Bkno3390992
Andre møte med forumet
Hei.
Mars i år fikk vi en nydelig datter som er helt frisk og fin. Perfekt liten skapning!
Det var planlagt å få barn, vi hadde forberedt så godt vi kunne men så ganske kjapt at det var mye vi ikke var forberedt på, naturligvis.
Men jeg (mann) er bekymret. Til tross for å få barn som er en vakker hendelse så har ikke jeg og samboeren min det bra sammen. Ved enkelt Google søk viser det seg at mange av tegnene jeg ser tyder på at forholdet står i fare for å ikke holde om vi ikke tar tak i ting mer alvorlig enn frem til nå.
Jeg har ingen intensjoner eller planer om å skulle endre på dagens status som samboere, men på et eller annet tidspunkt er det ikke lengre rettferdig å skulle trumfe noe igjennom om man ikke er lykkelig.
Er alltid to sider av en sak, men jeg vil fortelle min versjon som jeg føler i dette tilfellet står mest i min favør. Etter barnet kom til verden har min samboer forandret seg veldig, mye positivt men også veldig mye negativt som virkelig preger meg.
Hun er veldig irritabel, lite løsnings orientert, virker irritert og grinete ovenfor meg men kan sitte å smile å le samtidig med barnet men når jeg ønsker å fortelle noe merker jeg at hun skifter holdning og måten hun kommuniserer på. Hun vil ikke gi meg nærhet, vi kysser så og si aldri, hun viker unna når jeg forsøker, om jeg holder rundt henne merker jeg at hun så og si ikke ønsker å la meg holde henne. Vi kommuniser veldig dårlig, uansett hva jeg gjør så er det ikke godt nok. En liten negativt ting i hennes øyne overskygger alt det andre som er bra osv.
Jeg er overhode ikke perfekt, og det å bli pappa har vært tøft men også fantastisk. Men jeg føle at vi som samboere ikke har taklet dette ordentlig sammen, men spesielt hun har gjort det til en greie til at alt skal takles selv, noe som skyver meg vekk. Men samtidig blir hun sur om jeg da samtidig ikke i hennes øyne bidrar.
Vi har overhode ikke et sex liv, jeg er direkte ensom og tilbringer fleste ettermiddager etter barnet er lagt med å sitte for meg selv da hun ikke ønsker å være sammen med meg men vil heller sitte alene. Dette har jeg full forståelse for i perioder men ikke som en rutine. Vi snakker ikke om noe, gjør vi det så merker jeg hun ikke er interessert.
Jeg jobber hardt for familien med en omfattende og tøff jobb, er tilstede hele tiden når hun trenger det. Jeg anser situasjonen som svært alvorlig og har kuttet ut alt som har med hobbyer, vennskap og ser familie svært sjelden kun for å dedikere all tiden min til jentene mine utenfor jobb.
Det som er min største bekymring er at jeg ikke lengre føler vi er kjærester, jeg merker jeg mer og mer får et forhold til det hele hvor jeg bare er der for å hjelpe til når hun vil. Jeg er fult klar over at hun har sine meninger om meg som sikkert stemmer i stor grad også, så jeg er ikke der at alt er hennes feil. Men jeg har forsøkt å snakke med henne mange ganger, jeg slipper helt min "egoisme" oppi det hele kun for å hjelpe henne. Jeg har foreslått par terapi, psykolog eller generelt prate med andre. Alt blir mottatt med en fiendtlig holdning.
Hva skal jeg gjøre? Jeg er for første gang på 10 år livredd for hva som kommer til å skje.
Vil legge til avslutningsvis at hun som kvinne har gått igjennom noe helt utrolig som virkelig har satt min respekt ovenfor henne og kvinner generelt. Jeg forstår at ting tar tid og at kropp og sinn må innstille seg på ting på nytt igjen. Men jeg har vært super tålmodig, men er det et problem så lenge etter mener jeg det bør være rom og forståelse for at man kan sammen finne ut av ting.
