Setter å få barn parforholdet på prøve?

M

Moderator Marte

Guest
Kva tenkjer du? Har forholdet blitt satt på prøve etter at dokker blei foreldre? Gjer du og partneren din noko spesielt for å ta vare på forholdet etter at dokker fekk barn?

Kanskje du har lyst å høre på denne podkasten?

"Å gå fra å være et par til en familie på tre er ikke nødvendigvis bare rosenrødt. Det er en stor omveltning å få barn, og parforholdet kommer garantert til å endres. Psykolog Annette Johannesen i Bufetat har gode råd."
 
Ingen parforhold som har blitt satt på prøve her inne? :p
 
Joda. Føler vi blir satt skikkelig på prøve når baby har en lengre periode der han er krevende. Da blir vi begge slitne og kan lett la det gå utover hverandre. Hadde også litt problemer med intimitet mellom oss pga vi fikk nok med baby og ville da ha litt «space» utenom.

Løsningen har vert å være åpne og snakke med hverandre. Føler forholdet bare har blitt sterkere egentlig:happy: og vi har ikke noe problem med det intime lenger for å si det sånn:smiley-angelic006
 
Den tøffeste perioden var da nr 2 ble 3mnd og slet med magen (=mye hyling på kveldene). Begge var utslitte og vi begynte å glefse mye til hverandre. Dette varte til minsten ble 8mnd og vi endelig ble trodd, og fikk hjelp med det :shy:
 
Det kan man trygt si. :p Men vi er over det verste, tror jeg. Lettere når barna er blitt større, og vi lar hverandre ha et liv utenfor hjemmet. Han får seg motorsykkellappen nå :)
 
Barneoppdragelse er stort sett det eneste vi krangler om. Så; ja, her setter det virkelig tidvis forholdet på prøve.
 
Synes egentlig ikke det, er stortsett alene med barna da :p
 
Vet du at jeg synes egentlig forholder har blitt sterkere. Vi har noe felles sol vi jobber mot,og er ganske enige om de store tingene. Jeg føler at vi er styrket etter sønnen vår ble født. Jeg ser potensiale for at det blir en belastning hvis vi er veldig uenige om noe minst den ene synes er veldig viktig. På sikt ser jeg muligheten for at det sliter på at vi får lite tid sammen bare vi,men oppfatter at han i større grad i dag ser dette med tid som par enn før vi fikk barn.
 
Joda ble jo satt på prøve. Hadde en high need baby som gjorde at jeg ikke taklet at mannen rørte meg og det bringer ikke mennesker tettere sammen akkurat
 
Hos oss var det ikke det å få babyen som satt forholdet på prøve, men de 9 mnd babyen var i magen, de var tøffe!
All respekt til dem som er kronisk syke, og lever på denne måten.
Jeg var så dårlig, hele svangerskapet, og sleng på litt hormoner i ubalanse. Det var ett mareritt. Jeg orket ikke at mannen tok på meg, og på de værste dagene føltes alt han sa som mas. Fordi jeg ikke orket å høre på snakking...

Når babyen ble født, og formen ble bedre, fant vi heldigvis tilbake til hverandre igjen og hverdagen stabiliserte seg rundt den lille.
 
Var litt krangling da vi fikk førstemann, alt var nytt og vi visste ikke helt hva våre nye ` roller` var:wacky: Hadde en god krangel da vi fikk skværet opp og ble enige om at vi måtte være ett team - og ikke jobbe imot hverandre men sammen :) Og hvis vi skulle ha flere barn så måtte vi snakke sammen istedet for å irritere oss over hva den andre gjorde / ikke gjorde ..Jeg ammet , stelte , tok nattevåk osv mens mannen trillet turer , skiftet bleier osv da han var hjemme ifra jobb. Fått 2 barn til og tiden(e) etter fødsel har heldigvis gått veldig bra :)
Men spesielt med første barn hvor alt er nytt så er det første året litt `unntakstilstand ` - alt er ikke permanent og det vil som oftest gå over :) Bare viktig å snakke og lytte til hverandre :happy:
 
Ja med nr 1 når far hadde permisjon. Han fikk ikke spart opp ferie heller og endte med 16 uker fri. Hjelpes for en forferdelig tid. Han klarer ikke å være hjemme så lenge om gangen og sliter med 4 uker ferie. Holdt omtrent på å bli skilsmisse. Litt imot tvang av fordeling av permisjon pga det. Nå venter vi nr 3 så gikk over og ingen permisjon på han med nr 2 og nr 3.
 
