Hei!
Kort innledning;
Jeg er fulltidsstudent, 8mnd og 1 uke gravid.
Jeg bor sammen med samboer som jobber fulltid, og 2 hunder hvorav en er en ung schæfer.
Fram til sommeren har jeg vært i behandling pga overfall men begynte fulltidsstudier på sykepleie.
Siden 1 november har vi hatt folk til å pusse opp; men gulv og kjøkkeninventar måtte bli montert av samboer
Nå er dette gjort og han har til nå, ikke bidratt med noe annet i leiligheten. I helgene sitter han oppe til langt på natt og drikker øl. Han tar hundene om jeg virkelig insisterer og maser.
Han anklaget meg for å ha dratt gravidkortet noen uker tilbake siden jeg ikke vil være med å montere skuffer og skap som krever en del løft bl.a... og siden jeg gjør a.l.t husarbeidet.
Han har laget middag kanskje siste gangen i august.
Han har satt på en vaskemaskin og tørketrommel
Han tar hundene til nød om jeg maser nok.
EDIT: Han tar som oftest kveldsturen... Med mindre han glemmer det (som skjer ca 2-3 ganger i mnd) og da må jeg ut med de, midt på natten...
Jeg har eksamen disse ukene og har bedt han pent VÆR SÅ SNILL bare ta hundene, værtfall schæferen fordi jeg sliter med en del smerter i bekken og setet, som forverres av at jeg også gjør all handling, all matlaging, alt husarbeid og generelt alt utenom å jobbe 8 timer.
Jeg er på gråten. Idag fikk han ta en dag betalt fri fra jobb for å hjelpe meg. Hva gjør han? Sover. Han har sovet hele dagen, er enda ikke oppe og har ikke gjort noe.
Jeg sitter på skolen.
Jeg starter dagen 1-2 timer tidligere enn han for å bli ferdig med kjøkkenrengjøring, matlaging og hundene , før jeg har en 4-6 timers skoledag, før jeg skal hjem, ut med hundene, og så lage middag. Om kvelden er det rydding, klesvask etc. I helgen lørdager pleier jeg å ta storhandling og TRYGLER han om å ta langturen med hundene.. Når jeg kommer hjem så sover han eller spiller playstation.
Oppi alt dette tar jeg sertifikatet også.
Jeg er utslitt og gruer meg så veldig til fødselen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få han til å bidra mer og forstå at jeg løper rundt og er utslitt. Jeg tør ikke å nevne noe om at jeg er sliten pga graviditet for da blir han sur. (gravidkortet)
idag fikk jeg beskjed om at siden han var ute med hundene (jeg gråt av smerter etter å ha vært på beina i 7 timer med praktisk trening, matlaging etc, og han gikk ut med hundene slik at jeg kan lage middag) og mener da at han har samlet "arbeidspoeng i banken" og kan "sove litt lengre".
Så er klokken halv 4 nå da, og jeg vet han framdeles ligger å sover.
Jeg er så lei og fortvilet. Litt ris til egen rumpe for når jeg ikke jbbet var det jo en rettferdig arbeidsfordeling iom at jeg var hjemme.
Nå studerer jeg jo og jeg har ikke tid lengre til å gjøre alt. Jeg vet ikke min arme råd. Jeg vil ikke være en sur samboer som maser og sint og gretten. Men sånn som det er nå så er jeg konstant sur og skuffet over at han ikke engang klarer noe så enkelt som å gå en tur med værtfall schæfern, så jeg slipper det. I tillegg så har jeg periodevis enorme smerter, jeg kastet opp igår etter timer med smerteilninger hele dagen, og jeg et sliter meg ut og gir meg hodepine.
Og jeg gruer meg sånn til baby i hus. Jeg ser for meg slitet, arbeidet. Og han som sover. Og blir sur når jeg ber om noe.
Kort innledning;
Jeg er fulltidsstudent, 8mnd og 1 uke gravid.
Jeg bor sammen med samboer som jobber fulltid, og 2 hunder hvorav en er en ung schæfer.
Fram til sommeren har jeg vært i behandling pga overfall men begynte fulltidsstudier på sykepleie.
Siden 1 november har vi hatt folk til å pusse opp; men gulv og kjøkkeninventar måtte bli montert av samboer
Nå er dette gjort og han har til nå, ikke bidratt med noe annet i leiligheten. I helgene sitter han oppe til langt på natt og drikker øl. Han tar hundene om jeg virkelig insisterer og maser.
Han anklaget meg for å ha dratt gravidkortet noen uker tilbake siden jeg ikke vil være med å montere skuffer og skap som krever en del løft bl.a... og siden jeg gjør a.l.t husarbeidet.
Han har laget middag kanskje siste gangen i august.
Han har satt på en vaskemaskin og tørketrommel
Han tar hundene til nød om jeg maser nok.
EDIT: Han tar som oftest kveldsturen... Med mindre han glemmer det (som skjer ca 2-3 ganger i mnd) og da må jeg ut med de, midt på natten...
Jeg har eksamen disse ukene og har bedt han pent VÆR SÅ SNILL bare ta hundene, værtfall schæferen fordi jeg sliter med en del smerter i bekken og setet, som forverres av at jeg også gjør all handling, all matlaging, alt husarbeid og generelt alt utenom å jobbe 8 timer.
Jeg er på gråten. Idag fikk han ta en dag betalt fri fra jobb for å hjelpe meg. Hva gjør han? Sover. Han har sovet hele dagen, er enda ikke oppe og har ikke gjort noe.
Jeg sitter på skolen.
Jeg starter dagen 1-2 timer tidligere enn han for å bli ferdig med kjøkkenrengjøring, matlaging og hundene , før jeg har en 4-6 timers skoledag, før jeg skal hjem, ut med hundene, og så lage middag. Om kvelden er det rydding, klesvask etc. I helgen lørdager pleier jeg å ta storhandling og TRYGLER han om å ta langturen med hundene.. Når jeg kommer hjem så sover han eller spiller playstation.
Oppi alt dette tar jeg sertifikatet også.
Jeg er utslitt og gruer meg så veldig til fødselen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få han til å bidra mer og forstå at jeg løper rundt og er utslitt. Jeg tør ikke å nevne noe om at jeg er sliten pga graviditet for da blir han sur. (gravidkortet)
idag fikk jeg beskjed om at siden han var ute med hundene (jeg gråt av smerter etter å ha vært på beina i 7 timer med praktisk trening, matlaging etc, og han gikk ut med hundene slik at jeg kan lage middag) og mener da at han har samlet "arbeidspoeng i banken" og kan "sove litt lengre".
Så er klokken halv 4 nå da, og jeg vet han framdeles ligger å sover.
Jeg er så lei og fortvilet. Litt ris til egen rumpe for når jeg ikke jbbet var det jo en rettferdig arbeidsfordeling iom at jeg var hjemme.
Nå studerer jeg jo og jeg har ikke tid lengre til å gjøre alt. Jeg vet ikke min arme råd. Jeg vil ikke være en sur samboer som maser og sint og gretten. Men sånn som det er nå så er jeg konstant sur og skuffet over at han ikke engang klarer noe så enkelt som å gå en tur med værtfall schæfern, så jeg slipper det. I tillegg så har jeg periodevis enorme smerter, jeg kastet opp igår etter timer med smerteilninger hele dagen, og jeg et sliter meg ut og gir meg hodepine.
Og jeg gruer meg sånn til baby i hus. Jeg ser for meg slitet, arbeidet. Og han som sover. Og blir sur når jeg ber om noe.
Last edited: