Skal gå ifra samboer

Wappadoo

Blir kjent med forumet
Hei, nå har jeg bestemt meg, jeg og samboer kan rett og slett ikke bo sammen lenger.
Han er min beste venn når han er våken og opplagt, men når han er trøtt, om morgenen, eller om han får lite søvn, så er han sur som ei padde. Da kjefter han for ingenting, og jeg føler alt jeg gjør er galt/feil.

Han sover mye og tungt, om jeg prøver å vekke han fordi jeg trenger hjelp, så blir han sur som ei padde, og i mange tilfeller overser meg og bare sover videre. Står ikke opp før jeg er på gråten/fly forbanna.

Det værste hittil var når jeg skulle ut en tur tidlig på morran, mannen skulle levere ungen i bhg, dem sov begge når jeg dro kl 07.15, så kommer jeg hjem 11.30, da står ungen og gråter i sprinkelsenga mens samboeren ligger å sover i senga si.

Som sagt er han min beste venn, men jeg føler ikke jeg stoler nok på han til at han får lov til å ha gutten alene når han selv sover. Vet ikke hvordan jeg skal løse det.
Jeg vil aller helst ha en god tone når det kommer til mekling.

Planen min er å tilby han i ha samvær i leiligheten min, sånn at ungen slipper å flytte til og fra. Jeg får bo hos mamma de dsgene det eventuelt er snakk om.

Men så kommer det jeg trenger hjelp med. Hvordan skal jeg gå frem for å lage minst mulig sure miner?
Hva er dine beste "alenemor råd"?
 
Hei, nå har jeg bestemt meg, jeg og samboer kan rett og slett ikke bo sammen lenger.
Han er min beste venn når han er våken og opplagt, men når han er trøtt, om morgenen, eller om han får lite søvn, så er han sur som ei padde. Da kjefter han for ingenting, og jeg føler alt jeg gjør er galt/feil.

Han sover mye og tungt, om jeg prøver å vekke han fordi jeg trenger hjelp, så blir han sur som ei padde, og i mange tilfeller overser meg og bare sover videre. Står ikke opp før jeg er på gråten/fly forbanna.

Det værste hittil var når jeg skulle ut en tur tidlig på morran, mannen skulle levere ungen i bhg, dem sov begge når jeg dro kl 07.15, så kommer jeg hjem 11.30, da står ungen og gråter i sprinkelsenga mens samboeren ligger å sover i senga si.

Som sagt er han min beste venn, men jeg føler ikke jeg stoler nok på han til at han får lov til å ha gutten alene når han selv sover. Vet ikke hvordan jeg skal løse det.
Jeg vil aller helst ha en god tone når det kommer til mekling.

Planen min er å tilby han i ha samvær i leiligheten min, sånn at ungen slipper å flytte til og fra. Jeg får bo hos mamma de dsgene det eventuelt er snakk om.

Men så kommer det jeg trenger hjelp med. Hvordan skal jeg gå frem for å lage minst mulig sure miner?
Hva er dine beste "alenemor råd"?
Har ikke noen råd, men blir litt sjokkert av det du skriver. Har han søvnproblemer eller legger han seg bare for sent? Hadde selv blitt redd hadde jeg sett babyen min stå og gråte med far som sov så tungt.
 
Har ikke noen råd, men blir litt sjokkert av det du skriver. Har han søvnproblemer eller legger han seg bare for sent? Hadde selv blitt redd hadde jeg sett babyen min stå og gråte med far som sov så tungt.
En blamding av legger seg seint og søvnproblemer tror jeg. Snorker som faen gjør han og, så kvaliteten på søvnen hans er dårlig. Men uansett, jeg fikkhelt sjokk når jeg kom hjem den dagen..
 
Kanskje samboeren din behøver litt hjelp på å få orden på søvn? Høres ut som han har et problem?
Kommer han seg på jobb om dagene da?

Å være alene er mye enklere enn å være i et forhold som ikke fungerer. Men hvis eneste problemet deres er hans søvnproblemer, ville jeg nok ha forsøkt å få hjelp først.

