Dere som har vært veldig tynne så klart å legge på dere?

Krösa Maja

Forumet er livet
Takler dere vekten bra?
Jeg var nede i 40 kilo for bare 2 år siden, veldig tynn og så syk ut. Ønsket å legge på meg, men fikk det ikke til den gangen. Så begynte jeg noen medisiner og har siden da lagt på meg over 20 kilo.
Alle som ser meg sier jeg ser så frisk og fin ut, at jeg nå endelig ser nå frisk ut.
Men jeg sliter med hodet mitt, sliter med at magen ikke går innover og tenker hele tiden på at nå må jeg slutte å spise.
Har tidligere i livet hatt spiseforstyrrelse, så litt redd jeg ender der igjen.
Så hvordan bli vant med min nye kropp?
Jeg er nesten 170 og veier nå 60 kilo, tror jeg egentlig er der jeg skal være i vekt.
Trenger litt tips til å få hode på riktig plass :)
 
Takler dere vekten bra?
Jeg var nede i 40 kilo for bare 2 år siden, veldig tynn og så syk ut. Ønsket å legge på meg, men fikk det ikke til den gangen. Så begynte jeg noen medisiner og har siden da lagt på meg over 20 kilo.
Alle som ser meg sier jeg ser så frisk og fin ut, at jeg nå endelig ser nå frisk ut.
Men jeg sliter med hodet mitt, sliter med at magen ikke går innover og tenker hele tiden på at nå må jeg slutte å spise.
Har tidligere i livet hatt spiseforstyrrelse, så litt redd jeg ender der igjen.
Så hvordan bli vant med min nye kropp?
Jeg er nesten 170 og veier nå 60 kilo, tror jeg egentlig er der jeg skal være i vekt.
Trenger litt tips til å få hode på riktig plass :)

Trener du? Begynn å tren så føler du deg nok bedre :) trening er godt både for kroppen og hodet.
 
Takler dere vekten bra?
Jeg var nede i 40 kilo for bare 2 år siden, veldig tynn og så syk ut. Ønsket å legge på meg, men fikk det ikke til den gangen. Så begynte jeg noen medisiner og har siden da lagt på meg over 20 kilo.
Alle som ser meg sier jeg ser så frisk og fin ut, at jeg nå endelig ser nå frisk ut.
Men jeg sliter med hodet mitt, sliter med at magen ikke går innover og tenker hele tiden på at nå må jeg slutte å spise.
Har tidligere i livet hatt spiseforstyrrelse, så litt redd jeg ender der igjen.
Så hvordan bli vant med min nye kropp?
Jeg er nesten 170 og veier nå 60 kilo, tror jeg egentlig er der jeg skal være i vekt.
Trenger litt tips til å få hode på riktig plass :)
ville søkt profesjonell hjelp
 
Trener du? Begynn å tren så føler du deg nok bedre :) trening er godt både for kroppen og hodet.

Trening er vanskelig å få til i hverdagen, og det jeg får lov å trene er så kjedelig[emoji38]
Men jeg går tur hver dag så jeg beveger meg jo noe, men kanskje prøve å få til noe litt mer [emoji1303]
 
Mitt tips sånn generelt er frisk luft [emoji6]

Jeg går ute i naturen og bare nyter at den er der.

Har hatt spiseforstyrrelser av ulike typer, men aldri vært tynn. Men har fått hjelp av ulike psykologer og psykiatriske sykepleiere i tillegg til fastlegen, og alle har vært enige om at det som har fungert best for meg er å bruke litt tid på å finne ut hva som får meg til å koble helt ut og å slappe av.
Dette kan være hva som helst, og jeg måtte ha profesjonell hjelp for å finne ut nøyaktig hva som kunne fungere for meg.

Så snakk med fastlegen, spør om en henvisning til dps eller hør om kommunen har lavterskeltilbud med psykiatriske sykepleiere som kan hjelpe deg videre og vurdere hva slags hjelp du trenger [emoji4]
 
Takler dere vekten bra?
Jeg var nede i 40 kilo for bare 2 år siden, veldig tynn og så syk ut. Ønsket å legge på meg, men fikk det ikke til den gangen. Så begynte jeg noen medisiner og har siden da lagt på meg over 20 kilo.
Alle som ser meg sier jeg ser så frisk og fin ut, at jeg nå endelig ser nå frisk ut.
Men jeg sliter med hodet mitt, sliter med at magen ikke går innover og tenker hele tiden på at nå må jeg slutte å spise.
Har tidligere i livet hatt spiseforstyrrelse, så litt redd jeg ender der igjen.
Så hvordan bli vant med min nye kropp?
Jeg er nesten 170 og veier nå 60 kilo, tror jeg egentlig er der jeg skal være i vekt.
Trenger litt tips til å få hode på riktig plass :)
Høres for meg ut som det er spiseforstyrrelsen som snakker... Vurdert å søke profesjonell hjelp (igjen)? Spiseforstyrrelser har det med å komme tilbake i perioder med stress eller store endringer i livet. Eller rett og slett fordi du nærmer deg normal vekt og savner følelsen av å være så tynn som du var. Når du er 170 og rundt 60 kg er det ikke vekten som er problemet, men din holdning til den.

