Dere som har fått svangerskapspenger/sykmeldt tidlig i svangerskapet

[Wanderlust97]

Hei!


Til dere som har fått svangerskapspenger eller sykmelding tidlig i svangerskapet;


Jeg er veldig i tvil om hvilken kategori jeg evt havner i, men dette er altså situasjonen min:


Jeg pendler 40 min t/r til jobb hver dag, med arbeidstid til 18.00. Det vil si at jeg tidligst er hjemme rundt 18.45 pga stenging osv som tar litt tid. En dag i uken jobber jeg 10 timer + annenhver lørdag, med fri 1 dag annenhver uke for å ta igjen timene jeg jobber for mye. Jeg er nå straks 9 uker på vei, og føler meg helt utslitt. Jeg jobber som selger på butikk, og er eneste ansatt for øyeblikket. For det første så trives jeg ikke så veldig godt, hverken med arbeidsoppgaver eller arbeidstid og lurer derfor på hva jeg skal gjøre for å få igjen livsgleden. Når jeg går rundt med en jobb jeg mistrives med, som i tillegg har en arbeidstid hvor jeg iløpet av dagene ikke får tid til å gjøre stort annet enn å være på jobb, bruker jeg så mye energi på å grue meg til jeg skal på jobb at jeg er helt utslitt når jeg kommer hjem og føler meg egentlig ganske deprimert. Dette går utover hvordan jeg oppfører meg som person til de rundt meg, i tillegg til at jeg er redd måten jeg stresser rundt på kan skade fosteret..


Jeg har ikke fortalt arbeidsgiver om graviditeten enda, og gruer meg litt til det da jeg bare har jobbet der siden i vår. Jeg er heller ikke så ivrig på å bli satt til andre arbeidsoppgaver i bedriften, da jeg ser så mørkt på hele situasjonen....


Det jeg lurer på er om jobbsituasjonen går inn under svangerskapspenger: psykososiale forhold?, eller om jeg bør høre med legen om sykmelding? Noen som har vært borti lignende, eller har noen gode tips?


Dette fungerer ihvertfall ikke for meg, og jeg ser ikke hvordan dette skal kunne ende godt/at jeg holder ut til permisjonsstart i april...

 

[Katitzi]

Svangerskapspenger får man ikke pga psykososiale forhold, så i ditt tilfelle er det evt sykemelding.

Svangerskapspenger er hvis det er forhold som kan være direkte skadelig for foster eller svangerskapet (feks mye tunge løft, fare for vold fra pasienter/brukere, giftstoffer, stråling, osv).

Men selvfølgelig, du kan alltids høre med lege eller jordmor.

 

[Stolt mamma]

Er litt uenig i svaret over. Du kan fint få svangerskapspenger hvis jobben ikke kan tilrettelegge for deg.
Det står også på nav sine sider at man kan få det pga psykososiale forhold hvis det igjen går utover babyen.

Jeg fikk svangerskapspenger fra uke 6 i dette svangerskapet. Har ingen risikofylt jobb i seg selv. Jobber for det meste på kontor, men har arbeidsoppgaver som gjør at dagene kan være hektiske og uten mulighet til å ta pauser når jeg har behov for det Ift graviditeten. Det er heller ingen andre arbeidsoppgaver jeg kan ta. Søkte først om 60% svangerskapspenger sånn at jeg fikk godt meg hvile i mellom arbeidsdagene (siden jeg ikke kan få så mye redusert arbeidsmengde når jeg er på jobb). Det gikk greit i begynnelsen, men ble etterhvert vanskelig å gjennomføre jobbhverdagen. Søkte derfor om 100% svangerskapspenger og fikk det innvilget uten problemer. Det var fastlege dom søkte første gangen og jordmor den andre gangen.

 

[Snurri]

Hei!


