Besteforeldre

Jeg synes man kan forvente hjelp, man har barn resten av livet. Jeg fikk ikke barn for å kutte de helt ut når de ble voksene det er en rar tanke.
 
Jeg synes man kan forvente hjelp, man har barn resten av livet. Jeg fikk ikke barn for å kutte de helt ut når de ble voksene det er en rar tanke.
I utgangspunktet er jeg enig,men jeg har også sett situasjonen fra den andre siden med utakknemlige voksne barn som utnytter foreldrene sine både økonomisk og med pass av barn eller dyr,men aldri stiller opp for foreldrene tilbake. Når de ikke lengre har bruk for pass av barn eller dyr, eller ikke har bruk for hjelp,så er de aldri på besøk eller tar kontakt med foreldrene sine. Så det kan være kompliserte ting som ligger bak.
 
Jeg synes man kan forvente hjelp, man har barn resten av livet. Jeg fikk ikke barn for å kutte de helt ut når de ble voksene det er en rar tanke.
Det er vel ingen som snakker om å kutte de ut, man kan fint være på besøk osv men jeg forventer ikke at de skal hjelpe med barnevakt ol
 
Det er vel ingen som snakker om å kutte de ut, man kan fint være på besøk osv men jeg forventer ikke at de skal hjelpe med barnevakt ol
Jeg tenker også at det er en mellomting mellom å forvente hjelp med ungene og å kutte dem ut:)
 
Det er vel ingen som snakker om å kutte de ut, man kan fint være på besøk osv men jeg forventer ikke at de skal hjelpe med barnevakt ol

Jeg forventer at mine foreldre er foreldre resten av sitt liv, akkurat som jeg er. Jeg valgte å sette barn til verden, det innebærer at jeg har barn resten av livet og klart man da forventer hjelp av hverandre. Hva slags samfunn er vi om ikke engang foreldre skal hjelpe sine egne barn? Da er det ikke rart man tråkker over mennesker som ligger å ha behov for hjelp på gaten. Når vi ikke engang kan stille opp for barna sine etter barna har flyttet ut nærmeste familie. Merkelig tanke for meg, men jeg er opptatt av å hjelpe andre mennesker rundt meg, familie eller fremmed og forventer egentlig det samme tilbake.
 
I utgangspunktet er jeg enig,men jeg har også sett situasjonen fra den andre siden med utakknemlige voksne barn som utnytter foreldrene sine både økonomisk og med pass av barn eller dyr,men aldri stiller opp for foreldrene tilbake. Når de ikke lengre har bruk for pass av barn eller dyr, eller ikke har bruk for hjelp,så er de aldri på besøk eller tar kontakt med foreldrene sine. Så det kan være kompliserte ting som ligger bak.

Klart finnes det mennesker som utnytter, det er en helt annen tråd og sak. Nå handler det om hva man forventer av egne foreldre.
Finnes foreldre også som utnytter barna sine, sånt går begge veier.
 
Jeg har et slikt forhold til mine foreldre, at jeg hadde forventet at de skulle hjelpe meg, dersom jeg hadde trengt det. Om de hadde mulighet, så klart. Enten Det gjelder økonomi, barnepass, hjelp til praktiske ting etc. Men begge mine foreldre gjør det, uten å blunke. Og det er overhodet ikke noe vi utnytter oss av, men setter pris på og benytter ved behov.
De har hjulpet til ved flytting, de passer barnebarn (særlig mamma, men like ofte spør hun om å få ha henne på overnatting, så føler aldri at det er en tjeneste, men at hun er glad for å få låne barnebarnet). Pappa sponset meg med bil en gang.

Men alt er så med måte, hvis noen føler seg utnyttet, så er det ikke greit. Og det er vel ikke greit å føle seg alene og overlatt til seg selv heller.
 
Jeg forventer at mine foreldre er foreldre resten av sitt liv, akkurat som jeg er. Jeg valgte å sette barn til verden, det innebærer at jeg har barn resten av livet og klart man da forventer hjelp av hverandre. Hva slags samfunn er vi om ikke engang foreldre skal hjelpe sine egne barn? Da er det ikke rart man tråkker over mennesker som ligger å ha behov for hjelp på gaten. Når vi ikke engang kan stille opp for barna sine etter barna har flyttet ut nærmeste familie. Merkelig tanke for meg, men jeg er opptatt av å hjelpe andre mennesker rundt meg, familie eller fremmed og forventer egentlig det samme tilbake.
Jeg er også opptatt av å hjelpe , så det har ingen sammenheng for meg, for meg er det merkelig å forvente at foreldre skal stille opp, ønske det ja men forvente nei det synes jeg ikke man kan å det dr min mening så vi blir nok ikke enige
 
Jeg er også opptatt av å hjelpe , så det har ingen sammenheng for meg, for meg er det merkelig å forvente at foreldre skal stille opp, ønske det ja men forvente nei det synes jeg ikke man kan å det dr min mening så vi blir nok ikke enige