Ang. samvær så vil det at han ikke våkner av barnet ikke være nok til å nekte samvær. Eller å kunne sette som betingelse at samvær skal være i din leilighet.
Som et minimum er samvær som regel annenhver helg + en dag i uken. Pluss ferier ol. det kommer ann på alder til barnet.
 
En blamding av legger seg seint og søvnproblemer tror jeg. Snorker som faen gjør han og, så kvaliteten på søvnen hans er dårlig. Men uansett, jeg fikkhelt sjokk når jeg kom hjem den dagen..
Ja, jeg hadde nok blitt både redd og fortvilet. Hva sa han selv da? Ble han litt forskrekket selv?

Som ei skriver er det nok vanskelig å nekte han samvær. Og for meg betyr det at jeg, hvis jeg var deg,ville vurdert å holde ut i alle fall til ungen er stor nok til å gå ut av senga selv og vekke faren. Og så lurer jeg om det ikke er noe som kan gjøres med disse søvnproblemene hans?
 
Kanskje samboeren din behøver litt hjelp på å få orden på søvn? Høres ut som han har et problem?
Kommer han seg på jobb om dagene da?

Å være alene er mye enklere enn å være i et forhold som ikke fungerer. Men hvis eneste problemet deres er hans søvnproblemer, ville jeg nok ha forsøkt å få hjelp først.

Ang. samvær så vil det at han ikke våkner av barnet ikke være nok til å nekte samvær. Eller å kunne sette som betingelse at samvær skal være i din leilighet.
Som et minimum er samvær som regel annenhver helg + en dag i uken. Pluss ferier ol. det kommer ann på alder til barnet.
Jeg har prøvd å ordne hjelp til han i 5 år nå, han har vært igjennom flere operasjoner, og det hjelper ingenting.

Her er resten av grunnene: Han jobber bare litt i helgene og skal egentlig gå skole, men der møter han for det meste ikke opp rett og slett av latskap vil jeg tro.
Han har ingen interesde av å ta ansvar og ordne opp i ting som skjer (regninger, sykehusavtaler, jeg har måttet pushe han til legen, han har noen gamle inkassoer han ikke tar tak i fordi han synes det er ubehagelig,) i tillegg er det greia med søvnen, han er ganske så rotete av seg, og det er jeg som må ta alt iniativ til rydding og vasking, han blir forøvrig sur om jeg spør etter hjelp, og har en "senere" holdning.
Han bruker uhorvelig mye tid på pc pg mobil, og der ligger nok litt av søvnproblemene, da han sitter oppe halve natten og spiller på pc.

Ungen er to år nå, men jeg tviler på at en 5åring vil greie å vekke han, når ikke jeg greier det...
 
Ja, jeg hadde nok blitt både redd og fortvilet. Hva sa han selv da? Ble han litt forskrekket selv?

Som ei skriver er det nok vanskelig å nekte han samvær. Og for meg betyr det at jeg, hvis jeg var deg,ville vurdert å holde ut i alle fall til ungen er stor nok til å gå ut av senga selv og vekke faren. Og så lurer jeg om det ikke er noe som kan gjøres med disse søvnproblemene hans?
Han sa vel ikke så mye, får liksom ikke noe fornuftig respons..
 
Kanskje samboeren din behøver litt hjelp på å få orden på søvn? Høres ut som han har et problem?
Kommer han seg på jobb om dagene da?

Å være alene er mye enklere enn å være i et forhold som ikke fungerer. Men hvis eneste problemet deres er hans søvnproblemer, ville jeg nok ha forsøkt å få hjelp først.

Ang. samvær så vil det at han ikke våkner av barnet ikke være nok til å nekte samvær. Eller å kunne sette som betingelse at samvær skal være i din leilighet.
Som et minimum er samvær som regel annenhver helg + en dag i uken. Pluss ferier ol. det kommer ann på alder til barnet.
Jeg tenker forresten ikke at det skal være en betingelse at samvær skal være ì min leilighet, det er vel mer for å gjøre overgangen lettere for barnet. Og det faktum at jeg tviler på at han vil greie å finne et egnet sted å bo.
 
Høres ut som triste grunner til å bryte opp en familie!! Du sier dere har det fint sammen ellers, da burde dere kunne forsøke familiesamtaler/terapi, få hjelp til å finne ut av ting sammen! Barnets beste her kan da ikke være at mor og far splittes opp? Se også på statistikker, de aller, aller fleste som går fra hverandre, finner ny partner. Dvs enda en omsorgsperson å forholde seg til for barnet. Kanskje ny partner også har barn-enda mer å forholde seg til for barnet deres. Kanskje begge finner ny partner med barn også. Og statistikk igjen: 50% som har gått fra noen én gang, gjør det igjen. Og hvis man går fra neste, er det 70% sjanse for å gå fra neste der... Gresset er svært svært sjelden grønnere på andre siden... Kanskje jeg høres hard ut, men virkelig mange angrer på at de har gått fra hverandre også.. Og for barnets del ville jeg jobbet for forholdet.
 
Huff, det hørtes ut som en veldig kjedelig situasjon. Samtidig tenker jeg at du burde ta en prat med han om hva du føler, før du triller i gang snøballen. Virker jo som det er mye han ikke har kontroll på, og at han virkelig sliter. Har han noen kompiser som han snakker med?

Mannen min og jeg har i alle fall blitt enige om at hvis vi noen gang vurderer å gå fra den andre, skal vi snakke om det først, og prøve å ordne det (med mindre det er noe veldig spesielt som har skjedd). Vi har ikke et perfekt forhold (for det har ingen), og jobber for at vi skal ha det godt hver dag :)
 
Høres ut som triste grunner til å bryte opp en familie!! Du sier dere har det fint sammen ellers, da burde dere kunne forsøke familiesamtaler/terapi, få hjelp til å finne ut av ting sammen! Barnets beste her kan da ikke være at mor og far splittes opp? Se også på statistikker, de aller, aller fleste som går fra hverandre, finner ny partner. Dvs enda en omsorgsperson å forholde seg til for barnet. Kanskje ny partner også har barn-enda mer å forholde seg til for barnet deres. Kanskje begge finner ny partner med barn også. Og statistikk igjen: 50% som har gått fra noen én gang, gjør det igjen. Og hvis man går fra neste, er det 70% sjanse for å gå fra neste der... Gresset er svært svært sjelden grønnere på andre siden... Kanskje jeg høres hard ut, men virkelig mange angrer på at de har gått fra hverandre også.. Og for barnets del ville jeg jobbet for forholdet.
Har vært på familieverns kontoret flere ganger, han lover gull og grønne skoger, det varer i ca 2 mnd, også har han glemt det igjen og vi er tilbake på samme trallen. Vi har i utgangspunktet en 5års plan, som jeg følger til punkt og prikke av mine ting, han har pr dags dato ikke gjort en dritt for å fullføre denne. Alt står på meg.

Jeg er rett og slett utslitt, gråter omtrent daglig, føler meg ikke verdsatt i det heletatt, og jeg føler jeg har gjort alt jeg kan for at dette skal funke.

Tatt tak i hans økonomi, til tross for at han burde gjøre det selv. Sendt han til legen for å få hjelp til søvnen, men han følger ikke det opp selv, bestilt timer hos familievernskontor, fordi han bedyrer at han skal bli bedre, vært sææærs tolmodig når det kommer til søvnen, jeg tar gutten mer så samboer får sove, jeg vekker han ikke om jeg absolutt ikke må.
Jeg har måttet vekke han for at han skal komme seg på jobb, skole osv. Han tar ikke ansvar for å stå opp da heller. Noe som har ført til at han mer enn en gang har kommet forseint på jobb.

Jeg har flere ganger opplevd at han har sovet på dagtid og ikke hentet ungen i bhg. Så jeg har fått telefoner fra bhg om at gutten ikke er hentet. (Jeg slutter på jobb sånn at jeg akkurst blir forsein til å hente selv, men dette endrer seg ganske snart)
Jeg kan ikke stole på at noe blir gjort, fordi han kan ha sovnet. Han putter konstant telefonen på lydløs, så er ikke vits i å prøve på å ringe for å vekke han.