Definitivt! Tror det som er mest krevende for mannen er at jeg «bruker meg opp» på barna og ikke har overskudd til han.
Og en kolikkbaby hadde vi aldri overlevd. Han blir utålmodig av 5 min med gråt :rolleyes:
Men alt i alt har vi det bedre nå enn på lenge, så helt krise er det ikke :p
 
Absolutt.
Spesielt i starten. Ulike forventninger. Uenighet ang oppdragelse og rutiner, begge er sliten og har søvnmangel.

Dette går seg til mår barna er litt større.
 
Forholdet ble absolutt satt på prøve da vi fikk barn ja. Det er jo en stor omstilling å gå fra å være 2 til å bli 3, hvor det er den nye som skal ha all oppmerksomheten fra begge parter. Det hjalp heller ikke på at vi fikk et kollikkbarn som skrek 20-22 timer i døgnet fra hun var 9 dager gammel og våknet alt fra 5-15 ganger hver natt fram til hun var 13-14mnd. Ikke hadde vi familie i nærheten som kunne avlaste oss heller. Men med god kommunikasjon, det å gjøre avtaler med hverandre som sørget for at begge fikk sårt tiltrengt hvile og alene-/egentid så gikk det seg til med tiden. Enda bedre ble det også da man fikk tilbake voksentid på kvelden og intimiteten på soverommet.
Nå føler vi oss sterkere som par enn noen gang før og tror vi er bedre rustet til omstillingen som kommer når barn nr 2 nå melder sin ankomst innen 2 måneder.
 
Ja, absolutt! Å hevde noe annet når man ikke har sovet mer enn 4 timer per natt i to år, er en løgn. Man blir jo helt frynsete av søvnmangel. Men det har også gjort oss mer sammensveiset som par, og flinkere til å kommunisere tydelig.
 
Nja, det er mest ansvar i seg selv som tar oss. For eldste var en unge som kom med bruksanvisning, og vi trivdes veldig godt som nybakte foreldre. Men hvem skulle rydde og vaske huset, nå som det måtte gjøres til visse tider? Hvem skulle gå ut med søppelet, skifte bleier etc. Vi er veldig like, så det blir en del friksjon der siden vi begge vil slippe unna med de samme tingene.
 
Med to unger med stille refluks, matallergier og diverse andre problemer som har ført til tilnærmet null i søvn, så har vi vært så nedkjørt slitne i begge småbarnsperiodene at det har gått på stumpene løs. Tror det eneste som har gjort at vi fortsatt er ett par, er at begge har vært alt for slitne til å orke ta oss bryet med å flytte fra hverandre :hilarious:

Nå begynner det å gå seg til, eldste er fire og yngste er året, og vi ser at de blir bedre i formen og livet blir enklere på alle mulige måter. Så nå er vi faktisk hyggelige med hverandre igjen, og til og med litt kjærester innimellom :p
 
Slik har jeg det hver dag og er kronisk syk.. så forholdet har blitt satt på prøve utallige ganger
Augustinaen skrev:
Hos oss var det ikke det å få babyen som satt forholdet på prøve, men de 9 mnd babyen var i magen, de var tøffe!
All respekt til dem som er kronisk syke, og lever på denne måten.
Jeg var så dårlig, hele svangerskapet, og sleng på litt hormoner i ubalanse. Det var ett mareritt. Jeg orket ikke at mannen tok på meg, og på de værste dagene føltes alt han sa som mas. Fordi jeg ikke orket å høre på snakking...

Når babyen ble født, og formen ble bedre, fant vi heldigvis tilbake til hverandre igjen og hverdagen stabiliserte seg rundt den lille.
Klikk for å utvide …
mh
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp