Ingen å uttrykke frustrasjon til

Craigh na Dun

Betatt av forumet
Hei!

Den siste tiden har jeg begynt å kjenne på følelsen av at jeg ikke har noen å uttrykke frustrasjonen min til. Jeg har et nettverk av venner som vet at vi har prøvd i 1,5 år nå uten å lykkes, men de fleste har blitt gravide selv etter 2-3 mnd eller ved uhell, og svarer alltid "du er så ung, du har god tid", osv.

Jeg kjenner det begynner å bli frustrerende og ikke kjenne noen i virkeligheten som er i samme situasjon som oss, som jeg vet om ihvertfall. Det begynner å tynge, for føler ikke de menneskene jeg har rundt meg forstår. Hvordan kan de det? De kan støtte, noe jeg setter uendelig stor pris på, men de kan ikke sette seg inn i situasjonen å se hvorfor det er så tyngende og deprimerende å gå så lenge uten resultater.

Noen andre som opplever det slik? Har du eventuelt gjort noe med situasjonen?
 
Møtt på mange sånne, er langt ifra alle som forstår. Også opplevd de kommentarene, og jeg har nok bitt ganske kraftig ifra meg til dem, de har tenkt seg om etterhvert, hvis ikke har jeg bare kuttet dem ut. :cat:

Har ikke lyst til å bruke tid på dem som ikke prøver å forstå overhode, krever ikke at de skal vite hva de skal si, heller at de merker når de burde holde munnen lukket med de gode rådene sine :hungover:
 
Hei!

Den siste tiden har jeg begynt å kjenne på følelsen av at jeg ikke har noen å uttrykke frustrasjonen min til. Jeg har et nettverk av venner som vet at vi har prøvd i 1,5 år nå uten å lykkes, men de fleste har blitt gravide selv etter 2-3 mnd eller ved uhell, og svarer alltid "du er så ung, du har god tid", osv.

Jeg kjenner det begynner å bli frustrerende og ikke kjenne noen i virkeligheten som er i samme situasjon som oss, som jeg vet om ihvertfall. Det begynner å tynge, for føler ikke de menneskene jeg har rundt meg forstår. Hvordan kan de det? De kan støtte, noe jeg setter uendelig stor pris på, men de kan ikke sette seg inn i situasjonen å se hvorfor det er så tyngende og deprimerende å gå så lenge uten resultater.

Noen andre som opplever det slik? Har du eventuelt gjort noe med situasjonen?
Har det på akkurat samme måte :( Får hele tiden høre «dere er fortsatt unge», «dere har god tid». Og etter at jeg ble gravid, men mistet i uke 11, får jeg høre «da vet du iallfall at du kan vli gravid». Det hjelper ikke meg noe nå, jeg er ikke gravid, jeg har ikke en baby, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli gravid igjen! Skikkelig frustrerende.

Jeg har dessverre ingen tips eller råd til deg, men ville bare fortelle deg at du ikke er alene om å ha det slik :):Heartpink
 
Har det på akkurat samme måte :( Får hele tiden høre «dere er fortsatt unge», «dere har god tid». Og etter at jeg ble gravid, men mistet i uke 11, får jeg høre «da vet du iallfall at du kan vli gravid». Det hjelper ikke meg noe nå, jeg er ikke gravid, jeg har ikke en baby, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli gravid igjen! Skikkelig frustrerende.

Jeg har dessverre ingen tips eller råd til deg, men ville bare fortelle deg at du ikke er alene om å ha det slik :)[emoji813]pink

Gu' bedre, den er jeg lei av å høre!!
"Du vet jo at du kan bli gravid"
Ja, jeg vet for pokker det, men det hjelper ikke når jeg ikke får med meg ungene hjem!
Jeg har blitt gravid 3 ganger på 2.5år og det er egentlig ikke så gærent med de ufordringene jeg har, men vi har da mistet i uke 6, og måtte ta det vanskelige valget om senabort i uke 15 og 19[emoji174]

Nå holder de heldigvis kjeft, for det viste seg da at jeg har store problemer med å få friske, levedyktige barn..
Men det er ikke sånn for alle, for noen er det bare vanskelig, og det er like sårt..
 
