Hvordan å få samboer til å bidra.

[Lykkekløver]

Hei!

Kort innledning;

Jeg er fulltidsstudent, 8mnd og 1 uke gravid.
Jeg bor sammen med samboer som jobber fulltid, og 2 hunder hvorav en er en ung schæfer.

Fram til sommeren har jeg vært i behandling pga overfall men begynte fulltidsstudier på sykepleie.

Siden 1 november har vi hatt folk til å pusse opp; men gulv og kjøkkeninventar måtte bli montert av samboer

Nå er dette gjort og han har til nå, ikke bidratt med noe annet i leiligheten. I helgene sitter han oppe til langt på natt og drikker øl. Han tar hundene om jeg virkelig insisterer og maser.
Han anklaget meg for å ha dratt gravidkortet noen uker tilbake siden jeg ikke vil være med å montere skuffer og skap som krever en del løft bl.a... og siden jeg gjør a.l.t husarbeidet.

Han har laget middag kanskje siste gangen i august.
Han har satt på en vaskemaskin og tørketrommel
Han tar hundene til nød om jeg maser nok.
EDIT: Han tar som oftest kveldsturen... Med mindre han glemmer det (som skjer ca 2-3 ganger i mnd) og da må jeg ut med de, midt på natten...

Jeg har eksamen disse ukene og har bedt han pent VÆR SÅ SNILL bare ta hundene, værtfall schæferen fordi jeg sliter med en del smerter i bekken og setet, som forverres av at jeg også gjør all handling, all matlaging, alt husarbeid og generelt alt utenom å jobbe 8 timer.

Jeg er på gråten. Idag fikk han ta en dag betalt fri fra jobb for å hjelpe meg. Hva gjør han? Sover. Han har sovet hele dagen, er enda ikke oppe og har ikke gjort noe.
Jeg sitter på skolen.
Jeg starter dagen 1-2 timer tidligere enn han for å bli ferdig med kjøkkenrengjøring, matlaging og hundene , før jeg har en 4-6 timers skoledag, før jeg skal hjem, ut med hundene, og så lage middag. Om kvelden er det rydding, klesvask etc. I helgen lørdager pleier jeg å ta storhandling og TRYGLER han om å ta langturen med hundene.. Når jeg kommer hjem så sover han eller spiller playstation.

Oppi alt dette tar jeg sertifikatet også.
Jeg er utslitt og gruer meg så veldig til fødselen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få han til å bidra mer og forstå at jeg løper rundt og er utslitt. Jeg tør ikke å nevne noe om at jeg er sliten pga graviditet for da blir han sur. (gravidkortet)

idag fikk jeg beskjed om at siden han var ute med hundene (jeg gråt av smerter etter å ha vært på beina i 7 timer med praktisk trening, matlaging etc, og han gikk ut med hundene slik at jeg kan lage middag) og mener da at han har samlet "arbeidspoeng i banken" og kan "sove litt lengre".
Så er klokken halv 4 nå da, og jeg vet han framdeles ligger å sover.

Jeg er så lei og fortvilet. Litt ris til egen rumpe for når jeg ikke jbbet var det jo en rettferdig arbeidsfordeling iom at jeg var hjemme.

Nå studerer jeg jo og jeg har ikke tid lengre til å gjøre alt. Jeg vet ikke min arme råd. Jeg vil ikke være en sur samboer som maser og sint og gretten. Men sånn som det er nå så er jeg konstant sur og skuffet over at han ikke engang klarer noe så enkelt som å gå en tur med værtfall schæfern, så jeg slipper det. I tillegg så har jeg periodevis enorme smerter, jeg kastet opp igår etter timer med smerteilninger hele dagen, og jeg et sliter meg ut og gir meg hodepine.

Og jeg gruer meg sånn til baby i hus. Jeg ser for meg slitet, arbeidet. Og han som sover. Og blir sur når jeg ber om noe.

 

[Anine91]

Høres ut som du må sette foten ned og gi beskjed om at slik går det ikke an å ha det. Verken nå, eller når ungen kommer. Dere er nok begge slitne og trøtte, så er gjerne lurt å ta samtalen når dere ikke er på bunn (heller etter middagen enn før).

Tror de fleste par har diskutert husarbeid en del, og forhåpentligvis sitter mange i en situasjon de er fornøyd med Hvis ikke, må man jo gjøre noe med det. Da vi var yngre gikk jeg i "streik" da jeg oppdaget at jeg gjorde alt husarbeidet, og han ikke klarte å få fingeren ut (til tross for at jeg gav beskjed). Det er jo ikke slik at jeg skal være en "mor" som forteller hva mannen min skal gjøre Så da sluttet jeg å vaske klærne hans. Veldig effektivt, for han gikk fort tom for boksere Det hender fremdeles at jeg må minne han på at nå er det på tide å gjøre litt husarbeid, men han er definitivt blitt bedre på å bidra til fellesskapet. For oss fungerer det bedre når vi har hver våre oppgaver, som vi selv har ansvaret for. F.eks. støvsuger jeg en etasje, mens han tar den andre. Jeg tar klesvasken, mens han tar oppvasken. Vi avtaler på forhånd hvem som skal gå på tur med hunden, og da må man jo ta den turen. At mannen din ikke går den turen vitner om lite respekt for både deg og hundene. Jeg vil ikke fyre deg opp, men det blir jo ikke noe lettere å gå tur med hundene etter man har fått en liten en...

Håper dere finner ut av det Ta heller kampen nå, enn etter dere har fått knøttet. Lykke til!

 

[LittleBiii]

Ååå jeg kjenner meg så igjen. Er akkurat på samme måte her Vi jobber 100 % begge to og da mener jeg det er rettferdig at begge bidrar. Han gjør allikevel nesten null og niks hjemme og er mye ute å styrer med sitt. Så da har jeg full jobb, omtrent alt av husarbeid alene pluss at jeg har barna mye alene også. Nå har jeg fått nok og har satt foten ned og sagt at han må skjerpe seg. Har gitt han noen kriterier han må følge og sagt at hvis han ikke bidrar mer nå, så orker jeg faktisk ikke mer!

 

[Lykkekløver]

Høres ut som du må sette foten ned og gi beskjed om at slik går det ikke an å ha det. Verken nå, eller når ungen kommer. Dere er nok begge slitne og trøtte, så er gjerne lurt å ta samtalen når dere ikke er på bunn (heller etter middagen enn før).

Tror de fleste par har diskutert husarbeid en del, og forhåpentligvis sitter mange i en situasjon de er fornøyd med Hvis ikke, må man jo gjøre noe med det. Da vi var yngre gikk jeg i "streik" da jeg oppdaget at jeg gjorde alt husarbeidet, og han ikke klarte å få fingeren ut (til tross for at jeg gav beskjed). Det er jo ikke slik at jeg skal være en "mor" som forteller hva mannen min skal gjøre Så da sluttet jeg å vaske klærne hans. Veldig effektivt, for han gikk fort tom for boksere Det hender fremdeles at jeg må minne han på at nå er det på tide å gjøre litt husarbeid, men han er definitivt blitt bedre på å bidra til fellesskapet. For oss fungerer det bedre når vi har hver våre oppgaver, som vi selv har ansvaret for. F.eks. støvsuger jeg en etasje, mens han tar den andre. Jeg tar klesvasken, mens han tar oppvasken. Vi avtaler på forhånd hvem som skal gå på tur med hunden, og da må man jo ta den turen. At mannen din ikke går den turen vitner om lite respekt for både deg og hundene. Jeg vil ikke fyre deg opp, men det blir jo ikke noe lettere å gå tur med hundene etter man har fått en liten en...

Håper dere finner ut av det Ta heller kampen nå, enn etter dere har fått knøttet. Lykke til!

Takk for svar! de siste dagene har tårene satt rett under overflaten, og igår så sov jo han faktisk til halv 5, og jeg kom hjem, måtte ut med hunden, måtte lage middag, og fikk endelig sitte i halv 9 tiden.

Men jeg har faktisk gått å bestilt en legetime til han for det er ikke normalt å sove så mye, noe MÅ være av altså!
idag strøk jeg på praktiske testen min og jeg er helt knust. Jeg har virkelig øvd mitt beste og pugget men rotet og det er så skjipt å vite at det ikke er noe trøst å få fra han, ingen oppmuntring, ingenting.

