Ikke lov å sørge?

Jimsik

Glad i forumet
Maiblomstene 2020
Jeg må bare skrive dette en plass, og jeg vil ikke dra dere andre ned, for jeg håper virkelig virkelig dere slipper å oppleve MA (eller flere). Så jeg håper så klart ikke dere ikke blir sint på meg eller noe slikt at jeg skriver det her.

Kort fortalt, jeg var på tidlig ultralyd på torsdg pga av medisiner jeg går på,og da får jeg tidlig oppføling for å se hvor langt jeg er på vei. Jeg var ifølge appen 9+2 på torsdag, og når jeg kom på ultralyd sa dem ca 9 uker, og 9+2 på kontrollen. Så det må jo ha skjedd ganske nylig før ultralyd. Dem fant ikke hjertelyd eller bevegelser siden da skulle det vært litt bevegelser også. Jeg begynte å gråte og har grått siden. Igår var jeg for å fjerne fosteret, og jeg var der fra klokken 8 på morgen og reiste hjem klokka 12 på kvelden. Skal ikke gå inn i så mye detaljer fra sykehuset, men det var litt dramatisk for min del og oppleve det.

Jeg sitter med så mye følelser og jeg føler jeg er i en slags "liten" sorg. Jeg føler det er urettferdig og jeg vet at det ikke var min feil, slikt skjer. Jeg har det bare så innmari vondt og jeg gråter og gråter og det tar liksom aldri slutt. Venninna mi var fantastisk som var med, og passet på meg og trøstet meg. Og hun ble lei seg på mine vegne fordi hun visste jeg gledet meg så mye.

Så sa jeg det til hun andre bestevenninna mi at jeg hadde mistet og da var det mer problematisk at jeg ikke hadde sagt jeg var gravid. Jeg fikk en melding på messenger som lyder slik:

Jeg driter i nå hvordan du har det, sorry det er bare en klump, jeg bryr meg bare om mennesker som lever og ikke om noe som ikke er på vei en gang.

Så så sitter jeg bare her og føler mine følelser blir totalt overkjørt og jeg ikke har rett til å være lei meg fordi jeg bare var i gravid uke 10? Jeg så ikke for meg flere barn, enn hun jeg har fra før på 11. Nei, det var ikke planlagt, nei, jeg var ikke sammen med BF, men alikevel etter sjokket ga seg og de hundre testene jeg tok var positive ble jeg overlykkelig. Og nå føles alt bare helt forferdelig, jeg har aldri vært i en slik situasjon før, skal det virkelig være regler for hvordan man skal føle seg og man må komme til en viss uke at man har rett til å føle slik? Bare overdramatiserer jeg alt?
 
Huff for en fæl ting å si!! Du må bare klage her hos oss, jeg har faktisk tenkt på deg flere ganger siden du måtte tas bort fra terminlista og lurt på hva som skjedde :Heartred

Kan ikke forstå at en god venninne kan si sånn? Har hun aldri vært gravid selv? Noen er så utrolig egoistiske. Selvfølgelig må du få sørge! Det var jo et liv, et håp og en mulig fremtid :Heartred Jeg hadde blitt knust selv :Heartred omstendigheter rundt barnefar betyr ingenting i den sammenheng, syns nå jeg.
 
Uff nå ble jeg skikkelig lei meg på dine vegne ❤️ Selvfølgelig har du lov til å sørge, samme om du var i uke 10 eller 30, det er ingen andre som skal komme og fortelle hvordan DU skal føle det. Syns det var veldig dårlig og lite gjennomtenkt av en bestevenninne! Du kan skrive her så mye du vil, så skal vi gjøre vårt beste med å gi deg den støtten du trenger. Sender deg mange klemmer ❤️❤️
 
Jeg har FULL forståelse for at du synes det er jævelig, for det er nettopp det det er å miste!! Man rekker å se såå langt fram og planlegge så mye på de ukene. Folk som ikke har opplevd det selv, har virkelig IKKE grunnlag for å vite hvordan det er. Jeg merker jeg blir utrolig provosert over venninna di sitt svar. Skulle likt å se hvordan hun selv hadde reagert hvis det samme hadde skjedd henne. Vedder på at hun ikke hadde tenkt på det som bare en "klump". Nei, fy f***, her har du ALL rett til å reagere!! Og det kvinnemennesket der hadde jeg sannsynligvis ikke giddet å bruke med tid på. Snakk om egoisme!! Og uansett hva hun mener om saken: DU har det vondt og jævelig. En hver venninne burde stille opp da ❤️ Megaklem sendes til deg!! Ikke tenk at du overdriver, for det gjør du virkelig ikke ❤️
 
Herregud for en dust. Det der hadde ikke vært min venninne etter sånne meldinger!
Jeg gikk gjennom MA i november, det var GRUSOMT og alle jeg pratet med godtok at jeg gråt og synes det var vondt :sorry:
Det et lov å være lei seg og sørge!
 
Altså, at din besteveninne kan vere så slem er jo helt syk. Såklart kan du og har du rett på å sørge over noe du gledet deg så mye til. Om denne veninnen din ikke bryr seg om «klumpen» som hun kaller det så burde hun iallefall bry seg om deg og hvordan du har det.
Sender deg en stor klem, og hun veninnen din en stor bitch slap!
 
Kjenner jeg blir sjokkert og sint av de meldingene! Selvfølgelig har du lov å være lei deg! :Heartred Dessuten tror jeg det er viktig å kjenne på hva man føler, er ikke bra å stenge det inne :Heartred
 
Hva i all verden. Kjære. @Jimsik det der er ingen venninne! Det der er ingen venn. Sånn formulere rman seg ikke til noen! Ikke fremmende engang. Hun mangler empatiske evner og hjerne. Tenk å si noe slikt, og på den måten, til noen! «driter i hvordan du har det nå, ta kontakt senere» lissom. Jeg ville dumpa henne! Det der er hjerterått

Jo du har lov å sørge og være knust. Du var glad i babyen som aldri ble, det er helt naturlig. Det er ikke bare en klump. Det er et forstadie til et menneske, som skulle vokst seg å bli større. Hater de som formulerer seg slik som at det bare er en klump som om det skulle være en kreftsvulst eller kjøttven. Selvom jeg er for selvbestemt abort, så mener jeg man skal anerkjenne hva man fjerner. Ikke kalle den klump eller «det var jo ingenting»

Stor klem til deg! Jeg fleste sorgen din :Heartbigred sørg masse, det er lov. Bearbeid sjokket. Håper du får en spire til i fremtiden
 
Hun der virker ikke riktig på en flekk!!! En ting er å ikke kunne sette seg inn i akkurat hvordan du har det, men å være så forbanna frekk og direkte ondskapsfull?!?! Håper virkelig du kutter henne ut, dette der er noe av det sykeste jeg har sett av en «veninne»!!!

Ta godt vare på deg selv, såklart er dette vondt!! Jeg har (BANK i bordet) aldri mistet før, men har overhode ikke vansker med å forstå at det må være en vond opplevelse. Stor klem til deg!!:hug013
 
at det går ann å ha så lite empati. Det der mennesket er det ikke verdt å bruke et sekund mer av livet ditt på. Kanskje hun selv nylig har tatt abort uten at noen vet det og føler det på samvittigheten når du sørger sånn over noe som hun bare ville bli kvitt. Eller så er hun bare helt følelsesløs.. må jo være en av to :banghead:
 
Jeg må bare skrive dette en plass, og jeg vil ikke dra dere andre ned, for jeg håper virkelig virkelig dere slipper å oppleve MA (eller flere). Så jeg håper så klart ikke dere ikke blir sint på meg eller noe slikt at jeg skriver det her.

Kort fortalt, jeg var på tidlig ultralyd på torsdg pga av medisiner jeg går på,og da får jeg tidlig oppføling for å se hvor langt jeg er på vei. Jeg var ifølge appen 9+2 på torsdag, og når jeg kom på ultralyd sa dem ca 9 uker, og 9+2 på kontrollen. Så det må jo ha skjedd ganske nylig før ultralyd. Dem fant ikke hjertelyd eller bevegelser siden da skulle det vært litt bevegelser også. Jeg begynte å gråte og har grått siden. Igår var jeg for å fjerne fosteret, og jeg var der fra klokken 8 på morgen og reiste hjem klokka 12 på kvelden. Skal ikke gå inn i så mye detaljer fra sykehuset, men det var litt dramatisk for min del og oppleve det.

Jeg sitter med så mye følelser og jeg føler jeg er i en slags "liten" sorg. Jeg føler det er urettferdig og jeg vet at det ikke var min feil, slikt skjer. Jeg har det bare så innmari vondt og jeg gråter og gråter og det tar liksom aldri slutt. Venninna mi var fantastisk som var med, og passet på meg og trøstet meg. Og hun ble lei seg på mine vegne fordi hun visste jeg gledet meg så mye.

Så sa jeg det til hun andre bestevenninna mi at jeg hadde mistet og da var det mer problematisk at jeg ikke hadde sagt jeg var gravid. Jeg fikk en melding på messenger som lyder slik:

Jeg driter i nå hvordan du har det, sorry det er bare en klump, jeg bryr meg bare om mennesker som lever og ikke om noe som ikke er på vei en gang.

Så så sitter jeg bare her og føler mine følelser blir totalt overkjørt og jeg ikke har rett til å være lei meg fordi jeg bare var i gravid uke 10? Jeg så ikke for meg flere barn, enn hun jeg har fra før på 11. Nei, det var ikke planlagt, nei, jeg var ikke sammen med BF, men alikevel etter sjokket ga seg og de hundre testene jeg tok var positive ble jeg overlykkelig. Og nå føles alt bare helt forferdelig, jeg har aldri vært i en slik situasjon før, skal det virkelig være regler for hvordan man skal føle seg og man må komme til en viss uke at man har rett til å føle slik? Bare overdramatiserer jeg alt?
Det finnes ikke regler for hVordan man skal reagere etter en slik opplevelse, vi takler alle det ulikt og det gjør vondt selv om det er naturens gang osv.
Men, det finnes regler for hvordan normalt oppegående folk bør oppføre seg når de møter mennesker som er lei seg og her har «venninna» di gått glipp av noe grunnleggende..
 
Omg...snakk om å vær frekk. Det der er så lavmål og under beltespennet på hva du kan si til en person. Du fortjener mye bedre venninner enn det der. Hallo selvfølgelig er du knust og lei deg. Hadde jeg mistet selv så hadde jeg gått helt i bakken her.
Kutt henne ut og omgi deg med personer som drar deg opp og ikke ned. Stooor klem ❤
 
Jeg skal svare dere senere. Er usikker på om jeg skal skrive dette til hun, eller gi faen. Jeg tok litt av det dere skriver, skal jeg tilføye mer? Beklager at det står MYE, og beklager at det står på dialekt. Jeg fostår at dere ikke orker å lese så mye på dialekt.


Klump? Det du kalle klump har vært en glede i livet mitt i 9 uker. Det har vært ein glede for mamma som skulle bli bestemor igjen, A som skulle bli storesøster, brødrene som skulle bli onkel som spøkte med at nå va det på tide med ein liten gutteversjon av A, et barn, visjoner og fremtidsdrømmer og fine tankar. Et liv eg har kjent på kroppen i 9 uker som oppkast, kvalme, ligamentsmerter, trøtthet og andre gravidsymptomer. En positiv overraskelse som eg gleda meg te å fortella verden, deg deriblant etter eg va på ultralyd på torsdag for å få ut et bilde av den såkalte klumpen. Den klumpen e et forstadie til å bli et lite menneske, det skulle vokse seg større og bli en del av vår hverdag og den va en del av meg. Eg så et lite menneske inni magen, som ikke hadde hjerteslag eller som bevegde seg. For meg va det «traumatisk».

