Barnehagestart - mom guilt?

Du er absolutt ingen dårlig mamma som gjør det!

Vi blir hjemme til januar eller neste august, fordi vi kan. Blir trangt økonomisk, men verdt det. Hvis ikke hadde det blitt barnehagen som nok på et vis hadde fungert det også.
 
Her begynner mini rett før ettårsdagen! Har ikke dårlig samvittighet! Med min første syns jeg det var veldig leit at hun skulle begynne så tidlig, men så fort jeg så hvor godt hun trivdes og hvordan hun utviklet seg gikk det veldig fint:) Merker nå at hun krever mer stimuli, pluss at hun fort kjeder seg hvis vi bare er hjemme en dag, så tror det blir supert for henne å begynne i barnehagen! :) jobber turnus og bare 75 % stilling så hun vil fremdeles ha muligheten til å være hjemme med meg en dag i ny og ne! :) Gleder meg til at samboer skal på jobb igjen, som turnusarbeider er jeg vandt til å ha huset for meg selv en del og får gjort mest når ingen andre er hjemme! Huset har ikke akkurat holdt min standard under hans permisjon, men syns han selv skulle få kjenne på litt hvor mye det faktisk er å gjøre i et hus med barn så har derfor gjort minst mulig husarbeid mens han steller hjemme! Tror han har funnet ut at det er mer jobb å være hjemme enn på jobb, haha;)
 
Begynner og i august!
Føler meg forferdelig, men pappan skal gå skole, så han får jo bare 5-6 timers dager i begynnelsen. Så det letter litt på samvittigheten. Hadde jeg kunne valgt hadde jeg vært hjemme i 6 mnd/1 år til. Men økonomien strekker ikke heilt til at vi kan gjøre det! Men barna har jo det så kjekt i barnehagen!! Men følelsen er jo uansett ikke god, vil helst være hjemme å kose dagen lang!❤️❤️
 
Begynner rett før 1-årsdagen. Har ikke veldig dårlig samvittighet for det.
Tror det vil gå fint og kan da gi korte dager over en lang periode etter tilvenning.
 
Rolf begynner også i barnehage i august. Jeg gleder meg. Da begynner han sammen med andre ettåringer og ser plutselig helt normal ut blant dem. Spent på om det blir for mye for han, men vi prøver å gi han en rolig start, med kun tre dager i uken frem til jul.
 
Rolf begynner også i barnehage i august. Jeg gleder meg. Da begynner han sammen med andre ettåringer og ser plutselig helt normal ut blant dem. Spent på om det blir for mye for han, men vi prøver å gi han en rolig start, med kun tre dager i uken frem til jul.
Spennende!
 
Spennende å lese andres tanker og følelser. Er flere av dere i gang nå?

I dag vil jeg gjerne få komme med en oppdatering - vi har nemlig hatt første dag i barnehagen.

Jeg har vært i oppløsning i hele dag, og har på forhånd ikke sovet. Etter en del oppkast og tårer før ungen stod opp klarte jeg heldigvis å ta meg såpass sammen at han ikke ante at jeg synes dette var tøft. Jeg føler meg skikkelig crazy altså, og tenker at jeg helt seriøst bør gå til psykolog...

Vi møtte opp på morgenkvisten og ble møtt av hyggelige folk. Litt lek og ungen synes det var helt ok, han hadde ikke noe voldsomt behov for meg. Men det som gjorde vondt i mammahjertet og størst inntrykk på meg, det var i grunnen alle de andre ettåringene som gråt lenge og intenst på fanget til personalet. Noen kunne si "mamma og pappa" og gråt etter dem, og andre bare gråt utrøstelig. De ansatte hadde virkelig ikke nok armer, selv om de gjorde så godt de kan.

"Det er helt vanlig i begynnelsen," sa de, med litt unnskyldende blikk over at de ikke hadde tid til oss. Da kjenner jeg at jeg synes samfunnet er litt ødelagt altså. Dette er jo babyer. Babyer som gråter etter trygghet. De gråt lenge - ca. 40 minutter før jeg gikk hjem, men jeg hørte gråten også når jeg gikk.

Vi skal være der på tilvenning i mange uker til, og deretter 5 timers dager og det er jeg glad for. Men guri, hadde aldri i min villeste fantasi forestill meg at dette skulle være så tungt og vanskelig for meg.
Trist å lese. Jeg tror dette er et av de største problemene med barnehagestart, spesielt de som begynner rundt året og mindre.

Det er for lite personal til å ta seg av alle som begynner på en gang, og trenger masse nærhet for å kunne bli trygge. I tillegg er det ikke alle som passer inn i malen med "3 dagers tilvenning."

Håper det går fint for dere. :)
 
Jeg vet at min begynner først av fire.
Er ca to uker til neste starter, så neste i november og en i januar.
Liten barnehage, men da også færre ansatte.
Men storebror går i samme bhg, det tror jeg hjelper masse.
Starter om ei uke! Spent!
 
Spennende å lese andres tanker og følelser. Er flere av dere i gang nå?

I dag vil jeg gjerne få komme med en oppdatering - vi har nemlig hatt første dag i barnehagen.

Jeg har vært i oppløsning i hele dag, og har på forhånd ikke sovet. Etter en del oppkast og tårer før ungen stod opp klarte jeg heldigvis å ta meg såpass sammen at han ikke ante at jeg synes dette var tøft. Jeg føler meg skikkelig crazy altså, og tenker at jeg helt seriøst bør gå til psykolog...

Vi møtte opp på morgenkvisten og ble møtt av hyggelige folk. Litt lek og ungen synes det var helt ok, han hadde ikke noe voldsomt behov for meg. Men det som gjorde vondt i mammahjertet og størst inntrykk på meg, det var i grunnen alle de andre ettåringene som gråt lenge og intenst på fanget til personalet. Noen kunne si "mamma og pappa" og gråt etter dem, og andre bare gråt utrøstelig. De ansatte hadde virkelig ikke nok armer, selv om de gjorde så godt de kan.

"Det er helt vanlig i begynnelsen," sa de, med litt unnskyldende blikk over at de ikke hadde tid til oss. Da kjenner jeg at jeg synes samfunnet er litt ødelagt altså. Dette er jo babyer. Babyer som gråter etter trygghet. De gråt lenge - ca. 40 minutter før jeg gikk hjem, men jeg hørte gråten også når jeg gikk.

Vi skal være der på tilvenning i mange uker til, og deretter 5 timers dager og det er jeg glad for. Men guri, hadde aldri i min villeste fantasi forestill meg at dette skulle være så tungt og vanskelig for meg.

Sikkert en stor variasjon i mamma-reaksjon som er normal, men hvis du kjenner at du vil snakke om det, så kan du jo ta deg en tur til psykolog.

Oppdateringen herfra er at mini elsker barnehage enn så lenge, og blir så glad når hun ser at vi har kommet frem. Ingen gråt, leker masse med de andre barna. De leker i sandkassa, har sangstund og leker med duplo. Med andre ord, barn er forskjellige og det kan dermed gå veldig bra også. Håper det kan virke oppmuntrende :)
 
Ullungen begynte i barnehagen for 1 uke siden i dag. Hun hadde da to dager hvor hun var der i hhv 2 og 3 timer, hvor jeg var der hele tiden den første dagen, mens jeg prøvde meg på å være borte 1 times tid den andre dagen. Denne uken begynte jeg å jobbe igjen, men jeg hadde fri hele mandagen og var der med henne en times tid før hun var alene i 2-3 timer, og sov ila denne tiden. Mamma hjalp og ga henne kortere dager tirsdag og onsdag, mens jeg har tatt ut 2 dager med tilvenning og skal jobbe halve dager i morgen og mandag, i tillegg til at jeg jobbet kortere dag i dag. Så hun får en ganske god innkjøring før det blir fulle dager i store deler av neste uke. Men det går sååå fint foreløpig og selv om jeg gjerne skulle vært hjemme med henne litt lenger - i alle fall kunnet redusere stillingen min og hatt noen dager i uken å være hjemme på, så ser jeg at hun har veldig utbytte av det. Hun elsker andre barn, sang og musikk, og blir veldig stimulert i barnehagen på dette. Hun trives i miljøet og med lek osv., i et tempo jeg ikke kunne fulgt alene her. Så tenk på det du - dette er noe som er veldig bra for dem i forhold til lek, utvikling og sosial stimuli, og det går nok veldig fint skal du se. Du er slett ikke alene om å sende en 1 åring i barnehagen. Hos oss er det faktisk barn helt nede i 10 måneder som har begynt, og det går også bra. Ila. et par uker er det den hverdagen de kjenner og som blir en trygg ramme for dem.
 
Her går han i en stor barnehage, men på en "liten avdeling". De er 8 barn på 3 voksne, fem 2017 barn og fire 2018 barn. Og ingen av 2018 barna har hatt tilvenning samtidig.

Her gråter han alltid litt når vi sier hade, men han stopper før vi rekker å få på oss skoa ute i gangen. Han har fått mye mer rutiner på sovingen sin og spiser plutselig masse brødmat (har aldri fått i han annet enn skorper). Tror han har godt av å gå i barnehage og jeg har godt av å jobbe, men skulle veldig gjerne hatt økonomi til å jobbe mindre og gitt begge barna kortere dager.
 
Spennende å lese andres tanker og følelser. Er flere av dere i gang nå?

I dag vil jeg gjerne få komme med en oppdatering - vi har nemlig hatt første dag i barnehagen.

Jeg har vært i oppløsning i hele dag, og har på forhånd ikke sovet. Etter en del oppkast og tårer før ungen stod opp klarte jeg heldigvis å ta meg såpass sammen at han ikke ante at jeg synes dette var tøft. Jeg føler meg skikkelig crazy altså, og tenker at jeg helt seriøst bør gå til psykolog...

Vi møtte opp på morgenkvisten og ble møtt av hyggelige folk. Litt lek og ungen synes det var helt ok, han hadde ikke noe voldsomt behov for meg. Men det som gjorde vondt i mammahjertet og størst inntrykk på meg, det var i grunnen alle de andre ettåringene som gråt lenge og intenst på fanget til personalet. Noen kunne si "mamma og pappa" og gråt etter dem, og andre bare gråt utrøstelig. De ansatte hadde virkelig ikke nok armer, selv om de gjorde så godt de kan.

"Det er helt vanlig i begynnelsen," sa de, med litt unnskyldende blikk over at de ikke hadde tid til oss. Da kjenner jeg at jeg synes samfunnet er litt ødelagt altså. Dette er jo babyer. Babyer som gråter etter trygghet. De gråt lenge - ca. 40 minutter før jeg gikk hjem, men jeg hørte gråten også når jeg gikk.

Vi skal være der på tilvenning i mange uker til, og deretter 5 timers dager og det er jeg glad for. Men guri, hadde aldri i min villeste fantasi forestill meg at dette skulle være så tungt og vanskelig for meg.


Jeg har akkurat de samme tankene som deg rundt dette!! Var ikke så dårlig og spent på forhånd, men etter å ha vært der på «tilvenning», ble jeg det.
 
Back
Topp