Tanker rundt ED

Palma12

Betatt av forumet
Vi er i gang med første ED. Skummelt, men også positivt å komme i gang. Det er veldig deilig og slippe og bekymre meg for dårlig eggkvalitet, få egg og måtte gå på høye doser med hormoner. Nå har vi faktisk en reell sjanse for å lykkes :)

Har ellers mange tanker rundt prosessen og føler samtidig på en sorg over å ikke kunne bruke egne egg. Jeg har et barn fra før med eget egg, kommer jeg til å føle annerledes for et barn som ikke genetisk er mitt? Det blir samboeren min sitt genetisk.

Jeg er også redd for ikke å knytte meg til barnet under graviditeten og hvor mye kommer jeg til å tenke på dette viss jeg blir gravid? Hvor mye kommer genene faktisk til å bety for meg? Noen ganger blir disse tankene så overveldende at jeg vurderer å avbryte hele prosessen. På toppen av alt kommer alt styret med prøvetaking, utenlandsreiser og store kostnader forbundet med forsøket.

Det slår meg innimellom at det er vel ikke helt slik det skal være, samtidig vil jeg ikke la det være uprøvd for det betyr at jeg må gi opp barneønsket :(

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Savner nok noen å dele tanker og bekymringer med.
 
Her var det mange kjente tanker ja! På mange måter følte jeg også på lettelsen over å slippe gjøre en innsats selv samtidig som jeg bare forventet nytt dårlig resultat. Følte av og til at jeg bare kunne kaste 1000-lappene ut av vindu med samme virkning. Samtidig var jeg jo veldig spent på antall egg og blasto tilslutt hos donor også. Og dette med genetikken gjorde at jeg fint ville gått gjennom flere forsøk selv dersom tid og penger hadde tilsagt at jeg kunne det. Man blir så ambivalente i dette.

Der du er redd for at du ikke vil ha samme følelser for et donorbarn, er jeg redd jeg alltid vil ha med meg sorgen over ikke å ha et genetisk barn og at det påvirker barnet. Jeg har tenkt at dersom jeg bare fikk et genetisk barn ville et donorsøsken ikke være vanskelig å gi like mye kjærlighet etc. Så der ser man hvor forskjellig man kan tenke til man står i situasjonen selv. Men uansett bunner jo alt i følelser til barnet uansett utgangspunkt så vil vel egentlig bare si at du så absolutt ikke er alene om tankene dine.

Jeg har ikke knyttet meg til barnet i graviditeten, ikke ennå. Men nå har jeg hørt at det kan være vel så vanlig ved genetisk barn som ved donor barn. Som etter en fødsel, noen får en tilknytning til barnet med en gang mens andre går det litt tid før man føler en relasjon. Kjenner absolutt på en sorg ved å vite at dette ikke er genetisk mitt, og det tror jeg vil henge ved. Kanskje alltid? Men alle mine forsøk har vært så intensive, og krevd tid og penger og innsats på alle plan (alle i utlandet), at det kan godt være at det er prosessen i seg selv som gjør at jeg ikke klarer "nyte graviditeten" eller føler tilknytning nå. Og selvfølgelig det at man har mistet tidligere. Så skal det sies at jeg oppdaget mindre aktivitet plutselig...og da sluttet hodet fungere og ALT dreide seg om å vite om det var liv eller ikke. Så kanskje det begynner å skje noe i meg:happy:

Hva som er riktig valg er bare utrolig vanskelig. Vet ikke om dette valget var det riktige for meg, og om kostnaden har vært verdt det, men velger å tro det. At sannsynligheten er større for at jeg om 10 år ville angret på et valg om å ikke forsøke, enn at jeg forsøkte. Den konklusjonen finner jeg støtte i.

Alt godt til dere i denne prosessen, blir spennende å høre hvordan det går!!!
Hvor er dere forresten(typ land/klinikk)? Og hvor langt i prosessen var dere kommet?
 
Her var det mange kjente tanker ja! På mange måter følte jeg også på lettelsen over å slippe gjøre en innsats selv samtidig som jeg bare forventet nytt dårlig resultat. Følte av og til at jeg bare kunne kaste 1000-lappene ut av vindu med samme virkning. Samtidig var jeg jo veldig spent på antall egg og blasto tilslutt hos donor også. Og dette med genetikken gjorde at jeg fint ville gått gjennom flere forsøk selv dersom tid og penger hadde tilsagt at jeg kunne det. Man blir så ambivalente i dette.

Der du er redd for at du ikke vil ha samme følelser for et donorbarn, er jeg redd jeg alltid vil ha med meg sorgen over ikke å ha et genetisk barn og at det påvirker barnet. Jeg har tenkt at dersom jeg bare fikk et genetisk barn ville et donorsøsken ikke være vanskelig å gi like mye kjærlighet etc. Så der ser man hvor forskjellig man kan tenke til man står i situasjonen selv. Men uansett bunner jo alt i følelser til barnet uansett utgangspunkt så vil vel egentlig bare si at du så absolutt ikke er alene om tankene dine.

