Nå hadde jeg vanvittig vonde rier, og de kom hyppig. Jm sjekket åpning, og nå var det ca 7 cm.
Hun begynte å gjøre klart til epidural. Jeg fikk en veneflon i hånden, slik at jeg kunne få væske om nødvendig under epiduralen. Jm ba meg sitte helt stille og etter neste rie skulle hun få ordna med epidural. I ettertid har jeg innsett at hun sannsynligvis aldri hadde planer om å gi meg epi, men hun lata som, noe som gav meg et lite håp om lindring og fikk tiden til å gå
Etter hvert følte jeg en syk trang til å trykke. Tror ikke det var pressrier, men bare lyst til å trykke. Jm snakka noe om falsk trykketrang når ting gikk så fort. Mulig det var grunnen. Hun kjente etter, og konstaterte ca 9cm, men der var fortsatt en "kant", så det var ikke klart helt enda. Jeg fikk likevel lov til å trykke litt bare for å se om det skjedde noe. Jeg trykka som pokker! Og da kunne jeg kjenne at lillebror flytta seg lengre ned i fødekanalen. Fy fader så skummelt!!! Nå satte egentlig panikken inn...
JM ville ha meg opp på alle 4, liksom bøyd over hodeenden i senga og la tyngdekraften hjelpe til. Jeg ville egentlig ikke det. Dette er en stilling jeg på ingen måte føler meg komfortabel med. Men jeg lot meg da overtale. Sleit med å snu meg rundt i smertene, og mannen måtte hjelpe meg. Under neste rie fikk jeg presse, og jeg kjente at ting skjedde, inkl. at jeg bæsja litt. Det var dråpen for meg, og jeg forlangte å få snu meg rundt igjen.
Nå var ting veldig (!!) intenst og alt skjedde så fort at det er litt blurry for meg. Men jeg mener å huske at jm sjekka og det fortsatt var 9cm og kant. Likevel MÅTTE jeg presse, og jeg fikk lov til det. Jeg kunne kjenne hvordan babyen kom nedover og pressa mot åpningen. Fy faen så vondt det gjorde!!! Jeg hadde rett og slett ikke lyst mer. Selv om jeg kunne kjenne at nå var han virkelig nære ved å bli født. Det var liksom bare å presse han ut..Men smertene var så vonde! Og jeg var helt panisk og redd for å revne. Det føltes ut som jeg skulle revne oppover mot klitoris, og jeg ble veldig redd. Fikk beskjed om å bare puste og presse, jm kunne se hodet.
Jeg tok tak i mannen og pressa. Husker og opplevde det selv som om jeg hylte og bar meg [emoji85][emoji87] jeg var så redd!! I følge mannen, jm 1 og jm 2 var det visst ikke så ille. Usikker på om jeg tror dem [emoji14] men alt var så annerledes enn med Marsbo. Da var alt stille og rolig. Tror ikke jeg stønna engang liksom... mens nå lå jeg der, med beina i alle retninger og hylte som en stukken gris! [emoji85]
Uansett. Lillebror kom nedover og med ett var hodet ute. Jeg kunne se han!!! Masse sort hår på hodet. Men jeg så også at han var blå. Noe jeg hengte meg opp i og maste en del om mens jeg ventet på neste rie. Dessverre kom den aldri. Og etter hvert fikk jeg beskjed om at Pinnsvin måtte presses ut uten rier.
Nok en gang kjente jeg sprekkefølelsen og ble redd, men så kom han! Hele den lille kroppen hans kom ut! Og da kunne jeg endelig se han! En liten, blå og blodig bror mellom beina mine. (Jeg fikk ikke med meg dette selv, men i følge mannen hadde han navlestrengen rundt halsen).
Det føltes som en evighet før jeg fikk han opp på brystet.. og det føltes helt annerledes enn med Marsbo. Denne gangen var jeg en erfaren mamma som følte behov for å passe på og trøste babyen Min, og ikke en redd ungpike som så vidt turte å ta i avkommet sitt [emoji14]
Jeg fikk lagt han til brystet og sniffet på han. For en deilig liten fyr!!! [emoji173][emoji173][emoji173]
Så var det tid for å få ut morkaken. Og denne gangen gjorde også det vondt. Nå skylder jeg en god del på studenten. Ikke at hun gjorde noe galt, men jeg ble liksom et studieobjekt. Jordmoren skulle vise studenten alt, så de pirket og trykte på meg. Selv om jeg sa ganske klart fra om at det var vondt og at jeg ikke orket mer... når jeg til slutt skulle presse ut morkaka hadde jeg seriøst ingen krefter igjen. Jeg var helt utmattet og følte meg oppbrukt. Fikk det likevel til og alt gikk bra.
Så skulle de sjekke etter rifter. Nok en gang ble jeg et læringsobjekt, og jeg tror nok at jeg Fikk hardere medfart under undersøkelsen enn nødvendig. Studenten skulle jo for pokker se alle kriker og kroker i underlivet mitt! Jeg likte det IKKE!!! heldigvis hadde jeg ingen rifter, bare et lite "skrubbsår". Så samme som med Marsbo. Yess!! Lucky me!!!
Likevel følte jeg meg 100 ganger mer mørbanka denne gangen enn etter sist fødsel!! Om det skyldtes intensiteten og at det gikk så raskt, manglende epidural eller større barn, evt en kombo av alt dette, aner jeg ikke. Men det er iallefall to helt ulike opplevelser!
Sitter likevel igjen med en (relativt) god fødselsopplevelse. Selv om mange ting kunne vært bedre!
Denne gangen fikk jeg/vi ha baby for oss selv ganske lenge før barnepleieren kom inn på rommet for å veie og måle. Minst 1-2 timer. Litt usikker. Vi lå hud mot hud og øvde oss på litt amming. En veldig rolig og fin tid [emoji4][emoji7]
Lillebror ble veid og målt, og var hele 3250g, 50cm og 34cm rundt hodet (søsteren var 2510g, 48cm og 31 i hodet).
Vi ble etter hvert flyttet inn på barsel, og der fikk vi kose oss alene et par timer, før Marsbo endelig fikk komme på besøk. Skal skrive mer om oppholdet og den første tiden litt senere. Nå skal jeg kose med baby!! [emoji173][emoji173][emoji173]