Hei!

Den siste tiden har jeg begynt å kjenne på følelsen av at jeg ikke har noen å uttrykke frustrasjonen min til. Jeg har et nettverk av venner som vet at vi har prøvd i 1,5 år nå uten å lykkes, men de fleste har blitt gravide selv etter 2-3 mnd eller ved uhell, og svarer alltid "du er så ung, du har god tid", osv.

Jeg kjenner det begynner å bli frustrerende og ikke kjenne noen i virkeligheten som er i samme situasjon som oss, som jeg vet om ihvertfall. Det begynner å tynge, for føler ikke de menneskene jeg har rundt meg forstår. Hvordan kan de det? De kan støtte, noe jeg setter uendelig stor pris på, men de kan ikke sette seg inn i situasjonen å se hvorfor det er så tyngende og deprimerende å gå så lenge uten resultater.

Noen andre som opplever det slik? Har du eventuelt gjort noe med situasjonen?
Jeg bruker rett og slett BV forumet..
Her kan jeg spy ut frustrasjon og faenskap, det er ingen som dømmer meg, jeg får heller den støtten jeg trenger [emoji173]

Jeg har blitt kjent med ei som mistet i samme uke som vi mistet første, der har jeg fått masse støtte rundt det å være nervøs for neste svangerskap [emoji173]
Nå viser det seg at vi må gjennom prøverør og der er det et enormt støttesystem [emoji4]

Jeg går også til samtaler med psykiatrisk sykepleier, men da pga mer enn at det tar lang tid å bli gravid. Allikevel tror jeg absolutt det er noe å anbefale for en hver [emoji173]
 
Møtt på mange sånne, er langt ifra alle som forstår. Også opplevd de kommentarene, og jeg har nok bitt ganske kraftig ifra meg til dem, de har tenkt seg om etterhvert, hvis ikke har jeg bare kuttet dem ut. :cat:

Har ikke lyst til å bruke tid på dem som ikke prøver å forstå overhode, krever ikke at de skal vite hva de skal si, heller at de merker når de burde holde munnen lukket med de gode rådene sine :hungover:

Ja det er flere jeg har vurdert å kanskje ikke involvere i følelsene og tankene mine fordi de rett og slett finner en måte å gjøre det verre på for meg, med kommentarer og utsagn. Men samtidig tror jeg de helt oppriktig tror at det de sier er til hjelp, så jeg blir jo glad for at de forsøker, men noe gjør mer skade enn nytte hos meg. Ugh, vanskelig å forholde seg til. :(
 
Har det på akkurat samme måte :( Får hele tiden høre «dere er fortsatt unge», «dere har god tid». Og etter at jeg ble gravid, men mistet i uke 11, får jeg høre «da vet du iallfall at du kan vli gravid». Det hjelper ikke meg noe nå, jeg er ikke gravid, jeg har ikke en baby, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli gravid igjen! Skikkelig frustrerende.

Jeg har dessverre ingen tips eller råd til deg, men ville bare fortelle deg at du ikke er alene om å ha det slik :):Heartpink

Uff ja, nei den setninga kan ikke være lett. Har selv prøvd i 1,5 år uten en eneste positiv test, men kan ikke se for meg det er "lettere" å ha vært gravid og mistet.. Uansett hvordan veien har vært, så er man fremdeles ufrivillig barnløs. Ingen har fått med seg en baby hjem enda. :( Vet at 1,5 år ikke er det lengste, men venter innkallelse til operasjon for å fjerne en cyste, og når den er fjernet har jeg grotiden, også skal vi prøve i 6 mnd, har det enda ikke gått da så skal vi henvises til Tromsø og begynne prøverør. HVIS det skulle skje at vi møter på nederlag etter nederlag nå, så kan det være opptil 1,5 år til før jeg kommer meg til prøverør.. Veien ser foreløbig grå og trist ut.

Håper dere går til igjen om ikke lenge. :Heartred Ønsker så inderlig at alle her inne skal få det til, for vet hvilke følelser og tanker man sitter på i denne prøveperioden. Det skal ikke være lett.
 
Jeg bruker rett og slett BV forumet..
Her kan jeg spy ut frustrasjon og faenskap, det er ingen som dømmer meg, jeg får heller den støtten jeg trenger [emoji173]

Jeg har blitt kjent med ei som mistet i samme uke som vi mistet første, der har jeg fått masse støtte rundt det å være nervøs for neste svangerskap [emoji173]
Nå viser det seg at vi må gjennom prøverør og der er det et enormt støttesystem [emoji4]

Jeg går også til samtaler med psykiatrisk sykepleier, men da pga mer enn at det tar lang tid å bli gravid. Allikevel tror jeg absolutt det er noe å anbefale for en hver [emoji173]

Uff, kan ikke fatte hvordan det føles. :Heartred sender over en klem, og mye babystøv.
Hvis ikke ting klaffer etter 6 mnd nye prøving etter operasjonen jeg venter så skal vi henvises til Tromsø å starte med prøverør. Håper selvfølgelig at cysta viser seg å være problemet, slik at når den er fjernet og de har skyllet igjennom egglederne så var det det som skulle til, men har prøverør i bakhodet enda siden cysta og egglederne ikke var gitt at er problemet hos meg.

Har vært i kontakt med psykolog pga. angst og opplevelser fra oppvekst, og det hjalp mye, men har ikke vært der på to år nå og har klart meg greit med det. Men nå tynger denne prøveperioden så mye at kanskje jeg skulle tatt opp de psykologtimene igjen. :shy:
 
Uff, kan ikke fatte hvordan det føles. [emoji813]red sender over en klem, og mye babystøv.
Hvis ikke ting klaffer etter 6 mnd nye prøving etter operasjonen jeg venter så skal vi henvises til Tromsø å starte med prøverør. Håper selvfølgelig at cysta viser seg å være problemet, slik at når den er fjernet og de har skyllet igjennom egglederne så var det det som skulle til, men har prøverør i bakhodet enda siden cysta og egglederne ikke var gitt at er problemet hos meg.

Har vært i kontakt med psykolog pga. angst og opplevelser fra oppvekst, og det hjalp mye, men har ikke vært der på to år nå og har klart meg greit med det. Men nå tynger denne prøveperioden så mye at kanskje jeg skulle tatt opp de psykologtimene igjen. :shy:
Takk [emoji173]
Vi må til Stockholm eller Brüssel for prøverør, ettersom behandlingen vi trenger ikke gjennomføres i Norge. Får heldigvis støtte fra staten allikevel da [emoji28]

Det var veldig tøft da vi kom til OUL med første og fikk beskjed om at ho kun ville overleve noen uker til, aldri utenfor magen.
Da jeg gikk gravid sist ble jeg diagnosert samtidig og vi fant ut at jeg har translokasjoner. Så denne gangen var vi mer forberedt.
Zelda ble født i uke 19 (januar 2017) og Heike i uke 15 (juni 2018), sånn sett ble det i hvertfall oppdaget "tidlig" kontra de som mister uti tredje trimester..

Får håpe det ordner seg, men vi er bare overlykkelige over at prøverør er et alternativ. Det er noen av oss som bare har skikkelig uflaks [emoji174]

Ofte her frustrasjonen min kommer inn [emoji85]
Jeg/vi ønsker oss barn så inderlig, vi har forberedt oss på alle plan det er mulig og allikevel er det folk som kommer hjem fra fylla og bare "ooops, jeg er visst gravid" [emoji58]
Eller ikke tar vare på skattene sine når de først får de [emoji174]
 
Hei!

Den siste tiden har jeg begynt å kjenne på følelsen av at jeg ikke har noen å uttrykke frustrasjonen min til. Jeg har et nettverk av venner som vet at vi har prøvd i 1,5 år nå uten å lykkes, men de fleste har blitt gravide selv etter 2-3 mnd eller ved uhell, og svarer alltid "du er så ung, du har god tid", osv.

Jeg kjenner det begynner å bli frustrerende og ikke kjenne noen i virkeligheten som er i samme situasjon som oss, som jeg vet om ihvertfall. Det begynner å tynge, for føler ikke de menneskene jeg har rundt meg forstår. Hvordan kan de det? De kan støtte, noe jeg setter uendelig stor pris på, men de kan ikke sette seg inn i situasjonen å se hvorfor det er så tyngende og deprimerende å gå så lenge uten resultater.

Noen andre som opplever det slik? Har du eventuelt gjort noe med situasjonen?
Jeg følte ikke at noen forstod hvordan jeg hadde det før jeg kom inn på ass.bef. forumet her inne. Der er det damer som gikk gjennom akkurat det samme som jeg, fikk mye støtte og oppmuntring fra noen som faktisk vet og har kjent/kjenner på de samme følelsene som jeg.

Fikk også ut frustrasjon(og maaange tårer) til en godt voksen dame som hadde skjønt hva jeg holdt på med (ivf) uten at jeg sa det. Hun hadde flere i nær omgangskrets som hadde vært igjennom det samme. Hun forstod ikke hvordan jeg hadde det, men hun lyttet og trøstet meg i den vondeste tiden.

Vil anbefale dere å ta en utredning dersom dere ikke allerede har gjort det. Jeg var ung (23) og vi hadde et barn, likevel måtte vi ha hjelp for å få nr.2.

Håper dere lykkes snart!
 
Du er ikke den eneste som har det slik! Vet ikke om det hjelper, men det hjalp i alle fall for meg å vite at vi ikke var helt utenfor normalen... Har ingen venninner som har brukt lang tid på å få barn, til tross for at "alle" venninnene mine har barn. Med lang tid, mener jeg over 1 år... Bruker forumet til å blåse ut og dele tankene mine, samtidig som jeg prøver å være positiv og heie på både oss og andre :)

Vi har ikke hatt positiv test enda, så vet ikke hvordan det er å miste... Håper at lykken snart snur for dere :Heartred
 
Gu' bedre, den er jeg lei av å høre!!
"Du vet jo at du kan bli gravid"
Ja, jeg vet for pokker det, men det hjelper ikke når jeg ikke får med meg ungene hjem!
Jeg har blitt gravid 3 ganger på 2.5år og det er egentlig ikke så gærent med de ufordringene jeg har, men vi har da mistet i uke 6, og måtte ta det vanskelige valget om senabort i uke 15 og 19[emoji174]

Nå holder de heldigvis kjeft, for det viste seg da at jeg har store problemer med å få friske, levedyktige barn..
Men det er ikke sånn for alle, for noen er det bare vanskelig, og det er like sårt..
Uff, det må være tungt :(

Har så lyst til å skrike til dem noen ganger. Får gjerne høre det flere ganger av samme person! Men jeg gidder ikke å lage noe drama rundt det, så jeg bare smiler og sier ja. Håper vi blir gravide begge to, og at vi får med en baby hver hjem :Heartpink
 
Jeg følte ikke at noen forstod hvordan jeg hadde det før jeg kom inn på ass.bef. forumet her inne. Der er det damer som gikk gjennom akkurat det samme som jeg, fikk mye støtte og oppmuntring fra noen som faktisk vet og har kjent/kjenner på de samme følelsene som jeg.

