Drømmen om en liten en

Krøllalfa92

Andre møte med forumet
Nå er det straks ”ettårsjubileum”. Omtrent på denne tiden i fjor begynte samboeren min og jeg å prøve å få barn. Da vi begynte skulle jeg helst allerede være gravid. Jeg var så klar, hadde gledet meg lenge til å begynne å prøve, hadde sluttet med prevensjon flere måneder før og begynt på folsyretabletter som anbefalt. Vi satt i gang med masse pågangsmot og iver. For hver måned har jeg sett for meg hvordan det ville bli å sitte med en positiv graviditetstest i hånden. Hvordan jeg skulle fortelle den gledelige nyheten først til samboeren min, og så etter hvert til venner og familie. Det var så mye spenning og forhåpninger. Og jeg hadde troen på at dette skulle gå nesten av seg selv. Kanskje kom vi til å bruke noen måneder. Men statistikken hadde vi på vår side, og det var ingen tvil om at jeg skulle være gravid innen sommeren var over. Eller innen oktober. Eller i hvert fall innen jeg skulle hjem til jul. Før påsken 2020 skulle jeg i alle fall være gravid...

Men så var den kjente skuffelsen her igjen. Mensen som kom på nytt. Denne måneden og. Tårene som presser seg frem. Tomheten inni. Sorgen over det som ikke ble noe av denne gangen heller. Tvilen på om det noen gang kommer til å skje. Og ikke minst følelsen av å være så alene.

Mine nærmeste venninner er gravide, og ble det på første forsøk. Den ene gladnyheten etter den andre har kommet i løpet av dette året. De jeg snakker med sier at det vil gå bra, at jeg bare må slappe av og ikke stresse. Jeg gjør det og, prøver å ha fokus på andre ting så ofte jeg kan og leve som normalt. Men dette føles likevel som en ventetid for meg, hver måned går tiden etter eggløsning litt for sakte, samtidig som det plutselig kommer en ny prøveperiode gang på gang. Og det er så mange påminnelser over alt om det vi ikke får til: ultralyd- og magebilder på instagram, nyheter om familieforøkelser på nettaviser, alle magene og vognene på bussen og på gaten (det er merkelig alt man legger merke til nå). Ingen av de jeg har snakket med hittil har selv følt på hvordan det er å prøve å få barn uten å få det til med en gang. Det er nok ikke så lett å forstå hvordan det er uten å ha vært der selv. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så vanskelig, og jeg sender mange gode tanker til dere der ute som har prøvd i mange år.

Vi har selvfølgelig vært bekymret for at noe skulle være gale, så det har vi allerede sjekket ut for å få litt ro i sjelen. Vi har vært på en privat klinikk og undersøkt begge to. Legen så ingen grunn til at vi ikke skulle klare å få barn og vi har også alderen på vår side. Det føltes først som en stor lettelse, men nå kan det se ut om vi kanskje likevel vil trenge hjelp etter hvert. Enn så lenge får vi smøre oss med litt mer tålmodighet og krysse fingrene for at vi snart får det til på egenhånd.

Jeg har tenkt en stund på om jeg skulle lage en prøvedagbok og fant ut at nå måtte jeg bare gjøre det. For meg selv, sånn at jeg kan få tenkt litt høyt, og for at kanskje noen andre kan lese dette og kjenne seg litt igjen og føle seg litt mindre alene. Det er godt å vite at det er flere der ute, og at det som regel ordner seg på den ene eller den andre måten til slutt!

Så i april 2020 er vi altså klar for pp 13. Måtte alle gode ting være (1)3!
 
Nå er det straks ”ettårsjubileum”. Omtrent på denne tiden i fjor begynte samboeren min og jeg å prøve å få barn. Da vi begynte skulle jeg helst allerede være gravid. Jeg var så klar, hadde gledet meg lenge til å begynne å prøve, hadde sluttet med prevensjon flere måneder før og begynt på folsyretabletter som anbefalt. Vi satt i gang med masse pågangsmot og iver. For hver måned har jeg sett for meg hvordan det ville bli å sitte med en positiv graviditetstest i hånden. Hvordan jeg skulle fortelle den gledelige nyheten først til samboeren min, og så etter hvert til venner og familie. Det var så mye spenning og forhåpninger. Og jeg hadde troen på at dette skulle gå nesten av seg selv. Kanskje kom vi til å bruke noen måneder. Men statistikken hadde vi på vår side, og det var ingen tvil om at jeg skulle være gravid innen sommeren var over. Eller innen oktober. Eller i hvert fall innen jeg skulle hjem til jul. Før påsken 2020 skulle jeg i alle fall være gravid...

