Bkno8379792
Første møte med forumet
Hei! Jeg er ny her og står plutselig i et dilemma, og vil sette pris på å høre hva andre mener om saken.
Jeg har to barn, ei jente på 6 og en gutt på 7 år. Uten å gå for mye i detaljer så kan jeg si at jeg er hovedsakelig alene med begge barna, og jeg har begrenset med hjelp omkring meg når det gjelder nær familie.
Min far og hans kjæreste bor i en annen landsdel. Nå er de i landsdelen denne uka. Da har aldri hatt barna på overnatting hos seg. Jeg har spurt før og de kunne det, og da har de sagt nei. De har overnattet hos MEG med barna ved tre anledninger i løpet av 7 år. Da har situasjonen vært at jeg jeg skulle da utenlands i bryllup og andre spesielle anledninger. Det har gått helt greit.
Det er ingen andre besteforeldre.
For nesten et halvt år siden avtalte vi at barna skulle overnatte hos min far og kjæresten en natt, nå når de er i nærheten. Jeg har gledet meg til en "frikveld" hjemme alene - det har jeg aldri hatt siden jeg fikk barn.
Nå vil ikke sønnen min dra på overnatting likevel. Første gang jeg fortalte om det, for lenge sida, sa han at han ikke ville. Så snakket vi litt mer om det tidligere i sommer, og da var han positivt stemt. Men i dag vil han ikke likevel. Og det er jo i dag at overnattinga er...
Jeg har nå informert min far at min sønn likevel ikke vil og at han derfor ikke kommer med. Min far reagerer da ganske negativt mot meg. Sier at jeg kan ikke la gutten vinne hver kamp. At gutten bare er et barn og at det er jeg som foresatt som må stå på mitt. At det er meg som skal bestemme og ikke guttungen.
Jeg spurte min far om hva han mente med "hver kamp", om han hadde andre eksempler på det men det ville han ikke gå videre inn i (men det er jo tydelig at han mener at gutten bestemmer).
Det jeg tenker er: selvsagt er det jo noe i det at det er den voksne som har ansvaret, og at barn er barn. Men jeg synes det er noe om å velge sine kamper. Jeg tenker at min far har et noe gammeldags syn på dette.
En overnatting hos bestefar + bonus-bestemor skal jo være lystbetont, og ikke noe man blir tvunget inn i. Min far har jo ikke ønsket å ha barna på overnatting tidligere - så gutten min er jo heller slettes ikke vant med det - det er jo kanskje ikke så rart at han ikke vil?
Jeg tenker dette med å være den voksne, ansvarlige som skal bestemme, gjelder mer i andre sammenhenger - der hvor det er ting som er helt udiskutabelt, eller der hvor det er ting som er ganske store. For eksempel SKAL vi ha på bilbelte når vi kjører, vi SKAL gå på skolen og vi SKAL gjøre lekser, vi er greie med hverandre, vi har våre rutiner for leggetider og tv-tider og overholder det...
En overnatting hos bestefar og bonus-bestemor skal jo være lystbetont og noe han har lyst til, ikke noe han blir tvunget til fordi jeg er den voksne og han bare er et barn.
Kan kanskje tilføye at lillesøster har hele tida hatt lyst til å overnatte, og hun gleder seg.
Vil veldig gjerne høre hva andre mener om dette dilemmaet.
På forhånd takk for hjelpa.
Jeg har to barn, ei jente på 6 og en gutt på 7 år. Uten å gå for mye i detaljer så kan jeg si at jeg er hovedsakelig alene med begge barna, og jeg har begrenset med hjelp omkring meg når det gjelder nær familie.
Min far og hans kjæreste bor i en annen landsdel. Nå er de i landsdelen denne uka. Da har aldri hatt barna på overnatting hos seg. Jeg har spurt før og de kunne det, og da har de sagt nei. De har overnattet hos MEG med barna ved tre anledninger i løpet av 7 år. Da har situasjonen vært at jeg jeg skulle da utenlands i bryllup og andre spesielle anledninger. Det har gått helt greit.
Det er ingen andre besteforeldre.
For nesten et halvt år siden avtalte vi at barna skulle overnatte hos min far og kjæresten en natt, nå når de er i nærheten. Jeg har gledet meg til en "frikveld" hjemme alene - det har jeg aldri hatt siden jeg fikk barn.
Nå vil ikke sønnen min dra på overnatting likevel. Første gang jeg fortalte om det, for lenge sida, sa han at han ikke ville. Så snakket vi litt mer om det tidligere i sommer, og da var han positivt stemt. Men i dag vil han ikke likevel. Og det er jo i dag at overnattinga er...
Jeg har nå informert min far at min sønn likevel ikke vil og at han derfor ikke kommer med. Min far reagerer da ganske negativt mot meg. Sier at jeg kan ikke la gutten vinne hver kamp. At gutten bare er et barn og at det er jeg som foresatt som må stå på mitt. At det er meg som skal bestemme og ikke guttungen.
Jeg spurte min far om hva han mente med "hver kamp", om han hadde andre eksempler på det men det ville han ikke gå videre inn i (men det er jo tydelig at han mener at gutten bestemmer).
Det jeg tenker er: selvsagt er det jo noe i det at det er den voksne som har ansvaret, og at barn er barn. Men jeg synes det er noe om å velge sine kamper. Jeg tenker at min far har et noe gammeldags syn på dette.
En overnatting hos bestefar + bonus-bestemor skal jo være lystbetont, og ikke noe man blir tvunget inn i. Min far har jo ikke ønsket å ha barna på overnatting tidligere - så gutten min er jo heller slettes ikke vant med det - det er jo kanskje ikke så rart at han ikke vil?
Jeg tenker dette med å være den voksne, ansvarlige som skal bestemme, gjelder mer i andre sammenhenger - der hvor det er ting som er helt udiskutabelt, eller der hvor det er ting som er ganske store. For eksempel SKAL vi ha på bilbelte når vi kjører, vi SKAL gå på skolen og vi SKAL gjøre lekser, vi er greie med hverandre, vi har våre rutiner for leggetider og tv-tider og overholder det...
En overnatting hos bestefar og bonus-bestemor skal jo være lystbetont og noe han har lyst til, ikke noe han blir tvunget til fordi jeg er den voksne og han bare er et barn.
Kan kanskje tilføye at lillesøster har hele tida hatt lyst til å overnatte, og hun gleder seg.
Vil veldig gjerne høre hva andre mener om dette dilemmaet.
På forhånd takk for hjelpa.