Om du ikkje bryr deg om den såkalte klumpen, burde du hvertfall bry deg om koss eg har det, koss eg føle meg, kor utrolig tungt eg tar det. Den klumpen va kanskje bare ein klump for deg. For meg va den mye, betydde mye og blei ein del av familien allerede. Og dine følelsar og meiningar skal ikkje bety noe. Det handle om meg og ka eg har mista for det e ein virkelighet FOR MEG. Til og med A har mer medfølelse enn du har, som e lei seg for at hu ønska seg jo lillebror.. Eller søster. Du går ikkje igjennom detta, detta e mine følelsar, det føles ekta for meg. Det e eg så ligge her å sørge , det e eg så har vært på sjukehuset i 16 timar og tenkt på at nå e alt over og eg tar det utrolig tungt. D etta handle verken om deg eller noen andre. Så får du meg til i tillegg til å få dårlig samvittgihet for å ha det vondt.

Om du bryr deg, burde du ta et søk på google om koss kvinner oppleve og mista en såkalt klump. Du gjørr narr av meg, andre så har mista og følt på samme sorgen eg føle nå, mine følelsar og det eg så på som et liv i magen. Jordmødrene målte klumpen til 9+2 uker.

Det du sa nå e faktisk noe av det styggaste eg har lest på lenge. Så nei, eg skjerpe meg ikkje, eg skal ta tiå mi på å komma over detta og eg ska kje la deg øddlegga meg på veien. Eg skrive detta egentlig bare for min egen del til deg, for du har jo sagt du ikkje bryr deg, så eg burde ikkje svart deg heller. Eg har aldri opplevd å angra så mye på å dela noe så EG oppleve så vondt meg noen i heila mitt liv, og ei såkalt bestevenninna burde ta følelsane mine seriøst og ikkje plutselig la det handla om seg sjølv. Det handle om noe du kalle klump, så eg kalte "et lite mirakel".
 
Nå skjelver jeg så mye at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har så hjertebank nå at jeg føler jeg skal dø. Jeg er faktisk ikke overdramatisk, jeg føler hjerte ekspolederer.

bm3.jpg
 
Skjønner godt at du er lei deg og gråter :Heartred det er mye man rekker å tenke, planlegge og se for seg på de ukene!! Har selv opplevd å få vite i uke 10 at alt var over, og det er noe av det vondeste jeg har vært med på!! Enda jeg hadde en dårlig følelse på forhånd!
Og hadde jeg fått et sånn svar som det der tror jeg ikke jeg hadde snakket med vedkommende igjen noen gang!! Noe så hjerterått!! Fy f....
Sender deg mange gode klemmer! :Heartred


Edit: så nå det siste hun hadde skrevet!! Herlighet!!! Føler sånn med deg!!!
Synes forresten det du hadde tenkt å sende til henne var bra skrevet!!
 
Jeg skal svare dere senere. Er usikker på om jeg skal skrive dette til hun, eller gi faen. Jeg tok litt av det dere skriver, skal jeg tilføye mer? Beklager at det står MYE, og beklager at det står på dialekt. Jeg fostår at dere ikke orker å lese så mye på dialekt.


Klump? Det du kalle klump har vært en glede i livet mitt i 9 uker. Det har vært ein glede for mamma som skulle bli bestemor igjen, A som skulle bli storesøster, brødrene som skulle bli onkel som spøkte med at nå va det på tide med ein liten gutteversjon av A, et barn, visjoner og fremtidsdrømmer og fine tankar. Et liv eg har kjent på kroppen i 9 uker som oppkast, kvalme, ligamentsmerter, trøtthet og andre gravidsymptomer. En positiv overraskelse som eg gleda meg te å fortella verden, deg deriblant etter eg va på ultralyd på torsdag for å få ut et bilde av den såkalte klumpen. Den klumpen e et forstadie til å bli et lite menneske, det skulle vokse seg større og bli en del av vår hverdag og den va en del av meg. Eg så et lite menneske inni magen, som ikke hadde hjerteslag eller som bevegde seg. For meg va det «traumatisk».