Men så var den kjente skuffelsen her igjen. Mensen som kom på nytt. Denne måneden og. Tårene som presser seg frem. Tomheten inni. Sorgen over det som ikke ble noe av denne gangen heller. Tvilen på om det noen gang kommer til å skje. Og ikke minst følelsen av å være så alene.

Mine nærmeste venninner er gravide, og ble det på første forsøk. Den ene gladnyheten etter den andre har kommet i løpet av dette året. De jeg snakker med sier at det vil gå bra, at jeg bare må slappe av og ikke stresse. Jeg gjør det og, prøver å ha fokus på andre ting så ofte jeg kan og leve som normalt. Men dette føles likevel som en ventetid for meg, hver måned går tiden etter eggløsning litt for sakte, samtidig som det plutselig kommer en ny prøveperiode gang på gang. Og det er så mange påminnelser over alt om det vi ikke får til: ultralyd- og magebilder på instagram, nyheter om familieforøkelser på nettaviser, alle magene og vognene på bussen og på gaten (det er merkelig alt man legger merke til nå). Ingen av de jeg har snakket med hittil har selv følt på hvordan det er å prøve å få barn uten å få det til med en gang. Det er nok ikke så lett å forstå hvordan det er uten å ha vært der selv. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så vanskelig, og jeg sender mange gode tanker til dere der ute som har prøvd i mange år.

Vi har selvfølgelig vært bekymret for at noe skulle være gale, så det har vi allerede sjekket ut for å få litt ro i sjelen. Vi har vært på en privat klinikk og undersøkt begge to. Legen så ingen grunn til at vi ikke skulle klare å få barn og vi har også alderen på vår side. Det føltes først som en stor lettelse, men nå kan det se ut om vi kanskje likevel vil trenge hjelp etter hvert. Enn så lenge får vi smøre oss med litt mer tålmodighet og krysse fingrene for at vi snart får det til på egenhånd.

Jeg har tenkt en stund på om jeg skulle lage en prøvedagbok og fant ut at nå måtte jeg bare gjøre det. For meg selv, sånn at jeg kan få tenkt litt høyt, og for at kanskje noen andre kan lese dette og kjenne seg litt igjen og føle seg litt mindre alene. Det er godt å vite at det er flere der ute, og at det som regel ordner seg på den ene eller den andre måten til slutt!

Så i april 2020 er vi altså klar for pp 13. Måtte alle gode ting være (1)3!

Her må jeg følge med ❤️ Håper det klaffer for deg snart :)
 
Nå er det straks ”ettårsjubileum”. Omtrent på denne tiden i fjor begynte samboeren min og jeg å prøve å få barn. Da vi begynte skulle jeg helst allerede være gravid. Jeg var så klar, hadde gledet meg lenge til å begynne å prøve, hadde sluttet med prevensjon flere måneder før og begynt på folsyretabletter som anbefalt. Vi satt i gang med masse pågangsmot og iver. For hver måned har jeg sett for meg hvordan det ville bli å sitte med en positiv graviditetstest i hånden. Hvordan jeg skulle fortelle den gledelige nyheten først til samboeren min, og så etter hvert til venner og familie. Det var så mye spenning og forhåpninger. Og jeg hadde troen på at dette skulle gå nesten av seg selv. Kanskje kom vi til å bruke noen måneder. Men statistikken hadde vi på vår side, og det var ingen tvil om at jeg skulle være gravid innen sommeren var over. Eller innen oktober. Eller i hvert fall innen jeg skulle hjem til jul. Før påsken 2020 skulle jeg i alle fall være gravid...

Men så var den kjente skuffelsen her igjen. Mensen som kom på nytt. Denne måneden og. Tårene som presser seg frem. Tomheten inni. Sorgen over det som ikke ble noe av denne gangen heller. Tvilen på om det noen gang kommer til å skje. Og ikke minst følelsen av å være så alene.

