Ny bolle i ovnen

Kastela

Elsker forumet
August 2018
Nå tenkte jeg at det kunne være greit å få ut litt her.

Etter en litt overraskende rask positiv test begynte hele familien raskt å glede seg over at vi endelig skal bli komplett.
Første svangerskap forløp uten særlige komplikasjoner og vi håpet jo at denne gangen skulle bli ganske lik.

Jeg visste jo at bekkenløsningen kom og sure oppstøt var noe dritt siste tiden. Likevel var det glemt med en gang.

Graviditeten startet med mye mer utmattelse og kvalme enn første gangen men likevel greit nok til at man ikke skulle klage så mye. Helvete brøt løs 11. Februar. To dager før oppdaget jeg litt blod når jeg var på do etter å ha vært en tur på kino. Jeg var litt bekymret men fant litt hjertelyd med doppler og slo meg til ro med at det ga seg ganske raskt.

Søndag morgen var morsdag og gutta mine hadde vært ute på lørdag og handlet inn til at dette skulle bli en kjempekoselig dag. 7-åringen var så gira at han måtte gi meg gavene før de hadde skrevet på kortet og vi hadde våknet omtrent. Det var så koselig. Dagen skulle nytes med god frokost, men så langt kom vi aldri.

Plutselig merker jeg at jeg er varm og våt mellom beina og tror vel først at det er utflod og jeg har jo vært plaget med det så langt men når jeg løfter på dyna ser jeg blod. Jeg styrter opp av senga og løper mot doen. Det renner masse blod og rett før jeg får satt med ned faller det en stor klump i gulvet. Totalt sjokkert og livredd hyler jeg og skremmer gutta. Sønnen er heldigvis nede og ser det ikke, men samboer får jo helt sjokk han også. Han stopper guttungen som er på vei opp trappa og lurer på hva som skjer. Sambo får meg inn på badet og inn i dusjen. Han kler på seg selv og vasker bort det verste.

Vi reiser til pappa som passer på sønnen så lenge og så bærer det til legevakta. Jeg føler meg hoven i ansiktet og nummen i underlivet. Jeg er sikker på at dette kan aldri ha gått bra.

På legevakta forklarer vi det som en spontanabort og fyren i skranken spør noen spørsmål. Jeg får ikke helt med meg men vi skal gå komme inn med en gang. Jeg følger intenst med på OL mens vi venter. Bare holde hodet i gang og borte fra det som har skjedd.

Legen prøver å betrygge og stiller de samme spørsmålene. Har du smerter? Nei jeg hadde ikke det. Han trykker på magen og lurer på om jeg merker noe da. Fremdeles bare nummen og skjelvende men aldri smerter. Han spør om vi vil ha en kontroll for å være sikre. Vi vil jo gjerne være helt sikre og vite at det har gått rett for seg. Han ringer til Elverum som ber oss komme med en gang.

Så begynner de grusomme 43 min det tar å kjøre fra legevakta til Elverum. Alle mulige tanker raser rundt i hodet. Må følge mer med på OL for ikke å bare gråte. Forteller to venninner om at dette ikke har gått bra og at vi nå skal få bekreftet aborten.

På Elverum møter vi ei hyggelig pleier som tar vare på oss til gynekologen kommer og hun forklarer hva som skal skje.

Jeg stålsetter meg for å motta beskjeden om at her var det ikke noe mer. Hun snur skjermen mot seg og begynner å lete. Jeg ser at hun smiler og jeg ser selv noe som ligner på en ryggrad på skjermen. Så sier hun: Dette vil du se! Og snur skjermen mot meg. Det inne er det jommen en sprellende liten sak som koser seg. Jeg hikster og samboern kommer styrtende inn og tror knapt sine egne øyne.

Håper var tilbake. Selv med foreliggende morkake skulle dette etter all sannsynlighet gå bra. Gunekologen sjekker at alt er bra og hun håper det ikke skjer flere blødninger men får beskjed om å ringe igjen hvis det skjer en gang til.

Blødningene gir eg og livet fortsetter som normalt. Jeg begynner å glede meg over mirakelet mitt igjen. Men desverre er gleden kortvarig. Lørdag 17. Februar skjer det igjen.

Denne gangen reiser jeg meg fra sofaen og kjenner at det renner. Holder meg nedentil og jo, det er blod. Løper mot doen igjen og sier at nå blør jeg igjen. Samboer løper etter meg og tar seg av opprydding slik at jeg får dusjet og så ringer vi sykehuset igjen. De vil ha meg inn igjen så nok en gang tar vi turen.

Denne gangen er jeg roligere og litt mer positiv men fremdeles forberedt på det verste. Heldigvis var det samme blødning og alt står bra til med lille. Nå får vi streng beskjed om lite aktivitet og ingen sex frem til OUL. Hun sier at dette stort sett går bra men at det ikke finnes noen garantier heller.

Så nå sitter jeg her da. Til tider veldig bekymret og en million spørsmål jeg vil ha svar på. Akkurat nå prøver jeg å glede meg over de små tingene som at lille foreløpig koser seg der inne og at det er mange muligheter for at dette går bra. Likevel vanskelig å nye det og jeg vil så inderlig ha denne mirakel-skatten i armene mine om 6 mnd. Frem til da er jeg villig til å ofre alt for å sikre lille klumpen.

Dette ble langt og trist. Jeg håper fortsettelsen blir roligere og utfallet positivt. [emoji173]
 
Krysser fingrene for at dette skal gå veien! Håper virkelig at du slipper flere av disse rundene nå og kan slappe av frem til august! ❤️
 
Krysser fingrene for at dette skal gå veien! Håper virkelig at du slipper flere av disse rundene nå og kan slappe av frem til august! [emoji173]️
Takk. Ja jeg håper virkelig det jeg også. Kjenner psyken slites av usikkerhet og frykt for nye omganger.
 
I dag har jeg fått ringt til jordmor og får time der mellom uke 15-16. Ser veldig frem til å få litt mer info da og forhåpentligvis bli enda litt mer beroliget. Foreløpig må jeg holde meg opptatt med OL og andre gjøremål for ikke å få sammenbrudd. Kjenner det er skummelt å tenke på at noe kan skje med lille uten at jeg har noe kontroll på noe som helst.

Fikk blomster på døra i dag av ei venninne som har stilt opp så utrolig siste tiden. [emoji173] jeg er virkelig heldig som har så flotte mennseker rundt meg i denne tiden.
 
Da er det søndag og ingen større blødninger enn så lenge. Blør litt fra tid til annen men ikke mer enn at et bind tar det lille som kommer.

Jubler ikke helt før jeg er akkurat 15 uker uten fossblødninger men dette går jo fremover.

Har sjekket med doppler og vet at lille koser seg masse der inne så skuldrene begynner å senke seg litt nå.
 
Krysser fingrene for at det går helt fint [emoji173]️
Tusen takk for det.

Nå har det gått fire uker siden siste blødningene uten noen større hendelser.

Har hatt brun utflod hele tiden men ifølge jordmor er det nok bare sånn det er denne gangen.

Det blir uansett mindre og mindre, og nå kjenner jeg liv også. Dessuten er det ultralyd på torsdag. [emoji173][emoji173][emoji180][emoji180]
 
Back
Topp