Om du ikkje bryr deg om den såkalte klumpen, burde du hvertfall bry deg om koss eg har det, koss eg føle meg, kor utrolig tungt eg tar det. Den klumpen va kanskje bare ein klump for deg. For meg va den mye, betydde mye og blei ein del av familien allerede. Og dine følelsar og meiningar skal ikkje bety noe. Det handle om meg og ka eg har mista for det e ein virkelighet FOR MEG. Til og med A har mer medfølelse enn du har, som e lei seg for at hu ønska seg jo lillebror.. Eller søster. Du går ikkje igjennom detta, detta e mine følelsar, det føles ekta for meg. Det e eg så ligge her å sørge , det e eg så har vært på sjukehuset i 16 timar og tenkt på at nå e alt over og eg tar det utrolig tungt. D etta handle verken om deg eller noen andre. Så får du meg til i tillegg til å få dårlig samvittgihet for å ha det vondt.

Om du bryr deg, burde du ta et søk på google om koss kvinner oppleve og mista en såkalt klump. Du gjørr narr av meg, andre så har mista og følt på samme sorgen eg føle nå, mine følelsar og det eg så på som et liv i magen. Jordmødrene målte klumpen til 9+2 uker.

Det du sa nå e faktisk noe av det styggaste eg har lest på lenge. Så nei, eg skjerpe meg ikkje, eg skal ta tiå mi på å komma over detta og eg ska kje la deg øddlegga meg på veien. Eg skrive detta egentlig bare for min egen del til deg, for du har jo sagt du ikkje bryr deg, så eg burde ikkje svart deg heller. Eg har aldri opplevd å angra så mye på å dela noe så EG oppleve så vondt meg noen i heila mitt liv, og ei såkalt bestevenninna burde ta følelsane mine seriøst og ikkje plutselig la det handla om seg sjølv. Det handle om noe du kalle klump, så eg kalte "et lite mirakel".
Så ut som min dialekt :) så det gikk fint.

Må bare si veldig bra skrevet, ble litt stolt av deg her ❤ du fikk virkelig beskrevet ting flott og fint :)

Liker at du responderer på en fin og mer saklig måte og klarer å holde deg i skinnet. Du vinner så mye mer på det :)

Om hun fortjener å høre mer fra deg er en annen ting. Men da har du fått ut frustrasjon og fått svart tilbake hvis du har behov for det. Kommer det teite svar tilbake etterpå slutter du å svare. Du har da sagt ditt.
Ville uansett ikke ofret mer tid om tanker på en slik person.
 
Syns det du ville skrive var fint :Heartred hun venninna di derimot, høres helt hjerteløs ut :(
 
Fy faen for et usympatisk og empatiløst menneske. Nå ble jeg skikkelig forbanna. Kan ikke forstille meg hvor jævlig du har det i denne situasjonen og så i tillegg bli møtt av det der fra noen man anser som en god venninne. Sender deg en klem for tapet og det du må gjennomgå, og håper du finner god støtte i andre mennesker med evne til å bry seg om andre.
 
Huff, føler så inderlig med deg :Heartred Og som flere her har skrevet så er det ingen «Regler for å sørge riktig» eller «Regler for å bearbeide MA». Det er din opplevelse, det var dine drømmer, dine planer, din lykke og din fremtid, din glede og forventing. Det var flere rundt deg som er glade i deg som gledet seg med deg.

Når det kommer til «venninna» di (ja, jeg bruker hermetegn bevisst) så mener jeg at at hun mangler noe helt grunnleggende av både folkeskikk og sosiale antenner. Er det en ting jeg har lært så er det at de forholdene man har med mennesker i løpet av livet ikke skal bestå på bekostning av egen tillit og lykke. Gode vennskap må man jobbe for, men i den situasjonen du er i nå så burde det være fullstendig likegyldig hva HUN føler om situasjonen. Hun vrir din sorg til å handle om seg selv fordi du ikke hadde fortalt henne at du var gravid. Og for å si det sånn, utifra hennes reaksjon nå så skjønner jeg godt at du ikke har fortalt det til henne tidligere. Jeg kjenner henne ikke, men hennes måte å svare på er skremmende usympatisk. Jeg sier ikke at du skal gjøre det, men jeg hadde kuttet henne ut på flekken. Bruk tiden din og kreftene dine der du får noe tilbake :Heartred Ønsker deg alt godt :Heartred
 
Back
Topp