Krøllalfa92
Andre møte med forumet
Nå er det straks ”ettårsjubileum”. Omtrent på denne tiden i fjor begynte samboeren min og jeg å prøve å få barn. Da vi begynte skulle jeg helst allerede være gravid. Jeg var så klar, hadde gledet meg lenge til å begynne å prøve, hadde sluttet med prevensjon flere måneder før og begynt på folsyretabletter som anbefalt. Vi satt i gang med masse pågangsmot og iver. For hver måned har jeg sett for meg hvordan det ville bli å sitte med en positiv graviditetstest i hånden. Hvordan jeg skulle fortelle den gledelige nyheten først til samboeren min, og så etter hvert til venner og familie. Det var så mye spenning og forhåpninger. Og jeg hadde troen på at dette skulle gå nesten av seg selv. Kanskje kom vi til å bruke noen måneder. Men statistikken hadde vi på vår side, og det var ingen tvil om at jeg skulle være gravid innen sommeren var over. Eller innen oktober. Eller i hvert fall innen jeg skulle hjem til jul. Før påsken 2020 skulle jeg i alle fall være gravid...
Men så var den kjente skuffelsen her igjen. Mensen som kom på nytt. Denne måneden og. Tårene som presser seg frem. Tomheten inni. Sorgen over det som ikke ble noe av denne gangen heller. Tvilen på om det noen gang kommer til å skje. Og ikke minst følelsen av å være så alene.
Mine nærmeste venninner er gravide, og ble det på første forsøk. Den ene gladnyheten etter den andre har kommet i løpet av dette året. De jeg snakker med sier at det vil gå bra, at jeg bare må slappe av og ikke stresse. Jeg gjør det og, prøver å ha fokus på andre ting så ofte jeg kan og leve som normalt. Men dette føles likevel som en ventetid for meg, hver måned går tiden etter eggløsning litt for sakte, samtidig som det plutselig kommer en ny prøveperiode gang på gang. Og det er så mange påminnelser over alt om det vi ikke får til: ultralyd- og magebilder på instagram, nyheter om familieforøkelser på nettaviser, alle magene og vognene på bussen og på gaten (det er merkelig alt man legger merke til nå). Ingen av de jeg har snakket med hittil har selv følt på hvordan det er å prøve å få barn uten å få det til med en gang. Det er nok ikke så lett å forstå hvordan det er uten å ha vært der selv. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så vanskelig, og jeg sender mange gode tanker til dere der ute som har prøvd i mange år.
Vi har selvfølgelig vært bekymret for at noe skulle være gale, så det har vi allerede sjekket ut for å få litt ro i sjelen. Vi har vært på en privat klinikk og undersøkt begge to. Legen så ingen grunn til at vi ikke skulle klare å få barn og vi har også alderen på vår side. Det føltes først som en stor lettelse, men nå kan det se ut om vi kanskje likevel vil trenge hjelp etter hvert. Enn så lenge får vi smøre oss med litt mer tålmodighet og krysse fingrene for at vi snart får det til på egenhånd.
Jeg har tenkt en stund på om jeg skulle lage en prøvedagbok og fant ut at nå måtte jeg bare gjøre det. For meg selv, sånn at jeg kan få tenkt litt høyt, og for at kanskje noen andre kan lese dette og kjenne seg litt igjen og føle seg litt mindre alene. Det er godt å vite at det er flere der ute, og at det som regel ordner seg på den ene eller den andre måten til slutt!
Så i april 2020 er vi altså klar for pp 13. Måtte alle gode ting være (1)3!
Men så var den kjente skuffelsen her igjen. Mensen som kom på nytt. Denne måneden og. Tårene som presser seg frem. Tomheten inni. Sorgen over det som ikke ble noe av denne gangen heller. Tvilen på om det noen gang kommer til å skje. Og ikke minst følelsen av å være så alene.
Mine nærmeste venninner er gravide, og ble det på første forsøk. Den ene gladnyheten etter den andre har kommet i løpet av dette året. De jeg snakker med sier at det vil gå bra, at jeg bare må slappe av og ikke stresse. Jeg gjør det og, prøver å ha fokus på andre ting så ofte jeg kan og leve som normalt. Men dette føles likevel som en ventetid for meg, hver måned går tiden etter eggløsning litt for sakte, samtidig som det plutselig kommer en ny prøveperiode gang på gang. Og det er så mange påminnelser over alt om det vi ikke får til: ultralyd- og magebilder på instagram, nyheter om familieforøkelser på nettaviser, alle magene og vognene på bussen og på gaten (det er merkelig alt man legger merke til nå). Ingen av de jeg har snakket med hittil har selv følt på hvordan det er å prøve å få barn uten å få det til med en gang. Det er nok ikke så lett å forstå hvordan det er uten å ha vært der selv. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så vanskelig, og jeg sender mange gode tanker til dere der ute som har prøvd i mange år.
Vi har selvfølgelig vært bekymret for at noe skulle være gale, så det har vi allerede sjekket ut for å få litt ro i sjelen. Vi har vært på en privat klinikk og undersøkt begge to. Legen så ingen grunn til at vi ikke skulle klare å få barn og vi har også alderen på vår side. Det føltes først som en stor lettelse, men nå kan det se ut om vi kanskje likevel vil trenge hjelp etter hvert. Enn så lenge får vi smøre oss med litt mer tålmodighet og krysse fingrene for at vi snart får det til på egenhånd.
Jeg har tenkt en stund på om jeg skulle lage en prøvedagbok og fant ut at nå måtte jeg bare gjøre det. For meg selv, sånn at jeg kan få tenkt litt høyt, og for at kanskje noen andre kan lese dette og kjenne seg litt igjen og føle seg litt mindre alene. Det er godt å vite at det er flere der ute, og at det som regel ordner seg på den ene eller den andre måten til slutt!
Så i april 2020 er vi altså klar for pp 13. Måtte alle gode ting være (1)3!