Jeg har ikke knyttet meg til barnet i graviditeten, ikke ennå. Men nå har jeg hørt at det kan være vel så vanlig ved genetisk barn som ved donor barn. Som etter en fødsel, noen får en tilknytning til barnet med en gang mens andre går det litt tid før man føler en relasjon. Kjenner absolutt på en sorg ved å vite at dette ikke er genetisk mitt, og det tror jeg vil henge ved. Kanskje alltid? Men alle mine forsøk har vært så intensive, og krevd tid og penger og innsats på alle plan (alle i utlandet), at det kan godt være at det er prosessen i seg selv som gjør at jeg ikke klarer "nyte graviditeten" eller føler tilknytning nå. Og selvfølgelig det at man har mistet tidligere. Så skal det sies at jeg oppdaget mindre aktivitet plutselig...og da sluttet hodet fungere og ALT dreide seg om å vite om det var liv eller ikke. Så kanskje det begynner å skje noe i meg:happy:

Hva som er riktig valg er bare utrolig vanskelig. Vet ikke om dette valget var det riktige for meg, og om kostnaden har vært verdt det, men velger å tro det. At sannsynligheten er større for at jeg om 10 år ville angret på et valg om å ikke forsøke, enn at jeg forsøkte. Den konklusjonen finner jeg støtte i.

Alt godt til dere i denne prosessen, blir spennende å høre hvordan det går!!!
Hvor er dere forresten(typ land/klinikk)? Og hvor langt i prosessen var dere kommet?

Takk for at du deler tankene dine. Rart å si dette for jeg unner ingen disse bekymringene, men det føles godt å vite at jeg ikke er alene med å ha litt ambivalente følelser rundt prosessen. Det er mye spenning og glede også, men det ligger helt klart en tvil der på om dette er det rette.

Gener er helt klart viktig, men jeg tror og håper dette blir overskygget av gleden når barnet er født. I hverdagen er det ikke det som er fokuset :)

vi har mannlig faktor i tillegg, så vi har vært på klinikken og hentet ut sperm ved kirurgisk TESA. Venter nå på at klinikken skal finne en passende donor.
Vi valgte til slutt Gennet etter å ha lest mye bra om de, og fikk et godt inntrykk under første skype samtale.

Håper å være ferdig i januar/februar, så det har helt klart tatt litt tid fra vi startet opp.

Hvor langt er du på vei? Tilknytningen kommer nok skal du se:Heartbigred
 
Takk for at du deler tankene dine. Rart å si dette for jeg unner ingen disse bekymringene, men det føles godt å vite at jeg ikke er alene med å ha litt ambivalente følelser rundt prosessen. Det er mye spenning og glede også, men det ligger helt klart en tvil der på om dette er det rette.

Gener er helt klart viktig, men jeg tror og håper dette blir overskygget av gleden når barnet er født. I hverdagen er det ikke det som er fokuset :)

vi har mannlig faktor i tillegg, så vi har vært på klinikken og hentet ut sperm ved kirurgisk TESA. Venter nå på at klinikken skal finne en passende donor.
Vi valgte til slutt Gennet etter å ha lest mye bra om de, og fikk et godt inntrykk under første skype samtale.

Håper å være ferdig i januar/februar, så det har helt klart tatt litt tid fra vi startet opp.

Hvor langt er du på vei? Tilknytningen kommer nok skal du se:Heartbigred
Ja det er noe i det med at man ikke er alene med rare tanker, man er faktisk helt normal:happy:

Spennende da, dere har jo virkelig noe å se fram til på nyåret!

6mnd her så det nærmer seg nå!
 
Ja det er noe i det med at man ikke er alene med rare tanker, man er faktisk helt normal:happy:

Spennende da, dere har jo virkelig noe å se fram til på nyåret!

6mnd her så det nærmer seg nå!

Så fantastisk at du er kommet så langt :) Om noen få måneder er du mamma :Heartred Jeg håper jeg snart kommer etter. Til tross for vanskelige tanker så hadde man ikke gått gjennom alt vi har stått i uten at det lå et grunnleggende ønske og håp i bunn.

Nett nå føles det bare så absurd med utenlandsbesøk, donor valg osv. Tror ikke det hadde blitt født så mange barn viss dette var normal unnfangelsesmetode :D
 
Av og til tenker jeg at folk flest burde visst hvor mye vi legger i dette, helt vilt mye å forholde seg til. Hvor enkelt de faktisk har det de som lykkes hjemme i eget hus. Så helt enig med deg :D

Ja, ting har på ingen måte gått lett, men jeg vet jeg er utrolig heldig som lyktes på 1.forsøk. Føles ganske uvirkelig. Og skal innrømme at jeg føler det er mer som et år siden jeg sluttet med medisiner, heller enn 14 uker:joyful: Endel styr med medisiner mens det sto på, men syntes nesten det var godt å ha noe å fokusere på. Nå har jeg nesten glemt hvordan det var. Ventet veldig lenge før jeg fortalte om graviditeten, kun de nærmeste som visste. Nå vises det så de siste dagene har det vært mye oppmerksomhet rundt det.
 