Fikk også ut frustrasjon(og maaange tårer) til en godt voksen dame som hadde skjønt hva jeg holdt på med (ivf) uten at jeg sa det. Hun hadde flere i nær omgangskrets som hadde vært igjennom det samme. Hun forstod ikke hvordan jeg hadde det, men hun lyttet og trøstet meg i den vondeste tiden.

Vil anbefale dere å ta en utredning dersom dere ikke allerede har gjort det. Jeg var ung (23) og vi hadde et barn, likevel måtte vi ha hjelp for å få nr.2.

Håper dere lykkes snart!

Godt du fant noen som faktisk visste hvordan følelser og tanker det er snakk om. Noen i (relativt) samme situasjon :Heartred

Jeg har svigermor, som prøvde i 7 år før hun klarte å gjennomføre et svangerskap. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten den dama der. Men samtidig så er hun såppass mye eldre, og vanskelig å uttrykke seg skikkelig til, selvom vi prater om det meste og hun ofte spør hvordan jeg har det i forhold til alt. :rolleyes:

Vi har begynt utredning. Alt er bra hos han, men de fant en cyste på 7-8 cm i diameter på venstre eggstokk hos meg. Det er ikke gitt at det er den som er problemet, men skal til ny gyn. undersølelse 1. August også får jeg dato for operasjon hvor den skal fjernes og de skal skylle gjennom egglederne mens de er der inne. :shy:

Håper og ønsker og krysser alle tær og fingre for at det ER den som er problemet, slik at når den er fjernet så er det klar bane for oss. Men gynekologen sa flere ganger at jeg ikke måtte få for store forhåpninger, for hun kunne ikke si sikkert at den er hovedproblemet. :wtf:
 
Jeg skjønner så altfor godt til hva du går gjennom :-(

Husker da vi var inne på forsamtale for IVF og på venterommet satt det rundt 10 andre par, da kjente jeg endelig på å være "normal" siden vi hadde prøvd å få barn.. her satt det en hel gjeng av par som har gått omtrent akkurat samme lange vei som oss.

Jeg sluttet å forvente støtte ganske tidlig fra omgangskretsen med barn, da de bare ikke vet hvordan det er å slite. Er jo ikke så lett for de å sette seg inn i noe de har aldri har tenkt på. Jeg får bare være en av de som belyser at for enkelte er ikke det å bli gravid en selvfølge.
 
Uff ja, nei den setninga kan ikke være lett. Har selv prøvd i 1,5 år uten en eneste positiv test, men kan ikke se for meg det er "lettere" å ha vært gravid og mistet.. Uansett hvordan veien har vært, så er man fremdeles ufrivillig barnløs. Ingen har fått med seg en baby hjem enda. :( Vet at 1,5 år ikke er det lengste, men venter innkallelse til operasjon for å fjerne en cyste, og når den er fjernet har jeg grotiden, også skal vi prøve i 6 mnd, har det enda ikke gått da så skal vi henvises til Tromsø og begynne prøverør. HVIS det skulle skje at vi møter på nederlag etter nederlag nå, så kan det være opptil 1,5 år til før jeg kommer meg til prøverør.. Veien ser foreløbig grå og trist ut.

Håper dere går til igjen om ikke lenge. :Heartred Ønsker så inderlig at alle her inne skal få det til, for vet hvilke følelser og tanker man sitter på i denne prøveperioden. Det skal ikke være lett.
Håper det ordner seg for dere etter at du har fått fjernet cysten. Jeg har mange små cyster pga pcos. Vi begynte å prøve i begynnelsen av september 2016, og har kun fått den ene positive testen. Håper vi får positiv test og en baby til slutt, begge to! Har iallfall ivf og se frem til, om det ikke klaffer innen september.
 
