Tenkte jeg kunne lage en dagbok for dette svangerskapet, hvor jeg også kan fortelle andre litt av det vi har vært igjennom og selv kanskje klare å takle dette svangerskapet bedre etter hvert!
Det hele startet med en uventa positiv test i slutten av mai16. Det viste seg at hodepinen og forstoppelsen jeg hadde slitt med i 2 uker skyldtes graviditet da jeg var hos lege for å finne ut hva som var problemet. Jeg reagerte med glede fra første stund. For far derimot var det litt vanskeligere for å synke inn.. men han kom sigende etter i august da vi fikk vite at vi ventet en perfekt liten gutt i slutten av januar17.
17.nov falt jeg på isen, rett på magen selvfølgelig. Fikk ingen smerter og hadde troen på at jeg hadde klart å ta meg imot såpass med armene at dette skulle gå bra. Førstegangs og uvitende dro jeg uberørt på jobb rett etterpå. Ettervært begynte jeg å kjenne meg kvalm på en helt ekkel måte samt en kjølig følelse i magen. Nå bestemte jeg meg for å ringe føden for å høre hva jeg burde gjøre. De sa de hadde fått mange telefoner om fall akkurat denne dagen, men jeg burde komme inn til sjekk for å se at morkake som lå på framre vegg ikke hadde tatt skade. Alt så fint ut på ul, og akrobaten i magen sprudlet som vanlig. Jeg fikk dra hjem og slo meg til ro med at jeg kjente godt med liv. Kvelden etterpå, etter at jeg hadde lagt meg våknet jeg av en forferdelig tissetrang og gikk på do.. tørket meg og somlet på meg undertøyet, i det jeg snur meg for å trekke ned ser jeg doskålen full av blod. På dette tidspunktet var jeg nok i sjokk. Jeg lagde ikke en lyd, sa ingenting. Gikk rolig ned til 1 etg. Der min lillesøster satt og sa «ikke for å være ekkel, men kan du gå å se i do om det faktisk ser ut som noen har drept et menneske i doskåla?». Alt dette endte opp på sykehuset, barneleger, jordmødre og uansett. Til slutt fant de ut at de skulle følge med hjerterytmen og avvente. 4 dager senere blir jeg sendt hjem. Dagen etter på kommer jeg inn igjen, denne gangen med rier. De holder babyen på overvåkning i 2 dager, hjertelyden går fra 150-160 til 80-64 under hver rie. Sønn vår sliter mer og mer med å komme opp i hjerterytmen for hver rie. En lege kommer natt til 1. Des å tar ultralyd å konkluderer at i morgen får jeg dra hjem da gutten beveger seg godt. Morgenen 1.desember begynner jeg oppgitt å pakke sammen tingene mine og gjøre meg klar til hjemreise da legen kommer inn med jordmor. «Sett kateter, hun skal rett opp til hks». Jeg går inn i en totalt sjokktilstand og hyler og gråter, ikke bare er jeg livredd for sprøyter og operasjoner men jeg er jobbane 31 uker på vei.. legen prøver å forklare «kamilla, nå må du puste dypt. Vi vil ikke stresse Isak mer enn nødvendig. Han må ut nå! Vi har snakket med overlege ved st. Olavs og sett på overvåkningen. Sønnen din har verken tid eller energi til stort mere nå». Jeg blir bedøvet og operasjon begynner. Kort tid etterpå, 11:37 hører jeg min kjære sønn skrike en gang. Men så blir det stille. Ingen lyder, bare leger som hvisker, stresser, springer. Jeg ser på jordmor, hun forstår hva jeg tenker. «Hvis de kommer med han før de drar på intensiven så går det bra, vist ikke trenger han mer hjelp». Dette var de lengste minuttene i mitt liv. Jeg kjenner de river og drar i meg mens de syr. Jeg har begynt å føle på det som kan bli sorgen over å miste min sønn. Endelig kom de, han lager lyd! Etter 9 minutter intens gjenopplivning lever gutten min igjen! Og det gjør han den dag i dag! Svar på prøvene viste 30 % infarkt og kronisk morkakeløsning. Blodprøvene av meg er fine.
6 mnd. Etter gutten min kom til fikk jeg igjen positiv test, vi venter enda et barn! Gleden er stor for alle mann. Oul gir termin 07.03.18 og vi skal ha enda en gutt, endelig litt flere gutter i familien! 15.11 faller jeg på isen IGJEN, rett inn på sykehuset. Her ser jordmor en aktiv gutt, men infarkt i morkaken. Hun kan ikke på dette tidspunkt si om den er fylt med blod eller ikke. Sender meg hjem med time til kontroll 17.11. Men nå vet jeg hva de blir å si til meg, jeg nekter å se på ultralydskjermen. «Ikke bekymre deg, jeg skal bare gå å hente en annen lege» sier legen. Jeg bryter ut. For det om at jeg hadde kjent magen synke dagen før, så hadde jeg fremdeles håp. En overlege kom inn, så litt på ul. «her finner vi dessverre ikke hjerteaksjon lengre, vi beklager». Enda en overlege kommer inn, bekrefter det samme om igjen. Jeg blir så fra meg jeg slår vilt rundt meg og slår til legen nærmest meg. Mannen min fikk telefon på jobb og 5 min senere kommer han, alt han gjør er å holde meg samlet. «Det kommer til å gå bra, jeg forstår. Ikke gråt sånn, det gjør så vondt». 19.11 09:14 er Noah kommet stille til verden. Svarene på prøvene er denne gangen 50 % infarkt og kronisk morkakeløsning + blodig fostervann. Gutten er beskrevet i journalen som en frisk og velskapt gutt.
Månedene går, jeg tester og tester og tester..mars kommer, 2 kjemiske til nå.. begynner å gi opp, det blir for mye for meg! 1.04 positiv graviditetstest. 3.04 legen fra mine tidligere fødsler har fått varsel fra fastlege, medisinering er alle rede i gang.
Denne gangen skal vi klare det sier hun.
I dag tenker jeg, jeg håper vi klarer det. ING ser mye lysere ut nå. Legene ser meg, de ser behovet for hjelp!
Kunne skrevet bok, haha! Langt ble det [emoji28]
Det hele startet med en uventa positiv test i slutten av mai16. Det viste seg at hodepinen og forstoppelsen jeg hadde slitt med i 2 uker skyldtes graviditet da jeg var hos lege for å finne ut hva som var problemet. Jeg reagerte med glede fra første stund. For far derimot var det litt vanskeligere for å synke inn.. men han kom sigende etter i august da vi fikk vite at vi ventet en perfekt liten gutt i slutten av januar17.
17.nov falt jeg på isen, rett på magen selvfølgelig. Fikk ingen smerter og hadde troen på at jeg hadde klart å ta meg imot såpass med armene at dette skulle gå bra. Førstegangs og uvitende dro jeg uberørt på jobb rett etterpå. Ettervært begynte jeg å kjenne meg kvalm på en helt ekkel måte samt en kjølig følelse i magen. Nå bestemte jeg meg for å ringe føden for å høre hva jeg burde gjøre. De sa de hadde fått mange telefoner om fall akkurat denne dagen, men jeg burde komme inn til sjekk for å se at morkake som lå på framre vegg ikke hadde tatt skade. Alt så fint ut på ul, og akrobaten i magen sprudlet som vanlig. Jeg fikk dra hjem og slo meg til ro med at jeg kjente godt med liv. Kvelden etterpå, etter at jeg hadde lagt meg våknet jeg av en forferdelig tissetrang og gikk på do.. tørket meg og somlet på meg undertøyet, i det jeg snur meg for å trekke ned ser jeg doskålen full av blod. På dette tidspunktet var jeg nok i sjokk. Jeg lagde ikke en lyd, sa ingenting. Gikk rolig ned til 1 etg. Der min lillesøster satt og sa «ikke for å være ekkel, men kan du gå å se i do om det faktisk ser ut som noen har drept et menneske i doskåla?». Alt dette endte opp på sykehuset, barneleger, jordmødre og uansett. Til slutt fant de ut at de skulle følge med hjerterytmen og avvente. 4 dager senere blir jeg sendt hjem. Dagen etter på kommer jeg inn igjen, denne gangen med rier. De holder babyen på overvåkning i 2 dager, hjertelyden går fra 150-160 til 80-64 under hver rie. Sønn vår sliter mer og mer med å komme opp i hjerterytmen for hver rie. En lege kommer natt til 1. Des å tar ultralyd å konkluderer at i morgen får jeg dra hjem da gutten beveger seg godt. Morgenen 1.desember begynner jeg oppgitt å pakke sammen tingene mine og gjøre meg klar til hjemreise da legen kommer inn med jordmor. «Sett kateter, hun skal rett opp til hks». Jeg går inn i en totalt sjokktilstand og hyler og gråter, ikke bare er jeg livredd for sprøyter og operasjoner men jeg er jobbane 31 uker på vei.. legen prøver å forklare «kamilla, nå må du puste dypt. Vi vil ikke stresse Isak mer enn nødvendig. Han må ut nå! Vi har snakket med overlege ved st. Olavs og sett på overvåkningen. Sønnen din har verken tid eller energi til stort mere nå». Jeg blir bedøvet og operasjon begynner. Kort tid etterpå, 11:37 hører jeg min kjære sønn skrike en gang. Men så blir det stille. Ingen lyder, bare leger som hvisker, stresser, springer. Jeg ser på jordmor, hun forstår hva jeg tenker. «Hvis de kommer med han før de drar på intensiven så går det bra, vist ikke trenger han mer hjelp». Dette var de lengste minuttene i mitt liv. Jeg kjenner de river og drar i meg mens de syr. Jeg har begynt å føle på det som kan bli sorgen over å miste min sønn. Endelig kom de, han lager lyd! Etter 9 minutter intens gjenopplivning lever gutten min igjen! Og det gjør han den dag i dag! Svar på prøvene viste 30 % infarkt og kronisk morkakeløsning. Blodprøvene av meg er fine.
6 mnd. Etter gutten min kom til fikk jeg igjen positiv test, vi venter enda et barn! Gleden er stor for alle mann. Oul gir termin 07.03.18 og vi skal ha enda en gutt, endelig litt flere gutter i familien! 15.11 faller jeg på isen IGJEN, rett inn på sykehuset. Her ser jordmor en aktiv gutt, men infarkt i morkaken. Hun kan ikke på dette tidspunkt si om den er fylt med blod eller ikke. Sender meg hjem med time til kontroll 17.11. Men nå vet jeg hva de blir å si til meg, jeg nekter å se på ultralydskjermen. «Ikke bekymre deg, jeg skal bare gå å hente en annen lege» sier legen. Jeg bryter ut. For det om at jeg hadde kjent magen synke dagen før, så hadde jeg fremdeles håp. En overlege kom inn, så litt på ul. «her finner vi dessverre ikke hjerteaksjon lengre, vi beklager». Enda en overlege kommer inn, bekrefter det samme om igjen. Jeg blir så fra meg jeg slår vilt rundt meg og slår til legen nærmest meg. Mannen min fikk telefon på jobb og 5 min senere kommer han, alt han gjør er å holde meg samlet. «Det kommer til å gå bra, jeg forstår. Ikke gråt sånn, det gjør så vondt». 19.11 09:14 er Noah kommet stille til verden. Svarene på prøvene er denne gangen 50 % infarkt og kronisk morkakeløsning + blodig fostervann. Gutten er beskrevet i journalen som en frisk og velskapt gutt.
Månedene går, jeg tester og tester og tester..mars kommer, 2 kjemiske til nå.. begynner å gi opp, det blir for mye for meg! 1.04 positiv graviditetstest. 3.04 legen fra mine tidligere fødsler har fått varsel fra fastlege, medisinering er alle rede i gang.
Denne gangen skal vi klare det sier hun.
I dag tenker jeg, jeg håper vi klarer det. ING ser mye lysere ut nå. Legene ser meg, de ser behovet for hjelp!
Kunne skrevet bok, haha! Langt ble det [emoji28]