Av og til tenker jeg at folk flest burde visst hvor mye vi legger i dette, helt vilt mye å forholde seg til. Hvor enkelt de faktisk har det de som lykkes hjemme i eget hus. Så helt enig med deg :D

Ja, ting har på ingen måte gått lett, men jeg vet jeg er utrolig heldig som lyktes på 1.forsøk. Føles ganske uvirkelig. Og skal innrømme at jeg føler det er mer som et år siden jeg sluttet med medisiner, heller enn 14 uker:joyful: Endel styr med medisiner mens det sto på, men syntes nesten det var godt å ha noe å fokusere på. Nå har jeg nesten glemt hvordan det var. Ventet veldig lenge før jeg fortalte om graviditeten, kun de nærmeste som visste. Nå vises det så de siste dagene har det vært mye oppmerksomhet rundt det.

Det er en tøff prosess så er egentlig godt at man glemmer det vonde når man endelig lykkes :)

Vi har dessverre fått nok en nedtur. Kvaliteten på spermprøvene som er frosset er dårlig og klinikken mener vi har liten sjanse til å lykkes. Vi ønsker ikke dobbeldonasjon, så då må vi en ny runde i tankeboksen.

Jeg er litt sint også for det viser seg at alle spermprøvene (uttak med TESA) vi har hatt før forsøkene våre har vært redusert. Vi har aldri fått informasjon om dette, og gått gjennom 6 ICSI forsøk. Vurderer nå å prøve AID i stede med egne egg for å se om det kan fungere bedre. Evt IVF, med donorsperm. Jeg har lav amh, men fine verdier og normal syklus.

sukk.. det blir noen opp og nedturer i denne prosessen:hungover:
 
Jeg har ikke eggdonasjon, men tenkte å dele noen tanker på hvordan det er å være gravid. Det tok oss tre år å få det til, kort for noen, men kjenner til følelsen av at det ikke klaffer med en gang hvertfall.

Jeg er nå i uke 32. Det er masse liv i magen, men jeg kjenner ingen tilknytning til "det inni der". Klart det er spennende at det beveger seg, men jeg skjønner ikke at det er min baby. Og frem til jeg begynte å kjenne liv i ca uke 18, hadde jeg enda mindre tilknytning og forventninger. Gravid ja, men igjen, mitt barn???

Tenkte bare jeg ville dele det. For jeg tror ikke det har noe å si om det er sperm, eggdonor eller adoptert barn som gjør om vi blir glad i dem eller ikke.
Det er et nytt menneske vi må bli kjent med uansett. :)
 
Det er en tøff prosess så er egentlig godt at man glemmer det vonde når man endelig lykkes :)

Vi har dessverre fått nok en nedtur. Kvaliteten på spermprøvene som er frosset er dårlig og klinikken mener vi har liten sjanse til å lykkes. Vi ønsker ikke dobbeldonasjon, så då må vi en ny runde i tankeboksen.

Jeg er litt sint også for det viser seg at alle spermprøvene (uttak med TESA) vi har hatt før forsøkene våre har vært redusert. Vi har aldri fått informasjon om dette, og gått gjennom 6 ICSI forsøk. Vurderer nå å prøve AID i stede med egne egg for å se om det kan fungere bedre. Evt IVF, med donorsperm. Jeg har lav amh, men fine verdier og normal syklus.

sukk.. det blir noen opp og nedturer i denne prosessen:hungover:
For en karusell! Veldig leit med ny nedtur, og nesten dobbel sådan når dere først nå får vite resultater fra tidligere! Tror jeg ville tenkt likt som deg, hvorfor ikke prøve sæddonasjon. Da har dere iallefall gitt det en sjanse. Ville kanskje ikke gitt det like mange forsøk som jeg hadde men:happy: Hadde også fine verdier og mange follikler etc, det bare ville seg ikke med medisiner.
Trekk pusten og la det fordøyes, så kan du kjenne etter hva som føles mest riktig etterhvert!
 
Vi er i gang med første ED. Skummelt, men også positivt å komme i gang. Det er veldig deilig og slippe og bekymre meg for dårlig eggkvalitet, få egg og måtte gå på høye doser med hormoner. Nå har vi faktisk en reell sjanse for å lykkes :)

Har ellers mange tanker rundt prosessen og føler samtidig på en sorg over å ikke kunne bruke egne egg. Jeg har et barn fra før med eget egg, kommer jeg til å føle annerledes for et barn som ikke genetisk er mitt? Det blir samboeren min sitt genetisk.

