Drømmen om nr 2

Testen er svakere i dag, å kom litt rosa på papiret i dag, så venter bare nå... :(

Neeeeiii, er du seriøs?:( mye svakere?
Var ikke bare mindre konsentrert urin?
Mange blør jo i starten/ første trimester uten at det har noe å si .....er å urettferdig at noen bare må miste så mange ganger føre en kommer i mål :sorry:
 
Jeg syns den er svakere ja, vet ikke om urinen var mindre konsentrert men. Puppene mine er tyngre og større enn noen gang, så hadde virkelig troa! Men det murrer og strekker, sterkere enn i går, så jeg tror nok dette er starten på slutten nok en gang :( øverste er fra i går, og nederste fra i dag...
 

Vedlegg

  • FCC5F6B5-1350-4ABB-B9AA-00729AC33481.jpeg
    FCC5F6B5-1350-4ABB-B9AA-00729AC33481.jpeg
    17,5 KB · Visninger: 98
  • 05CE6487-7CEC-47ED-93AF-6B9E4DB39706.jpeg
    05CE6487-7CEC-47ED-93AF-6B9E4DB39706.jpeg
    42,2 KB · Visninger: 96
Æsj altså :(
Sender deg en klem ❤❤
 
Stinky kjære deg. Du vet utmerket godt at fargestoffet i de testene varierer og at de ikke er ment å måle stigning. Ihvertfall ikke fra dag til dag! Urinen kan være mer uttynnet, og fargestoffet kan være mindre.

HCG hos legen er det eneste som 100% sikkert kan måle stigning. Dersom testingen stresser ddeg, gi mannen alle testene, og prøv å slappe av og ta det rolig frem til du skal på UL
 
Tenker jeg drar å måler hcg i morgen og mandag. Om laben er oppe i morgen, det er jeg litt usikker på faktisk. Har ikke blødd mer, heldigvis! Jeg jobba en del hjemme i går å var mye opp og ned. Kanskje det var derfor... jeg håper det! Er i gang med snusslutt også, det påvirker nok mye
 
Nok en gang ble det en kortvarig «glede». Jeg har spotta i hele dag, friskt blod. Så nå gir jeg opp, jeg orker ikke mer.
 
:Heartbigredmange varme klemmer til deg. Håper så inderlig du får en terminspire nå!
 
Jeg er så sliten om dagen. Drømmen om nr 2 ser ut til og være vanskelig å oppnå enn jeg hadde trodd. Jeg vet ikke om jeg orker mer. Blir ekstremt depressiv av all motgangen vi møter på å fatter ikke hvorfor jeg skal settes i så vanvittig mange prøvelser. Føler på en urettferdighet så stor at den er vanskelig å forholde seg til.

Jeg har liksom aldri hatt det lett, oppveksten har vært preget av mye motgang, sorg og traumatiske opplevelser som et barn bør slippe. Kanskje det er derfor jeg føler så voldsomt på dette nå også... For jeg fatter ikke hvorfor jeg gang på gang må stå oppi denne dritten!

Flere av mine nærmeste får barn på løpende bånd, uplanlagte barn som de setter bort så fort de får mulighet til litt «barnefri», de som roter seg så kraftig opp i livet at de ikke får se barna sine å ikke en gang prøver å ta seg sammen. Så har vi meg da, som mister gang etter gang. Det er så urettferdig!

Jeg er så glad for den ene jeg har, for helt ærlig så vet jeg ikke hvor jeg ville vært uten hun. Lille jenta mi, å min største motivasjon for alt her i livet. Hun er min redning:Heartred

Jeg har mange tanker rundt utredningen, og mange frykter. En av de største er at de ikke skal finne ut noe som helst, å bare si at jeg er uheldig. Hvordan kan man være uheldig 6 av 7 ganger liksom..
Den andre er at de finner ut at jeg faktisk ikke kan få flere barn. Det takler jeg ikke! jeg vet at dette ikke er helt rasjonelle tanker, men jeg er livredd.

I morgen er timen på sykehuset, egentlig en ultralydtime av nok en spire son aldri ble. Den er blitt omgjort til en samtaletime, og kanskje en sjekk. Men jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg går til, å det skremmer meg litt den også. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg trenger å tømme hodet litt, få ut frykt og redsel, og vonde tanker.
 
Hei kjære du.
Jeg har fulgt deg en stund, uten å si så mye... Jeg har en vanskelig og slitsom periode og dag nå jeg også, så derfor følte jeg litt ekstra for å legge igjen noen ord :Heartred

At det skal være så brutalt vanskelig å få de etterlengtede barna, at de som ikke nødvendigvis hadde lyst på dem, fikk dem istedet... Jeg føler på det samme...

Timen i morgen kan være god uansett, det er en liten terapi å snakke med noen som ikke står seg nær. Det er ikke sikkert du får så mange svar i morgen, men den samtalen kan være noe du trenger nå:Heartred

Sender en klem, hilsen ei som også lengter etter en spire:Heartbigred
 
Hei kjære du.
Jeg har fulgt deg en stund, uten å si så mye... Jeg har en vanskelig og slitsom periode og dag nå jeg også, så derfor følte jeg litt ekstra for å legge igjen noen ord :Heartred

At det skal være så brutalt vanskelig å få de etterlengtede barna, at de som ikke nødvendigvis hadde lyst på dem, fikk dem istedet... Jeg føler på det samme...

Timen i morgen kan være god uansett, det er en liten terapi å snakke med noen som ikke står seg nær. Det er ikke sikkert du får så mange svar i morgen, men den samtalen kan være noe du trenger nå:Heartred

Sender en klem, hilsen ei som også lengter etter en spire:Heartbigred

Takk!:Heartred Selv om det er fælt at vi er flere, er det samtidig godt å ikke være helt alene om samme elendigheten! Klem til seg også:Heartred
 
Timen på sykehuset er unnagjort. Det første hun sa da jeg kom inn var "ja, du er gravid ja". Føltes som et slag rett i trynet og jeg vær nær bristepunktet da jeg forklarte situasjonen. Noen av prøveresultatene har kommet tilbake og alle er normale, venter fortsatt på kromosomprøvene. Hun tok en undersøkelse å sa at alt så fint ut. En ny slimhinne er i ferd med å bygges opp og det lå mange fine eggposer der. Hun sa at hu forstod at jeg lett ble gravid, og det var ingenting som tilsa at jeg ikke skulle komme meg gjennom en normal graviditet. Jeg spurte etter støttemedisin, men hun sa at de ikke tilbyr dette når alt er normalt fordi det ikke er noen studier som viser at det har noen effekt når det ikke er noen funn. Hun rådet meg til å ta en liten pause i prøvingen å ta litt vare på meg selv før vi satt i gang igjen. Vi vil få tett oppfølging med ultralyder neste gang. Men jeg sitter likevel igjen uten å føle at jeg fikk så mye ut av dette. Jeg vet ikke hvordan veien blir videre, om vi prøver igjen eller om jeg velger å leve med den ene jeg har.

Det er bare så vanskelig, fordi jeg har alltid ønsket meg mange barn, men jeg vet ikke hvor mye mer jeg takler. Jeg er usikker på om jeg vil ta til takke med en, eller om jeg faktisk ønsker å prøve igjen med fare for å gjennomgå enda flere spontanaborter/MA´er. Jeg er bare så utmatta og utslitt fysisk og mentalt.
 
Timen på sykehuset er unnagjort. Det første hun sa da jeg kom inn var "ja, du er gravid ja". Føltes som et slag rett i trynet og jeg vær nær bristepunktet da jeg forklarte situasjonen. Noen av prøveresultatene har kommet tilbake og alle er normale, venter fortsatt på kromosomprøvene. Hun tok en undersøkelse å sa at alt så fint ut. En ny slimhinne er i ferd med å bygges opp og det lå mange fine eggposer der. Hun sa at hu forstod at jeg lett ble gravid, og det var ingenting som tilsa at jeg ikke skulle komme meg gjennom en normal graviditet. Jeg spurte etter støttemedisin, men hun sa at de ikke tilbyr dette når alt er normalt fordi det ikke er noen studier som viser at det har noen effekt når det ikke er noen funn. Hun rådet meg til å ta en liten pause i prøvingen å ta litt vare på meg selv før vi satt i gang igjen. Vi vil få tett oppfølging med ultralyder neste gang. Men jeg sitter likevel igjen uten å føle at jeg fikk så mye ut av dette. Jeg vet ikke hvordan veien blir videre, om vi prøver igjen eller om jeg velger å leve med den ene jeg har.

Det er bare så vanskelig, fordi jeg har alltid ønsket meg mange barn, men jeg vet ikke hvor mye mer jeg takler. Jeg er usikker på om jeg vil ta til takke med en, eller om jeg faktisk ønsker å prøve igjen med fare for å gjennomgå enda flere spontanaborter/MA´er. Jeg er bare så utmatta og utslitt fysisk og mentalt.

Sender en stor klem! ♡
Forstår deg så inderlig godt.... har vært der selv: "når drømmen om barn blir større enn livet". Det er fryktelig tøfft, og du står over vanskelige valg som du selv beskriver. Valg kun du og din mann har svaret på.

Håper du kommer til mål endten den ene eller andre veien, og at du blir lykkelig med valget du/dere tar.
Selv valgte vi å bli fosterhjem, og ble i tilleg velsignet med ett (snart 2) biologiske barn etterpå.

Ønsker deg all lykke til videre!
 
Sender en stor klem! ♡
Forstår deg så inderlig godt.... har vært der selv: "når drømmen om barn blir større enn livet". Det er fryktelig tøfft, og du står over vanskelige valg som du selv beskriver. Valg kun du og din mann har svaret på.

Håper du kommer til mål endten den ene eller andre veien, og at du blir lykkelig med valget du/dere tar.
Selv valgte vi å bli fosterhjem, og ble i tilleg velsignet med ett (snart 2) biologiske barn etterpå.

Ønsker deg all lykke til videre!

Du satte ord på nettopp det jeg prøver å få frem, at drømmen blir større enn livet. Det er vanskelig, for drømmen er jo nettopp det, større enn livet. Samtidig må jeg prøve og tenke på hun jeg har, hun er her NÅ, å vi lever livet sammen, her og nå. Jeg må bare lære meg å leve med situasjonen som den er. Takk for fine ord <3
 
Hvordan går det med deg Stinky?
 
Hvordan går det med deg Stinky?

takk som spør:Heartred Det går egentlig ikke så veldig bra. Jeg er skikkelig sliten og utmatta om dagen, får liksom ikke gjort det jeg skal å er veldig usikker på om vi skal prøve igjen. Er så sliten av å bli sliten. Vet ikke om det egentlig ga mening men :) jobber en del natt for tiden, så dagene går fort, men jeg klarer ikke sette meg ned å skrive på masteroppgava. Hodet mitt er så langt ifra til stede at jeg vet rett og slett ikke hvordan det skal gå med denne oppgava. Så er litt bekymringer for tiden :dontknow
 
Back
Topp