For de som sliter med forholdet

Bmm96

Andre møte med forumet
Hei!

Dette er en tråd som er personlig og jeg ønsker ikke å få snerpete tilbakemeldinger. Da kan man fint la være å svare. Jeg mener man ofte kan trenge å blåse litt fra seg uten at folk skal kritisere i et sett. For er det noe dere mødre vet så er det hvor kritisk man kan bli av for lite søvn. Så sleng dere på om noen trenger å lufte seg litt, istedenfor å "klikke"på alt annet.

Det er da 4 mnd siden jeg fødte gullet her. Jeg merker at forholdet mellom meg og samboer daler nedover. Jeg er nedstemt, føler meg lite engasjert og interessen for å bry meg om ham er liten. Jeg føler meg svakere med ham enn da jeg er alene med gullet. Hver gang jeg overlater gullet til han så ser han enten på tv, ellers så legger han henne ned på gulvet og lar henne pludre for seg selv,også setter han seg i sofaen og glaner videre (kun en av grunnene. Vet det høres ut som en bagatell). Dette er noe jeg svært misliker da bitte små etter MIN mening ikke skal glane på skjerm, og det må jeg få lov til å mene. Han virker distre og selvsagt sliten pga iobb. Men jeg har per dags dato hatt henne hver eneste natt, med unntak av noen netter hvor svigermor har fått lov til å ha henne slik at jeg kan sove. Jeg har i tillegg kronisk bekkenleddsyndrom og hælspore under begge føttene. Han måtte ta seg fri fra jobb 2 uker for å hjelpe meg hjemme. Men da satt han stort sett hele tiden, jeg stresset rundt, vasket og greier og ventet på at noe skulle skje hjemme. Han sier jeg bare må spørre om hjelp hvis jeg trenger det. Men vesentlige essensielle ting skal man vel ikke måtte spørre om hjelp for vell? Altså helt basale ting som "Hei, jeg klarer ikke å gå nå, kan du hjelpe meg å bære bilstolen?". Eller "Du har tatt fri fra jobb for å hjelpe meg hjemme. Kan du ta henne en natt da jeg har hatt intense smerter hele dagen og måtte ta Paralgin forte og jenta må ta flaske nå". Allikevel er det jeg som må stå på. Jeg føler meg veldig alene. Men kanskje det bare er sånn ting skal være.

Jeg er så sliten, redd, fortvilet og frustrert. Når han setter i gang med å rydde så er han råflink. Men dette samspillet mellom ham og datteren bekymrer meg. Jeg kan ikke spørre samboeren om han kan ta henne på morgenen engang, selv da han begynner kl. 12:00 (skift) fordi "Jeg er morgengretten". Det gjør meg pist off som F.

Han hjalp til i starten, men så dalte det plutselig ned. Han vil ikke ha noe intimitet omtrent (pussig at jeg spør etter det ja. Vanligvis mødre som ikke vil ha). Han vil liksom bare se på Netflix og det er jeg som har tatt initiativ til å ta han med ut på ting, dra på kafe med barnevogna, tok han med på konsert, ut i parken etc. Jeg føler jeg er litt sammen med en innesluttet jente som ikke vil være mamma

Jeg vet jeg høres hard ut. Sikkert hard å være pappa også. Jobbe også hjem å gjøre noe annet igjen. Men jeg føler jeg gir til både ham og gullet. Men det er ingen som gir til meg. Sikkert ego av meg å tenke slik.

Hva pokker skal jeg gjøre?

Hilsen anonym.
 
Last edited:
Hei!

Dette er en tråd som er personlig og jeg ønsker ikke å få snerpete tilbakemeldinger. Da kan man fint la være å svare. Jeg mener man ofte kan trenge å blåse litt fra seg uten at folk skal kritisere i et sett. For er det noe dere mødre vet så er det hvor kritisk man kan bli av for lite søvn. Så sleng dere på om noen trenger å lufte seg litt, istedenfor å "klikke"på alt annet.

Det er da 4 mnd siden jeg fødte gullet her. Jeg merker at forholdet mellom meg og samboer daler nedover. Jeg er nedstemt, føler meg lite engasjert og interessen for å bry meg om ham er liten. Jeg føler meg svakere med ham enn da jeg er alene med gullet. Hver gang jeg overlater gullet til han så ser han enten på tv, ellers så legger han henne ned på gulvet og lar henne pludre for seg selv,også setter han seg i sofaen og glaner videre (kun en av grunnene. Vet det høres ut som en bagatell). Dette er noe jeg svært misliker da bitte små etter MIN mening ikke skal glane på skjerm, og det må jeg få lov til å mene. Han virker distre og selvsagt sliten pga iobb. Men jeg har per dags dato hatt henne hver eneste natt, med unntak av noen netter hvor svigermor har fått lov til å ha henne slik at jeg kan sove. Jeg har i tillegg kronisk bekkenleddsyndrom og hælspore under begge føttene. Han måtte ta seg fri fra jobb 2 uker for å hjelpe meg hjemme. Men da satt han stort sett hele tiden, jeg stresset rundt, vasket og greier og ventet på at noe skulle skje hjemme. Han sier jeg bare må spørre om hjelp hvis jeg trenger det. Men vesentlige essensielle ting skal man vel ikke måtte spørre om hjelp for vell? Altså helt basale ting som "Hei, jeg klarer ikke å gå nå, kan du hjelpe meg å bære bilstolen?". Eller "Du har tatt fri fra jobb for å hjelpe meg hjemme. Kan du ta henne en natt da jeg har hatt intense smerter hele dagen og måtte ta Paralgin forte og jenta må ta flaske nå". Allikevel er det jeg som må stå på. Jeg føler meg veldig alene. Men kanskje det bare er sånn ting skal være.

Jeg er så sliten, redd, fortvilet og frustrert. Når han setter i gang med å rydde så er han råflink. Men dette samspillet mellom ham og datteren bekymrer meg. Jeg kan ikke spørre samboeren om han kan ta henne på morgenen engang, selv da han begynner kl. 12:00 (skift) fordi "Jeg er morgengretten". Det gjør meg pist off som F.

Han hjalp til i starten, men så dalte det plutselig ned. Han vil ikke ha noe intimitet omtrent (pussig at jeg spør etter det ja. Vanligvis mødre som ikke vil ha). Han vil liksom bare se på Netflix og det er jeg som har tatt initiativ til å ta han med ut på ting, dra på kafe med barnevogna, tok han med på konsert, ut i parken etc. Jeg føler jeg er litt sammen med en innesluttet jente som ikke vil være mamma

Jeg vet jeg høres hard ut. Sikkert hard å være pappa også. Jobbe også hjem å gjøre noe annet igjen. Men jeg føler jeg gir til både ham og gullet. Men det er ingen som gir til meg. Sikkert ego av meg å tenke slik.

Hva pokker skal jeg gjøre?

Hilsen anonym.

Har det mer eller mindre på akkurat samme måte, har heldigvis ikke noen vondter eller plager i tillegg. Blir skikkelig irritert på dine vegne!

Jeg har ingen gode råd for jeg har ikke funnet ut noe annen løsning enn at han må bare begynne å ta sin del som kjæreste, samboer og pappa så vi er der men lite skjer for å være ærlig, jeg kan i hvert fall si at du er ikke alene om å ha det sånn:Heartred
 
Hei!

Dette er en tråd som er personlig og jeg ønsker ikke å få snerpete tilbakemeldinger. Da kan man fint la være å svare. Jeg mener man ofte kan trenge å blåse litt fra seg uten at folk skal kritisere i et sett. For er det noe dere mødre vet så er det hvor kritisk man kan bli av for lite søvn. Så sleng dere på om noen trenger å lufte seg litt, istedenfor å "klikke"på alt annet.

Det er da 4 mnd siden jeg fødte gullet her. Jeg merker at forholdet mellom meg og samboer daler nedover. Jeg er nedstemt, føler meg lite engasjert og interessen for å bry meg om ham er liten. Jeg føler meg svakere med ham enn da jeg er alene med gullet. Hver gang jeg overlater gullet til han så ser han enten på tv, ellers så legger han henne ned på gulvet og lar henne pludre for seg selv,også setter han seg i sofaen og glaner videre (kun en av grunnene. Vet det høres ut som en bagatell). Dette er noe jeg svært misliker da bitte små etter MIN mening ikke skal glane på skjerm, og det må jeg få lov til å mene. Han virker distre og selvsagt sliten pga iobb. Men jeg har per dags dato hatt henne hver eneste natt, med unntak av noen netter hvor svigermor har fått lov til å ha henne slik at jeg kan sove. Jeg har i tillegg kronisk bekkenleddsyndrom og hælspore under begge føttene. Han måtte ta seg fri fra jobb 2 uker for å hjelpe meg hjemme. Men da satt han stort sett hele tiden, jeg stresset rundt, vasket og greier og ventet på at noe skulle skje hjemme. Han sier jeg bare må spørre om hjelp hvis jeg trenger det. Men vesentlige essensielle ting skal man vel ikke måtte spørre om hjelp for vell? Altså helt basale ting som "Hei, jeg klarer ikke å gå nå, kan du hjelpe meg å bære bilstolen?". Eller "Du har tatt fri fra jobb for å hjelpe meg hjemme. Kan du ta henne en natt da jeg har hatt intense smerter hele dagen og måtte ta Paralgin forte og jenta må ta flaske nå". Allikevel er det jeg som må stå på. Jeg føler meg veldig alene. Men kanskje det bare er sånn ting skal være.

Jeg er så sliten, redd, fortvilet og frustrert. Når han setter i gang med å rydde så er han råflink. Men dette samspillet mellom ham og datteren bekymrer meg. Jeg kan ikke spørre samboeren om han kan ta henne på morgenen engang, selv da han begynner kl. 12:00 (skift) fordi "Jeg er morgengretten". Det gjør meg pist off som F.

Han hjalp til i starten, men så dalte det plutselig ned. Han vil ikke ha noe intimitet omtrent (pussig at jeg spør etter det ja. Vanligvis mødre som ikke vil ha). Han vil liksom bare se på Netflix og det er jeg som har tatt initiativ til å ta han med ut på ting, dra på kafe med barnevogna, tok han med på konsert, ut i parken etc. Jeg føler jeg er litt sammen med en innesluttet jente som ikke vil være mamma

Jeg vet jeg høres hard ut. Sikkert hard å være pappa også. Jobbe også hjem å gjøre noe annet igjen. Men jeg føler jeg gir til både ham og gullet. Men det er ingen som gir til meg. Sikkert ego av meg å tenke slik.

Hva pokker skal jeg gjøre?

Hilsen anonym.

Ååå dette høres så frustrende ut. Og jeg skjønner følelsene dine, det ER en overgang å gå fra 2 til 3 og noen ganger trenger man litt hjelp. Dynamikken mellom dere høres ikke idell ut, og forventinger fører til skuffelser. Man skal kjenne seg som et team sammen om babyen, tenker jeg.
Jeg svarer som jeg oftest gjør her på forumet, t kontakt med familievernkontoret og gjør det NÅ. babyen er i det lange løp aller best tjent med en mamma og pappa som kommuniserer bra og har det fint sammen, og familievernkontoret er ikke et skilsmissekontor. De vil helst at man kommer i god tid før man tenker på å gjøre det slutt. Jeg er også der at vil den ene parten i forholdet få til terapi så skal begge gjøre det, den andre kan ikke nekte bare fordi vedkommende ikke vil. Ønsker man å få til endringer, og føler at man trenger noen råd, noen profesjonelle som kan se begges side utenfra, så bør det være i den andre partnerens interesse å være med på det.

Vi fikk masse fin veiledning til hvordan å snakke sammen og kommunisere om vanskelige ting, og det reddet definitivt forholdet vårt :)
Lykke til og klem ❤️
 
Hei!

Dette er en tråd som er personlig og jeg ønsker ikke å få snerpete tilbakemeldinger. Da kan man fint la være å svare. Jeg mener man ofte kan trenge å blåse litt fra seg uten at folk skal kritisere i et sett. For er det noe dere mødre vet så er det hvor kritisk man kan bli av for lite søvn. Så sleng dere på om noen trenger å lufte seg litt, istedenfor å "klikke"på alt annet.

Det er da 4 mnd siden jeg fødte gullet her. Jeg merker at forholdet mellom meg og samboer daler nedover. Jeg er nedstemt, føler meg lite engasjert og interessen for å bry meg om ham er liten. Jeg føler meg svakere med ham enn da jeg er alene med gullet. Hver gang jeg overlater gullet til han så ser han enten på tv, ellers så legger han henne ned på gulvet og lar henne pludre for seg selv,også setter han seg i sofaen og glaner videre (kun en av grunnene. Vet det høres ut som en bagatell). Dette er noe jeg svært misliker da bitte små etter MIN mening ikke skal glane på skjerm, og det må jeg få lov til å mene. Han virker distre og selvsagt sliten pga iobb. Men jeg har per dags dato hatt henne hver eneste natt, med unntak av noen netter hvor svigermor har fått lov til å ha henne slik at jeg kan sove. Jeg har i tillegg kronisk bekkenleddsyndrom og hælspore under begge føttene. Han måtte ta seg fri fra jobb 2 uker for å hjelpe meg hjemme. Men da satt han stort sett hele tiden, jeg stresset rundt, vasket og greier og ventet på at noe skulle skje hjemme. Han sier jeg bare må spørre om hjelp hvis jeg trenger det. Men vesentlige essensielle ting skal man vel ikke måtte spørre om hjelp for vell? Altså helt basale ting som "Hei, jeg klarer ikke å gå nå, kan du hjelpe meg å bære bilstolen?". Eller "Du har tatt fri fra jobb for å hjelpe meg hjemme. Kan du ta henne en natt da jeg har hatt intense smerter hele dagen og måtte ta Paralgin forte og jenta må ta flaske nå". Allikevel er det jeg som må stå på. Jeg føler meg veldig alene. Men kanskje det bare er sånn ting skal være.

Jeg er så sliten, redd, fortvilet og frustrert. Når han setter i gang med å rydde så er han råflink. Men dette samspillet mellom ham og datteren bekymrer meg. Jeg kan ikke spørre samboeren om han kan ta henne på morgenen engang, selv da han begynner kl. 12:00 (skift) fordi "Jeg er morgengretten". Det gjør meg pist off som F.

Han hjalp til i starten, men så dalte det plutselig ned. Han vil ikke ha noe intimitet omtrent (pussig at jeg spør etter det ja. Vanligvis mødre som ikke vil ha). Han vil liksom bare se på Netflix og det er jeg som har tatt initiativ til å ta han med ut på ting, dra på kafe med barnevogna, tok han med på konsert, ut i parken etc. Jeg føler jeg er litt sammen med en innesluttet jente som ikke vil være mamma

Jeg vet jeg høres hard ut. Sikkert hard å være pappa også. Jobbe også hjem å gjøre noe annet igjen. Men jeg føler jeg gir til både ham og gullet. Men det er ingen som gir til meg. Sikkert ego av meg å tenke slik.

Hva pokker skal jeg gjøre?

Hilsen anonym.

Huff, høres tungt ut og du trengte nokk en skikkelig utblåsning:)

Vet ikke om jeg har så veldig mye råd å komme med, men kan fortelle litt min erfaring.

