Bitterhet og hjertesorg

[Lille-bille]

Hva gjør man egentlig når di som er i din næreste vennesirkel får det du ønsker mest av alt, nemlig et lite barn i magen? Kjenner det knuser hjertet mitt og jeg klarer ikke være glad på deres vegne gjør dette meg til en dårlig person?
Hvorfor får noen som ikke prøver, som ikke har tenkt på å få barn dette mirakelet? Men ikke jeg, jeg som virkelig vil og prøver og skulle gjort så mye for å være i deres sko. Vet det er feil å tenke slik, men det gjør vondt og jeg mister liksom en liten bit av meg selv, av håpet jeg en gang hadde så mye av.

Vet ikke om det er flere som føler på det samme, men jeg vil tro at jeg ikke er alene.

 

[lusemus 71]

Er så enig. Men slik er det barre.

 

[FrøkenMG]

Du er ikke alene om å kjenne det slik.

 

[Frøken mini]

Du er slettes ikke alene nei.
Det er et spark i magen hver gang en graviditet annonseres blandt venner og tilogmed familie.
Det skal ikke være lett.
Håpet om at jeg en dag får holde min egen i armene, føler jeg er det eneste som driver meg for tiden

 

[3Topp]

Hva gjør man egentlig når di som er i din næreste vennesirkel får det du ønsker mest av alt, nemlig et lite barn i magen? Kjenner det knuser hjertet mitt og jeg klarer ikke være glad på deres vegne gjør dette meg til en dårlig person?
Hvorfor får noen som ikke prøver, som ikke har tenkt på å få barn dette mirakelet? Men ikke jeg, jeg som virkelig vil og prøver og skulle gjort så mye for å være i deres sko. Vet det er feil å tenke slik, men det gjør vondt og jeg mister liksom en liten bit av meg selv, av håpet jeg en gang hadde så mye av.

Vet ikke om det er flere som føler på det samme, men jeg vil tro at jeg ikke er alene.

Vet så godt hva du mener. Vi var prøvere i flere år, og når min nærmeste venninne ble gravid var jeg selvfølgelig glad på hennes vegne, men samtidig så lei meg på mine egne. Jeg holdt meg mer og mer unna henne i første del av svangerskapet og tror hun skjønte det var litt tungt for meg som hadde prøvd lenge. Jeg klarte heldigvis å dra meg ut av selvmedlidenheten til slutt og ta mer kontakt etter hvert som det nærmet seg fødsel, men det tok tid.
Hadde også en kollega som var eldre og ble gravid før de begynte å prøve i samme tidsrom (de hadde bare vært sammen ett år eller noe). Da måtte jeg gå på do for å gråte når jeg fikk vite det. Klarte ikke glede meg for henne, og hun måtte jeg høre snakke om graviditeten hver dag. Det gikk bedre etter hvert, men det er tøft og man må jobbe med seg selv samtidig som man må gi det tid. Man er ikke dårlige mennesker av den grunn.

Du kommer til å få ønsket ditt oppfylt til slutt Selv om det virker fjernt nå så ordner det seg for deg også

 

[RainbowDash]

Du er absolutt ikke alene

 

[Tigerbaby]

Du er ikke alene, jeg er den 7. I klassen som har blitt gravid eller får barn i løpet av studietiden, vi har gått i klasse sammen i 1,5år. Og jeg vet at flere av de barna var alt annet enn planlagt, så de har gjort sitt beste for å ikke gni det inn når jeg har vært åpen om prøverørsprosessen

 

[krølle...]

Det er helt normalt å ha det sånn. Jeg var helt knust i fjor høst etter å mistet min lille skatt, for så å finne ut at flere i omgangskretsen min var gravid med omtrent samme termin som jeg skulle hatt...

 

[FrøkenFryd81]

Du er ikke alene!
Jeg klarer ikke å glede meg på andres vegne når vi har prøvd så lenge og mistet flere ganger..
Jeg mister håpet litt etter litt, det gjør vondt å se at andre lykkes..

 

[Sonalita]

Hva gjør man egentlig når di som er i din næreste vennesirkel får det du ønsker mest av alt, nemlig et lite barn i magen? Kjenner det knuser hjertet mitt og jeg klarer ikke være glad på deres vegne gjør dette meg til en dårlig person?
Hvorfor får noen som ikke prøver, som ikke har tenkt på å få barn dette mirakelet? Men ikke jeg, jeg som virkelig vil og prøver og skulle gjort så mye for å være i deres sko. Vet det er feil å tenke slik, men det gjør vondt og jeg mister liksom en liten bit av meg selv, av håpet jeg en gang hadde så mye av.