Jeg var også redd for ikke å knytte meg til barnet under graviditeten og hvor mye kom jeg til å tenke på dette hvis jeg ble gravid? Hvor mye kan genene faktisk til å bety for barnet? Noen ganger ble disse tankene så overveldende at jeg vurderer å avbryte hele prosessen. På toppen av alt kom alt styret med prøvetaking, utenlandsreiser og store kostnader forbundet med forsøket.

Det slår meg innimellom at det er vel ikke helt slik det skal være, samtidig vil jeg ikke la det være uprøvd for det betyr at jeg må gi opp barneønsket :(

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Savner nok noen å dele tanker og bekymringer med.


Hei,

Da jeg valgte ED, tenkte jeg mye på om dette ville bli et problem for meg. Jeg måtte bryte dette litt ned for meg, og tenkte at jeg i stedet for adopsjon får et egg som skal vokse og bli til et menneske inn i meg. Ergo en del nærmere mitt enn adopsjon.(har ikke noe i mot adopsjon)

Ja, man har genetiske komponenter fra far, men barnet hadde aldri kunnet blitt til uten at du bærer det frem. Det ville ikke bli det samme om evt din mann og donor ble gravid. Årsaken til dette ligger i epigenetikk som viser seg å ha større betydning enn man tidligere trodde. https://sml.snl.no/epigenetikk

Forbindelsen mellom og deg og barn er større enn man trodde, da du har evne til å "skru på og skru av" en del som er arvbart.

Dette ble veldig teknisk. Uansett jeg føler en svært god tilknytning til min sønn som er eggdonert. Jeg tenker nesten ikke på det i det daglige. Eller det vil si noe jeg tenker på det, tenker jeg mest på hvor utrolig heldig vi er.

Jeg vet desverre ikke om det er noen forskjell på eget eller eggdonert sånn sett, men anser det jeg har som mitt da det ikke ville eksisterer uten meg.

Jeg skjønner det er tøft å innse at det ikke for med egne egg. For meg var det en lang prosess med 8 forsøk uten å bli gravid. Etterhvert i løpet av forsøkene gikk det mer og mer opp for meg at det ikke var sikkert at jeg ville kunne, og det gikk for alvor opp etter nok et negativt forsøk nr 8. Legen mente også at ED var vårt eneste alternativ.

Det var selvfølgelig en tung beskjed å få uansett hvor forberedt jeg var. Det er en sorgprosess. Jeg gravde meg ned i jobb og trening og forsøkte å se etter løsninger for hvordan jeg kunne få barn. Adopsjon ble vurdert, men pga at at det var uvisst hvor lenge jeg kom til å vente på barn valgte vi ED. Jeg var 39 år da vi ble gravide, ville ikke vente til jeg i verste fall var i midten av 40-årene.også adopsjon er en tøff prosess, noen skal tross alt godkjenne deg før å få et barn.

Vi tenkte at ED var siste forsøk på å få barn før vi skulle gi opp barnedrømmen vår. Vi var usikre på om vi kom til å få barn med ed da vi syntes vi hadde hatt sykt dårlig carma før. Trodde ikke det skulle gå veien vår med ed i det hele tatt. Så vi var rimelig nedkjørt etter alt vi hadde gått gjennom. Tror jeg nesten på et tidspunkt begynte å be for at det Skulle gå vår vei med barn, og jeg er svært lite religiøs av meg.

Til tross for dette hadde vi bare positive opplevelser fra start til slutt. Gutten vår er 2,5 år nå. Utrolig hærlig skapning.

Jeg kan bekrefte at donorforsøk er ingenting i mot det du har vært igjennom av stimulering fra tidligere.

Det kan være litt rart og uvant å overlate hjelpen til noen i utlandet. Mye handler om at de er langt unna og kan oppleves litt sånn utenfor kontroll på en måte, sammenlignet med å ha klinikken i samme by.

Stol på deg selv og magefølelsen din. Gjør det du innerst inne tror er riktig for deg og dere. Det kan føles som om man er i mål ved valg av ED, men samtidig er det viktig å vite at man starter på en ny runde med forsøk med oppturer og nedturer. Jeg var superheldig og fikk det til på første ED, men var veldig klar på da jeg begynte at det Trolig ville gå noen forsøk før noe kanskje skjedde.(Vær litt vel pessimist ...innser jeg.)
 
Hei,

Da jeg valgte ED, tenkte jeg mye på om dette ville bli et problem for meg. Jeg måtte bryte dette litt ned for meg, og tenkte at jeg i stedet for adopsjon får et egg som skal vokse og bli til et menneske inn i meg. Ergo en del nærmere mitt enn adopsjon.(har ikke noe i mot adopsjon)

Ja, man har genetiske komponenter fra far, men barnet hadde aldri kunnet blitt til uten at du bærer det frem. Det ville ikke bli det samme om evt din mann og donor ble gravid. Årsaken til dette ligger i epigenetikk som viser seg å ha større betydning enn man tidligere trodde. https://sml.snl.no/epigenetikk

Forbindelsen mellom og deg og barn er større enn man trodde, da du har evne til å "skru på og skru av" en del som er arvbart.

Dette ble veldig teknisk. Uansett jeg føler en svært god tilknytning til min sønn som er eggdonert. Jeg tenker nesten ikke på det i det daglige. Eller det vil si noe jeg tenker på det, tenker jeg mest på hvor utrolig heldig vi er.

Jeg vet desverre ikke om det er noen forskjell på eget eller eggdonert sånn sett, men anser det jeg har som mitt da det ikke ville eksisterer uten meg.

Jeg skjønner det er tøft å innse at det ikke for med egne egg. For meg var det en lang prosess med 8 forsøk uten å bli gravid. Etterhvert i løpet av forsøkene gikk det mer og mer opp for meg at det ikke var sikkert at jeg ville kunne, og det gikk for alvor opp etter nok et negativt forsøk nr 8. Legen mente også at ED var vårt eneste alternativ.

Det var selvfølgelig en tung beskjed å få uansett hvor forberedt jeg var. Det er en sorgprosess. Jeg gravde meg ned i jobb og trening og forsøkte å se etter løsninger for hvordan jeg kunne få barn. Adopsjon ble vurdert, men pga at at det var uvisst hvor lenge jeg kom til å vente på barn valgte vi ED. Jeg var 39 år da vi ble gravide, ville ikke vente til jeg i verste fall var i midten av 40-årene.også adopsjon er en tøff prosess, noen skal tross alt godkjenne deg før å få et barn.

Vi tenkte at ED var siste forsøk på å få barn før vi skulle gi opp barnedrømmen vår. Vi var usikre på om vi kom til å få barn med ed da vi syntes vi hadde hatt sykt dårlig carma før. Trodde ikke det skulle gå veien vår med ed i det hele tatt. Så vi var rimelig nedkjørt etter alt vi hadde gått gjennom. Tror jeg nesten på et tidspunkt begynte å be for at det Skulle gå vår vei med barn, og jeg er svært lite religiøs av meg.

Til tross for dette hadde vi bare positive opplevelser fra start til slutt. Gutten vår er 2,5 år nå. Utrolig hærlig skapning.

Jeg kan bekrefte at donorforsøk er ingenting i mot det du har vært igjennom av stimulering fra tidligere.

Det kan være litt rart og uvant å overlate hjelpen til noen i utlandet. Mye handler om at de er langt unna og kan oppleves litt sånn utenfor kontroll på en måte, sammenlignet med å ha klinikken i samme by.

Stol på deg selv og magefølelsen din. Gjør det du innerst inne tror er riktig for deg og dere. Det kan føles som om man er i mål ved valg av ED, men samtidig er det viktig å vite at man starter på en ny runde med forsøk med oppturer og nedturer. Jeg var superheldig og fikk det til på første ED, men var veldig klar på da jeg begynte at det Trolig ville gå noen forsøk før noe kanskje skjedde.(Vær litt vel pessimist ...innser jeg.)

Takk for fint svar. Blir veldig glad når dere som har vært gjennom dette vil dele deres tanker og erfaringer :)
Så fantastisk at det lykkes for dere på første forsøk. Mener du har nevnt tidligere at dere skulle i gang med forsøk nr 2. Er dere kommet i gang med det? :)

Vi hadde egentlig landet på ED. Har fått donor og tidspunkt for oppstart. Vi var nede på klinikken før jul og min mann fikk utført kirurgisk TESE. Dessverre så ble det funnet lite sperm og med dårlig motilitet. Vi har nå 6 strå nedfryst, men klinikken var usikker på hvor mye som faktisk levde og har gitt oss dårlige odds. Vi har fått anbefalt at vi går for sæddonor også, evt. dersom donor fikk ut mange egg befrukte noen med min manns sperm og resten med donor.

Min mann ønsker ikke dobbeldonasjon. Han vil at det skal være genetisk fra en av oss. Det ser jo litt vanskelig ut når begge er problemet :( Jeg er ikke i tvil om det blir vårt barn, uavhengig av genetikk. Min bekymring er når barnet blir eldre og gjerne er nysgjerrig på egne gener og kan aldri få vite noe. Vil h*n bli bitter på oss :/

Vi har foreløpig satt ED på hold og skal ha et møte med Jon Hausken på nyåret. Har laget meg en lang liste med spørsmål og håper jeg kan få litt råd og veiledning for veien videre. Jeg har også tatt nye amh og fsh prøver. Tviler på resultatene er så oppløftende, men vi vil også vurdere egne egg og sæddonor. Da med tostran eller DHEA tilskudd.
 
