i selskap av en tredjepart og kanskje holde temperaturen litt nede.
Dere bør ihvertfall finne ut hvordan det skal gå videre før babyen kommer til verden. Om du kan tilgi han og oppriktig stole på at det ikke skjer igjen, så er jo det veldig bra. Men om du blir hos han kun for å unngå en ny delt omsorg-situasjon, så er jeg redd det kan gå veldig hardt utover pysken og trivselen din etterhvert.
Men snakkes om med samboer må det ihvertfall.

Veldig lei situasjon dette, håper virkelig du/dere finner en løsning på det.
 
Back
Topp