Jeg må bare skrive dette en plass, og jeg vil ikke dra dere andre ned, for jeg håper virkelig virkelig dere slipper å oppleve MA (eller flere). Så jeg håper så klart ikke dere ikke blir sint på meg eller noe slikt at jeg skriver det her.
Kort fortalt, jeg var på tidlig ultralyd på torsdg pga av medisiner jeg går på,og da får jeg tidlig oppføling for å se hvor langt jeg er på vei. Jeg var ifølge appen 9+2 på torsdag, og når jeg kom på ultralyd sa dem ca 9 uker, og 9+2 på kontrollen. Så det må jo ha skjedd ganske nylig før ultralyd. Dem fant ikke hjertelyd eller bevegelser siden da skulle det vært litt bevegelser også. Jeg begynte å gråte og har grått siden. Igår var jeg for å fjerne fosteret, og jeg var der fra klokken 8 på morgen og reiste hjem klokka 12 på kvelden. Skal ikke gå inn i så mye detaljer fra sykehuset, men det var litt dramatisk for min del og oppleve det.
Jeg sitter med så mye følelser og jeg føler jeg er i en slags "liten" sorg. Jeg føler det er urettferdig og jeg vet at det ikke var min feil, slikt skjer. Jeg har det bare så innmari vondt og jeg gråter og gråter og det tar liksom aldri slutt. Venninna mi var fantastisk som var med, og passet på meg og trøstet meg. Og hun ble lei seg på mine vegne fordi hun visste jeg gledet meg så mye.
Så sa jeg det til hun andre bestevenninna mi at jeg hadde mistet og da var det mer problematisk at jeg ikke hadde sagt jeg var gravid. Jeg fikk en melding på messenger som lyder slik:
Jeg driter i nå hvordan du har det, sorry det er bare en klump, jeg bryr meg bare om mennesker som lever og ikke om noe som ikke er på vei en gang.
Så så sitter jeg bare her og føler mine følelser blir totalt overkjørt og jeg ikke har rett til å være lei meg fordi jeg bare var i gravid uke 10? Jeg så ikke for meg flere barn, enn hun jeg har fra før på 11. Nei, det var ikke planlagt, nei, jeg var ikke sammen med BF, men alikevel etter sjokket ga seg og de hundre testene jeg tok var positive ble jeg overlykkelig. Og nå føles alt bare helt forferdelig, jeg har aldri vært i en slik situasjon før, skal det virkelig være regler for hvordan man skal føle seg og man må komme til en viss uke at man har rett til å føle slik? Bare overdramatiserer jeg alt?
Kort fortalt, jeg var på tidlig ultralyd på torsdg pga av medisiner jeg går på,og da får jeg tidlig oppføling for å se hvor langt jeg er på vei. Jeg var ifølge appen 9+2 på torsdag, og når jeg kom på ultralyd sa dem ca 9 uker, og 9+2 på kontrollen. Så det må jo ha skjedd ganske nylig før ultralyd. Dem fant ikke hjertelyd eller bevegelser siden da skulle det vært litt bevegelser også. Jeg begynte å gråte og har grått siden. Igår var jeg for å fjerne fosteret, og jeg var der fra klokken 8 på morgen og reiste hjem klokka 12 på kvelden. Skal ikke gå inn i så mye detaljer fra sykehuset, men det var litt dramatisk for min del og oppleve det.
Jeg sitter med så mye følelser og jeg føler jeg er i en slags "liten" sorg. Jeg føler det er urettferdig og jeg vet at det ikke var min feil, slikt skjer. Jeg har det bare så innmari vondt og jeg gråter og gråter og det tar liksom aldri slutt. Venninna mi var fantastisk som var med, og passet på meg og trøstet meg. Og hun ble lei seg på mine vegne fordi hun visste jeg gledet meg så mye.
Så sa jeg det til hun andre bestevenninna mi at jeg hadde mistet og da var det mer problematisk at jeg ikke hadde sagt jeg var gravid. Jeg fikk en melding på messenger som lyder slik:
Jeg driter i nå hvordan du har det, sorry det er bare en klump, jeg bryr meg bare om mennesker som lever og ikke om noe som ikke er på vei en gang.
Så så sitter jeg bare her og føler mine følelser blir totalt overkjørt og jeg ikke har rett til å være lei meg fordi jeg bare var i gravid uke 10? Jeg så ikke for meg flere barn, enn hun jeg har fra før på 11. Nei, det var ikke planlagt, nei, jeg var ikke sammen med BF, men alikevel etter sjokket ga seg og de hundre testene jeg tok var positive ble jeg overlykkelig. Og nå føles alt bare helt forferdelig, jeg har aldri vært i en slik situasjon før, skal det virkelig være regler for hvordan man skal føle seg og man må komme til en viss uke at man har rett til å føle slik? Bare overdramatiserer jeg alt?