For min del var det ønsket om barn som var motivasjonen for å bli frisk. Det og det at jeg plutselig innså at det er år av livet mitt jeg såvidt husker fordi jeg kun var opptatt av vekt. Når jeg nå kjenner tankene om vekt kommer tilbake minner jeg meg selv påstår det er viktigere å være tilstede og huske mine barns oppvekst enn å ha lav vekt. Hjelper også at jeg vet at deler av mine problemer skyldes at moren min slet med spiseforstyrrelser. Ikke pokker om jeg vil bringe det helvete videre til mine barn.

Ser det har kommet råd om trening. Det avhenger helt av deg og den underliggende årsaken til problemene dine. Jeg måtte ta en pause fra trening da jeg skulle komme meg da jeg ellers bare erstattet en usunn opptatthet av mat med en usunn opptatthet av trening. Hvis jeg er i en periode der jeg plutselig får for meg at vekten plager meg vet jeg at trening ikke er løsningen da det bare er en litt mer sosial akseptabel måte å løpe fra problemene fra. Trening er reservert for perioder der jeg har det bra med meg selv. Som heldigvis er mesteparten av tiden nå. Det hjelper å få hjelp!
 
Trening er vanskelig å få til i hverdagen, og det jeg får lov å trene er så kjedelig[emoji38]
Men jeg går tur hver dag så jeg beveger meg jo noe, men kanskje prøve å få til noe litt mer [emoji1303]

Prøv å skvis inn ti minutter hver kveld etter ungene har lagt seg :) yoga for eksempel. Ellers er det masse YouTube videoer som viser hjemmetrening. Jeg føler meg bedre de dagene jeg er aktiv, det gjør godt for hjernen å vite at man har bevegd seg.
Nå prøver jeg å gå ned i vekt da, men har mange års erfaring av å være syltynn, før prevensjon og pcos kom inn i bildet, da gikk det bare oppover [emoji23][emoji23] veide 45 kg for mange år siden (anoreksia). Tror perfekt vekt for meg er 65 med litt muskler (170 høy). Lå stabilt på 84 etter fødsel for 16 mnd siden (veide 98 på slutten av graviditeten, 75 før). Nå er jeg på ca 73 og vil ned til rundt 65.
Prøver å få skvist inn 15-20 min med litt hjemmetrening hver dag. Lette ting som situps, push ups, jumping jacks osv. Føler meg ihvertfall bedre da :)
 
Mitt tips sånn generelt er frisk luft [emoji6]

Jeg går ute i naturen og bare nyter at den er der.

Har hatt spiseforstyrrelser av ulike typer, men aldri vært tynn. Men har fått hjelp av ulike psykologer og psykiatriske sykepleiere i tillegg til fastlegen, og alle har vært enige om at det som har fungert best for meg er å bruke litt tid på å finne ut hva som får meg til å koble helt ut og å slappe av.
Dette kan være hva som helst, og jeg måtte ha profesjonell hjelp for å finne ut nøyaktig hva som kunne fungere for meg.

Så snakk med fastlegen, spør om en henvisning til dps eller hør om kommunen har lavterskeltilbud med psykiatriske sykepleiere som kan hjelpe deg videre og vurdere hva slags hjelp du trenger [emoji4]


Jeg orker ikke å drive å prate med fremmende mennesker som dps osv, føler ikke det er så alvorlig at jeg ikke har falt til ro med min nye kropp. Jeg spiser flere måltider om dagen, jeg spiser også både potetgull og sjokolade og lar ikke tankene mine styre handlingene mine.
For jeg er veldig bevist på at Joda det kan skje at spiseforstyrrelsen kommer tilbake, men når jeg tenker på den tiden så var ikke det en fin tid i livet mitt. Vil ikke dit igjen, men jeg vil falle til ro med at sånn som dette ser jeg ut nå :) Derfor må jeg finne litt ut hvordan jeg kommer dit.

