G
Gjest
Guest
Dette innlegget sitter langt inne, men jeg håper på at det er noen som kan komme med noen tilskudd/tanker til problemstillingen vår, som kan hjelpe oss på veien til å ta en beslutning.
Kort om familien: Pappaen som har to store jenter, på 12 og 14, samt to fellesbarn og mammaen (meg). Pappaen har kun hatt samvær med de store jentene annenhver helg, siden var 2 og 4 år.
Bonusjentene er fortsatt på besøk hver andre helg. Vi har prøvd å snakke med barnas mor, om å tillate barna litt mer frie rammer omkring samværet, da spesielt den største trekkes mer av sosiale ting i sitt eget nærområde, men dette er ikke blitt positivt mottatt, og de kommer derfor fast hver andre helg. Vi bor en halvtimes kjøretur i bil, og prøver å kjøre en del frem og tilbake, så de ikke mister for mye av de sosiale hver andre helg. Men det er ikke alltid denne logistikken går like godt opp.
Så til kjernen av innlegget. Mannen og jeg ønsker å flytte. Langt vekk, til området hvor hans familie kommer fra, da vi har mye nettverk og familie der. Blir vi her, så er det utelukkende for de store barnas skyld, for det er ikke her vårt nettverk er. Vi vil flytte så langt vekk, at det mest logiske for besøk, vil være flyturer. Hadde det ikke vært for bonusjentene hadde vil aldri kjøpt hus og bosatt oss her vi bor nå, da hadde vi flyttet for flere år siden.
På besøkene annenhver helg, er jentene fordypet i pc, og spiller og snakker med venner på nettet. Når de tvinges av nettet, kan de leke litt med de små barna, ellers går de turer og jakter pokemon. Noen ganger sitter man igjen med følelsen av at de kommer, fordi de må, og vi ser dem mest til måltider. Det er ikke mye nærhet i samværet. Vi spør altså regelmessig om de vil være med å lage mat, gå turer, sykle, spille spill etc, men de trekkes til skjermene sine.
Vi ønsker og drømmer om å flytte, men har ikke gjort noe med dette, grunnet bonusjentene. Nå er det strakt skolealder på vår eldste, og vi er mer usikre på om vi skal bli her, av hensyn til de store barna og samværet, eller om vi skal ta det store steget å flytte. De store barna er så store, at jeg tenker det er naturlig at de begynner å velge annenhver helg fra selv, og at besøket i høyere grad blir styrt av hva de ønsker. Om vi tar flyttet, kommer vi ikke til å se de store like mye som nå, men vi vil prioritere våre ferier, til at de blir inkludert. Jeg håper også, at samværet vil kunne få noen andre kvaliteter, og gi mulighet for å få mer kvalitet sammen - kontra at besøkene havner midt i alt annet som skal gjøres og fikses og hentes og bringes. Om vi flytter, tenker jeg det realistisk å tilby dem å komme flere ganger i året, (sommer, høst/vinter/jule- og påskeferie, en langhelg her eller der, evt. om vi tar ferie og leier en hytte i nærheten av dem.) Jeg tenker ikke de vil komme i alle ferier, tipper moren også vil se dem litt, men de skal vite de alltid er velkomne!
Vi har prøvd å lufte dette lett med de store, men syntes det er vanskelig å få deres meninger og tanker omkring temaet ut. Hun ene har ikke noe å si til det (men det er ganske typisk henne, å ikke kunne sette seg inn i noe som evt. føles abstrakt), og hun andre sier at det høres fint ut. Men så sitter jeg igjen med tanker som: Er de redde for å si at vi ikke skal flytte? Har de tenkt deg gjennom når de sier at det høres greit ut? Blir de skuffet og redd og føler vi forlater dem? Tør de å se hva de tenker? Det har som sagt vært en veldig løs snakk, ved et enkelt besøk.
Er det noen som har erfaringer med noe lignende? Kanskje har du selv vært i samme situasjon, kanskje har du selv erfaringer fra dette som barn?
Jeg håper det var noen som orket å lese seg gjennom, og som kan komme med litt innspill til den indre debatten jeg har i hodet. Mannen vil gjerne flytte, jeg vil flytte, men det skal ikke være på bekostning av de to eldste barna, og om de føler seg elsket, verdsatt og ønsket!