Mars i år fikk vi en nydelig datter som er helt frisk og fin. Perfekt liten skapning!
Det var planlagt å få barn, vi hadde forberedt så godt vi kunne men så ganske kjapt at det var mye vi ikke var forberedt på, naturligvis.
Men jeg (mann) er bekymret. Til tross for å få barn som er en vakker hendelse så har ikke jeg og samboeren min det bra sammen. Ved enkelt Google søk viser det seg at mange av tegnene jeg ser tyder på at forholdet står i fare for å ikke holde om vi ikke tar tak i ting mer alvorlig enn frem til nå.
Jeg har ingen intensjoner eller planer om å skulle endre på dagens status som samboere, men på et eller annet tidspunkt er det ikke lengre rettferdig å skulle trumfe noe igjennom om man ikke er lykkelig.
Er alltid to sider av en sak, men jeg vil fortelle min versjon som jeg føler i dette tilfellet står mest i min favør. Etter barnet kom til verden har min samboer forandret seg veldig, mye positivt men også veldig mye negativt som virkelig preger meg.
Hun er veldig irritabel, lite løsnings orientert, virker irritert og grinete ovenfor meg men kan sitte å smile å le samtidig med barnet men når jeg ønsker å fortelle noe merker jeg at hun skifter holdning og måten hun kommuniserer på. Hun vil ikke gi meg nærhet, vi kysser så og si aldri, hun viker unna når jeg forsøker, om jeg holder rundt henne merker jeg at hun så og si ikke ønsker å la meg holde henne. Vi kommuniser veldig dårlig, uansett hva jeg gjør så er det ikke godt nok. En liten negativt ting i hennes øyne overskygger alt det andre som er bra osv.
Jeg er overhode ikke perfekt, og det å bli pappa har vært tøft men også fantastisk. Men jeg føle at vi som samboere ikke har taklet dette ordentlig sammen, men spesielt hun har gjort det til en greie til at alt skal takles selv, noe som skyver meg vekk. Men samtidig blir hun sur om jeg da samtidig ikke i hennes øyne bidrar.
Vi har overhode ikke et sex liv, jeg er direkte ensom og tilbringer fleste ettermiddager etter barnet er lagt med å sitte for meg selv da hun ikke ønsker å være sammen med meg men vil heller sitte alene. Dette har jeg full forståelse for i perioder men ikke som en rutine. Vi snakker ikke om noe, gjør vi det så merker jeg hun ikke er interessert.
Jeg jobber hardt for familien med en omfattende og tøff jobb, er tilstede hele tiden når hun trenger det. Jeg anser situasjonen som svært alvorlig og har kuttet ut alt som har med hobbyer, vennskap og ser familie svært sjelden kun for å dedikere all tiden min til jentene mine utenfor jobb.
Det som er min største bekymring er at jeg ikke lengre føler vi er kjærester, jeg merker jeg mer og mer får et forhold til det hele hvor jeg bare er der for å hjelpe til når hun vil. Jeg er fult klar over at hun har sine meninger om meg som sikkert stemmer i stor grad også, så jeg er ikke der at alt er hennes feil. Men jeg har forsøkt å snakke med henne mange ganger, jeg slipper helt min "egoisme" oppi det hele kun for å hjelpe henne. Jeg har foreslått par terapi, psykolog eller generelt prate med andre. Alt blir mottatt med en fiendtlig holdning.
Hva skal jeg gjøre? Jeg er for første gang på 10 år livredd for hva som kommer til å skje.
Vil legge til avslutningsvis at hun som kvinne har gått igjennom noe helt utrolig som virkelig har satt min respekt ovenfor henne og kvinner generelt. Jeg forstår at ting tar tid og at kropp og sinn må innstille seg på ting på nytt igjen. Men jeg har vært super tålmodig, men er det et problem så lenge etter mener jeg det bør være rom og forståelse for at man kan sammen finne ut av ting.