1. Før vi fikk barn hadde vi litt den vanen at jeg tok allt husarbeid og middag og han tok det meste av oppussing, bil vedlikehold og endel annen utendørs vedlikehold og arbeid i bolig. Meeeen etter vi fikk barn så funket ikke den fordelingen lenger og det har tatt tid for oss å «jobbe» inn en endring av vane/rutine der. Vi jobber fremdeles med det og jeg må ofte fortelle han hva han må gjøre fordi han ikke ser det selv, men det har vært gradvis bedring hele veien og han gjør ting om jeg spørr han.

2, samliv, tja det var vanskelig i starten, jeg foravant i en baby boble som han på mange måter ikke hørte til og det gjorde at det ble litt distanse mellom oss på mange måter, hjalp at vi satt oss ned å tok en skikkelig prat om det, jeg så ikke det selv før det ble poengtert av han.

3. Forhold mellom pappa og baby. Tok tid, han stnes det var vanskelig når hun var veldig lita og synes det har blitt lettere jo større og mer oppmerksom hun har blitt på omgivelsene:) nå er hun 1 år og de har et kjempe forhold nå:)

Ønsker deg masse lykke til!
 
Høres ut som en vanskelig situasjon for deg! Har du tenkt på om det kan være fødselsdepresjon? Det kan ramme far også..
Kan selvfølgelig være at dette er en periode med mye forandringer og at det tar tid å finne den nye rytmen hjemme.
Ønsker dere uansett masse lykke til videre og håper at dere finner ut av det :Heartred
 
Jeg begynte og å tenke at far kan ha fått fødselsdepresjon, det kan være tungt for begge parter. Kan far kanskje bli med på HS for en samtale? Evt familievernkontoret? Kan være lettere å snakke om det med en tredjeperson :)
 
Jeg begynte og å tenke at far kan ha fått fødselsdepresjon, det kan være tungt for begge parter. Kan far kanskje bli med på HS for en samtale? Evt familievernkontoret? Kan være lettere å snakke om det med en tredjeperson :)

Det var nøyaktig min tanke også.
 
Ååå dette høres så frustrende ut. Og jeg skjønner følelsene dine, det ER en overgang å gå fra 2 til 3 og noen ganger trenger man litt hjelp. Dynamikken mellom dere høres ikke idell ut, og forventinger fører til skuffelser. Man skal kjenne seg som et team sammen om babyen, tenker jeg.
Jeg svarer som jeg oftest gjør her på forumet, t kontakt med familievernkontoret og gjør det NÅ. babyen er i det lange løp aller best tjent med en mamma og pappa som kommuniserer bra og har det fint sammen, og familievernkontoret er ikke et skilsmissekontor. De vil helst at man kommer i god tid før man tenker på å gjøre det slutt. Jeg er også der at vil den ene parten i forholdet få til terapi så skal begge gjøre det, den andre kan ikke nekte bare fordi vedkommende ikke vil. Ønsker man å få til endringer, og føler at man trenger noen råd, noen profesjonelle som kan se begges side utenfra, så bør det være i den andre partnerens interesse å være med på det.

Vi fikk masse fin veiledning til hvordan å snakke sammen og kommunisere om vanskelige ting, og det reddet definitivt forholdet vårt :)
Lykke til og klem ❤️

Går i samlivsterapi ❤️ bruker 1450 kr på. Dessverre kjennes det for sent....
 
Tenkt tanken... Vi går i samlivsterapi. Bruker 1450 kr per gang. Dessverre sliter han med andre ting jeg ikke kan si. Jeg har ikke fødsel depresjon det har blitt utelukket. Derimot har jeg PTSD. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre for han. Han tok fra meg svangerskapet også. Da fikk jeg Jeg svangerskapsdepresjon. føler at alt dreier seg om hans behov og jeg kjenner meg egentlig helt apatisk for han. Dessverre på den måten at min tålmodighet for vesla ikke er like lang som før og jeg har måttet be om hjelp fra bvtj for hjelp med trilletur da hoftene og symfysen går til H. Føler alt hadde vært lettere alene. Uten noen å ha føle forventninger til. Uten å føle seg stresset fordi mannen kommer snart hjem.
 
