Besteforeldre

[2 søte små]

Har kun mine foreldre igjen - svigers er døde. Foreldrene mine lever sitt litt, jobber, reiser og møter venner. Spør vi om barnepass fordi vi skal ut på noe selv (da helst ting vi ikke kan styre selv når er som bryllup osv) stiller de opp om de kan men opplever også at til og med å spørre nesten ett år i forveien er vanskelig da helgene deres fort blir booket. Forventer ikke så mye av dem annet enn at de faktisk ønsker å tilbringe tid med barnebarna og ikke bare gjør det fordi det er en forventning at de av og to ser dem. Men er vel helst det det har blitt til nå - de er såpass opptatte og prioriterer sine egne liv at det blir lite tid til barnebarn. Bor ca 30 min unna. De tar aldri inativ selv til å besøke/hilse på barnebarna, sier vi at nå begynner ungene å spørre etter besteforeldrene får vi kommentarer tilbake at vi må slutte å bruke ungene som unnskyldning for å få komme på besøk. Spesielt faren min er alltid på travel og kan ikke komme seg fort nok hjem igjen om vi inviterer dem jeg eller få oss fort nok ut dørene om vi er hos dem. På julaften i fjor begynte faren min å se på kl allerede kl 19.30 og kommentere at nå måtte de snart komme seg hjem. Endte med at de helst sprang ut dørene når ungene var i seng og sovnet rundt kl 20-20.15.
Ang økonomisk støtte forventer jeg ikke noe men de har hjulpet med litt klær til ungene ved behov

 

[Miss_30]

Har kun mine foreldre igjen - svigers er døde. Foreldrene mine lever sitt litt, jobber, reiser og møter venner. Spør vi om barnepass fordi vi skal ut på noe selv (da helst ting vi ikke kan styre selv når er som bryllup osv) stiller de opp om de kan men opplever også at til og med å spørre nesten ett år i forveien er vanskelig da helgene deres fort blir booket. Forventer ikke så mye av dem annet enn at de faktisk ønsker å tilbringe tid med barnebarna og ikke bare gjør det fordi det er en forventning at de av og to ser dem. Men er vel helst det det har blitt til nå - de er såpass opptatte og prioriterer sine egne liv at det blir lite tid til barnebarn. Bor ca 30 min unna. De tar aldri inativ selv til å besøke/hilse på barnebarna, sier vi at nå begynner ungene å spørre etter besteforeldrene får vi kommentarer tilbake at vi må slutte å bruke ungene som unnskyldning for å få komme på besøk. Spesielt faren min er alltid på travel og kan ikke komme seg fort nok hjem igjen om vi inviterer dem jeg eller få oss fort nok ut dørene om vi er hos dem. På julaften i fjor begynte faren min å se på kl allerede kl 19.30 og kommentere at nå måtte de snart komme seg hjem. Endte med at de helst sprang ut dørene når ungene var i seng og sovnet rundt kl 20-20.15.
Ang økonomisk støtte forventer jeg ikke noe men de har hjulpet med litt klær til ungene ved behov

Det med å komme seg fort ut døra kjenner jeg veldig godt igjen. Foreldrene mine er pensjonister og har all verdens tid til barnebarn. Likevel sitter de bare å ser på klokka og er maks en time på besøk. De bor 2 mil unna og er lite på besøk. Det eneste de gjør hjemme er å sitte foran tv-en

 

[Nøtteliiten]

Er trygg på at mine foreldre og svigers alltid hadde stilt opp dersom det var krise, både økonomisk og alt. Det er en trygghet å vite, selv om vi heldigvis aldri har hatt behov for det. Kan forstå at det føles vondt når foreldre ikke vil hjelpe når en sliter, spesielt dersom det ikke er vanskelig for dem. Det betyr ikke at en forventer å bli forsørget, men hjelp til å komme seg over en kneik. Evt. et lån som eg kan betale ned på i et overkommelig tempo eller noe annet en kan gjøre for å "betale".

 

[2 søte små]

Det med å komme seg fort ut døra kjenner jeg veldig godt igjen. Foreldrene mine er pensjonister og har all verdens tid til barnebarn. Likevel sitter de bare å ser på klokka og er maks en time på besøk. De bor 2 mil unna og er lite på besøk. Det eneste de gjør hjemme er å sitte foran tv-en

Her prioriterer de egne venner samt faren min har alltid noe han "må" gjøre. Er de med venner kan de være der i timesvis. Men å prioritere barnebarn er vanskelig.