Irettesettelse av småbarn

Elisabethh

Gift med forumet
Julibaluba 2017
Marsipanene 2019
❤ Aprilbarna19 ❤
Jeg har en ettåring, og hun lærer å være snill mot folk. Hun har lært å ikke klype, vi viser henne å stryke og ta forsiktig på både barn og voksne. Hun tar til seg dette ganske greit. Vi sier bestemt og rolig nei, så sier vi stryke og tar hånden hennes og stryker. Altså ikke misforstå her, vi hever aldri stemmen, viser henne heller hva hun skal gjøre. Vi gjør det på en måte som gjør at hun ikke blir lei seg, men forstår.
Men så til det jeg lurer på.. er det jeg som overreagerer og syns det er rart? Vi hadde en toåring på besøk i går. Helt umotivert kløyp hun min ettåring hardt i armen så hun begynte å gråte. Både jeg og mammaen til toåringen så hva som skjedde. Jeg måtte få toåringen til å stoppe, for hun ville ikke slippe selv om ettåringen skreik. Moren til toåringen satt bare helt stille en halvmeter unna det og hevet ikke et øyebryn en gang. Dette måtte min ettåring tåle fikk jeg høre. Det var flere hendelser med dytting nesten over ende, og dette måtte også min ettåring bare tåle fikk jeg høre. Forklaringen var at det nytter ikke å fortelle en toåring forskjell på rett og galt, og det finnes ikke slemme barn. Det var altså mitt barn som bare må lære seg at andre barn klyper, dytter og slår helt umotivert. Jeg hadde visst en unge som etter hvert ville lære seg å ikke grine av alt mulig. Igjen er det jeg som misforstår? Skal man ikke fortelle småbarn hva de kan og ikke kan gjøre på en måte som fungerer for deres nivå? Det skal sies at dama har 2 barn og straks 3.
 
Så klart skal man det og er man konsekvent, rolig og forteller med korte setninger og viser hva og hvordan man skal gjøre det, forstår et lite barn det. En 2 åring som har blitt vist og lært fra tidlig av skjønner dette.

Vi har dessverre samme situasjon hos oss. Med søstra til samboer og deres barn. Også snakk om et barn på to år som aldri har eller får konsekvenser og får gjøre som ho vil.
Det har faktisk gått såpass langt av sønnen vår på 4 år ikke vil dra på besøk dit. Han blir både slått, biti og kan aldri leke med noe, da de lar barnet gjøre som det vil og ikke gir hverken konsekvenser eller tar det bort fra situasjonen
 
Takk, jenter! Mannen var ikke sikker på at han var enig med meg pga at vi bare har ett barn, og hun snart har tre. Men han er jo med på å irettesette vår ettåring. Jeg mener antall barn man har ikke gjør deg til ekspert på barn. Og det at alle barn er forskjellige vet jeg, men det er virkelig vi foreldre også.
Dessverre går det ikke å unngå dem helt. Denne påståelige dama som alltid har rett uansett og mener jeg ikke har peiling er min søster. Til info fikk jeg kjeft av henne når hun forlot oss ute uten å si ifra. Jeg stod der med begge hennes unger mens hun gikk inn i huset vårt en tur. Den eldste ungen hennes løp av gårde for å finne mamma, mens jeg tok min på armen og gikk fem meter fra hennes toåring for å se at hennes femåring ikke løp ut på veien. Hennes toåring falt på bakken, og jeg skulle visst aldri sett etter at femåringen hennes var trygg, for hun var stor og kunne passe på seg selv. Og hun falt bare stående og ned på knærne. Men at hennes toåring begynner å gråte er visst krise i forhold til at min ettåring blir plaget.
 
Altså, dere har litt rett og litt feil begge to. Sånn som din ettåring er var min også da hun var ett, men fra hun var halvannet år hadde hun en laaaaaang periode der dytting og klyping var enten morsomt eller sånn hun taklet konflikter. Noen barn trenger bare å bli irettesatt noen få ganger, og så har de skjønt det, men noen må få se konsekvensene 300 ganger før det sitter. Min er den siste typen. Dessverre kan man kanskje si, for det er slitsomt med foreldre med "enkle" barn som tror de har skjønt hvordan alle barn er. "Det er jo bare å". Tro meg når jeg sier at hun ble irettesatt hver eneste bidige gang hun prøvde seg, og vi var både pedagogiske og strenge. Allikevel tok det lang tid før oppdragelsen sank inn. Når det er sagt er det pokker ikke greit å se på at ungen slår og dytter og klyper, og det skal tas hver eneste gang, så jeg skjønner at du reagerte! Kan du ikke ta en prat med henne om hva du tenker?
 
Altså, dere har litt rett og litt feil begge to. Sånn som din ettåring er var min også da hun var ett, men fra hun var halvannet år hadde hun en laaaaaang periode der dytting og klyping var enten morsomt eller sånn hun taklet konflikter. Noen barn trenger bare å bli irettesatt noen få ganger, og så har de skjønt det, men noen må få se konsekvensene 300 ganger før det sitter. Min er den siste typen. Dessverre kan man kanskje si, for det er slitsomt med foreldre med "enkle" barn som tror de har skjønt hvordan alle barn er. "Det er jo bare å". Tro meg når jeg sier at hun ble irettesatt hver eneste bidige gang hun prøvde seg, og vi var både pedagogiske og strenge. Allikevel tok det lang tid før oppdragelsen sank inn. Når det er sagt er det pokker ikke greit å se på at ungen slår og dytter og klyper, og det skal tas hver eneste gang, så jeg skjønner at du reagerte! Kan du ikke ta en prat med henne om hva du tenker?

Rett begge to? Også sier du noen barn bruker lengre tid. Altså jeg reagerer ikke på at hennes unge bruker lengre tid på å forstå ting, men at hun helt tydelig gav blaffen hver gang hennes unge uoppfordret kløyp, dyttet og slo mitt barn, og at dette var noe mitt barn burde tåle og lære seg å tåle. Det er ikke sånn at hun irettesatte sitt barn og hun ikke forstod, men at hun mente at hennes barn ikke burde irettesettes. Hun mente jeg burde la mitt barn få lære seg å takle å bli plaget i stedet for å gråte. At hun sier til meg at det er ingen vits å si ifra til en toåring hvordan hun heller bør oppføre seg mot andre understreker jo bare at hun ikke gjør noe når toåringen plager andre. Da handler det jo ikke om å si ting 300 ganger, for det blir ikke sagt! Og jeg har ikke skjønt hvordan alle barn er. Jeg vet utmerket godt at alle barn er forskjellige. Men det hindrer da ikke oss foreldre i å faktisk oppdra barna våres i stedet for at de bare får gjøre som de vil?
Edit: dessuten går det ikke an å diskutere med henne, gjort det før, og det ender bare i at hun mener jeg er en uvitende drittunge fordi hun vet alltid alt.
 
Rett begge to? Også sier du noen barn bruker lengre tid. Altså jeg reagerer ikke på at hennes unge bruker lengre tid på å forstå ting, men at hun helt tydelig gav blaffen hver gang hennes unge uoppfordret kløyp, dyttet og slo mitt barn, og at dette var noe mitt barn burde tåle og lære seg å tåle. Det er ikke sånn at hun irettesatte sitt barn og hun ikke forstod, men at hun mente at hennes barn ikke burde irettesettes. Hun mente jeg burde la mitt barn få lære seg å takle å bli plaget i stedet for å gråte. At hun sier til meg at det er ingen vits å si ifra til en toåring hvordan hun heller bør oppføre seg mot andre understreker jo bare at hun ikke gjør noe når toåringen plager andre. Da handler det jo ikke om å si ting 300 ganger, for det blir ikke sagt! Og jeg har ikke skjønt hvordan alle barn er. Jeg vet utmerket godt at alle barn er forskjellige. Men det hindrer da ikke oss foreldre i å faktisk oppdra barna våres i stedet for at de bare får gjøre som de vil?
Edit: dessuten går det ikke an å diskutere med henne, gjort det før, og det ender bare i at hun mener jeg er en uvitende drittunge fordi hun vet alltid alt.
Leste du ikke innlegget mitt?
 
Leste du ikke innlegget mitt?

Ja, men jeg lurer på om du leste mitt. Altså hun irettesetter ikke i det hele tatt! Det handler ikke om at barn er forskjellige! Nå er det flere episoder enn i går jeg har reagert på tidligere, samtidig som en venninne av meg også har reagert tidligere. Hun bryr seg fint lite om å irettesette barna, og nå gikk det veldig ut over mitt barn, i tillegg til at hun sa helt i klartekst at mitt barn måtte tåle det og ikke gråte så mye, og at småbarn gjør slikt bare og det nytter ikke å fortelle dem på noen måte at det de gjør ikke bør gjøres. Det var jo vondt, og hun hadde tydelige merker på armen etter klypingen lenge etterpå, så det var ikke småtteri. Det handler altså ikke at barn er forskjellige. Og jeg har full forståelse for at ikke alle barn tar ting like fort. Det er altså mangelen på oppdragelse jeg reagerer på!
 
Ja, men jeg lurer på om du leste mitt. Altså hun irettesetter ikke i det hele tatt! Det handler ikke om at barn er forskjellige! Nå er det flere episoder enn i går jeg har reagert på tidligere, samtidig som en venninne av meg også har reagert tidligere. Hun bryr seg fint lite om å irettesette barna, og nå gikk det veldig ut over mitt barn, i tillegg til at hun sa helt i klartekst at mitt barn måtte tåle det og ikke gråte så mye, og at småbarn gjør slikt bare og det nytter ikke å fortelle dem på noen måte at det de gjør ikke bør gjøres. Det var jo vondt, og hun hadde tydelige merker på armen etter klypingen lenge etterpå, så det var ikke småtteri. Det handler altså ikke at barn er forskjellige. Og jeg har full forståelse for at ikke alle barn tar ting like fort. Det er altså mangelen på oppdragelse jeg reagerer på!
Det skjønner jeg. Beklager, jeg hang meg litt opp i det første avsnittet ditt, der det virker som du kommer med oppskriften på hvordan man får barn som ikke slår og klyper, men hvis det ikke var meningen så er vi jo enige. :)
Jeg er forsåvidt enig i at «ingen» barn er slemme, og jeg tror det er sunt at de får ordne opp selv, men ikke i så stor grad når de er så små, og ikke når det inkluderer vold. Jeg syns det er helt innafor at du irettesetter hennes barn på sånne ting når hun ikke gjør det selv.
 
Det skjønner jeg. Beklager, jeg hang meg litt opp i det første avsnittet ditt, der det virker som du kommer med oppskriften på hvordan man får barn som ikke slår og klyper, men hvis det ikke var meningen så er vi jo enige. :)
Jeg er forsåvidt enig i at «ingen» barn er slemme, og jeg tror det er sunt at de får ordne opp selv, men ikke i så stor grad når de er så små, og ikke når det inkluderer vold. Jeg syns det er helt innafor at du irettesetter hennes barn på sånne ting når hun ikke gjør det selv.

Jeg kom ikke med en oppskrift. Jeg ville forklare at jeg irettesetter min ettåring. Og jeg syns derfor det er rart å mene at en toåring som altså da er ett år eldre ikke skal irettesettes. Jeg ville også forklare hva jeg mener med å irettesette små barn, at man gjør det slik at de forstår. Jeg ville ikke at noen skulle misforstå meg og tro at jeg mente man skulle kjefte på en toåring eller en ettåring. Men at man gjør det på en måte barnet forstår. Det er i hvert fall min tanke om det. Jeg var altså mer redd for at noen ville tro jeg ville hevet stemmen og vært streng mot småbarn. Selvfølgelig er ikke min måte fasiten, men min tanke om hvordan man kan gjøre det slik at et lite barn forstår. Det finnes sikkert mange varianter av å lære barn å ikke klype eller slå, men å overse det er vel ikke helt en metode, det er mer ansvarsfraskrivelse spør du meg.
Ja, jeg sa ungen det hennes gjorde mot min unge ikke var snilt gjort. Da ble hun sur på meg og sa ingen unger er slemme. Og ja, barn må gjerne lære seg å ordne opp, men det får de lære å gjøre ved å snakke. Men min kan bare si 4 ord. Og vold er ikke greit uansett hvor små barna er mener jeg. Jeg hadde ikke syntes det var greit f.eks om mitt barn ble hentet i barnehagen en dag til høsten og jeg fikk høre at mitt barn slo, kløyp, lugget, dyttet eller lignende andre barn eller voksne. Derfor lærer jeg mitt barn å kose i stedet for å lugge, dytte, klype osv. Jeg ønsker at mitt barn skal kunne være sammen med andre barn uten at jeg bør være nervøs for at hun ender opp med en blåveis også, akkurat som jeg forventer at hun ikke skal gi noen andre en blåveis. Derfor mener jeg man må være konsekvent, det gjør ikke mitt barn rustet til forskjellige sosiale settinger å ikke vite at man skal være forsiktig og snill med andre. Så at hun mener mitt barn bare må lære seg å tåle vold er så langt ifra mine tanker om saken.
 
Selv om du ikke kan unngå dama tror jeg du burde være litt konsekvent på at barnet ditt blir skjerma for slike situasjoner. Altså at om en av hennes barn er ufine mot ditt fjerner du ditt eget barn umiddelbart for å unngå at situasjonen eskalerer.
 
Selv om du ikke kan unngå dama tror jeg du burde være litt konsekvent på at barnet ditt blir skjerma for slike situasjoner. Altså at om en av hennes barn er ufine mot ditt fjerner du ditt eget barn umiddelbart for å unngå at situasjonen eskalerer.

Kommer nok til å begrense litt på kontakten fremover, nettopp for å skjerme mitt barn. Hun nesten irettesatte meg da jeg ikke lot mitt barn, som så vidt kan gå, gå ned en steintrapp som hadde stått i sola hele dagen og som var varm. Jeg måtte jo la ungen få gå hvor hun ville. Vi er så totalt uenig i forhold til oppdragelse og sikkerhet for barna våres. Og jeg kommer ikke til å stole på henne når det kommer til barnepass. Hun nevnte så vidt i en bisetning at jeg nå snart igjen kunne passe hennes barn nå som min ikke er baby lengre. Det kommer ikke til å skje for å si det sånn, i hvert fall ikke før hun har lært barna å ikke bruke vold mot andre barn.
 
Jeg tror at du med god samvittighet kan kutte drastisk ned på kontakten med søstra di ja. Det kan ikke være bra for verken deg eller barnet ditt at dere henger sammen mer enn høyst nødvendig! Det er klart man skal irettesette barn!!! Unger lærer dessverre ikke oppdragelse "av seg selv", de MÅ få det fortalt eller at noen viser dem hvordan de heller bør gjøre. Ungen hennes vil jo tro at det hun gjør er greit, siden det ikke får konsekvenser, og kommer neppe til å plutselig slutte med den oppførselen. Nei huffameg, det virker som en vanskelig situasjon for deg :/ Håper du klarer å ta litt avstand fra dem.
 
Helt enig med deg!!!

Selvfølgelig skal man lære barna fra de er små hva som er greit og ikke. De begynner allerede som babyer å tilpasse seg foreldrenes ønsker ut i fra hva slags respons foreldrene gir. Dette er det forskning på. Barn er helt fra babystadiet sosialt innstilt og ønsker å samarbeide.

Dessverre er det mange foreldre som har en slik holdning. Og det gjør det bare verre. Altså mange barn har en periode med klyping og dytting ol uten at det er noe foreldrene har gjort galt. Men da synes jeg man som forelder må passe på og forhindre og ikke minst gripe inn så det ikke går utover andre barn. Og det er det mange foreldre som gjør. Setter seg rett ved siden av slik at de kan gripe inn. Og noen klarer også å se forvarsel og forhindre. Men mange bryr seg heller ikke, dessverre.


Jeg ville bare satt meg rett i nærheten og passet på at det ikke skjedde og ta ungen vekk med en gang hvis det skjer. Og så ville jeg også gjort med det barnet slik som du gjør med ditt. Feks ta hånden som klyper, si nei og si og vise hvordan h*n heller kan gjøre. Sier hun noe på det hadde jeg sagt «hvis du ikke passer på så gjør jeg det, selv om dine unger er ditt ansvar. Det snakkes om deg bland andre fordi du ikke oppdrar ungene dine». Hvis hun kjefter på deg så får hun tåle å få den tenker jeg.
 
Helt enig med deg!!!

Selvfølgelig skal man lære barna fra de er små hva som er greit og ikke. De begynner allerede som babyer å tilpasse seg foreldrenes ønsker ut i fra hva slags respons foreldrene gir. Dette er det forskning på. Barn er helt fra babystadiet sosialt innstilt og ønsker å samarbeide.

Dessverre er det mange foreldre som har en slik holdning. Og det gjør det bare verre. Altså mange barn har en periode med klyping og dytting ol uten at det er noe foreldrene har gjort galt. Men da synes jeg man som forelder må passe på og forhindre og ikke minst gripe inn så det ikke går utover andre barn. Og det er det mange foreldre som gjør. Setter seg rett ved siden av slik at de kan gripe inn. Og noen klarer også å se forvarsel og forhindre. Men mange bryr seg heller ikke, dessverre.


Jeg ville bare satt meg rett i nærheten og passet på at det ikke skjedde og ta ungen vekk med en gang hvis det skjer. Og så ville jeg også gjort med det barnet slik som du gjør med ditt. Feks ta hånden som klyper, si nei og si og vise hvordan h*n heller kan gjøre. Sier hun noe på det hadde jeg sagt «hvis du ikke passer på så gjør jeg det, selv om dine unger er ditt ansvar. Det snakkes om deg bland andre fordi du ikke oppdrar ungene dine». Hvis hun kjefter på deg så får hun tåle å få den tenker jeg.

Det der var faktisk en god måte å håndtere det på! Takk! Og ja, hun er rask til å irettesette eller kjefte på meg for mine valg. Spesielt det jeg skrev over om at min datter måtte få lov til å gå ned en glodvarm trapp.. for jeg lar henne ikke en gang gå ned en trapp på tre trinn inne i huset fordi hun kan falle og slå seg. Da var en trapp med 4 trinn som hadde blitt glodvarm i sola helt utenkelig i mitt hode. Men hun syns hun måtte få lov. Altså, mitt barn, mine regler i forhold til sikkerhet!
 
Det der var faktisk en god måte å håndtere det på! Takk! Og ja, hun er rask til å irettesette eller kjefte på meg for mine valg. Spesielt det jeg skrev over om at min datter måtte få lov til å gå ned en glodvarm trapp.. for jeg lar henne ikke en gang gå ned en trapp på tre trinn inne i huset fordi hun kan falle og slå seg. Da var en trapp med 4 trinn som hadde blitt glodvarm i sola helt utenkelig i mitt hode. Men hun syns hun måtte få lov. Altså, mitt barn, mine regler i forhold til sikkerhet!

Og ditt hus dine regler. Det er helt normalt å fortelle barn i ditt hus hva som er lov i ditt hus.
Og som hun over skrev, nevn gjerne at det snakkes om av andre at hun ikke oppdrar barna sine. Det svir gjerne litt å få høre at man blir snakket om.

Har selv en 2-åring som både slår, klorer og klyper om dagen. Men selv om det ikke virker å gå inn alltid, så tar vi tak i alle tilfeller vi ser, og det er selvsagt helt greit at andre tar tak i episoder vi ikke ser. «it takes a village” som de sier
 
Kjenner jeg blir provosert. Helt ærlig, jeg hadde sagt nei til den 2-åringen selv hvis ikke mora gjorde det.

En ettåring forstår rett og galt hvis man forklarer og viser. Og en 2-åring gjør iallefall det!
Synes du gjør helt rett.
 
Alle barn bør jo få veiledning ift rett og galt for å etter hvert lære seg og navigere innenfor ulike sosiale arenaer. En må også tenke på de ulike utviklingsstadiene barna går igjennom både fysisk og kognitivt som gjør at de periodevis endrer adfersmønster og tester ulike grenser og handlinger osv. Toåringer er jo rimelig utprøvende og holder på å lære empati - en kan ikke forvente at de nødvendigvis «vet» hva som er galt og i allefall ikke hvorfor, men mener at de bør få veiledning ved uønskede handlinger - så absolutt! Kan ikke ignorere slike handlinger og i allefall ikke med en forklaring om å «lære» barn å «tåle litt». Syns du skal bry deg minst mulig om venninnen din og heller fortsette å veilede ditt barn slik du selv mener er riktig for dere. Alle er ulike - hver til sitt.
 
Back
Topp