Har det mer eller mindre på akkurat samme måte, har heldigvis ikke noen vondter eller plager i tillegg. Blir skikkelig irritert på dine vegne!

Jeg har ingen gode råd for jeg har ikke funnet ut noe annen løsning enn at han må bare begynne å ta sin del som kjæreste, samboer og pappa så vi er der men lite skjer for å være ærlig, jeg kan i hvert fall si at du er ikke alene om å ha det sånn:Heartred


Vondt å høre ❤️ Jeg føler med deg. Jeg er litt der at jeg ikke vil mer. Vi har prøvd samlivsterapi gjennom Terapivakten. Super flinke er de. Men det hjelper liksom ikke mer enn 1 uke også er det som før. Jeg vil egentlig være mer alene uten å ha i bakhodet forventninger til noen andre. Jeg vil kjøre mitt løp, ikke hans løp mer.

Det verste er at han er så distre at jeg må nesten rope for å få kontakt med ham. Han har ikke fødselsdepresjon heller. Det har de utelukket. Og uansett forklaring så er jeg egentlig helt utmattet lei... Sorry for at jeg er så kynisk og teit. Men er så F lei.
 
Høres ut som en vanskelig situasjon for deg! Har du tenkt på om det kan være fødselsdepresjon? Det kan ramme far også..
Kan selvfølgelig være at dette er en periode med mye forandringer og at det tar tid å finne den nye rytmen hjemme.
Ønsker dere uansett masse lykke til videre og håper at dere finner ut av det :Heartred

Han er utredet og de mener han ikke har det. Så da vet ikke jeg Takk uansett ❤️
 
Det verste nå om dagen er at han vil ut å feste med venner også vil ikke jeg fordi han rett og slett blir så ufyselig og jeg synes han kan ta seg sammen og roe seg ned. Gjør han ikke det så reiser jeg fra ham. Etter 2 mnd med ungen så skulle han ha barnefri og feste. Det gjør meg rett og slett litt forskrekket. Han ønsket barn, men gjør jo ikke noe av det en pappa skal gjøre utenom å gjøre noe da jeg blir så fortvilet at jeg føler jeg må reise. Jeg vil jo ikke at han skal gjøre ting fordi jeg blir lei meg, opprørt og fortvilet. Det er jo ikke riktig. Da er jeg mammaen hans. Han må tenke selv og han var ikke sånn før.
 
Går i samlivsterapi ❤️ bruker 1450 kr på. Dessverre kjennes det for sent....

Så leit, om det er aktuelt med familievernkontoret er det helt gratis.
Sender deg en stor klem og håper dette kan ordne seg til det beste for dere!
 
Det verste nå om dagen er at han vil ut å feste med venner også vil ikke jeg fordi han rett og slett blir så ufyselig og jeg synes han kan ta seg sammen og roe seg ned. Gjør han ikke det så reiser jeg fra ham. Etter 2 mnd med ungen så skulle han ha barnefri og feste. Det gjør meg rett og slett litt forskrekket. Han ønsket barn, men gjør jo ikke noe av det en pappa skal gjøre utenom å gjøre noe da jeg blir så fortvilet at jeg føler jeg må reise. Jeg vil jo ikke at han skal gjøre ting fordi jeg blir lei meg, opprørt og fortvilet. Det er jo ikke riktig. Da er jeg mammaen hans. Han må tenke selv og han var ikke sånn før.

Hmmm, dette høres ikke helt rettferdigut fra hans side nei. Jeg tenker han sliter mer med å akseptere og innrette seg etter at livet skal ha helt andre prioriteringer når man får barn, heller enn at det skulle være en form for fødselsdepresjon. Men jeg kan jo ikke uttale meg profesjonelt om det. Håper uansett terapien dere går i kan hjelpe dere.
 