 

[Lykkekløver]

Ååå jeg kjenner meg så igjen. Er akkurat på samme måte her Vi jobber 100 % begge to og da mener jeg det er rettferdig at begge bidrar. Han gjør allikevel nesten null og niks hjemme og er mye ute å styrer med sitt. Så da har jeg full jobb, omtrent alt av husarbeid alene pluss at jeg har barna mye alene også. Nå har jeg fått nok og har satt foten ned og sagt at han må skjerpe seg. Har gitt han noen kriterier han må følge og sagt at hvis han ikke bidrar mer nå, så orker jeg faktisk ikke mer!

Sånn føler jeg nesten det også.

Tenkte å ta det tipset med vaskestreik; vasker mitt eget og det er det. Så kan han ha det så godt O Begynne der liksom

 

[LittleBiii]

Sånn føler jeg nesten det også.

Tenkte å ta det tipset med vaskestreik; vasker mitt eget og det er det. Så kan han ha det så godt O Begynne der liksom

Jeg har prøvd det. Det endte bare med at han tok med alt sitt til svigermor og fikk henne til å vaske det

 

[Anine91]

Jeg har prøvd det. Det endte bare med at han tok med alt sitt til svigermor og fikk henne til å vaske det

Huff, så irriterende! Ta et hint liksom

 

[Blåfugl]

Jeg har prøvd det. Det endte bare med at han tok med alt sitt til svigermor og fikk henne til å vaske det

What??? Vi som er mødre til gutter må være bevisst sånt, så ikke sønnene våre blir slabbedasker som stakkars kjærester en gang i framtida må gjøre alt for.

 

[Rybia]

Uff, blir lei meg når jeg leser hvordan dere har det. Hos oss en mannen så flink til å ta del, han tar mer enn meg. Og enda mer nå når jeg er gravid og sliten. Han vasker gulv, vasker klær, handler, lager mat, ordner med bil og hus og hage. Å løpe hjem til mamma med skittentøyet er en smule umoden oppførsel vil jeg si.

 

[LittleBiii]

Huff, så irriterende! Ta et hint liksom

Oh yes! Og det verste er at hun vasket det også. Hadde jeg vært henne hadde jeg pent bedt han vaske klærne sine selv. Han er jo en voksen mann på 33 år

 

[LittleBiii]

What??? Vi som er mødre til gutter må være bevisst sånt, så ikke sønnene våre blir slabbedasker som stakkars kjærester en gang i framtida må gjøre alt for.

Ja vi har en sønn. Han skal bli lært opp til at alle skal bidra i heimen! Han er 7 år og gjør allerede med enn pappaen sin hjemme

 

[LittleBiii]

Uff, blir lei meg når jeg leser hvordan dere har det. Hos oss en mannen så flink til å ta del, han tar mer enn meg. Og enda mer nå når jeg er gravid og sliten. Han vasker gulv, vasker klær, handler, lager mat, ordner med bil og hus og hage. Å løpe hjem til mamma med skittentøyet er en smule umoden oppførsel vil jeg si.

Så heldig du er! Kunne virkelig ønske jeg hadde det sånn. Til og med da jeg var høygravid måtte jeg hente ved selv i kjelleren, ut å skuffe snø osv. Skjønner jo at han har vært altfor bortskjemt og at jeg skulle ha satt ned foten mye hardere og mye tidligere

 

[Miss_30]

Slutt å lag middag til han og ikke vask klærne hans. La han reise hjem til mora si med det. Er hundene deres begge to? Kanskje dere burde vurdere å omplassere dem hvis du ikke får noe hjelp? Har han vært så dust mot deg hele tiden eller har det blitt sånn etter du ble gravid?

 

[Lykkekløver]

Slutt å lag middag til han og ikke vask klærne hans. La han reise hjem til mora si med det. Er hundene deres begge to? Kanskje dere burde vurdere å omplassere dem hvis du ikke får noe hjelp? Har han vært så dust mot deg hele tiden eller har det blitt sånn etter du ble gravid?

Minstehunden er min sin, schæfern er begge sin. Og det ville aldri blitt noe omplassering, jeg elsker de veldig mye

Dette begynte vel i høst.
Han har alltid vært en omsorgsfull mann, vi har vært sammen i tre år nå og den adferden jeg har sett siden jeg begynte å studere har vært veldig avvikende fra hva jeg har vært vant til.
Føler han opprinnelig er omsorgsfull kjærlig og snill men han har ikke helt taklet overgangen til at jeg også er i "jobb" (fulltidsstudent) så godt tror jeg.
Og oppi det hele har jeg hatt bakkenlåsning som gjorde meg litt mindre effektiv en stund. Jeg er fra naturens side veldig aktiv og energisk mens de siste to mnd har det føltes som om reservene sakte men sikkert er blitt tømt. Jeg tror en av grunnene er kroniske smerter som nesten aldri gir seg, og som gjerne også kan ødelegge søvnen pga at jeg våkner om jeg for eksempel bytter side.

