Bmm96
Andre møte med forumet
Hei!
Dette er en tråd som er personlig og jeg ønsker ikke å få snerpete tilbakemeldinger. Da kan man fint la være å svare. Jeg mener man ofte kan trenge å blåse litt fra seg uten at folk skal kritisere i et sett. For er det noe dere mødre vet så er det hvor kritisk man kan bli av for lite søvn. Så sleng dere på om noen trenger å lufte seg litt, istedenfor å "klikke"på alt annet.
Det er da 4 mnd siden jeg fødte gullet her. Jeg merker at forholdet mellom meg og samboer daler nedover. Jeg er nedstemt, føler meg lite engasjert og interessen for å bry meg om ham er liten. Jeg føler meg svakere med ham enn da jeg er alene med gullet. Hver gang jeg overlater gullet til han så ser han enten på tv, ellers så legger han henne ned på gulvet og lar henne pludre for seg selv,også setter han seg i sofaen og glaner videre (kun en av grunnene. Vet det høres ut som en bagatell). Dette er noe jeg svært misliker da bitte små etter MIN mening ikke skal glane på skjerm, og det må jeg få lov til å mene. Han virker distre og selvsagt sliten pga iobb. Men jeg har per dags dato hatt henne hver eneste natt, med unntak av noen netter hvor svigermor har fått lov til å ha henne slik at jeg kan sove. Jeg har i tillegg kronisk bekkenleddsyndrom og hælspore under begge føttene. Han måtte ta seg fri fra jobb 2 uker for å hjelpe meg hjemme. Men da satt han stort sett hele tiden, jeg stresset rundt, vasket og greier og ventet på at noe skulle skje hjemme. Han sier jeg bare må spørre om hjelp hvis jeg trenger det. Men vesentlige essensielle ting skal man vel ikke måtte spørre om hjelp for vell? Altså helt basale ting som "Hei, jeg klarer ikke å gå nå, kan du hjelpe meg å bære bilstolen?". Eller "Du har tatt fri fra jobb for å hjelpe meg hjemme. Kan du ta henne en natt da jeg har hatt intense smerter hele dagen og måtte ta Paralgin forte og jenta må ta flaske nå". Allikevel er det jeg som må stå på. Jeg føler meg veldig alene. Men kanskje det bare er sånn ting skal være.
Jeg er så sliten, redd, fortvilet og frustrert. Når han setter i gang med å rydde så er han råflink. Men dette samspillet mellom ham og datteren bekymrer meg. Jeg kan ikke spørre samboeren om han kan ta henne på morgenen engang, selv da han begynner kl. 12:00 (skift) fordi "Jeg er morgengretten". Det gjør meg pist off som F.
Han hjalp til i starten, men så dalte det plutselig ned. Han vil ikke ha noe intimitet omtrent (pussig at jeg spør etter det ja. Vanligvis mødre som ikke vil ha). Han vil liksom bare se på Netflix og det er jeg som har tatt initiativ til å ta han med ut på ting, dra på kafe med barnevogna, tok han med på konsert, ut i parken etc. Jeg føler jeg er litt sammen med en innesluttet jente som ikke vil være mamma
Jeg vet jeg høres hard ut. Sikkert hard å være pappa også. Jobbe også hjem å gjøre noe annet igjen. Men jeg føler jeg gir til både ham og gullet. Men det er ingen som gir til meg. Sikkert ego av meg å tenke slik.
Hva pokker skal jeg gjøre?
Hilsen anonym.
Dette er en tråd som er personlig og jeg ønsker ikke å få snerpete tilbakemeldinger. Da kan man fint la være å svare. Jeg mener man ofte kan trenge å blåse litt fra seg uten at folk skal kritisere i et sett. For er det noe dere mødre vet så er det hvor kritisk man kan bli av for lite søvn. Så sleng dere på om noen trenger å lufte seg litt, istedenfor å "klikke"på alt annet.
Det er da 4 mnd siden jeg fødte gullet her. Jeg merker at forholdet mellom meg og samboer daler nedover. Jeg er nedstemt, føler meg lite engasjert og interessen for å bry meg om ham er liten. Jeg føler meg svakere med ham enn da jeg er alene med gullet. Hver gang jeg overlater gullet til han så ser han enten på tv, ellers så legger han henne ned på gulvet og lar henne pludre for seg selv,også setter han seg i sofaen og glaner videre (kun en av grunnene. Vet det høres ut som en bagatell). Dette er noe jeg svært misliker da bitte små etter MIN mening ikke skal glane på skjerm, og det må jeg få lov til å mene. Han virker distre og selvsagt sliten pga iobb. Men jeg har per dags dato hatt henne hver eneste natt, med unntak av noen netter hvor svigermor har fått lov til å ha henne slik at jeg kan sove. Jeg har i tillegg kronisk bekkenleddsyndrom og hælspore under begge føttene. Han måtte ta seg fri fra jobb 2 uker for å hjelpe meg hjemme. Men da satt han stort sett hele tiden, jeg stresset rundt, vasket og greier og ventet på at noe skulle skje hjemme. Han sier jeg bare må spørre om hjelp hvis jeg trenger det. Men vesentlige essensielle ting skal man vel ikke måtte spørre om hjelp for vell? Altså helt basale ting som "Hei, jeg klarer ikke å gå nå, kan du hjelpe meg å bære bilstolen?". Eller "Du har tatt fri fra jobb for å hjelpe meg hjemme. Kan du ta henne en natt da jeg har hatt intense smerter hele dagen og måtte ta Paralgin forte og jenta må ta flaske nå". Allikevel er det jeg som må stå på. Jeg føler meg veldig alene. Men kanskje det bare er sånn ting skal være.
Jeg er så sliten, redd, fortvilet og frustrert. Når han setter i gang med å rydde så er han råflink. Men dette samspillet mellom ham og datteren bekymrer meg. Jeg kan ikke spørre samboeren om han kan ta henne på morgenen engang, selv da han begynner kl. 12:00 (skift) fordi "Jeg er morgengretten". Det gjør meg pist off som F.
Han hjalp til i starten, men så dalte det plutselig ned. Han vil ikke ha noe intimitet omtrent (pussig at jeg spør etter det ja. Vanligvis mødre som ikke vil ha). Han vil liksom bare se på Netflix og det er jeg som har tatt initiativ til å ta han med ut på ting, dra på kafe med barnevogna, tok han med på konsert, ut i parken etc. Jeg føler jeg er litt sammen med en innesluttet jente som ikke vil være mamma
Jeg vet jeg høres hard ut. Sikkert hard å være pappa også. Jobbe også hjem å gjøre noe annet igjen. Men jeg føler jeg gir til både ham og gullet. Men det er ingen som gir til meg. Sikkert ego av meg å tenke slik.
Hva pokker skal jeg gjøre?
Hilsen anonym.
Last edited: