Jeg tror det har mye med økonomiske og sosiale/sosioøkonomiske grunner.
Så det at vi venter har jo noe med det å gjøre, men hvorfor venter vi?
Flere og flere tar lengre utdanning (veldig mange tar mastergrad nå) og flere og flere jobber krever også nettopp dette. Samtidig har boligprisene skutt i været. Og det er flere og flere bemanningsbyråer og vikariater og vanskeligere å få fast jobb.
For å ta mannen min og jeg som eksempel brukte vi mange år på utdanningene våre (vi har begge mastergrader). Så måtte vi leie lite og dyrt mens vi spinket og sparte, dro ikke på en eneste ferie på tre år mens vi sparte opp 500 000 i egenkapital (krav om 15%), så vi fikk kjøpt en leilighet med plass til et barn. I tillegg tok det meg noen år etter utdanninga var ferdig før jeg fikk meg fast jobb.
I tillegg var vi så «uheldig» å få vinterbarn da vi først fikk barn og med høyt boliglån og andre utgifter var jeg likevel nødt til å ta flere måneder ulønnet permisjon før vi fikk barnehageplass først da dattera vår var 20 mnd.
Vi ville komme oss litt mer ovenpå økonomisk før vi fikk barn nummer to. Nå har vi hus og ting mer på plass. Og får snart nummer to
Så om vi ikke hadde følt vi hadde trengt å ta så lange utdanninger, hvis vi hadde fått raskt fast jobb og kommet tidlig inn på boligmarkedet, og ikke hatt så høyt lån, hadde vi nok fått første flere år før. Og hadde vi fått barnehageplass da eldste var ett år, ELLER fått betalt permisjon til hun hadde krav på barnehageplass, hadde vi nok blitt klare for nummer to før.
I tillegg kommer jo det sosiale med at det er mer vanlig og sosial akseptert å vente, spesielt i kretser med høyere utdanning og/eller i storbyer
Så det er sosioøkonomisk. Småbarnsforeldre har store utgifter og må ofte jobbe fult begge to for å få det til å gå rundt. Man må betale boliglån i mange år for å ha bolig stor nok til seg og sine. Da er det ikke rart at ikke alle får 2-3 barn og vel så det