Til dere som har fått svangerskapspenger eller sykmelding tidlig i svangerskapet;


Jeg er veldig i tvil om hvilken kategori jeg evt havner i, men dette er altså situasjonen min:


Jeg pendler 40 min t/r til jobb hver dag, med arbeidstid til 18.00. Det vil si at jeg tidligst er hjemme rundt 18.45 pga stenging osv som tar litt tid. En dag i uken jobber jeg 10 timer + annenhver lørdag, med fri 1 dag annenhver uke for å ta igjen timene jeg jobber for mye. Jeg er nå straks 9 uker på vei, og føler meg helt utslitt. Jeg jobber som selger på butikk, og er eneste ansatt for øyeblikket. For det første så trives jeg ikke så veldig godt, hverken med arbeidsoppgaver eller arbeidstid og lurer derfor på hva jeg skal gjøre for å få igjen livsgleden. Når jeg går rundt med en jobb jeg mistrives med, som i tillegg har en arbeidstid hvor jeg iløpet av dagene ikke får tid til å gjøre stort annet enn å være på jobb, bruker jeg så mye energi på å grue meg til jeg skal på jobb at jeg er helt utslitt når jeg kommer hjem og føler meg egentlig ganske deprimert. Dette går utover hvordan jeg oppfører meg som person til de rundt meg, i tillegg til at jeg er redd måten jeg stresser rundt på kan skade fosteret..


Jeg har ikke fortalt arbeidsgiver om graviditeten enda, og gruer meg litt til det da jeg bare har jobbet der siden i vår. Jeg er heller ikke så ivrig på å bli satt til andre arbeidsoppgaver i bedriften, da jeg ser så mørkt på hele situasjonen....


Det jeg lurer på er om jobbsituasjonen går inn under svangerskapspenger: psykososiale forhold?, eller om jeg bør høre med legen om sykmelding? Noen som har vært borti lignende, eller har noen gode tips?


Dette fungerer ihvertfall ikke for meg, og jeg ser ikke hvordan dette skal kunne ende godt/at jeg holder ut til permisjonsstart i april...

Dette tror jeg du burde ta med legen min. Men når jeg har kommet med slike problemer til lege tildligere, har jeg bare fått beskjed om å søke andre jobber eller slutte i jobben og gå på dagpenger. For man er ikke syk når man bare hater jobben sin, og ikke er det skadelig for fosteret at du misliker jobben din og blir sliten av den. Så egentlig får du ingenting. Men om du begynner å prate med legen din om depresjon og får henvisning til psykolog og får en diagnose eller noe på utbrenthet/depresjon osv, så er det en annen sak.

Jeg var så sliten etter jobb at jeg bare lå og sov/gråt og jobb + reisetid totalt var på 11,5 timer hver dag. 5 dager i uken. Likevel fikk jeg ingenting når jeg gikk til legen og sa at jeg var utmattet, ikke orket mer osv. Ble ikke hørt før etter at jeg insisterte på psykolog og fikk en diagnose. Da var det plutselig lett med sykemelding. Men når jeg så ble gravid, så var det enda lettere med sykemelding på toppen av den jeg allerede hadde. Så mange leger sympatiserer med gravide, i høyere grad enn med alvorlig psykisk syke... skikkelig teit. Men uansett, har veldig følelse av at det er helt opp til legen og opp til hvordan du presenterer det. Er ingen logikk i hvem som får/ikke får sykemelding.

 

[Snurri]

PS. Legen min mente for øvrig at når rygg/bekkenplager ble for slitsomme for meg i forbindelse med reise til og fra jobb, så burde jeg bare STÅ under hele togturen til jobb istedenfor å sitte. Og så tøye og bøye i midtgangen osv. Togturen tar 1 time + 15 min hver vei. Så morsom er legen min! Fysioterapeuten måtte skrive epikrise og sende til legen og si klart og tydelig at jeg ikke skulle ta tog/burde får 100% sykmelding. Men som sagt, har opplevd å bli mer "trodd" i forbindelse med svangerskapsplager enn da jeg ikke en gang kunne reise meg opp i stående pga ryggsmerter. Den gangen jeg ikke kunne rette opp ryggen en gang, igjen pga togtur, så fikk jeg bare tøyeøvelser av legen og beskjed om å stå i midtgangen og tøye! Jeg prøvde, virkelig, og alle på det fullstappede toget syntes jeg var fryktelig slitsom som opptok både et sete + breiet meg ut i midtgangen til stadighet. Om jeg i det hele tatt kom meg opp i midtgangen fordi det var så stappe fullt på toget. Men jaja, opp og stå og tøy og bøy, sykemelding kunne jeg se langt etter.

Jeg gir meg ende over. Lykke til sier jeg bare! Det måtte en telefon fra psykolog til + epikrise + diagnose på autismespekteret før legen min skjønte hvor sliten jeg var.

 

[Katitzi]

Er litt uenig i svaret over. Du kan fint få svangerskapspenger hvis jobben ikke kan tilrettelegge for deg.
Det står også på nav sine sider at man kan få det pga psykososiale forhold hvis det igjen går utover babyen.

Jeg fikk svangerskapspenger fra uke 6 i dette svangerskapet. Har ingen risikofylt jobb i seg selv. Jobber for det meste på kontor, men har arbeidsoppgaver som gjør at dagene kan være hektiske og uten mulighet til å ta pauser når jeg har behov for det Ift graviditeten. Det er heller ingen andre arbeidsoppgaver jeg kan ta. Søkte først om 60% svangerskapspenger sånn at jeg fikk godt meg hvile i mellom arbeidsdagene (siden jeg ikke kan få så mye redusert arbeidsmengde når jeg er på jobb). Det gikk greit i begynnelsen, men ble etterhvert vanskelig å gjennomføre jobbhverdagen. Søkte derfor om 100% svangerskapspenger og fikk det innvilget uten problemer. Det var fastlege dom søkte første gangen og jordmor den andre gangen.

Når jeg svarte at hennes tilfelle hørtes mer ut som sykemelding var det mye med tanke på at reisevei til jobb, "ugunstig" arbeidstid som er lagt til dagtid og at man ikke trives i jobben ikke er skadelig for svangerskapet. Går man dypere inn i det psykiske kan selvfølgelig mistrivsel gå over i depresjon, lange arbeidsdager pga reisevei kan føre til utmattelse, osv...

Derfor skrev jeg også at det er noe man må snakke med jordmor/lege om.
Det er mange rare regler innenfor nav, og når det kommer til svangerskapspenger skal det ekstremt mye til for at nav overprøver søknaden fra lege/jordmor. Men det er ikke sikkert noen av dem synes det er nok for å skrive søknaden.
Men lange dager alene på jobb uten mulighet for pauser (les tilrettelegging) kan gi grunnlag, hvis lege/jm mener det gir grunnlag for å søke. Tror enkelte leger synes det er enklere å skrive ei sykemelding enn å skrive den søknaden også.

 

[Veivalsa]

PS. Legen min mente for øvrig at når rygg/bekkenplager ble for slitsomme for meg i forbindelse med reise til og fra jobb, så burde jeg bare STÅ under hele togturen til jobb istedenfor å sitte. Og så tøye og bøye i midtgangen osv. Togturen tar 1 time + 15 min hver vei. Så morsom er legen min! Fysioterapeuten måtte skrive epikrise og sende til legen og si klart og tydelig at jeg ikke skulle ta tog/burde får 100% sykmelding. Men som sagt, har opplevd å bli mer "trodd" i forbindelse med svangerskapsplager enn da jeg ikke en gang kunne reise meg opp i stående pga ryggsmerter. Den gangen jeg ikke kunne rette opp ryggen en gang, igjen pga togtur, så fikk jeg bare tøyeøvelser av legen og beskjed om å stå i midtgangen og tøye! Jeg prøvde, virkelig, og alle på det fullstappede toget syntes jeg var fryktelig slitsom som opptok både et sete + breiet meg ut i midtgangen til stadighet. Om jeg i det hele tatt kom meg opp i midtgangen fordi det var så stappe fullt på toget. Men jaja, opp og stå og tøy og bøy, sykemelding kunne jeg se langt etter.

Jeg gir meg ende over. Lykke til sier jeg bare! Det måtte en telefon fra psykolog til + epikrise + diagnose på autismespekteret før legen min skjønte hvor sliten jeg var.

Høres ut som du burde bytte lege!

 

[FrøkenFryd81]

Hei!
Så lei situasjon, høres ikke ut som det er bra for deg å stå i dette..

