Da Lea ble født, og tiden etter
9. August, 14:48 kom Lea til verden. 3375 g og 44cm lang.
Fødselen hadde vært veldig fin. Jeg var fem timer i aktiv fødsel, og epiduralen virket som bare det. Mot alle odds var Lea stabil når hun ble født. Når vi fikk høre henne gråte for alle første gang, knakk begge sammen i gråt. Gledestårer. Hun ble lagt på brystet mitt, og senere fikk barnefar klippe navlesnor. Alt gikk så rolig for seg, i motsetning til hva jeg hadde forestilt meg.
Når barnefar hadde klippet navlesnoren ble hun bært ut av rommet og inn på nyfødtintensiven. Vi fikk beskjed om at vi måtte vente litt før vi kunne komme inn og se henne, og en time senere hente de oss endelig.
Når vi kom inn lå Lea der, full av ledninger. Jeg ble skikkelig uvell når jeg fikk se henne. Stakkars liten…. I mine øyne var hun det vakreste jeg noen gang hadde sett. Selvom hun så litt most ut (haha), og fortsatt var full av fett, så kunne jeg ikke la være å se på henne.
Etter å ha sittet hos henne en halvtimes tid fikk vi beskjed om å gå på rommet, og pakke. Vi skulle bli flyttet over på familierom på barsel. Å måtte gå fra henne første gangen var noe av det tyngste jeg har gjort… Å se dattra di ligge der, full av ledninger, så liten, så hjelpesløs…. DET var tungt det..
Det tok litt tid, men endelig ble vi flyttet over til barsel. Det var så rart, å være på familierommet uten Lea. Alle trillet rundt på sin lille kjære, men ikke vi. Våres lå koblet fast i masse ledninger i 4. etasje, langt borte fra oss. Vi fikk bare komme på besøk.
Etterhvert som dagene gikk ble vi flyttet over på familiehotellet på Rikshospitalet. Utrolig fint var det, og mye mer “hjemmekoselig” enn på barsel. I motsetning til på barsel fikk vi også ordentlige senger, en stor tv, et lite kjøleskap og et fint bad.
Vi fikk fortsatt ikke ha med Lea på rommet, og vi fikk fortsatt bare komme på besøk. Jeg var hos henne hver 3. time. Jeg prøvde å amme (noe jeg slet veldig med å få til i starten fordi hun ble så sliten), ettermatet med sonde, koste litt, og etter det måtte jeg ned på rommet å pumpe, så måtte jeg og barnefar få i oss litt mat, og før vi viste ordet av det skulle jeg opp å amme igjen. Sånn gikk dagene. Jeg gikk over 10 000 skritt hver dag (det er langt fra avdeling til avdeling), og jeg fikk aldri tid til å sette meg ned å slappe av.
Til slutt hadde vi gjort alt så mange ganger at alt ble rutine. Vi koblet av og på ledninger selv, tok hånd om maskinene med målingene selv og hentet sprøyter og nødvendige ting fra skapene selv.
Når vi hadde vært på Rikshospitalet i litt over en uke fikk vi beskjed om at vi snart skulle få reise hjem. Lea hadde ikke fått noen form for medisiner, og hadde kun ligget til overvåking siden du ble født. Og siden hun ikke var akutt syk ville de sende oss hjem. Vi fikk beskjed om at hun ville bli dårligere, men at det ikke kom til å skje akutt.
Nå gledet vi oss bare til å få kunne koble Lea av de dumme ledningene, og ta henne med oss hjem..
Dagene gikk, og etter to dager så det endelig ut som at hjemreisedagen nærmet seg. MEN plutselig skulle vi ikke få reise hjem allikevel.. Vi skulle bare bli overflyttet til sykehuset i Vestfold… Jeg ble kjempelei meg, og følte at alt igjen ble veldig tungt.. Nå hadde vi jo gledet oss sånn.
De ba oss ta det helt med ro, for på sykehuset i Vestfold ville det være mere “humant”, og vi ville kunne sove med Lea på rommet.
Dagen etter ble jeg og Lea hentet av en ambulanse som skulle kjøre oss til sykehuset i Vestfold. Barnefar fikk ikke plass i ambulansen, så han måtte bli hentet av svigers.
Når vi til slutt kom frem på sykehuset ble vi plassert på et felles rom på intensiven. Et rom som var mye mindre privat enn det rommet Lea hadde ligget på på riksen, og Lea ble lagt rett i en seng, og på nytt koblet på med masse ledninger. Jeg fikk helt sjokk. Dette var jo ikke det vi hadde forventet. Og som om ikke det var nok, ble jeg og barnefar plassert på et lite kott (bokstavelig talt) med en 120 seng, og en liten benk. Vi hadde ikke engang toalett på rommet.
Jeg knakk helt sammen og ble stående å gråte på gangen.
Dagen etter stod jeg i over en time og prøvde å overtale den ene sykepleieren til å la oss ta med Lea inn på rommet. Hun hadde jo vært stabil siden fødsel, og hadde kun ligget til overvåking.. Jeg forstod bare ikke hvorfor hun ikke kunne være med oss.
Etter mye om og men tok sykepleieren en telefon til legen, som sa at vi kunne ta med Lea inn på rommet så lenge hun fikk ligge med måleapparatet koblet til. Lykke! Etter nesten to uker fikk vi endelig ha Lea i samme rom som oss, helt alene. Jeg var så glad! Etter mange timer trillet vi henne tilbake på intensivrommet, før vi gikk å la oss.
Jeg var fortsatt hos Lea hver 3. time for å gi henne mat. Men på morningen hadde jeg forsovet meg, og plutselig banket det på døren. En sykepleier kom inn, og virket så veldig fornøyd og glad. Og med seg hadde hun Lea. Helt uten ledninger. “Det er en som er litt sulten” sa hun! Og jeg husker jeg smilte fra øre til øre, og smatt opp av senga.
Hun fortalte at det hadde vært en misforståelse de og riksen imellom, og at i dag skulle vi få lov til å reise hjem.
ENDELIG!