Dette er bare noe av det. Jeg greier bare ikke ha det sånn lenger.
 
Huff, det hørtes ut som en veldig kjedelig situasjon. Samtidig tenker jeg at du burde ta en prat med han om hva du føler, før du triller i gang snøballen. Virker jo som det er mye han ikke har kontroll på, og at han virkelig sliter. Har han noen kompiser som han snakker med?

Mannen min og jeg har i alle fall blitt enige om at hvis vi noen gang vurderer å gå fra den andre, skal vi snakke om det først, og prøve å ordne det (med mindre det er noe veldig spesielt som har skjedd). Vi har ikke et perfekt forhold (for det har ingen), og jobber for at vi skal ha det godt hver dag :)
Skal såklart snakke med han, det sier seg jo selv, men jeg må ha en plan først, for et er alltid jeg som må ordne opp i sånt.
 
Har vært på familieverns kontoret flere ganger, han lover gull og grønne skoger, det varer i ca 2 mnd, også har han glemt det igjen og vi er tilbake på samme trallen. Vi har i utgangspunktet en 5års plan, som jeg følger til punkt og prikke av mine ting, han har pr dags dato ikke gjort en dritt for å fullføre denne. Alt står på meg.

Jeg er rett og slett utslitt, gråter omtrent daglig, føler meg ikke verdsatt i det heletatt, og jeg føler jeg har gjort alt jeg kan for at dette skal funke.

Tatt tak i hans økonomi, til tross for at han burde gjøre det selv. Sendt han til legen for å få hjelp til søvnen, men han følger ikke det opp selv, bestilt timer hos familievernskontor, fordi han bedyrer at han skal bli bedre, vært sææærs tolmodig når det kommer til søvnen, jeg tar gutten mer så samboer får sove, jeg vekker han ikke om jeg absolutt ikke må.
Jeg har måttet vekke han for at han skal komme seg på jobb, skole osv. Han tar ikke ansvar for å stå opp da heller. Noe som har ført til at han mer enn en gang har kommet forseint på jobb.

Jeg har flere ganger opplevd at han har sovet på dagtid og ikke hentet ungen i bhg. Så jeg har fått telefoner fra bhg om at gutten ikke er hentet. (Jeg slutter på jobb sånn at jeg akkurst blir forsein til å hente selv, men dette endrer seg ganske snart)
Jeg kan ikke stole på at noe blir gjort, fordi han kan ha sovnet. Han putter konstant telefonen på lydløs, så er ikke vits i å prøve på å ringe for å vekke han.

Dette er bare noe av det. Jeg greier bare ikke ha det sånn lenger.
Jeg skjønner at første innlegget er bare toppen av isfjellet. Føler med deg,og tenker at dette her ikke er greit. Det må komme en endring hvis dette skal gå. Og det er én ting når man er to voksne som har sine ulikheter, men det blir annerledes når det gjelder omsorg for og forsømmelse av ansvar overfor ungen. Må ærlig si at dette her hadde ikke jeg heller taklet.
 
Jeg skjønner at første innlegget er bare toppen av isfjellet. Føler med deg,og tenker at dette her ikke er greit. Det må komme en endring hvis dette skal gå. Og det er én ting når man er to voksne som har sine ulikheter, men det blir annerledes når det gjelder omsorg for og forsømmelse av ansvar overfor ungen. Må ærlig si at dette her hadde ikke jeg heller taklet.
Er akkurat det. Det er jævlig slitsomt å bo sammen med noen man ikke kan stole på, jeg må dobbeltsjekke alt med tanke på barnet, kan ikke stole på at han blir levert eller hentet eller hørt på natten.. Jeg orker ikke mer rett og slett..
 