Vondt å høre ❤️ Jeg føler med deg. Jeg er litt der at jeg ikke vil mer. Vi har prøvd samlivsterapi gjennom Terapivakten. Super flinke er de. Men det hjelper liksom ikke mer enn 1 uke også er det som før. Jeg vil egentlig være mer alene uten å ha i bakhodet forventninger til noen andre. Jeg vil kjøre mitt løp, ikke hans løp mer.

Det verste er at han er så distre at jeg må nesten rope for å få kontakt med ham. Han har ikke fødselsdepresjon heller. Det har de utelukket. Og uansett forklaring så er jeg egentlig helt utmattet lei... Sorry for at jeg er så kynisk og teit. Men er så F lei.

Jeg hører deg!

Har du folk rundt deg som kan stille opp? Venner, familie eller annet som du føler du kunne fått ting til å gå rundt, selv om du valgte å ta det alene?
 
Det verste nå om dagen er at han vil ut å feste med venner også vil ikke jeg fordi han rett og slett blir så ufyselig og jeg synes han kan ta seg sammen og roe seg ned. Gjør han ikke det så reiser jeg fra ham. Etter 2 mnd med ungen så skulle han ha barnefri og feste. Det gjør meg rett og slett litt forskrekket. Han ønsket barn, men gjør jo ikke noe av det en pappa skal gjøre utenom å gjøre noe da jeg blir så fortvilet at jeg føler jeg må reise. Jeg vil jo ikke at han skal gjøre ting fordi jeg blir lei meg, opprørt og fortvilet. Det er jo ikke riktig. Da er jeg mammaen hans. Han må tenke selv og han var ikke sånn før.
Her er det virkelig noe feil med hans prioriteringer ja... Har han allerede tatt en (ubevisst?) valg om å ikke stille opp slik som han burde ?

Babytiden er veldig mamma og barn tid, etter lin erfaring, så kanskje han vil endre seg når sønnen deres vil være med pappaen sin og han da får et forhold til sønnen? Det vil jo selvfølgelig bare tiden vise.

Sender deg en klem:Heartred
 
Jeg har vært i den situasjonen. Det er faktisk så likt at jeg skvatt litt, og kjente litt på hvor kvalm jeg ble av minnene, heldigvis er det lenge siden. Jeg somlet for lenge, skulle gått fra han tidligere. Men livet ble bedre alene. Etterhvert traff jeg en ordentlig mann, når vi da fikk barn sammen fikk jeg se hva en far skal være. Han ble forsåvidt nesten far til min eldste også. Det du beskriver høres ut som det jeg har opplevd, og hvis det er slik vil jeg råde deg til å gå. Hva skal man med en diger, ekkel baby som vil feste, drikke og ligge på sofaen, når man har mer enn nok med sin egen lille søte baby som vil ha mammaen sin i best mulig form :Heartred
 
Jeg hører deg!

Har du folk rundt deg som kan stille opp? Venner, familie eller annet som du føler du kunne fått ting til å gå rundt, selv om du valgte å ta det alene?

Det er nettopp det jeg har. Jeg flyttet unna hjembyen min for å etablere meg med ham. Han har ikke noe positivt nettverk, men det har jeg. Jeg har stor familie. Masse søte små firmeninger fra 5-18 år som vil være barnevakt. Jeg har foreldre som vil stille opp, tanter, besteforeldre og venner som vil være mer involvert. Så jeg hadde klart meg uansett! Det er han som ville hatt det vanskelig. Jeg eier også 80 % av alt i leiligheten. Jeg har kjøpt og ordnet alt til gullet utenom badebaljen. Resten har jeg ordnet.
 