Jeg forventer hjelp av mennesker rundt meg, jeg forventer medmenneskelighet og spesielt av familien rundt. Før så bidro familien til å hjelpe hverandre, de bodde sammen og bidro til at alle hadde det bra. Nå skal ikke engang foreldre bidra til å hjelpe barna sine. Må si det er snudd og ikke et slikt samfunn jeg vil leve i. I vår familie hjelper vi hverandre, er sammen og er en familie. Skulle bare mangle sier jeg. Vi har ikke mye barnevakt så handler ikke om å passe barn.
Det handler om at er jeg syk så kanskje min mamma kan gjøre noen æren for meg, er jeg på sykehuset alene så kommer det noen å er der for meg, brenner huset mitt så kan vi få bo hos familie, får støtte, klemmer, mat osv. Sånt forventer jeg, og kommer til å stille opp for mine barn også, jeg håper samtidig jeg får ha mine barnebarn masse. Jeg håper jeg blir gammel og få oppleve det.
Ja, vi kommer nok ikke til å bli enige. For meg er det rart at man ikke ønsker å hjelpe sine egne barn.
 
Jeg forventer hjelp av mennesker rundt meg, jeg forventer medmenneskelighet og spesielt av familien rundt. Før så bidro familien til å hjelpe hverandre, de bodde sammen og bidro til at alle hadde det bra. Nå skal ikke engang foreldre bidra til å hjelpe barna sine. Må si det er snudd og ikke et slikt samfunn jeg vil leve i. I vår familie hjelper vi hverandre, er sammen og er en familie. Skulle bare mangle sier jeg. Vi har ikke mye barnevakt så handler ikke om å passe barn.
Det handler om at er jeg syk så kanskje min mamma kan gjøre noen æren for meg, er jeg på sykehuset alene så kommer det noen å er der for meg, brenner huset mitt så kan vi få bo hos familie, får støtte, klemmer, mat osv. Sånt forventer jeg, og kommer til å stille opp for mine barn også, jeg håper samtidig jeg får ha mine barnebarn masse. Jeg håper jeg blir gammel og få oppleve det.
Ja, vi kommer nok ikke til å bli enige. For meg er det rart at man ikke ønsker å hjelpe sine egne barn.
Vi hjelper hverandre i vår familie også men ingen forventer det, vi gjør set likevel, ingen som sier de ikke skal hjelpe men jeg synes de skal få velge selv når ig hva de skal hjelpe med.
Men å forvente det er det vi ikke blir enige om så da avslutter jeg her.
 
I utgangspunktet er jeg enig,men jeg har også sett situasjonen fra den andre siden med utakknemlige voksne barn som utnytter foreldrene sine både økonomisk og med pass av barn eller dyr,men aldri stiller opp for foreldrene tilbake. Når de ikke lengre har bruk for pass av barn eller dyr, eller ikke har bruk for hjelp,så er de aldri på besøk eller tar kontakt med foreldrene sine. Så det kan være kompliserte ting som ligger bak.
Jeg har sett endel sv det , besteforeldre som har vært fullstendig utslitt fordi barna forventer at de skal stille opp når de trenger det, å nei det nytter ikke alltid å si fra
 
Jeg har et slikt forhold til mine foreldre, at jeg hadde forventet at de skulle hjelpe meg, dersom jeg hadde trengt det. Om de hadde mulighet, så klart. Enten Det gjelder økonomi, barnepass, hjelp til praktiske ting etc. Men begge mine foreldre gjør det, uten å blunke. Og det er overhodet ikke noe vi utnytter oss av, men setter pris på og benytter ved behov.
De har hjulpet til ved flytting, de passer barnebarn (særlig mamma, men like ofte spør hun om å få ha henne på overnatting, så føler aldri at det er en tjeneste, men at hun er glad for å få låne barnebarnet). Pappa sponset meg med bil en gang.

Men alt er så med måte, hvis noen føler seg utnyttet, så er det ikke greit. Og det er vel ikke greit å føle seg alene og overlatt til seg selv heller.

Godt svar! Det er akkurat det jeg mener også.
Jeg vil ikke tro at de som ikke stiller opp for hverandre har et veldig nært familieforhold
 
Jeg tror de fleste her faktisk er enige, men det er ordet _forvente_ noen av oss reagerer på.

Jeg kan gjerne be min mor om hjelp, men jeg _forventer_ ikke at hun skal si ja. Hun må få lov til å leve sitt liv, og det må være lov for henne å si "nei, det kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med, fordi jeg skal x eller y". Ja, hun har selv valgt å få barn, men det betyr ikke at hun skal måtte stå på pinne for oss ungene resten av livet av den grunn.

Vi har et godt og nært forhold, og stiller opp for hverandre. Men ikke ubetinget, og aldeles ikke på bekostning av våre egne liv og forpliktelser.
 
Jeg tror de fleste her faktisk er enige, men det er ordet _forvente_ noen av oss reagerer på.

Jeg kan gjerne be min mor om hjelp, men jeg _forventer_ ikke at hun skal si ja. Hun må få lov til å leve sitt liv, og det må være lov for henne å si "nei, det kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med, fordi jeg skal x eller y". Ja, hun har selv valgt å få barn, men det betyr ikke at hun skal måtte stå på pinne for oss ungene resten av livet av den grunn.

Vi har et godt og nært forhold, og stiller opp for hverandre. Men ikke ubetinget, og aldeles ikke på bekostning av våre egne liv og forpliktelser.
Ja nettop , er ordet forvente hvertfall jeg reagerer på.
 
Jeg tror de fleste her faktisk er enige, men det er ordet _forvente_ noen av oss reagerer på.

Jeg kan gjerne be min mor om hjelp, men jeg _forventer_ ikke at hun skal si ja. Hun må få lov til å leve sitt liv, og det må være lov for henne å si "nei, det kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med, fordi jeg skal x eller y". Ja, hun har selv valgt å få barn, men det betyr ikke at hun skal måtte stå på pinne for oss ungene resten av livet av den grunn.

Vi har et godt og nært forhold, og stiller opp for hverandre. Men ikke ubetinget, og aldeles ikke på bekostning av våre egne liv og forpliktelser.
Jeg spurte pappa (og stemoren min) igår om hjelp til å ha ungene en natt pga jobbehelg som kræsjer for meg og samboer, men jeg la trykk på at hvis det ble mye eller ikke passet, så var det bare å si nei :) jeg spør, så sier de ja eller nei, alt etter hva som passer dem :)
Jeg forventer ikke at de hiver seg rundt og tar til seg ungene selv om vi har et problem med den helgen det er snakk om.
 
Jeg har vokst opp med at man hjelper hverandre ❤️ Foreldre skal gi/hjelpe barna med mer enn de får igjen.. :) Er takknemlig for all hjelp - lite som smått ❤️
 
Jeg spør om hjelp hvis jeg trenger det fra noen av besteforeldrene som selv har sagt gang på gang at de vil hjelpe hvis vi trenger det. Spør på en ydmyk måte. Det er ingen selvfølge at besteforeldre skal hjelpe, men de er glad for å bli spurt. Og om de ikke kan, sier de at vi kan spørre igjen en annen gang. Takker for hjelpen etterpå, det syns jeg er viktig.

Spør mest om hjelp ved sykdom, men også når faren drar på arbeidsreiser.
 
Jeg er også vokst opp med den innstillingen at vi hjelper hverandre - og det er samboeren min også ❤️
Jeg forlanger ikke pengehjelp, men har vett til å spørre hvis det er krise. Ene bila vår måtte ha ny katalysator, noe som er dyrt, og da kom min mormor til unnsetning, og ville hjelpe til. Uten at jeg spurte, men fordi hun har rå og ønsker å hjelpe alle barn og barnebarna sine. Som hun selv sier «selv om jeg er 77 år, er jeg fortsatt mamma/mormor, og vil hjelpe».
Samboers mor kjøper ofte flybilletter til oss slik at vi kan ned å besøke storfamilien, ellers kommer hun på besøk. Min mor henter lillemor i barnehagen flere ganger i uka ved behov, og sørger for at vi får litt kjærestetid innimellom, og vil gjerne ha henne på overnatting. Farmora, morfaren og bestemora kommer også på besøk ofte, og de kan vi spørre litt frem i tid da de bor lengre unna, slik at de planlegger etter det.
Tanter og onkler stiller også opp, hvis vi har behov for hjelp. Jeg anser oss som selvstendige både som foreldre og ift økonomien, vi har hus, biler og lån, og lever greit som voksne, men er utrolig glad for å få hjelp ved behov ❤️ MEN vi stiller også opp, dette MÅ gå begge veier.

Jeg er veldig glad i familien min og for at vi har den verdien at vi hjelper hverandre uansett hva. Jeg forventer det ikke, men det ligger i oss. Heldigvis sjeldent noe økonomisk, men ellers i hverdagen. Vi hjelper til og med hverandre med rundvask av huset til jul, så her har både vi, mamma, mormor og grandtanta mi skinnende rene hus alt :laughing002
 
At man støtter og hjelper i form av råd, barnepass, osv er for meg en selvfølge. Det vil mine foreldre hjelpe med på samme måte som jeg tilbyr å hjelpe dem med ting de trenger. Men økonomisk?
Nå snakker jeg ikke om uforventede ting. Men om du velger å få barn når du ikke har inntekt nok til bleier, så får du finne på andre løsninger. Avhengig av hvilken sykdom er det ALLTID noe en som er uføre kan gjøre for å tjene penger. Er man lur når man kjøper mat klarer et voksent menneske å leve på under tusenlappen i måneden. Man lever ikke fett, barna kunne hatt nytte av bedre råd uten tvil, men man klarer seg. Som er det de fleste gjør, de tjener så de klarer seg. Foreldrene har nok brukt massevis av tid på å tjene opp de millionene, og hatt stunder med dårlig råd de også. Man lærer ingenting av å få hjelp av foreldrene sine så fort man har havnet i en knipe.

Når mitt barn blir voksen, vil jeg at det ikke skal være avhengig av meg økonomisk. Jeg vil at de skal kjenne på konsekvensene av hva man bruker penger på, og jeg vil at de skal være kreative så langt det går.
 
Back
Topp