Takk for fint svar. Blir veldig glad når dere som har vært gjennom dette vil dele deres tanker og erfaringer :)
Så fantastisk at det lykkes for dere på første forsøk. Mener du har nevnt tidligere at dere skulle i gang med forsøk nr 2. Er dere kommet i gang med det? :)

Vi hadde egentlig landet på ED. Har fått donor og tidspunkt for oppstart. Vi var nede på klinikken før jul og min mann fikk utført kirurgisk TESE. Dessverre så ble det funnet lite sperm og med dårlig motilitet. Vi har nå 6 strå nedfryst, men klinikken var usikker på hvor mye som faktisk levde og har gitt oss dårlige odds. Vi har fått anbefalt at vi går for sæddonor også, evt. dersom donor fikk ut mange egg befrukte noen med min manns sperm og resten med donor.

Min mann ønsker ikke dobbeldonasjon. Han vil at det skal være genetisk fra en av oss. Det ser jo litt vanskelig ut når begge er problemet :( Jeg er ikke i tvil om det blir vårt barn, uavhengig av genetikk. Min bekymring er når barnet blir eldre og gjerne er nysgjerrig på egne gener og kan aldri få vite noe. Vil h*n bli bitter på oss :/

Vi har foreløpig satt ED på hold og skal ha et møte med Jon Hausken på nyåret. Har laget meg en lang liste med spørsmål og håper jeg kan få litt råd og veiledning for veien videre. Jeg har også tatt nye amh og fsh prøver. Tviler på resultatene er så oppløftende, men vi vil også vurdere egne egg og sæddonor. Da med tostran eller DHEA tilskudd.


Åh, trist å høre at han sliter med sædkvaliteten , skjønner godt man blir usikker på donasjon da.

Vi skulle egentlig i gang med ED i okt 2018,men så ble mannen min syk og vi måtte vente litt.. Han knakk kragebeinet, måtte opereres osv. Ble mye styr.

Vi har fortsatt veldig lyst til å gå i gang med nr 2 har i samtaler med IB rett før jul, men vi er litt i tenkeboksen. Jeg er 43 år nå og har et ønske å være en mamma som bidrar og kan følge opp barna mine livet ut. Barnet vil være 20 år gammel når jeg er 63..osv.. men for min sønn er det uten tvil ønskelig å gjøre det. Ønsker at Han skal ha en lik som seg selv, sånn at han slipper å gå gjennom livet alene.

Har tenkt litt på dette med å kjenne til sitt eget opphav. Hvor man kommer fra osv.. jeg spurte ei venninne som er tilfeldigvis adoptert om hvordan hun kjente på dette. Hun kjente ikke behovet. Hun viste til at hun hadde hatt en trygg og godt oppvekst hos mennesker som brydde seg om henne. Hun skjønte også at hun ble adoptert bort da bio mor ønsket henne et bedre liv, ikke i fattigdom.

Sånn generelt så hun også at det var gjennomført en studie på akkurat dette og at den viste signifikant at adopterte barn/voksne hadde lite/ingen behov for å kjenne sitt biologiske opphav.

Dere har mye å tenke over, brul tiden godt og finn den veien som er riktig for dere sammen<3
 
Åh, trist å høre at han sliter med sædkvaliteten , skjønner godt man blir usikker på donasjon da.

Vi skulle egentlig i gang med ED i okt 2018,men så ble mannen min syk og vi måtte vente litt.. Han knakk kragebeinet, måtte opereres osv. Ble mye styr.

Vi har fortsatt veldig lyst til å gå i gang med nr 2 har i samtaler med IB rett før jul, men vi er litt i tenkeboksen. Jeg er 43 år nå og har et ønske å være en mamma som bidrar og kan følge opp barna mine livet ut. Barnet vil være 20 år gammel når jeg er 63..osv.. men for min sønn er det uten tvil ønskelig å gjøre det. Ønsker at Han skal ha en lik som seg selv, sånn at han slipper å gå gjennom livet alene.

Har tenkt litt på dette med å kjenne til sitt eget opphav. Hvor man kommer fra osv.. jeg spurte ei venninne som er tilfeldigvis adoptert om hvordan hun kjente på dette. Hun kjente ikke behovet. Hun viste til at hun hadde hatt en trygg og godt oppvekst hos mennesker som brydde seg om henne. Hun skjønte også at hun ble adoptert bort da bio mor ønsket henne et bedre liv, ikke i fattigdom.

Sånn generelt så hun også at det var gjennomført en studie på akkurat dette og at den viste signifikant at adopterte barn/voksne hadde lite/ingen behov for å kjenne sitt biologiske opphav.

Dere har mye å tenke over, brul tiden godt og finn den veien som er riktig for dere sammen<3

Så spennendes, men forstår også at du er i tankeboksen. Mannen min er også 43 år (jeg noen år yngre) og han ønsker ikke å være så mye eldre viss vi skal få et barn til. Det må derfor bli nå dette halvåret, ellers gir vi oss.