Mine nærmeste venninner er gravide, og ble det på første forsøk. Den ene gladnyheten etter den andre har kommet i løpet av dette året. De jeg snakker med sier at det vil gå bra, at jeg bare må slappe av og ikke stresse. Jeg gjør det og, prøver å ha fokus på andre ting så ofte jeg kan og leve som normalt. Men dette føles likevel som en ventetid for meg, hver måned går tiden etter eggløsning litt for sakte, samtidig som det plutselig kommer en ny prøveperiode gang på gang. Og det er så mange påminnelser over alt om det vi ikke får til: ultralyd- og magebilder på instagram, nyheter om familieforøkelser på nettaviser, alle magene og vognene på bussen og på gaten (det er merkelig alt man legger merke til nå). Ingen av de jeg har snakket med hittil har selv følt på hvordan det er å prøve å få barn uten å få det til med en gang. Det er nok ikke så lett å forstå hvordan det er uten å ha vært der selv. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så vanskelig, og jeg sender mange gode tanker til dere der ute som har prøvd i mange år.

Vi har selvfølgelig vært bekymret for at noe skulle være gale, så det har vi allerede sjekket ut for å få litt ro i sjelen. Vi har vært på en privat klinikk og undersøkt begge to. Legen så ingen grunn til at vi ikke skulle klare å få barn og vi har også alderen på vår side. Det føltes først som en stor lettelse, men nå kan det se ut om vi kanskje likevel vil trenge hjelp etter hvert. Enn så lenge får vi smøre oss med litt mer tålmodighet og krysse fingrene for at vi snart får det til på egenhånd.

Jeg har tenkt en stund på om jeg skulle lage en prøvedagbok og fant ut at nå måtte jeg bare gjøre det. For meg selv, sånn at jeg kan få tenkt litt høyt, og for at kanskje noen andre kan lese dette og kjenne seg litt igjen og føle seg litt mindre alene. Det er godt å vite at det er flere der ute, og at det som regel ordner seg på den ene eller den andre måten til slutt!

Så i april 2020 er vi altså klar for pp 13. Måtte alle gode ting være (1)3!
Vi har også straks ettårs jubileum..
Kjenner meg så igjen i mye av det du skriver.
Ville bare ønske masse lykke til. Skal følge deg videre :Heartred
 
Håper det snart klaffer for dere!!! <3

Har dere vurderet å få hjelp fra det offentlige? Dere har jo krav på det etter et år. :)
 
Vi har også straks ettårs jubileum..
Kjenner meg så igjen i mye av det du skriver.
Ville bare ønske masse lykke til. Skal følge deg videre :Heartred
Ja da ser jeg for meg at du har kjent på mange av de samme følelsene selv... Håper det snart blir vår tur, og følger gjerne med på hvordan det går med deg videre også!:Heartred Tusen takk for omtanken!
 
Håper det snart klaffer for dere!!! <3

Har dere vurderet å få hjelp fra det offentlige? Dere har jo krav på det etter et år. :)
Tusen takk, så hyggelig:Heartred Ja det er absolutt noe vi vurderer. Vi ble anbefalt av den klinikken vi var på å vente til vi har prøvd i 1,5 år før vi får hjelp men jeg tror ikke at jeg orker å vente så lenge. Akkurat nå kommer vi nok ikke til å be om noen henvisning på grunn av koronasituasjonen, men hvis vi ikke har fått en positiv test til sommeren (innen juni har vi bestemt oss for) kommer vi nok til å be om å bli henvist videre. Jeg antar at det kan bli ganske lang ventetid fremover så det er mulig vi velger å gjøre det privat. Det vil være en dyr løsning, men hvis det går er det absolutt verdt det! Men jeg ser for meg at jeg da vil føle på et enda større press om å lykkes, og at det kan være litt av en påkjenning for både kropp og hode - så jeg håper at vi klarer det på egenhånd innen den tid.
 
Denne gangen har jeg kommet meg fort ovenpå igjen. Jeg har bestemt meg for at det skal bli en fin påskeferie selv om det ikke gikk denne gangen heller. Og nå er vi allerede i en ny prøveperiode med forventet el 19. april. Jeg bruker appen Clue sammen med CB digital eggløsningstest med jevne mellomrom for å ha kontroll på de viktige dagene. Men enn så lenge legger jeg prøvingen til side og fokuserer på alt jeg likevel kan være takknemlig for. Jeg føler at det er godt å tillate seg å være skikkelig nedfor og bare få det vonde og triste ut i noen dager, og det passer sånn sett godt at det sammenfaller med de første dagene i mensen (ikke så overraskende) når jeg uansett har lite energi i tillegg til smerter. Men så hjelper det å komme tilbake til normalen - eller ferie akkurat denne gangen, og de neste dagene skal jeg kose meg med baking, turer, yoga og en god bok. Er det noen som har noen andre tips til hvordan dere klarer å komme dere etter den månedlige skuffelsen, eller bare generelt en dårlig dag?:)
 
Denne gangen har jeg kommet meg fort ovenpå igjen. Jeg har bestemt meg for at det skal bli en fin påskeferie selv om det ikke gikk denne gangen heller. Og nå er vi allerede i en ny prøveperiode med forventet el 19. april. Jeg bruker appen Clue sammen med CB digital eggløsningstest med jevne mellomrom for å ha kontroll på de viktige dagene. Men enn så lenge legger jeg prøvingen til side og fokuserer på alt jeg likevel kan være takknemlig for. Jeg føler at det er godt å tillate seg å være skikkelig nedfor og bare få det vonde og triste ut i noen dager, og det passer sånn sett godt at det sammenfaller med de første dagene i mensen (ikke så overraskende) når jeg uansett har lite energi i tillegg til smerter. Men så hjelper det å komme tilbake til normalen - eller ferie akkurat denne gangen, og de neste dagene skal jeg kose meg med baking, turer, yoga og en god bok. Er det noen som har noen andre tips til hvordan dere klarer å komme dere etter den månedlige skuffelsen, eller bare generelt en dårlig dag?:)
Gjør det samme som deg, lar alltid meg selv få lov å bli skikkelig nedfor noen dager... her kommer de verste dagene uken før mensen. Når mensen kommer, kommer nytt håp, energi og mot.
Heier på deg!:Heartbigred
 
Positiv CB el-test i dag! Tre dager senere enn forventet. Glad jeg testet meg denne prøveperioden sånn at jeg slipper å gå unødvendig i tre dager og lure på hvor mensen blir av. Da kommer forhåpningene. Selv om de allerede er her. Jeg synes ukene etter el alltid går sakte. Jeg sier til meg selv at jeg ikke skal tenke så mye på det eller begynne å føle etter symptomer. De siste månedene har jeg også opplevd at jeg har hatt andre symptomer rett før mensen enn tidligere, noe jeg selvfølgelig har tenkt kunne være tegn på at det endelig har klaffet. Alle symptomene har blitt søkt opp på nett og jo mer jeg har lest jo sikrere har jeg vært. Og blitt tilsvarende skuffet. Den fellen skal jeg prøve å ikke gå i denne gangen. Enn så lenge innstiller jeg meg på at mensen kommer 6. mai, men det hadde vært så herlig om den ikke dukker opp! Og at jeg får positiv graviditetstest vel og merke, blir testen negativ er det jo bare frustrerende... Nå skal jeg forsøke å bare nyte at våren er her:)
 
Nå er det én uke til IKM. Ubevisst har jeg allerede begynt å kjenne etter om noe føles annerledes. Jeg innbiller meg at jeg føler litt stikninger i magen, men jeg tenker at det uansett er for tidlig å merke noe og at jeg dessuten har følt det før uten at det har vært noe. Jeg er også fullt klar over ca. termindato og når det vil være naturlig å dele gladnyheten med flere enn de aller nærmeste hvis det klaffer denne gangen. Dette hadde jeg plutselig sjekket i kalenderen uten å egentlig være klar over det.

Hvorfor holder jeg på sånn? Det hjelper overhodet ikke, og jeg må for mitt eget beste prøve å innstille meg på at det kan ta lenger tid. Men det er så vanskelig å la være og det er nærmest blitt en ren automatikk når tiden for IKM nærmer seg. Tanken om at det kanskje går denne måneden... Og så føles det så uendelig lenge til neste mulighet, selv om tiden også går veldig fort innimellom. For en berg- og dalbane dette er. Det har både vært gode og dårlige dager i det siste. Dager hvor jeg ikke har tenkt på prøvingen og dager hvor jeg har kjent på lengselen og håpløsheten. Jeg prøver å huske på at det mest sannsynlig ordner seg til slutt, men jeg begynner å bli så lei av all ventingen.