Uff, det må være tungt :(

Har så lyst til å skrike til dem noen ganger. Får gjerne høre det flere ganger av samme person! Men jeg gidder ikke å lage noe drama rundt det, så jeg bare smiler og sier ja. Håper vi blir gravide begge to, og at vi får med en baby hver hjem [emoji813]pink
Får høre det av samme ofte selv..

Men en annen ting som får meg til å vri meg er når folk klager over ungen sin HELE tiden...
Jeg tar faen meg våkenetter, omgangssyke og rot over alt mot å sitte med denne sorgen..
Er helt greit man kan synes ting er slit, men sitt for faen meg ikke å syt foran en du VET sliter med å bli gravid (og, for min del, har mistet i tillegg).
Det er forskjell på å fortelle at det slitsomt og det å virkelig syte..
Og den sytingen, den takler jeg dårlig..
Har måtte bite meg i tunga for å ikke skrike ut; Vel, ungen din lever nå ihvertfall! [emoji85][emoji85]

Jeg krysser fingrene for oss og alle som drømmer så inderlig [emoji173]
 
Får høre det av samme ofte selv..

Men en annen ting som får meg til å vri meg er når folk klager over ungen sin HELE tiden...
Jeg tar faen meg våkenetter, omgangssyke og rot over alt mot å sitte med denne sorgen..
Er helt greit man kan synes ting er slit, men sitt for faen meg ikke å syt foran en du VET sliter med å bli gravid (og, for min del, har mistet i tillegg).
Det er forskjell på å fortelle at det slitsomt og det å virkelig syte..
Og den sytingen, den takler jeg dårlig..
Har måtte bite meg i tunga for å ikke skrike ut; Vel, ungen din lever nå ihvertfall! [emoji85][emoji85]

Jeg krysser fingrene for oss og alle som drømmer så inderlig [emoji173]
Uff, ja, sånne mennesker burde ikke hatt barn! Skikkelig frustrerende! Helt enig med deg, tar våkenetter, omgangssyke, trassalder, you name it, fremfor å være prøver uten å vite hva som skjer, 10 av 10 ganger!
 
Uff, ja, sånne mennesker burde ikke hatt barn! Skikkelig frustrerende! Helt enig med deg, tar våkenetter, omgangssyke, trassalder, you name it, fremfor å være prøver uten å vite hva som skjer, 10 av 10 ganger!
De er nok glad i ungene, men klarer ikke se perspektivet..
Jeg hadde store planer om å bli karriere mamma, kanskje studere litt i permisjon [emoji85]

Skjer ikke nå, søker nok jobb nærmere hjemme fra ungen er ute [emoji85][emoji85]
 
De er nok glad i ungene, men klarer ikke se perspektivet..
Jeg hadde store planer om å bli karriere mamma, kanskje studere litt i permisjon [emoji85]

Skjer ikke nå, søker nok jobb nærmere hjemme fra ungen er ute [emoji85][emoji85]
Ja, de er nok det, men det er så ille å høre på sytingen for oss som sitter der og ikke har barn, men som så gjerne vil.
Jeg har alltid ønsket å være ung mamma. Ønsket å være ferdig med å føde da jeg ble 25. Fylte 25 i april og sitter her uten unger :(
 
Ja, de er nok det, men det er så ille å høre på sytingen for oss som sitter der og ikke har barn, men som så gjerne vil.
Jeg har alltid ønsket å være ung mamma. Ønsket å være ferdig med å føde da jeg ble 25. Fylte 25 i april og sitter her uten unger :(
Jeg visste jeg skulle bli ferdig med studier først, så ble 25 bare noen måneder etter vi begynte å prøve [emoji28]

Jeg stresser ikke så mye med akkurat alderen (blir 28), men vi vil bli fosterhjem, så vi er ikke sikre på om vi ønsker søskenforsøk etterhvert av den grunn..
Har vurdert å spørre om de ikke bare kan smekke inn to embryoer med en gang, så får det gå som det går [emoji23][emoji23][emoji23]
 
Back
Topp