Jeg har vært i den situasjonen. Det er faktisk så likt at jeg skvatt litt, og kjente litt på hvor kvalm jeg ble av minnene, heldigvis er det lenge siden. Jeg somlet for lenge, skulle gått fra han tidligere. Men livet ble bedre alene. Etterhvert traff jeg en ordentlig mann, når vi da fikk barn sammen fikk jeg se hva en far skal være. Han ble forsåvidt nesten far til min eldste også. Det du beskriver høres ut som det jeg har opplevd, og hvis det er slik vil jeg råde deg til å gå. Hva skal man med en diger, ekkel baby som vil feste, drikke og ligge på sofaen, når man har mer enn nok med sin egen lille søte baby som vil ha mammaen sin i best mulig form :Heartred


Det er vondt å høre at du har hatt det så likt. Rett og slett forferdelig å vite det. Så glad på dine vegne nå at du har fått det livet du fortjener ❤️

føler på et tomrom da jeg er med ham liksom. Jeg føler det smitter over på følelsene mine ovenfor gullet. Jeg har forandret ham veldig, men jeg har nok med å oppdra et barn. Jeg vil ikke oppdra en voksen man heller. Jeg vil leve med noen som drar meg med ut på trilletur med ungen. Jeg vil dra ut med noen som vil ta med meg og ungen, med barnets interesser først. Ikke sine egne interesser først. Jeg vil ikke leve med noen som er mer opptatt av å få med seg hva som skjer på tv-en,nenn da jenta ser etter kontakt på fanget. Det gjør meg så forbanna. Det er bare så forbaska vanskelig å ta valget. Jeg har dessverre ikke utdanning (jeg vet, hvorfor fikk jeg barn da. Men jeg har jobber masse som vikar i barnehage og fått masse etterspørsel og folk vil ansette meg). For meg ble det for vanskelig å ta valget om å ikke ha henne. Jeg har ikke billappen pga at jeg har hatt masse migrene og gikk konstant før på imigran og det ble en risiko for meg å kjøre bil. Jeg har kanskje ikke de essensielle tingene på plass. Men jeg har viljestyrke og trygghet, kjærlighet, jeg prioriterer henne alltid først fremfor noe annet. Jeg vet jeg kan klare å skaffe det hun trenger bare noen kan hjelpe meg litt med henne. Jeg skal gjøre alt jeg kan for henne. Jeg er enda ung.

Jeg går heller i fillete klær, uten sminke, kjøper kun det jeg trenger av mat til meg selv. Jeg kjøper fine ullklær til jenta mi, kjøpt uten resept Althera i over 4 mnd nå som koster 217 kr boksen. Varer bare i 4 dager. Fikk ENDELIG resept nå. Jeg vil gi henne ubetinget kjærlighet. Men føler som du sier at jeg bør ta det valget å stå alene. For har man seg selv kun å forvente ting av, så står man mer stabil. Trygg og med begge bena planta på jorden. Man har kun seg selv og barnet i fokus da ❤️
 
Det er nettopp det jeg har. Jeg flyttet unna hjembyen min for å etablere meg med ham. Han har ikke noe positivt nettverk, men det har jeg. Jeg har stor familie. Masse søte små firmeninger fra 5-18 år som vil være barnevakt. Jeg har foreldre som vil stille opp, tanter, besteforeldre og venner som vil være mer involvert. Så jeg hadde klart meg uansett! Det er han som ville hatt det vanskelig. Jeg eier også 80 % av alt i leiligheten. Jeg har kjøpt og ordnet alt til gullet utenom badebaljen. Resten har jeg ordnet.

Så flott :Heartred

Jeg har det helt omvendt av deg, så det er kanskje derfor jeg også vil sånn at denne lille familien jeg har laget sammen skal fungere og være sammen når alle andre er borte.

Jeg skal selvfølgelig ikke råde deg til verken det ene eller andre, men slik som du skriver så virker det nesten som du har det bedre "på egenhånd" (?) Det er selvsagt bare du som skal leve ditt liv og derfor må du få ta valget som gir deg best livskvalitet. Jeg heier på deg uansett igjennom skjermen!

Life's a journey:happy090
 
Back
Topp