Vi har nå hatt en veldig god samtale med Jon Hausken. Han anbefalte oss ED og å bruke spermen som er frosset ned. Han var sikker på at de kom til å finne noe brukende. Han fortalte også så fint om ED, og hvor mye påvirkning jeg faktisk har på utviklingen så alle bekymringer rundt dette forsvant :)
Vi har nå bedt klinikken gå i gang. Dersom noen av eggene blir befruktet dyrkes disse til dag 5 og fryses. Jeg orker ikke styret med å reise til klinikken på kort varsel og kanskje få embryo til innsett. Er de ikke sterkt nok til frys er det kanskje ikke liv laga uansett. Er nok blitt litt kynisk etter alle disse forsøkene og nedturene ;)

Det blir derfor fryseforsøk. Kanskje får vi embryo og sette inn, og kanskje var hele forsøket bortkastet penger. Det vil tiden vise :) Fungerer ikke dette gir vi oss med det.

Donoren høres hvertfall perfekt ut (det lille vi har fått vite).
 
Så spennendes, men forstår også at du er i tankeboksen. Mannen min er også 43 år (jeg noen år yngre) og han ønsker ikke å være så mye eldre viss vi skal få et barn til. Det må derfor bli nå dette halvåret, ellers gir vi oss.

Vi har nå hatt en veldig god samtale med Jon Hausken. Han anbefalte oss ED og å bruke spermen som er frosset ned. Han var sikker på at de kom til å finne noe brukende. Han fortalte også så fint om ED, og hvor mye påvirkning jeg faktisk har på utviklingen så alle bekymringer rundt dette forsvant :)
Vi har nå bedt klinikken gå i gang. Dersom noen av eggene blir befruktet dyrkes disse til dag 5 og fryses. Jeg orker ikke styret med å reise til klinikken på kort varsel og kanskje få embryo til innsett. Er de ikke sterkt nok til frys er det kanskje ikke liv laga uansett. Er nok blitt litt kynisk etter alle disse forsøkene og nedturene ;)

Det blir derfor fryseforsøk. Kanskje får vi embryo og sette inn, og kanskje var hele forsøket bortkastet penger. Det vil tiden vise :) Fungerer ikke dette gir vi oss med det.

Donoren høres hvertfall perfekt ut (det lille vi har fått vite).
Jon Hausken virker generelt som en fin fyr! Så glad for at norske fertilitetsspesialister er så positive og ærlige rundt ED tross at de mister inntekt selv.
Håper dere lykkes:Heartred Nå kan de jo bruke så mange forskjellige teknikker med sæd for å finne og befrukte eggene. Masse lykke til:smiley-bounce012
 
Jon Hausken virker generelt som en fin fyr! Så glad for at norske fertilitetsspesialister er så positive og ærlige rundt ED tross at de mister inntekt selv.
Håper dere lykkes:Heartred Nå kan de jo bruke så mange forskjellige teknikker med sæd for å finne og befrukte eggene. Masse lykke til:smiley-bounce012

Tusen takk :)

Hvordan går det med deg?

Ja, jeg fikk et veldig positivt inntrykk av han og etter uker med grubling trengte jeg at noen hjalp meg med beslutningen. Jeg var åpen for sæddonasjon og flere forsøk med egne egg her i Norge (da hos Hausken), men han anbefalte oss å gå videre med den prosessen vi allerede hadde startet og mente dette ville gi oss best sjanse. Uansett utfall er det godt å ha tatt beslutningen og landet på noe :)
 
Vi er i gang med første ED. Skummelt, men også positivt å komme i gang. Det er veldig deilig og slippe og bekymre meg for dårlig eggkvalitet, få egg og måtte gå på høye doser med hormoner. Nå har vi faktisk en reell sjanse for å lykkes :)

Har ellers mange tanker rundt prosessen og føler samtidig på en sorg over å ikke kunne bruke egne egg. Jeg har et barn fra før med eget egg, kommer jeg til å føle annerledes for et barn som ikke genetisk er mitt? Det blir samboeren min sitt genetisk.

Jeg er også redd for ikke å knytte meg til barnet under graviditeten og hvor mye kommer jeg til å tenke på dette viss jeg blir gravid? Hvor mye kommer genene faktisk til å bety for meg? Noen ganger blir disse tankene så overveldende at jeg vurderer å avbryte hele prosessen. På toppen av alt kommer alt styret med prøvetaking, utenlandsreiser og store kostnader forbundet med forsøket.

Det slår meg innimellom at det er vel ikke helt slik det skal være, samtidig vil jeg ikke la det være uprøvd for det betyr at jeg må gi opp barneønsket :(

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Savner nok noen å dele tanker og bekymringer med.