Vet ikke om det er flere som føler på det samme, men jeg vil tro at jeg ikke er alene.

Du er absolutt ikke alene! Jeg gikk fra å være en av de første i jentegjengen som ønsket seg barn, til å være en av de siste som fikk, 4 år senere etter 1.ivf fikk vi endelig det jeg ønsket meg mest. Det er så utrolig vondt å kjenne på de følelsene du kjenner på, men det er så utrolig vanlig. Hvor lenge har dere prøvd? Det som hjelper litt er å starte utredning for å undersøke om det er noe man trenger hjelp med. Da føler man at det skjer noe. Og det finnes utrolig mye bra hjelp! Kan anbefale fertilitetsjekk hos Hausken (privatklinikk), de er superflink og tar seg god tid! Noen lykkes ved bare en liten hormonkur for å få eggløsning. Ønsker deg masse lykke til og håper du får ditt største ønske oppfylt snart

 

[Laufey]

Du er på ingen måte alene, vi er mange.. Hvert ord du sier kunne kommet fra meg, og mange med oss. Håper vi alle snart får ønsket oppfylt

 

[Aromage]

Dette mener jeg ikke vondt i det hele tatt mot venninna mi. Hun vet ikke at vi planlegger barn, og for 1-2 mnd siden så fikk jeg bilde av en positiv graviditetstest, var gravid. Jeg ble misunnelig og sjalu pga det, fordi hun pratet om at det ikke passer, det ikke var planlagt osv. Hun spurte jo meg om jeg ville være med på sykehuset, og jeg sa ja. Jeg sitter der og har en klump i magen for jeg skulle ønske det var jeg som hadde den babyen i magen, som hun ikke ville ha. Så hun tok abort, mens jeg sitter der og bare tenker på at jeg håper ikke mensen kommer, og jeg skulle så ønsket jeg hadde den babyen i min mage.

Jeg mener så klart ikke noe slemt med det, for jeg mener at kvinnen skal bestemme over kroppen sin selv. men jeg kunne ikke annet å sitte der og tenke på "dere" (folk som prøver og vil så mye, men kanskje ikke får det til med en gang) og meg som har SÅ lyst på bebis og jeg ble så lei meg. Men ville være der for venninna mi, for det er jo ikke lett valg for hun.

Nå har ikke vi prøvd så lenge heller, 2-3 mnd, så jeg kan forestille meg dere som har prøvd LENGE og i flere år hvor frustrerende det må være, så jeg fårstår absolutt at det er litt "bittert" og man blir lei seg.

 

[Cleo]

Du er absolutt ikke alene om å tenke slik!
Her er flere av venninne gravide med nr.2, mens jeg forsetter å prøve på nr.1.. Syns det er veldig sårt at vi ikke får det til.

 

[VictoriaH]

Det er vondt, sårt, jævlig og alt på en gang. For min del distanserte jeg meg litt. Vi slet og hadde negative forsøk/prøveperioder i 2,5 år mens andre rundt oss ble gravid ved uhell. Da finnes ikke rettferdighet. For meg hjalp det å tenke at jeg ikke unner min verste fiende å være barneløs, men også at det blir min tur. Likevel var jeg svært pessimistisk og langt nede når det stod på som verst her hjemme. Og termindatoen vi skulle hatt gruet jeg meg til fra dagen jeg mistet. Evig takknemlig for at det akkurat var den datoen egget vi satt inn klarte seg og testen lyste gravid.

 

[Dahlia]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Da vi endelig bestemte oss for å prøve var jeg allerede litt stressa over at flere venninner fikk det til på mer eller mindre første forsøk. I mitt stille sinn tenkte jeg at det samme kom til å skje oss, og at jeg nærmest kunne bestemme når jeg ville ha baby. Moren min ble ekstremt raskt gravid med både meg og min søster, og jeg har en rekke unger i familien - jevnt over en veldig fertil familie vil jeg si. Likevel var det ikke før jeg mistet i EXU at jeg virkelig forstod at dette å få barn virkelig ikke er noen dans på roser. Etter dette har jeg vært mer og mer stresset over at det ikke klaffer for oss. I mellomtiden føles det som at det renner inn med den ene positive testen etter den andre blant venner og bekjente. Jeg hadde ikke, i min villeste fantasi, trodd at jeg skulle bli medlem av "assistert-jentene" her inne, for å si det sånn.

Jeg klarer å glede meg på vegne av andre, men ikke alle. Det spørs helt ærlig hvordan de behandler meg tilbake. Jeg er veldig åpen om at vi sliter. De som da blir gravide, og som "trykker" det opp i ansiktet mitt, de klarer jeg ikke å håndtere særlig godt. Det resulterer i at jeg trekker meg unna, og det er nå tre jenter jeg ikke klarer å snakke med for tiden, nettopp fordi jeg ikke klarer å se forbi urettferdigheten og det faktum at noen får det til uten å prøve, mens jeg sitter her i sjokk og vantro over min egen situasjon. Jeg har noen venniner som er gravide, som virkelig viser forståelse for min situasjon, bryr seg og involverer meg på en fin måte i sine egne graviditeter. De klarer jeg å omgås og jeg gleder meg på deres vegne.

Dette ble mye, men jeg kjenner meg veldig igjen, og tenker at det er lov å føle på urettferdighet. Man må oppføre seg som folk okke som, men inni seg og til sine nærmeste (og på forumet!) kan og bør man ventilere altså

 

[FrøkenMG]

Du er ikke alene!
Jeg klarer ikke å glede meg på andres vegne når vi har prøvd så lenge og mistet flere ganger..
Jeg mister håpet litt etter litt, det gjør vondt å se at andre lykkes..

Jeg har også store problemer med å glede meg på andres vegne. Og det er også vondt, fordi jeg vet jo at de som blir gravide ikke kan noe for at ikke JEG blir det.

Jeg pleier bare å si at «noen ganger er jeg sint på verden». For jeg er jo innimellom bare sint. På noe. Alt og alle. Så da kan jeg jo like godt være sint på verden, og det er akkurat avvisende nok til at folk ikke spør, men samtidig ikke blir fornærmet over at jeg ikke svarer heller.

 

[Lille-bille]

Du er absolutt ikke alene! Jeg gikk fra å være en av de første i jentegjengen som ønsket seg barn, til å være en av de siste som fikk, 4 år senere etter 1.ivf fikk vi endelig det jeg ønsket meg mest. Det er så utrolig vondt å kjenne på de følelsene du kjenner på, men det er så utrolig vanlig. Hvor lenge har dere prøvd? Det som hjelper litt er å starte utredning for å undersøke om det er noe man trenger hjelp med. Da føler man at det skjer noe. Og det finnes utrolig mye bra hjelp! Kan anbefale fertilitetsjekk hos Hausken (privatklinikk), de er superflink og tar seg god tid! Noen lykkes ved bare en liten hormonkur for å få eggløsning. Ønsker deg masse lykke til og håper du får ditt største ønske oppfylt snart

Har prøvd i ca. 2år, var på klinikk hausken for rundt 1 måned siden. Var ingenting som var i veien for at vi skulle klare bli gravide uten hjelp men da tenker jeg jo selvfølgelig på hvorfor det ikke har skjedd noe ennå...

 

[Navaje]

Har prøvd i ca. 2år, var på klinikk hausken for rundt 1 måned siden. Var ingenting som var i veien for at vi skulle klare bli gravide uten hjelp men da tenker jeg jo selvfølgelig på hvorfor det ikke har skjedd noe ennå...

Vi har prøvd i et år, og fikk samme beskjed. Får bare den "ikke tenk så mye på det, så går det" beskjeden

 

[Sonalita]

Har prøvd i ca. 2år, var på klinikk hausken for rundt 1 måned siden. Var ingenting som var i veien for at vi skulle klare bli gravide uten hjelp men da tenker jeg jo selvfølgelig på hvorfor det ikke har skjedd noe ennå...

To år er lenge ja, så ikke rart du lurer. Har du fått sjekket egglederne? Etter over to års prøving var jeg så frustrert av vi ba om utredning. De utførte lapraskopi, og da fant de ut at det var problemer med egglederne mine. Husk at du har rett til hjelp i det offentlige Håper det klaffer for dere innen kort tid

 

[Lavendel81]

Forstår godt det er trist, vi har vært prøvere i over 3år nå og har et mislykket ivf forsøk. Kjenner flere som har gravide og har fått masse av gravid snap. Du blir sjalu og lei deg. Men det viktigste er ikke å gi opp. Det skjer til slutt!!