Vi prøvde i nærmere tre år før vi ble gravide, og hadde da vært gjennom en runde IVF, uttak, innsett, ble ikke gravid og hadde ingen på frys. Ventet på ny runde. Det er nå fire år siden i disse dager at jeg holdt på med medisinene, og jeg ble sittende i dag å se på bilder. Mannen min taklet ikke prøverørsforsøket noe bra, og prøvde blant annet å stikke av fra meg da vi var på vei til samtale i Porsgrunn høsten 2015. Tenker på hvor nære jeg var til å gi opp, og faktisk gå fra han da han var så uvillig. Jeg hadde vært til lap den sommeren og fått konklusjon uforklarlig kvinnelig infertilitet, mens han hadde fått nedsatt sædkvalitet (nok antall, men få som svømte rett). Klarte oss gjennom en tøff høst da, og mannen har i ettertida sagt at han er glad det ikke ble IVF-barn for usikkert om han kunne elsket de like høyt, og det er det som gjør at jeg mister litt respekten for han den dag i dag :-(
For vi ble nemlig naturlig gravide en mnd etter mislykket forsøk! Har en gutt som nettopp ble tre nå i høst. Og da tenkte jeg selvfølgelig at vi ikke burde vente for lenge med å prøve på neste for det ville kanskje ta tid, men det gjorde det faktisk ikke, for neste gutt satt på pp uten noe hjelp (eller brukte conceive plus faktisk da fra Komplett Apotek).
Nå sitter jeg her altså med to flotte gutter, og tenker på den høsten med prøverør og de tunge årene før Tenker på at jeg aldri helt har funnet tilbake til mannen slik vi en gang hadde det. To tøffe svangerskap, første kostholdsregulert svangerskapsdiabetes og den siste ganga ble det insulin. Igangsatte fødsler, og to vanvittige fine gutter! Jeg har vært heldig!!! En dag skal jeg fortelle om det vi var gjennom, og håper en dag jeg om mannen kan prate mer om det enn vi har gjort til nå. Han bli nesten «grå» og sint av å snakke om IVF Sier at jeg tok feil for vi kunne jo få!
Noen flere som har vært gjennom noe lignende?
Føler meg litt stuck i memories!
Vil ikke virke utakknemlig for jeg har jo vært heldig, men prosessen med UFB ødela noe mellom oss som par, selv om jeg tror selv det har gjort meg sterkere som person!
For vi ble nemlig naturlig gravide en mnd etter mislykket forsøk! Har en gutt som nettopp ble tre nå i høst. Og da tenkte jeg selvfølgelig at vi ikke burde vente for lenge med å prøve på neste for det ville kanskje ta tid, men det gjorde det faktisk ikke, for neste gutt satt på pp uten noe hjelp (eller brukte conceive plus faktisk da fra Komplett Apotek).
Nå sitter jeg her altså med to flotte gutter, og tenker på den høsten med prøverør og de tunge årene før Tenker på at jeg aldri helt har funnet tilbake til mannen slik vi en gang hadde det. To tøffe svangerskap, første kostholdsregulert svangerskapsdiabetes og den siste ganga ble det insulin. Igangsatte fødsler, og to vanvittige fine gutter! Jeg har vært heldig!!! En dag skal jeg fortelle om det vi var gjennom, og håper en dag jeg om mannen kan prate mer om det enn vi har gjort til nå. Han bli nesten «grå» og sint av å snakke om IVF Sier at jeg tok feil for vi kunne jo få!
Noen flere som har vært gjennom noe lignende?
Føler meg litt stuck i memories!
Vil ikke virke utakknemlig for jeg har jo vært heldig, men prosessen med UFB ødela noe mellom oss som par, selv om jeg tror selv det har gjort meg sterkere som person!