Er akkurat det. Det er jævlig slitsomt å bo sammen med noen man ikke kan stole på, jeg må dobbeltsjekke alt med tanke på barnet, kan ikke stole på at han blir levert eller hentet eller hørt på natten.. Jeg orker ikke mer rett og slett..
Det hadde nok vært en dealbreaker for meg også. Må kunne stole på at samboer tar vare på ungen og både husker å hente, reagerer på barnets signaler og ikke utsetter ungen for overlast eller skade. Men som sagt,så hadde jeg vurdert å vente til barnet blir litt større pga hans samvær og at det skal være trygt.
 
Det hadde nok vært en dealbreaker for meg også. Må kunne stole på at samboer tar vare på ungen og både husker å hente, reagerer på barnets signaler og ikke utsetter ungen for overlast eller skade. Men som sagt,så hadde jeg vurdert å vente til barnet blir litt større pga hans samvær og at det skal være trygt.
Ja, men jeg tror jeg kan få trumfet igjennom hjelp fra svigermor(verdens beste) på å følge opp natten. Rekner med han ender opp med å flytte dit uansett. Og han er jo klar over problemene selv, og jeg kan jo dokumentere ganske så mange tilfeller.
 
Ja, men jeg tror jeg kan få trumfet igjennom hjelp fra svigermor(verdens beste) på å følge opp natten. Rekner med han ender opp med å flytte dit uansett. Og han er jo klar over problemene selv, og jeg kan jo dokumentere ganske så mange tilfeller.
Ok. Jeg tror beste du kan gjøre,er å sette deg ned og ta en alvorsprat. Det er jo mulig han blir veldig overrasket,for du beskriver han jo som din beste venn. Snakk sammen,og ikke legg noe mellom. Si det som det er, forklar han at du blir redd og føler du ikke kan stole på han. Hard medisin for han, for det er jo kritikk av han,men en del ting må bare sies og kan ikke pakkes inn. Spør han hvordan han har det i forholdet og lytt til hvordan han oppfatter situasjonen. Hvis dere har et sterkt vennskap,så gjør alt for å beholde det i tiden fremover. Dere er begge fortsatt foreldre,og dere er jo glade i hverandre.
 
Jeg har prøvd å ordne hjelp til han i 5 år nå, han har vært igjennom flere operasjoner, og det hjelper ingenting.

Her er resten av grunnene: Han jobber bare litt i helgene og skal egentlig gå skole, men der møter han for det meste ikke opp rett og slett av latskap vil jeg tro.
Han har ingen interesde av å ta ansvar og ordne opp i ting som skjer (regninger, sykehusavtaler, jeg har måttet pushe han til legen, han har noen gamle inkassoer han ikke tar tak i fordi han synes det er ubehagelig,) i tillegg er det greia med søvnen, han er ganske så rotete av seg, og det er jeg som må ta alt iniativ til rydding og vasking, han blir forøvrig sur om jeg spør etter hjelp, og har en "senere" holdning.
Han bruker uhorvelig mye tid på pc pg mobil, og der ligger nok litt av søvnproblemene, da han sitter oppe halve natten og spiller på pc.

Ungen er to år nå, men jeg tviler på at en 5åring vil greie å vekke han, når ikke jeg greier det...
Da skjønner jeg godt du vil dra fra han. Høre ikke ut som en person å skape en fremtid med.
Minner om mitt tidligere forhold, og jeg har aldri angret et sekund på å dra.

Ønsker deg lykke til.
 
Det hadde nok vært en dealbreaker for meg også. Må kunne stole på at samboer tar vare på ungen og både husker å hente, reagerer på barnets signaler og ikke utsetter ungen for overlast eller skade. Men som sagt,så hadde jeg vurdert å vente til barnet blir litt større pga hans samvær og at det skal være trygt.
Jeg skal absolutt ta med det i beregningen!
Da skjønner jeg godt du vil dra fra han. Høre ikke ut som en person å skape en fremtid med.
Minner om mitt tidligere forhold, og jeg har aldri angret et sekund på å dra.

Ønsker deg lykke til.
Er godt å høre at det går an å gjøre det uten å angre.

Det jeg gruer meg mest til, er å prøve å forklare en toåring at pappa ikke kommer før til helga, og at pappa har flyttet.. Det totalt knuser hjertet mitt!
 
Back
Topp