Nå har vi hatt et par prater, den siste igår. Og jeg sa at jeg føler jeg står alene i graviditeten, det har vært null støtte både emosjonelt (som egentlig er det viktigste for meg) og ellers. nå har jeg faktisk ikke vasket maskinen hans med bukser etc. Han la inni maskinen men satt ikke på. Og forstod ikke idag hvorfor det ikke er vasket. Da kom jeg med en liten småfrekk kommentar tror jeg

Jeg trives godt med å gå tur med hundene, problemet er at siden jeg er den som gjør absolitt alt av husarbeid, i tillegg til at jeg går et studie med mye praktisk trening så er det for mye per nå pga bekkensmerter. Jeg ahr flere ganger grått på slutten av dagen men tør ikke si så mye om det, for forrige gang så fikk jeg slengt etter meg at jeg brukte gravidkortet.

Nå er jeg 8 mnd og 1 uke gravid faktisk Og jeg er generelt på beina 6-8 timer dagen. Nesten uten stans. Så jepp. Slitsomt.

 

[Miss_30]

Minstehunden er min sin, schæfern er begge sin. Og det ville aldri blitt noe omplassering, jeg elsker de veldig mye

Dette begynte vel i høst.
Han har alltid vært en omsorgsfull mann, vi har vært sammen i tre år nå og den adferden jeg har sett siden jeg begynte å studere har vært veldig avvikende fra hva jeg har vært vant til.
Føler han opprinnelig er omsorgsfull kjærlig og snill men han har ikke helt taklet overgangen til at jeg også er i "jobb" (fulltidsstudent) så godt tror jeg.
Og oppi det hele har jeg hatt bakkenlåsning som gjorde meg litt mindre effektiv en stund. Jeg er fra naturens side veldig aktiv og energisk mens de siste to mnd har det føltes som om reservene sakte men sikkert er blitt tømt. Jeg tror en av grunnene er kroniske smerter som nesten aldri gir seg, og som gjerne også kan ødelegge søvnen pga at jeg våkner om jeg for eksempel bytter side.

Nå har vi hatt et par prater, den siste igår. Og jeg sa at jeg føler jeg står alene i graviditeten, det har vært null støtte både emosjonelt (som egentlig er det viktigste for meg) og ellers. nå har jeg faktisk ikke vasket maskinen hans med bukser etc. Han la inni maskinen men satt ikke på. Og forstod ikke idag hvorfor det ikke er vasket. Da kom jeg med en liten småfrekk kommentar tror jeg

Jeg trives godt med å gå tur med hundene, problemet er at siden jeg er den som gjør absolitt alt av husarbeid, i tillegg til at jeg går et studie med mye praktisk trening så er det for mye per nå pga bekkensmerter. Jeg ahr flere ganger grått på slutten av dagen men tør ikke si så mye om det, for forrige gang så fikk jeg slengt etter meg at jeg brukte gravidkortet.

Nå er jeg 8 mnd og 1 uke gravid faktisk Og jeg er generelt på beina 6-8 timer dagen. Nesten uten stans. Så jepp. Slitsomt.

Hvorfor takler han ikke at du er i jobb? Jeg synes det er bra at du har tatt en alvorsprat med han Får håpe det hjelper da

 

[Lykkekløver]

Hvorfor takler han ikke at du er i jobb? Jeg synes det er bra at du har tatt en alvorsprat med han Får håpe det hjelper da

Heheh tror det er fordi han plutselig egentlig skulle ta husarbeid, noe som aldri skjedde XD
Og jeg orker ikke alltid å lage ferdig middag. Sånne småting.
Plutselig er det tomt for tskjorter bl.a

 

[Veslejenta88]

Jeg trur jeg hadde blitt gal. Jeg er kronisk syk så mye faller på mannen her. Han gjør gjerne det så ting blir gjort. Ja svigermor vasker hans klær men han bruker dem på jobb og setter lukt i vår klær. Men to barn i bhg så må jeg ofte vaske 3 maskiner om dagen så er veldig greit at hu hjelper til. Oppkast på sengetøy ble levert inn til svigermor i går. Så her er det mer som hjelp for oss begge. Hu har også vasket badet vårt og rommene til barna. Da var jeg på hytta til svigers så det var deilig å komme hjem til reint bad og soverom. Men poenget er at mannen må ta sin del. Er han som handler og lager mat her. Jeg gjør det kun de dagene han er borte.

 

[SoriaMoira]

Jeg hadde gått. Det mener jeg. Dette er ikke normal oppførsel for et voksent menneske, uavhengig av hva situasjonen er.
Han har fått flere sjanser, og viser at han ikke er interessert i å være voksen, en partner, eller en vordende forelder.

 

[Stolt mamma]

Jeg hadde gått. Det mener jeg. Dette er ikke normal oppførsel for et voksent menneske, uavhengig av hva situasjonen er.
Han har fått flere sjanser, og viser at han ikke er interessert i å være voksen, en partner, eller en vordende forelder.

Jeg tror jeg hadde gjort det samme. Desverre tror jeg ikke han vil endre seg verken under graviditeten eller når barnet kommer. Hvis du er sliten nå kommer du til å bli ennå mer sliten når barnet er født.
En mulighet er time på familievernkontoret. Hvis han er interessert i deg og parforholdet vil han stille opp på det. Hvis han ikke vil, så er nok det desverre svar i seg selv. Sender deg en god klem

 

[Lykkekløver]

God 1 julemorgen alle sammen

Jeg skrev i et tidligere innlegg her at jeg hadde bestilt legetime til min samboer som jeg skulle være med på. Jeg bommet selvfølgelig på tiden på dagen og vi ankom en time tidligere. Min samboer mente hele greien var tull og ikke ville endre noe; han ville gå, hva kunne legen gjøre, dette var bare idiotisk. Utenfor legesenteret så mistet jeg tålmodigheten min litt og for første gang på ganske lenge var jeg både urettferdig og urimelig mot stakkaren. MEN det funket; han turde ikke dra da jeg masjerte innpå venteværelset og ventet på timen vår Som han sa i ettertid "han våget ikke dra for det ville bli et sånt helvete senere om han gjorde det". Ja, gjett om! XD

Anyway, vel inne hos legen så hadde jeg kommet temmelig forberedt; jeg har skrevet ned både høstens opplevelser, psykiske påkjennelser, fysiske begrensninger hos meg, samboer sin endrete oppførsel etc. Og for en lege! han tok oss veldig på alvor, stilte spørsmål, og fikk samboer i prat da.

Så av belastende ting denne høsten har vi både hatt full oppussing, en arbeidsgiver som prøver å presse min samboer til ulovlige ting, et familiedødsfall på hans side. Ja og omstillingen av meg som hjemme"mor" til fulltidsstudent og mer og mer gravid.

Samboer ble sykemeldt ut hele desember. Han gikk ut av kontoret med et lys i øynene, at han var blitt tatt på alvor og hørt. Det har vært så tøft, jeg tror ikke engang han har forstått det selv.

Og han er ikke til å kjenne igjen. Jeg har samboeren min tilbake denne mnd. Han vasker og rydder og har laget middag flere ganger (noe som er helt sinnsykt haha). Går halve gangene med hundene, sender meg til sengs.
Han har fått henvisning til DPS for oppfølging av en begynnende sosial angst - han avlyste samtlige tilsetninger og julebord og har ikke villet gå noe sted.

Så nå føler jeg egentlig at det går helt rette veien. Han har tydelig trengt en pause. Jeg er framdeles bekymret for søvn mønsteret hans; han sover mye mer enn meg som er 8.3 uker gravid. Men jeg tror kanskje det er innhenting av et tøft år rett og slett. Også sover jeg aldri så mye til vanlig, har økt søvnbehov med sikkert 3-4 timer nå siste to mnd.

Så da er jeg ute i permisjon også, og var jo sykemeldt fra siste eksamensrunden bl.a .

Det går mye bedre.

Det har aldri vært snakk om å gå eller forlate han heller. Jeg elsker den mannen enormt høyt, og det er kun denne høsten han har vært sånn. Vi har vært sammen i mange år, og han er en usedvanlig kjærlig og tålmodig mann med mye å gi <3
Slo til meg fantastisk ønsket julegave her også, noe som rørte meg langt inn i hjerte. Uforventet var den også <3