Hei
Vi skal også forsøke ED. Skjønner tankene dine godt, har de samme bekymringene. Dilemma. Har masse egg selv, prosessen gikk knirkefritt for meg sånn sett, endte opp med to som ble satt inn og to på frys. Men både ferskforsøk og begge fryseforsøk gikk skeis, ble ikke gravid. Legen sier senest sannsynlig er kromosomfeil på dem. Spurte oss om vi hedde vurdert ED. Så nå er vi der. Men tenker veldig likt som deg. vi har ingen barn sammen, samboer to voksne fra før. Jeg snart 43, han snart 53.

tenker på deg. Mvh Fride❤️
 
Ja det er noe i det med at man ikke er alene med rare tanker, man er faktisk helt normal:happy:

Spennende da, dere har jo virkelig noe å se fram til på nyåret!

6mnd her så det nærmer seg nå!

Hei, håper alt går bra med deg. Hvem brukte dere, hva kostet det, og er dere fornøyd?

mvh Fride
 
Hei
Vi skal også forsøke ED. Skjønner tankene dine godt, har de samme bekymringene. Dilemma. Har masse egg selv, prosessen gikk knirkefritt for meg sånn sett, endte opp med to som ble satt inn og to på frys. Men både ferskforsøk og begge fryseforsøk gikk skeis, ble ikke gravid. Legen sier senest sannsynlig er kromosomfeil på dem. Spurte oss om vi hedde vurdert ED. Så nå er vi der. Men tenker veldig likt som deg. vi har ingen barn sammen, samboer to voksne fra før. Jeg snart 43, han snart 53.

tenker på deg. Mvh Fride❤️

Hei og takk for det ❤️

Trist at forsøkene deres ikke gikk veien.

Beslutningen om å gå for ED har vært tung, men jeg kjenner nå at tanken har modnet og nå føles det egentlig helt greit. Prøver å ikke gruble så mye på fremtiden.

Hvor langt er du kommet i prosessen? Har dere valgt klinikk?

Vi har allerede vært på klinikken og samboeren min har levert det han skal (nå nedfrosset), så nå er det egentlig bare for oss og vente og se om vi får noen embryo som er gode nok til å fryses. Rart å tenke på at vi kan sitte her hjemme i Norge, og samtidig blir kanskje vårt fremtidige barn unnfanget i Praha :D Uttak er planlagt i februar, så blir nok ikke innsett før muligens mars.

Deilig og slippe og tenke på kost, vitaminer, spray og sprøyter for å få frem mest mulig gode egg. Nå får det gå som det går.

Donoren vår høres også fantastisk ut, og hun har donert før med positivt resultat. Det var en viktig faktor for meg når klinikken skulle velge donor.

Ønsker deg lykke til ❤️
 
Hei, håper alt går bra med deg. Hvem brukte dere, hva kostet det, og er dere fornøyd?

mvh Fride
Heisann!
Nå er jeg straks ferdig med 32 uker...og det er fortsatt like merkelig :happy: Arvet og lånt masse babyting så det flyter rundt her for øyeblikket. Ellers alt bra. Magen vokser og el kiddo sparker og står i.

Var hos Instituto Bernabeu Alicante. Varm og hyggelig klinikk. Kjøpte garantipakken til €17.950 (ca), lyktes på 1.forsøk. Enkeltforsøk koster €6.500 +€ 1.000 i meds til donor. Fordelen med klinikken er at de legger samme innsats i forsøket om du kjøper 1 forsøk eller garantipakken! Det følte jeg var et kvalitetsstempel. Dessuten samarbeider både norsk og dansk klinikk med de. Men det er et helt annet helsesystem enn vi har i Skandinavia, og syns av og til at kommunikasjonen kunne være litt krøkkete. Men så er jeg vant til direkte kontakt med lege framfor mail med koordinator :happy:

Noen tanker om hvor dere skal?
 
Jeg er i samme prosess. Er i gang med utredning før eggdonasjon. Samboer har ingen barn fra før. Jeg har to barn. Jeg ønsker så gjerne å ha et felles barn. Men vi er blitt enig i eggdonor som mulighet fordi vi har fått beskjed om at det er størst sjanse for å lykkes med eggdonasjon.

Jeg har også tenkt mye om at hva om jeg har mer følelser for mine egne biologiske barn. Men jeg har kommet fram til at mine biologiske barn er voksne, og at dette er et lite barn som trenger meg. Jeg kommer til å behandle barnet som mitt eget. Og jeg er helt overbevist over at jeg kommer til å bli glad i det. Men jeg forsøker å kutte å tenke tanken på å sammenligne følelser for de to andre barna mine. For jeg vil nok bli glad i hver av de uansett om dette barnet som jeg håper på at vi får ikke er av mitt eget biologiske opphav. Jeg vet at ønske om barn er så sterkt for både meg og min samboers side at det er verdt det.
 
Back
Topp