Jeg er så sliten om dagen. Drømmen om nr 2 ser ut til og være vanskelig å oppnå enn jeg hadde trodd. Jeg vet ikke om jeg orker mer. Blir ekstremt depressiv av all motgangen vi møter på å fatter ikke hvorfor jeg skal settes i så vanvittig mange prøvelser. Føler på en urettferdighet så stor at den er vanskelig å forholde seg til.
Jeg har liksom aldri hatt det lett, oppveksten har vært preget av mye motgang, sorg og traumatiske opplevelser som et barn bør slippe. Kanskje det er derfor jeg føler så voldsomt på dette nå også... For jeg fatter ikke hvorfor jeg gang på gang må stå oppi denne dritten!
Flere av mine nærmeste får barn på løpende bånd, uplanlagte barn som de setter bort så fort de får mulighet til litt «barnefri», de som roter seg så kraftig opp i livet at de ikke får se barna sine å ikke en gang prøver å ta seg sammen. Så har vi meg da, som mister gang etter gang. Det er så urettferdig!
Jeg er så glad for den ene jeg har, for helt ærlig så vet jeg ikke hvor jeg ville vært uten hun. Lille jenta mi, å min største motivasjon for alt her i livet. Hun er min redning
Jeg har mange tanker rundt utredningen, og mange frykter. En av de største er at de ikke skal finne ut noe som helst, å bare si at jeg er uheldig. Hvordan kan man være uheldig 6 av 7 ganger liksom..
Den andre er at de finner ut at jeg faktisk ikke kan få flere barn. Det takler jeg ikke! jeg vet at dette ikke er helt rasjonelle tanker, men jeg er livredd.
I morgen er timen på sykehuset, egentlig en ultralydtime av nok en spire son aldri ble. Den er blitt omgjort til en samtaletime, og kanskje en sjekk. Men jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg går til, å det skremmer meg litt den også. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg trenger å tømme hodet litt, få ut frykt og redsel, og vonde tanker.