Men jeg synes det er veldig fint det du sier med frisk luft og gå turer, har begynt med dette nå og tenker å fortsette med det. For det er deilig for hode med litt luft og jeg får tankene over på annet. Så tenker å fortsette med det :)
 
Jeg orker ikke å drive å prate med fremmende mennesker som dps osv, føler ikke det er så alvorlig at jeg ikke har falt til ro med min nye kropp. Jeg spiser flere måltider om dagen, jeg spiser også både potetgull og sjokolade og lar ikke tankene mine styre handlingene mine.
For jeg er veldig bevist på at Joda det kan skje at spiseforstyrrelsen kommer tilbake, men når jeg tenker på den tiden så var ikke det en fin tid i livet mitt. Vil ikke dit igjen, men jeg vil falle til ro med at sånn som dette ser jeg ut nå :) Derfor må jeg finne litt ut hvordan jeg kommer dit.

Men jeg synes det er veldig fint det du sier med frisk luft og gå turer, har begynt med dette nå og tenker å fortsette med det. For det er deilig for hode med litt luft og jeg får tankene over på annet. Så tenker å fortsette med det :)

Hvis du føler det funker, er det jo bare å fortsette [emoji4]

Og så det er sagt: jeg hadde ikke spiseforstyrrelser som hoveddiagnose, de kom som følge av generell angst, PTSD og litt «tyngre» diagnoser. Så sånn generelt er frisk luft greia her. Ut og se verden, spesielt naturen, den er helt fantastisk!
 
Høres for meg ut som det er spiseforstyrrelsen som snakker... Vurdert å søke profesjonell hjelp (igjen)? Spiseforstyrrelser har det med å komme tilbake i perioder med stress eller store endringer i livet. Eller rett og slett fordi du nærmer deg normal vekt og savner følelsen av å være så tynn som du var. Når du er 170 og rundt 60 kg er det ikke vekten som er problemet, men din holdning til den.

For min del var det ønsket om barn som var motivasjonen for å bli frisk. Det og det at jeg plutselig innså at det er år av livet mitt jeg såvidt husker fordi jeg kun var opptatt av vekt. Når jeg nå kjenner tankene om vekt kommer tilbake minner jeg meg selv påstår det er viktigere å være tilstede og huske mine barns oppvekst enn å ha lav vekt. Hjelper også at jeg vet at deler av mine problemer skyldes at moren min slet med spiseforstyrrelser. Ikke pokker om jeg vil bringe det helvete videre til mine barn.

Ser det har kommet råd om trening. Det avhenger helt av deg og den underliggende årsaken til problemene dine. Jeg måtte ta en pause fra trening da jeg skulle komme meg da jeg ellers bare erstattet en usunn opptatthet av mat med en usunn opptatthet av trening. Hvis jeg er i en periode der jeg plutselig får for meg at vekten plager meg vet jeg at trening ikke er løsningen da det bare er en litt mer sosial akseptabel måte å løpe fra problemene fra. Trening er reservert for perioder der jeg har det bra med meg selv. Som heldigvis er mesteparten av tiden nå. Det hjelper å få hjelp!


Jeg orker ikke å snakke med psykologer, ernæringsfysiologer osv igjen.
Føler jeg har god kontroll, jeg spise hver dag flere ganger om dagen, jeg spiser ikke bare sunn mat heller :p
Så foreløpig har jeg kontroll, og jeg vet at jeg er jo ikke tykk. Jeg er kanskje der jeg burde være.
Men når vekten har økt så fort så har liksom ikke hode fulgt så godt med. Så jeg får ett ordentlig sjokk når jeg ser mage, rompe og lår i speilet [emoji15] For hva har skjedd liksom, samtidig er jeg i bedre form enn på lenge, mindre magevondt, mindre vondt i kropp og mer energi så jeg ser liksom det positive i dette. Men klarer ikke å falle til ro med at dette er meg nå.
Og helt enig, man skal passe seg for å ikke overføre dette til barna sine, sier aldri noe om kroppen min foran de og jeg spiser maten vår som jeg alltid pleier.
Derimot flyr barna å erter moren sin for tykk mage, tykk rompe for de ser jo de også at det er 20 kilo mer på mamma[emoji85]
Jeg vet at dette ikke er vondt fra barna, men slike kommentarer kjenner jeg gjør noe med meg. Så jeg har snakket med de om dette, klart vanskelig når man bare er 3 år. Og ikke barnas feil at mamma har sånne dumme tanker [emoji57]

Ja, man skal være litt forsiktig med trening. Men tenker det er kanskje ikke så dumt å få trent litt så kanskje jeg blir litt mer komfortabel med kroppen også. Men det er det å få plass til det i hverdagen og få kommet igang for dørterskelen er lang :p
 
Prøv å skvis inn ti minutter hver kveld etter ungene har lagt seg :) yoga for eksempel. Ellers er det masse YouTube videoer som viser hjemmetrening. Jeg føler meg bedre de dagene jeg er aktiv, det gjør godt for hjernen å vite at man har bevegd seg.
Nå prøver jeg å gå ned i vekt da, men har mange års erfaring av å være syltynn, før prevensjon og pcos kom inn i bildet, da gikk det bare oppover [emoji23][emoji23] veide 45 kg for mange år siden (anoreksia). Tror perfekt vekt for meg er 65 med litt muskler (170 høy). Lå stabilt på 84 etter fødsel for 16 mnd siden (veide 98 på slutten av graviditeten, 75 før). Nå er jeg på ca 73 og vil ned til rundt 65.
Prøver å få skvist inn 15-20 min med litt hjemmetrening hver dag. Lette ting som situps, push ups, jumping jacks osv. Føler meg ihvertfall bedre da :)


Vet du hvordan man får trent sammen magemusklene igjen? Jeg har delte magemuskler og derfor buler nok også magen mer ut enn nødvendig.
Jeg skal prøve å få til å trene igjen, var flink før jeg ble gravid. Har ett program fra fysioterapeuten som jeg kan følge .
Er nok litt lurt å trene litt, kanskje lettere å bli komfortabel med kroppen igjen da [emoji1303]
Gikk du fort opp i vekt? Jeg tror det er det som er problemet mitt. Gikk for fort opp i vekt så hodet har ikke hengt med [emoji85]
 
Tankene dine såklart :) en psykolog er bedre skikket enn fremmede på internett.

Så du tenker at det at hode ikke klarer å følge med når vektøkningen er stor på kort tid er unormalt? Jeg vet om mange som har slitt med det samme etter rask vekt nedgang.
Jeg tenker at det er viktig at man kan takle litt ting selv også uten å løpe ned helsevesenet. Derfor spurte jeg litt om erfaring fra de som har følt det samme. Jeg har ikke spiseforstyrrelse nå, men jeg er veldig bevist på at den kan komme tilbake derfor ønsker jeg altså å prøve å bli komfortabel der jeg nå er.
Da er det godt å « snakke» med andre som har vært i samme bås :)
 
Hvis du føler det funker, er det jo bare å fortsette [emoji4]

Og så det er sagt: jeg hadde ikke spiseforstyrrelser som hoveddiagnose, de kom som følge av generell angst, PTSD og litt «tyngre» diagnoser. Så sånn generelt er frisk luft greia her. Ut og se verden, spesielt naturen, den er helt fantastisk!

Naturen er fantastisk og jeg er helt enig at det er litt som terapi. Jeg har ingen slike «tunge» diagnoser og har etter jeg hadde spiseforstyrrelse blitt bevist på hva som utløste det og hva jeg skal gjøre annerledes denne gang.
Jeg hadde spiseforstyrrelse som ung jente i utvikling, jeg fikk både pupper og lår, og fikk oppmerksomhet for det. Det likte jeg ikke så i slutten av tenårene så sluttet jeg å spise og var jeg i situasjoner som krevde at jeg spiste så kastet jeg det opp igjen etterpå.
Jeg fikk hjelp når jeg raste ned i vekt og mamma var den som tok tak i dette.
Da jeg veide 40 for noen år siden var ikke pga spiseforstyrrelse, men rett og slett for jeg var en nybakt mor uten søvn og uten tid til å spise.
Så raste ned i vekt, men nå er den tid over og kroppen kommer seg. Det har bare gått for fort for hode mitt [emoji85]
 
Vet du hvordan man får trent sammen magemusklene igjen? Jeg har delte magemuskler og derfor buler nok også magen mer ut enn nødvendig.
Jeg skal prøve å få til å trene igjen, var flink før jeg ble gravid. Har ett program fra fysioterapeuten som jeg kan følge .
Er nok litt lurt å trene litt, kanskje lettere å bli komfortabel med kroppen igjen da [emoji1303]
Gikk du fort opp i vekt? Jeg tror det er det som er problemet mitt. Gikk for fort opp i vekt så hodet har ikke hengt med [emoji85]

Hvis du har delte magemuskler og det er en stund siden fødsel (vet ikke hvor gamle dine er). Så må man muligens opereres. På noen så går ikke musklene tilbake av seg selv!
Jeg sliter VELDIG med selvbildet selv. Fra jeg var 19-20 så gikk jeg opp 20 kg pga prevensjon og etter det så har jeg aldri kommet meg ned til den vekta jeg vil være. Har vært en ond sirkel med å føle meg feit, trøstespise, føle meg mer feit, trøstespise, legge på meg, trøstespise. Osv. Nå som jeg har gått ned en del så føler jeg meg bedre, det er godt å være aktiv og jeg har for første gang siden jeg ble gravid gått med tettsittende klær! Kjøpte meg nettopp trange olabukser (HØYT LIV), og noen fine gensere. Og jeg følte meg sååå fresh og fin.
Jeg har også begynt å se på alle som går rundt i gatene, alle som er større enn meg eller er på min størrelse, som ser så mye bedre ut enn meg (i mine øyne). De er mye mer selvsikre. Og det er der det ligger. Selvsikre mennesker ser bedre ut. Jeg har gått med baggy klær for å skjule kroppen min, jeg har gått med øynene i bakken og ikke rak i ryggen. Jeg har skammet meg rett og slett.
Gå til innkjøp av noen klær som passer til din kroppsfasong, gjerne høyt liv om du har litt rundt magen (som mange av oss mødre har). Noen fine topper osv. Man føler seg mye bedre når man går med klær som er flatterende og passer kroppsfasongen man har :)
 
Så du tenker at det at hode ikke klarer å følge med når vektøkningen er stor på kort tid er unormalt? Jeg vet om mange som har slitt med det samme etter rask vekt nedgang.
Jeg tenker at det er viktig at man kan takle litt ting selv også uten å løpe ned helsevesenet. Derfor spurte jeg litt om erfaring fra de som har følt det samme. Jeg har ikke spiseforstyrrelse nå, men jeg er veldig bevist på at den kan komme tilbake derfor ønsker jeg altså å prøve å bli komfortabel der jeg nå er.
Da er det godt å « snakke» med andre som har vært i samme bås :)
Det jeg tenker er et du har en "tankeforstyrrelse" som gjør at du ikke trives med å være normalvektig. Å endre tankene er noe en psykolog er skikket til å hjelpe deg med, sannsynligvis med stort hell.

Helsevesenet er der for å hjelpe de som behøver det. Men det er opp til deg om du ønsker hjelp eller ikke, det var bare et tips.
 
Veier 52,5 i dag og 1.67. Vært ned i 45kg. Her skjedde mye med mammarollen og en mann jeg er trygg på. Også godt til psykolog. Kan fortsatt være enkelt episoder, men rister det fort av meg. Klarer kose meg med mat.
 
Jeg orker ikke å snakke med psykologer, ernæringsfysiologer osv igjen.
Føler jeg har god kontroll, jeg spise hver dag flere ganger om dagen, jeg spiser ikke bare sunn mat heller :p
Så foreløpig har jeg kontroll, og jeg vet at jeg er jo ikke tykk. Jeg er kanskje der jeg burde være.
Men når vekten har økt så fort så har liksom ikke hode fulgt så godt med. Så jeg får ett ordentlig sjokk når jeg ser mage, rompe og lår i speilet [emoji15] For hva har skjedd liksom, samtidig er jeg i bedre form enn på lenge, mindre magevondt, mindre vondt i kropp og mer energi så jeg ser liksom det positive i dette. Men klarer ikke å falle til ro med at dette er meg nå.
Og helt enig, man skal passe seg for å ikke overføre dette til barna sine, sier aldri noe om kroppen min foran de og jeg spiser maten vår som jeg alltid pleier.
Derimot flyr barna å erter moren sin for tykk mage, tykk rompe for de ser jo de også at det er 20 kilo mer på mamma[emoji85]
Jeg vet at dette ikke er vondt fra barna, men slike kommentarer kjenner jeg gjør noe med meg. Så jeg har snakket med de om dette, klart vanskelig når man bare er 3 år. Og ikke barnas feil at mamma har sånne dumme tanker [emoji57]

Ja, man skal være litt forsiktig med trening. Men tenker det er kanskje ikke så dumt å få trent litt så kanskje jeg blir litt mer komfortabel med kroppen også. Men det er det å få plass til det i hverdagen og få kommet igang for dørterskelen er lang :p
Å være bevisst på hva man sier og gjør hjelper mye. Kanskje yoga kunne vært noe? Det hjelper både mentalt og fysisk.
 
Her skjedde mye med mammarollen og en mann jeg er trygg på. Også godt til psykolog. Kan fortsatt være enkelt episoder, men rister det fort av meg. Klarer kose meg med mat.
Kjempebra at du er bedre :)
Kanskje ikke så lurt å dele høyde og vekt som grenser til undervektig (BMI nær 18,5) i en tråd om å slite med spiseforstyrrelser og holdninger til vekt?
 
Back
Topp