Kort om familien: Pappaen som har to store jenter, på 12 og 14, samt to fellesbarn og mammaen (meg). Pappaen har kun hatt samvær med de store jentene annenhver helg, siden var 2 og 4 år.
Bonusjentene er fortsatt på besøk hver andre helg. Vi har prøvd å snakke med barnas mor, om å tillate barna litt mer frie rammer omkring samværet, da spesielt den største trekkes mer av sosiale ting i sitt eget nærområde, men dette er ikke blitt positivt mottatt, og de kommer derfor fast hver andre helg. Vi bor en halvtimes kjøretur i bil, og prøver å kjøre en del frem og tilbake, så de ikke mister for mye av de sosiale hver andre helg. Men det er ikke alltid denne logistikken går like godt opp.
Så til kjernen av innlegget. Mannen og jeg ønsker å flytte. Langt vekk, til området hvor hans familie kommer fra, da vi har mye nettverk og familie der. Blir vi her, så er det utelukkende for de store barnas skyld, for det er ikke her vårt nettverk er. Vi vil flytte så langt vekk, at det mest logiske for besøk, vil være flyturer. Hadde det ikke vært for bonusjentene hadde vil aldri kjøpt hus og bosatt oss her vi bor nå, da hadde vi flyttet for flere år siden.
På besøkene annenhver helg, er jentene fordypet i pc, og spiller og snakker med venner på nettet. Når de tvinges av nettet, kan de leke litt med de små barna, ellers går de turer og jakter pokemon. Noen ganger sitter man igjen med følelsen av at de kommer, fordi de må, og vi ser dem mest til måltider. Det er ikke mye nærhet i samværet. Vi spør altså regelmessig om de vil være med å lage mat, gå turer, sykle, spille spill etc, men de trekkes til skjermene sine.
Vi ønsker og drømmer om å flytte, men har ikke gjort noe med dette, grunnet bonusjentene. Nå er det strakt skolealder på vår eldste, og vi er mer usikre på om vi skal bli her, av hensyn til de store barna og samværet, eller om vi skal ta det store steget å flytte. De store barna er så store, at jeg tenker det er naturlig at de begynner å velge annenhver helg fra selv, og at besøket i høyere grad blir styrt av hva de ønsker. Om vi tar flyttet, kommer vi ikke til å se de store like mye som nå, men vi vil prioritere våre ferier, til at de blir inkludert. Jeg håper også, at samværet vil kunne få noen andre kvaliteter, og gi mulighet for å få mer kvalitet sammen - kontra at besøkene havner midt i alt annet som skal gjøres og fikses og hentes og bringes. Om vi flytter, tenker jeg det realistisk å tilby dem å komme flere ganger i året, (sommer, høst/vinter/jule- og påskeferie, en langhelg her eller der, evt. om vi tar ferie og leier en hytte i nærheten av dem.) Jeg tenker ikke de vil komme i alle ferier, tipper moren også vil se dem litt, men de skal vite de alltid er velkomne!
Vi har prøvd å lufte dette lett med de store, men syntes det er vanskelig å få deres meninger og tanker omkring temaet ut. Hun ene har ikke noe å si til det (men det er ganske typisk henne, å ikke kunne sette seg inn i noe som evt. føles abstrakt), og hun andre sier at det høres fint ut. Men så sitter jeg igjen med tanker som: Er de redde for å si at vi ikke skal flytte? Har de tenkt deg gjennom når de sier at det høres greit ut? Blir de skuffet og redd og føler vi forlater dem? Tør de å se hva de tenker? Det har som sagt vært en veldig løs snakk, ved et enkelt besøk.
Er det noen som har erfaringer med noe lignende? Kanskje har du selv vært i samme situasjon, kanskje har du selv erfaringer fra dette som barn?
Jeg håper det var noen som orket å lese seg gjennom, og som kan komme med litt innspill til den indre debatten jeg har i hodet. Mannen vil gjerne flytte, jeg vil flytte, men det skal ikke være på bekostning av de to eldste barna, og om de føler seg elsket, verdsatt og ønsket!