Noen må dessverre være veldig tålmodige og det er selvfølgelig alltid noen som har det mye verre. I dag har jeg også tenkt mye på Sunniva og Kristoffer som jeg leste om på nrk.no. Etter 4 år med prøving og en datter som døde under fødselen kom det heldigvis en skjønn og frisk liten gutt til verden til slutt. For en sterk historie og så tøffe de er som har orket å dele den med hele Norge! Jeg kan nesten ikke forestille meg hva de har gått gjennom og håper inderlig at alt er bra med den lille familien nå og at sorgen gradvis blir litt lettere å leve med:Heartred
 
Nå er det én uke til IKM. Ubevisst har jeg allerede begynt å kjenne etter om noe føles annerledes. Jeg innbiller meg at jeg føler litt stikninger i magen, men jeg tenker at det uansett er for tidlig å merke noe og at jeg dessuten har følt det før uten at det har vært noe. Jeg er også fullt klar over ca. termindato og når det vil være naturlig å dele gladnyheten med flere enn de aller nærmeste hvis det klaffer denne gangen. Dette hadde jeg plutselig sjekket i kalenderen uten å egentlig være klar over det.

Hvorfor holder jeg på sånn? Det hjelper overhodet ikke, og jeg må for mitt eget beste prøve å innstille meg på at det kan ta lenger tid. Men det er så vanskelig å la være og det er nærmest blitt en ren automatikk når tiden for IKM nærmer seg. Tanken om at det kanskje går denne måneden... Og så føles det så uendelig lenge til neste mulighet, selv om tiden også går veldig fort innimellom. For en berg- og dalbane dette er. Det har både vært gode og dårlige dager i det siste. Dager hvor jeg ikke har tenkt på prøvingen og dager hvor jeg har kjent på lengselen og håpløsheten. Jeg prøver å huske på at det mest sannsynlig ordner seg til slutt, men jeg begynner å bli så lei av all ventingen.

Noen må dessverre være veldig tålmodige og det er selvfølgelig alltid noen som har det mye verre. I dag har jeg også tenkt mye på Sunniva og Kristoffer som jeg leste om på nrk.no. Etter 4 år med prøving og en datter som døde under fødselen kom det heldigvis en skjønn og frisk liten gutt til verden til slutt. For en sterk historie og så tøffe de er som har orket å dele den med hele Norge! Jeg kan nesten ikke forestille meg hva de har gått gjennom og håper inderlig at alt er bra med den lille familien nå og at sorgen gradvis blir litt lettere å leve med:Heartred
Den leste jeg også:Heartbigred veldig sterk historie.

Håper dette er mnd spiren sitter!:love7jeg heier!
 
Kjenner meg veldig igjen i historien din. Vi trodde det skulle gå fort og maks 6 mnd for å bli gravid siden vi var unge og friske begge to. Det tok akkurat 1 år fra vi begynte å prøve til spiren satt. Var et tungt år med ny nedtur hver måned. Vi bestemte oss for å prøve på nr 2 så snart som mulig etter nr 1 ettersom at vi regnet med det kom til å ta tid, men da klaffet det på første forsøk. Når vi etterhvert begynte prøvingen på nr 3 trodde jeg det skulle gå raskt siden det gjorde det med nr 2. Tok kraftig feil der. Ble gravid i pp 13 med hjelp av Letrozol. Prøver nå på nr 4, og det ser ut til å ta tid denne gangen også...
Det jeg ville med dette var vel egentlig bare å si at det kan fortsatt gå bra helt naturlig :Heartpink Krysser fingrene for at du får 2 streker og terminspire denne pp!!
 
Kjenner meg veldig igjen i historien din. Vi trodde det skulle gå fort og maks 6 mnd for å bli gravid siden vi var unge og friske begge to. Det tok akkurat 1 år fra vi begynte å prøve til spiren satt. Var et tungt år med ny nedtur hver måned. Vi bestemte oss for å prøve på nr 2 så snart som mulig etter nr 1 ettersom at vi regnet med det kom til å ta tid, men da klaffet det på første forsøk. Når vi etterhvert begynte prøvingen på nr 3 trodde jeg det skulle gå raskt siden det gjorde det med nr 2. Tok kraftig feil der. Ble gravid i pp 13 med hjelp av Letrozol. Prøver nå på nr 4, og det ser ut til å ta tid denne gangen også...
Det jeg ville med dette var vel egentlig bare å si at det kan fortsatt gå bra helt naturlig :Heartpink Krysser fingrene for at du får 2 streker og terminspire denne pp!!

Tusen takk for oppmuntrende ord! Det hjelper veldig å høre slike historier, og akkurat det jeg trengte nå:Heartred Håper dere snart har hell med nr. 4. Jeg ser for meg at ventetiden kan være like tung selv om dere har flere fra før, når dere først har bestemt dere for å få en liten til! Det er jo så spennende med et nytt lite menneske:)
 
Tusen takk for oppmuntrende ord! Det hjelper veldig å høre slike historier, og akkurat det jeg trengte nå:Heartred Håper dere snart har hell med nr. 4. Jeg ser for meg at ventetiden kan være like tung selv om dere har flere fra før, når dere først har bestemt dere for å få en liten til! Det er jo så spennende med et nytt lite menneske:)
Takk :Heartpink Ventetiden er nok alltid litt tung ja, men er verre når det er snakk om nr 1. Vi har veldig lyst på en liten en til, men samtidig er det ikke krise om det ikke skulle gå. Vi har uansett 3 friske små :dummy1:
 
Det gikk dessverre ikke denne gangen heller. Akkurat nå klarer jeg ikke helt å se for meg at jeg noen gang skal bli gravid, men jeg vet at det er alt for tidlig å "gi opp" og at vi enda har god tid. Jeg begynner bare å bli så utålmodig! Vurderer å kontakte Medicus allerede denne måneden for å snakke litt om veien videre, så kan jeg hvert fall kjenne litt på at vi er i gang med noe mer. Vi har ikke bestemt oss for hvilke klinikk vi vil bruke hvis vi bestemmer oss for å ta behandlingen privat, men vi tok fruktbarhetssjekken på Medicus så da føles det litt enklere å bare starte der og evt. bli henvist videre hvis ventetiden i det offentlige ikke er for lang. Vi bor i Oslo så hvis noen har noen tips til hvilke klinikk vi bør velge hvis vi må ta det privat blir jeg veldig takknemlig:)
 
PP 14 her kommer jeg! I går var en god dag, i dag en dårlig dag. I natt drømte jeg at jeg fikk en positiv graviditetstest og var så glad da jeg våknet. For en følelse det var! Ble tilsvarende skuffet da jeg skjønte at det bare hadde vært en drøm. Det hjelper heller ikke på at jeg denne perioden antakelig vil være vekke fra samboeren min de dagene jeg har el. Vi får forsøke så godt vi kan før det og krysse fingrene:nailbiting: Det skal også sendes en henvisning til Rikshospitalet i disse dager, og jeg er veldig spent på hvor lenge vi må vente. Enn så lenge er vi litt avventende til å ta det privat med tanke på kostnadene. Å som jeg håper at det kommer en positiv test i løpet av sommeren!!!
 
I dag fikk jeg innkallingen fra Rikshospitalet i posten. Vi har fått time til utredning i slutten av august. Det gikk mye fortere enn forventet og jeg er så takknemlig for at vi forhåpentligvis snart kan komme i gang med IVF. Etter at jeg før sommeren begynte å akseptere at vi nok trenger hjelp for å få barnedrømmen oppfylt har jeg hatt det mye bedre. Skuldrene har senket seg og jeg føler ikke lenger at vi har så dårlig tid. Vi får se hva som skjer i løpet av høsten - når vi får startet behandlingen og hvordan det går. Jeg er innstilt på at vi kanskje trenger flere forsøk, men jeg har troen på at det vil ordne seg. Nå spiller det ikke lenger så stor rolle hvordan barnet blir til, så lenge jeg kan få oppleve det magiske med å være gravid (med alt det ubehagelige som det selvfølgelig også kan føre med seg).

Alle skuffelsene og den tunge tiden som har vært har også gjort forholdet sterkere, og jeg føler meg enda mer trygg på at vi sammen vil takle de utfordringene som hører til det å få barn. Akkurat nå føler jeg meg veldig positiv og takknemlig, og det er deilig!
 
Så godt å høre at dere nå er inne i systemet og at du har hatt det bedre i det siste. :)

Snart har dere det etterlengtede barnet, og da tror jeg alt vil være verdt det. :Heartblue
 
Ventetiden på Rikshospitalet var dessverre (og som forventet) lang. Oppstart av behandling vil være i februar-mars. Det var en tung beskjed å få når vi allerede har ventet så lenge. Vi har derfor bestemt oss for å først ta en runde behandling privat nå i høst, og det føles så bra!! Jeg skal starte opp med hormonsprøyter i løpet av de nærmeste dagene og jeg er skikkelig spent, herregud! Første gangen siden før jeg fikk mensen at jeg virkelig gleder meg til den dukker opp:happy:
 
Back
Topp