Hvis du har gående/stående jobb, er alene, ikke kan ta deg ordentlige pauser, og har generell null avlastning, så får du svangerskapspenger! ( hvis ikke de tilbyr deg noe helt annet innenfor bedriften)
Anbefaler deg å ta det med jordmor heller enn med lege da de er mer oppdatert på dette

Send meg pm hvis du vil så skal jeg svare deg mer uten å skrive her

 

[Veivalsa]

Hei!


Til dere som har fått svangerskapspenger eller sykmelding tidlig i svangerskapet;


Jeg er veldig i tvil om hvilken kategori jeg evt havner i, men dette er altså situasjonen min:


Jeg pendler 40 min t/r til jobb hver dag, med arbeidstid til 18.00. Det vil si at jeg tidligst er hjemme rundt 18.45 pga stenging osv som tar litt tid. En dag i uken jobber jeg 10 timer + annenhver lørdag, med fri 1 dag annenhver uke for å ta igjen timene jeg jobber for mye. Jeg er nå straks 9 uker på vei, og føler meg helt utslitt. Jeg jobber som selger på butikk, og er eneste ansatt for øyeblikket. For det første så trives jeg ikke så veldig godt, hverken med arbeidsoppgaver eller arbeidstid og lurer derfor på hva jeg skal gjøre for å få igjen livsgleden. Når jeg går rundt med en jobb jeg mistrives med, som i tillegg har en arbeidstid hvor jeg iløpet av dagene ikke får tid til å gjøre stort annet enn å være på jobb, bruker jeg så mye energi på å grue meg til jeg skal på jobb at jeg er helt utslitt når jeg kommer hjem og føler meg egentlig ganske deprimert. Dette går utover hvordan jeg oppfører meg som person til de rundt meg, i tillegg til at jeg er redd måten jeg stresser rundt på kan skade fosteret..


Jeg har ikke fortalt arbeidsgiver om graviditeten enda, og gruer meg litt til det da jeg bare har jobbet der siden i vår. Jeg er heller ikke så ivrig på å bli satt til andre arbeidsoppgaver i bedriften, da jeg ser så mørkt på hele situasjonen....


Det jeg lurer på er om jobbsituasjonen går inn under svangerskapspenger: psykososiale forhold?, eller om jeg bør høre med legen om sykmelding? Noen som har vært borti lignende, eller har noen gode tips?


Dette fungerer ihvertfall ikke for meg, og jeg ser ikke hvordan dette skal kunne ende godt/at jeg holder ut til permisjonsstart i april...

Hvis jobben kan tilrettelegge med andre arbeidsoppgaver, som tar hensyn til svangerskapet, men problemet er at du ikke liker disse oppgavene, så vil du ikke ha rett på svangerskapspenger hvertfall. Men hvis de ikke kan tilrettelegge noe som helst, er saken annerledes.
Dette med reiseveien og tidspunkt for jobben er jo noe du har valgt selv på et vis, og mistrivsel i jobben pga jobben i seg selv har ikke egentlig noe med svangerskapet å gjøre. Men du burde få avlsatning/tilrettelegging sammen med en eventuelt sykemelding, eller svangerskapspenger dersom du ikke kan få avlastning eller andre arbeidsoppgaver
Lykke til, håper du finner en løsning

 

[Blomsterbarn123]

Nå er situasjonen min litt annerledes fra din, men jeg sykemeldte meg før jeg ble gravid pga mistrivsel på jobben. Ble rett og slett utslitt og deprimert. Jeg har nå vært borte derfra i 3 mnd ca, men heldigvis blitt gravid med ekstrem svangerskapskvalme som gjør at jeg ikke klarer å jobbe nå heller.
Jeg vil si at hvis arbeidsplassen gjør at du mistrives såpass som jeg gjør og at du blir utbrent så ville jeg sykemeldt meg. Ang arbeidstimene dine å sånt så er arbeidsgiver pliktig til å tilrettelegge for deg sånn at ikke jobben går utover fosteret. Det kan være om du har en jobb der du står hele dagen forekspempel. Om jobben ikke kan tilpasse det for deg så kan du søke om svangerskapspenger.

 

[Supergira]

Et godt tips fra meg, som jeg har gjort selv er at jeg bare rett og slett har sagt til legen at jeg skal ha sykemelding, fordi jobben min er for tøff for helsa mi - jobber i barnehage.. Han satt ikke noen spørsmålstegn rundt det da og gav meg sykemelding. Sjefen din har ingen rett til å vite hvorfor du er sykemeldt.

 

[NALA85]

Er litt uenig i svaret over. Du kan fint få svangerskapspenger hvis jobben ikke kan tilrettelegge for deg.
Det står også på nav sine sider at man kan få det pga psykososiale forhold hvis det igjen går utover babyen.

Jeg fikk svangerskapspenger fra uke 6 i dette svangerskapet. Har ingen risikofylt jobb i seg selv. Jobber for det meste på kontor, men har arbeidsoppgaver som gjør at dagene kan være hektiske og uten mulighet til å ta pauser når jeg har behov for det Ift graviditeten. Det er heller ingen andre arbeidsoppgaver jeg kan ta. Søkte først om 60% svangerskapspenger sånn at jeg fikk godt meg hvile i mellom arbeidsdagene (siden jeg ikke kan få så mye redusert arbeidsmengde når jeg er på jobb). Det gikk greit i begynnelsen, men ble etterhvert vanskelig å gjennomføre jobbhverdagen. Søkte derfor om 100% svangerskapspenger og fikk det innvilget uten problemer. Det var fastlege dom søkte første gangen og jordmor den andre gangen.

Heisann

Det er så godt og lese om slike ting her inne på dette forumet!
Jeg jobber som butikk sjef på bensinstasjon, og vi jobber stort sett vakte alene, 1 time overlapp mellom vaktene og det er hektisk og ikke mulighet for pause hvor en kan sette seg ned og slappe av.
Jeg var gravid, men mistet for 1 mnd siden i uke 20+2.
Jeg har hatt god dialog med sjefen etter at jeg mistet og han sa at du må ikke gi opp. Kom deg på hesten igjen så fort så mulig, og når du blir gravid igjen vil jeg at du skal gå sjukemeldt heile svangerskapet.
Holdt på og dette i bakken når han sa dette! At noe slikt kunne komme fra han!
Han vil ikke at dette skal skje oss igjen, og at jeg skal ta fullstendig med med ro i neste svangerskap <3

Formen min har vært kjempe fin i svangerskapet, ingen plager over hodet så jeg har jobbet som normalt.
Men tror jeg skal takke ja til tilbudet til sjefen og roe ned ved neste svangerskap, og så håper jeg legen min er enig med meg i dette.
Og kanskje jeg kan få svangerskapspenger da i stede for sjukemeld om grunnlaget mitt er godt nok??

 

[Stolt mamma]

Heisann

Det er så godt og lese om slike ting her inne på dette forumet!
Jeg jobber som butikk sjef på bensinstasjon, og vi jobber stort sett vakte alene, 1 time overlapp mellom vaktene og det er hektisk og ikke mulighet for pause hvor en kan sette seg ned og slappe av.
Jeg var gravid, men mistet for 1 mnd siden i uke 20+2.
Jeg har hatt god dialog med sjefen etter at jeg mistet og han sa at du må ikke gi opp. Kom deg på hesten igjen så fort så mulig, og når du blir gravid igjen vil jeg at du skal gå sjukemeldt heile svangerskapet.
Holdt på og dette i bakken når han sa dette! At noe slikt kunne komme fra han!
Han vil ikke at dette skal skje oss igjen, og at jeg skal ta fullstendig med med ro i neste svangerskap <3

Formen min har vært kjempe fin i svangerskapet, ingen plager over hodet så jeg har jobbet som normalt.
Men tror jeg skal takke ja til tilbudet til sjefen og roe ned ved neste svangerskap, og så håper jeg legen min er enig med meg i dette.
Og kanskje jeg kan få svangerskapspenger da i stede for sjukemeld om grunnlaget mitt er godt nok??

Så synd å høre at du mistet. Det at du har mistet så sent i svangerskapet vil jeg tro at neste svangerskap vil kunne defineres som et risiko svangerskap og det kan brukes som argument for svangerskapspenger. Du trenger heller ikke å ha 100% svangerskapspenger sånn at du kan jobbe litt og ha litt fri. Min erfaring er at selv om jeg elsker jobben min aldri så mye så er de dagene hjemme gull verdt både for mor og barn.