Når din egen mor/far er urimelig

Mammapanda

Mammapanda

Glad i forumet
Oktoberlykke2020❤
Slik som tittelen sier, når du VET at en av dine foreldre er urimelige, ikke nødvendigvis midt i en krangel med deg selv men ser det fra andre perspektiv også.

Sier du fra til h*n at nå syns jeg du trår over streken/ er urimelig eller prøver du å unngå konflikt å evt krangel selv om du vet at hadde det vært noen andre hadde du sagt fra for lenge siden?

Sliter med det dilemmaet selv for nå sitter jeg med følelsen at jeg har latt det skure å gå alt for lenge frykt for konflikt..

Vil ikke gå innpå det personlige, ville bare høre andres erfaring :) Gjerne fra noen som har litt «eldre» foreldre 60+ Å den generasjonen :)
 
Det kommer vel litt an på hva det gjelder og hvor dypt kilden til diskusjonen/konflikten går, men som et utgangspunkt gir jeg beskjed når jeg føler at noen går over streken og er urimelige. Hvis jeg ikke sier ifra blir jeg bare gående og gnage på det, og så blir irritasjonen enda større.
 
Jeg hadde en kjempe konflikt med min far. Bodde fremdeles hjemme.
Min far var urimelig. Han kom først hjem. Jeg hentet posten. HAN skulle se posten først, jeg ble så provosert at selvfølgelig sa jeg ifra.
Det kommer an på Hva det er. Noenganger greit å la ting ligge, man er forskjellig. Er det noe som er viktig for deg.. si ifra. Bedre å få det ut av verden. Da kan man komme seg videre
 
Dessverre, nei. Har vokst opp med konfliktskye foreldre og har blitt sånn selv. Vi snakker ALDRI om noe som plager oss. Jeg gjør det med andre da, men ikke innad i familien.
 
Jeg har to stykk foreldre over 60 og sier i fra hvis jeg mener de sier noe urimelig. For meg ville noe annet vært respektløst. De er ikke senile bare fordi de tilhører en eldre generasjon. Om foreldrene dine faktisk er demente gjelder selvfølgelig noe helt annet. Da hadde jeg ikke opprørt dem.
 
Det kommer helt an på hva det gjelder.

Er det noe som er viktig for meg, eller urimeligheten går ut over barna mine på noe vis, sier jeg helt klart i fra.

Er det «filleting», som ikke har særlig betydning i vår omgang, dropper jeg det.
 
Skjermtrollet skrev:
Jeg har to stykk foreldre over 60 og sier i fra hvis jeg mener de sier noe urimelig. For meg ville noe annet vært respektløst. De er ikke senile bare fordi de tilhører en eldre generasjon. Om foreldrene dine faktisk er demente gjelder selvfølgelig noe helt annet. Da hadde jeg ikke opprørt dem.
Klikk for å utvide …
Aldri sagt noe om at jeg tror h*n er verken senil eller dement, men mente at det er en egen generasjon som har et annet syn på ting å livet generelt enn kanskje yngre generasjoner har.
 
Takk for alle svar, ser nå at jeg egentlig skulle sagt fra for lenge siden å at det mest sannsynelig er det som må til for at vi skal klare å gå videre. Ting har en tendens til å balle på seg å jeg personlig er ganske høysensitiv å «tenker i hjel» ting før jeg sier det, noen ganger til det punktet at det ikke blir sagt i det hele tatt.
 
Kommer ann på hva det gjelder :) noen ting sier jeg fra om, andre ting lar jeg ligge.
 
Både og. Noen ting har jeg sagt fra om hundreogørti ganger og har gitt litt opp. Er uenig med min mor om veldig mye, men orker rett og slett ikke å si noe om hver bidige ting.
 
Både og egentlig...
mamma f eks er veldig opptatt av at vi barna skal gjøre henne stolt og hun skal ofte være "helten" på en måte..
hun har vært i bursdag til onkelen min.. jeg sier hun må gratulere han fra oss.. da får heg SMS om at JEG må ringe og gratulere han.. noe som er litt unaturlig for meg da jeg ser han hvert femte år..

Om jeg hadde ringt - blir jeg dattera som ringer å gratulerer og bla bla, mens hun sitter der sammen med alle gjestene og skal ta æren på en måte..

Sånt irriterer meg- men gidder ikke si noe.
Men holdt på den at jeg ikke ringte..
 
Jeg sier ifra. Nå er heldighvis de veldig opptatt av å «ikke gjøre feil» og tar gladelig imot tilbakemeldinger. Det er nok grunnen til at vi også har en veldig god relasjon og jeg stoler 110% på de når barna er der.
 
Pappa var skikkelig urimelig da han ble sammen med dama si. Jeg var 16/17 år da, og vi snakket lite sammen før jeg ble 20 ca. Det verste var en periode da han mente at jeg måtte selge hesten min. Han hadde absolutt ingenting med det å gjøre, han ofra ikke en eneste krone på hverken hesten eller meg. Jeg jobba og betalte absolutt alt selv. Skolerelaterte ting kunne han heller ikke bidra med. Han lovet at han skulle hjelpe med med å betale for sertifikat, han bidro ikke med en eneste krone der heller fordi han måtte betale for kona, kjøpe bil og lappen til henne. Et par ganger spurte jeg om jeg kunne få litt penger den siste uka før lønna kom slik at jeg kunne kjøpe meg mat, kan telle på en hånd hvor mange ganger det skjedde i løpet av en periode på ca 3 år. Han kunne ikke hjelpe meg med å kjøpe klær jeg trengte på skolen, gikk på landbruksskole. Jeg har fantastiske besteforeldre som hjalp meg med det siden han, mest sannsynlig, ikke fikk lov av kona. Han fikk ikke lov til å være venner med lillebroren min på fb, han har alltid vært som en far for lillebroren min som dessverre er uheldig med faren sin, da klikka det for meg. Jeg snakka lite med pappa den tiden, og jeg gidder ikke å snakke mer med han enn nødvendig nå heller. Å hele tiden bli skuffet å alltid bli prioritert helt bort har ødelagt det fine forholdet vi hadde.
 
Kommer helt an på hva det gjelder.
Til mine foreldre kan jeg si fra om alt, også når det gjelder arv, familie, oppdragelse og økonomi.
Svigers er av en annen type, så de blir fornærma bare vi nevner noe av det.
 
Jeg har prøvd å snakke med mine, men det fungerer ikke spesielt bra. Vi ser ikke likt på ting, en annen generasjon som du sier, og de ser ingen grunn til å endre sin oppfatning. Tenker at det var bortkastet energi fra min side, og førte bare til skuffelse for meg.
Vil prøve å huske på dette for egne barn, vi ser forskjellig på ting i ulike generasjoner, og det betyr ikke at den eldste generasjonen alltid har rett.
 
FruFrøken1991 skrev:
Pappa var skikkelig urimelig da han ble sammen med dama si. Jeg var 16/17 år da, og vi snakket lite sammen før jeg ble 20 ca. Det verste var en periode da han mente at jeg måtte selge hesten min. Han hadde absolutt ingenting med det å gjøre, han ofra ikke en eneste krone på hverken hesten eller meg. Jeg jobba og betalte absolutt alt selv. Skolerelaterte ting kunne han heller ikke bidra med. Han lovet at han skulle hjelpe med med å betale for sertifikat, han bidro ikke med en eneste krone der heller fordi han måtte betale for kona, kjøpe bil og lappen til henne. Et par ganger spurte jeg om jeg kunne få litt penger den siste uka før lønna kom slik at jeg kunne kjøpe meg mat, kan telle på en hånd hvor mange ganger det skjedde i løpet av en periode på ca 3 år. Han kunne ikke hjelpe meg med å kjøpe klær jeg trengte på skolen, gikk på landbruksskole. Jeg har fantastiske besteforeldre som hjalp meg med det siden han, mest sannsynlig, ikke fikk lov av kona. Han fikk ikke lov til å være venner med lillebroren min på fb, han har alltid vært som en far for lillebroren min som dessverre er uheldig med faren sin, da klikka det for meg. Jeg snakka lite med pappa den tiden, og jeg gidder ikke å snakke mer med han enn nødvendig nå heller. Å hele tiden bli skuffet å alltid bli prioritert helt bort har ødelagt det fine forholdet vi hadde.
Klikk for å utvide …
Minner litt om oss.. Bare det at pappa faktisk solgte ponnien min uten å spørre. Djieses.. Var "lei" av den og den var satt bort på for, men likevel. Ellers flyttet jeg for meg selv da jeg var 17, og han hjalp meg ikke en dritt økonomisk Var nok den nye kona som ikke tillot det. Følte meg veldig svikta. Sønnene deres fikk alt de pekte på. Han gjorde meg også arveløs, bare for at hans nye familie skulle sitte med alt når hans tid er over. Mange rare familier ute å går :p
 
Ano-nymus skrev:
Minner litt om oss.. Bare det at pappa faktisk solgte ponnien min uten å spørre. Djieses.. Var "lei" av den og den var satt bort på for, men likevel. Ellers flyttet jeg for meg selv da jeg var 17, og han hjalp meg ikke en dritt økonomisk Var nok den nye kona som ikke tillot det. Følte meg veldig svikta. Sønnene deres fikk alt de pekte på. Han gjorde meg også arveløs, bare for at hans nye familie skulle sitte med alt når hans tid er over. Mange rare familier ute å går :p
Klikk for å utvide …

Sykt. Pappa hadde ikke fått til å selge hesten min siden han ikke stod som eier ;) ingen god følelse å bli skuffet slik.
 
Ano-nymus skrev:
Minner litt om oss.. Bare det at pappa faktisk solgte ponnien min uten å spørre. Djieses.. Var "lei" av den og den var satt bort på for, men likevel. Ellers flyttet jeg for meg selv da jeg var 17, og han hjalp meg ikke en dritt økonomisk Var nok den nye kona som ikke tillot det. Følte meg veldig svikta. Sønnene deres fikk alt de pekte på. Han gjorde meg også arveløs, bare for at hans nye familie skulle sitte med alt når hans tid er over. Mange rare familier ute å går :p
Klikk for å utvide …
Nei, fy så stygt gjort :sorry:
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp