Min vei mot mirakelet <3

FØDSELEN
39+3, ca kl 05.15. Jeg bråvåkner, kan ikke forklare hvordan, men jeg hiver meg ut av senga. Har ikke kommet meg opp så fort på månedsvis [emoji14]
I det jeg står på gulvet, kjenner jeg noe varmt som renner nedover lårene, og jeg er 90% sikker på at vannet mitt har gått.

Vekker gubben som kaster seg ut av senga og vi begynner å.gjøre oss klare. Jeg går i dusjen, han pakker og ordner litt småtterier. Jeg kjenner tendenser til smerter i underlivet. Kan det være rier? Det er liksom ikke som kynnere heller, bare smerter i skrittet, og rumpa egentlig. Mannen tar tiden, og det kommer med jevne mellomrom på ca 4 minutter.

Vi ringer sykehuset og får beskjed om å komme. Sjekker ferjeruta og ser at det går en kl 0610. Den rekker vi, og er etter en fin tur i bil (hvor jeg sminka og ordna meg [emoji87][emoji86]) er fremme på sykehuset litt over 7.

Blir lagt inn på undersøkelsesrom hvor de tar ctg og sjekker åpning. 5 cm! Men vannhinnen er spent, så jm er usikker på om det faktisk har gått. Jeg sier jeg skjønner ikke hva annet det evt skulle være. Og hun ressonerer seg frem til at det kan ha vært en mellomhinne. Uansett, vi blir sjekket inn på en fødestue, og får møte vår jordmor, Elin, g jordmorstudent Stine.
 
Der blir vi en stund. Riene kommer hyppig, er intense men korte, så jeg er ved godt mot. Studenten skal lære mye, og jeg blir litt urolig og stressa av det. Feks sjekker hun hjertelyd så ofte, og jeg føler jeg må være behjelpelig heller enn å konsentrere meg og meg og mitt. I tillegg gjør det vondt når hun sjekker etter åpning osv. Så jeg begynner å gråte... mannen er flink som ser meg, og trøste og støtter. Det er en fin stund, egentlig :)

Så får vi vite at vi kan få komme på rom nr 8 og føde i badekaret. Jeg sier at jeg gjerne vil i badekar, det er ikke helt sant, men rom nr 8 motiverer meg. Der ble Marsbo født!!! [emoji178][emoji178]

For å føde i badekar må jeg først ha klyster. Topp. Studenten blir med meg på toalettet, og det går veldig fint uten at riene plager meg for mye.
Mens jeg var på toalettet, har snille gode mannen min snakker med jordmoren om at jeg ble litt skremt av Studenten, og at vi ønsker den erfarne gjør undersøkelser osv, men studenten må gjerne delta. For en flink mann!! Helt selv har han gjort det, og jeg elsker han så høyt for dette at jeg gråter ved tanken!!! [emoji173] jeg vet at jeg aldri hadde fått meg til å si noe selv, til det er jeg alt for høflig og pliktoppfyllende. Og resultatet kunne blitt en dårlig fødselsopplevelse. Tenk at mannen min ordna opp i det før meg! At han kjenner meg så godt!!! [emoji173]

Så fikk jeg komme i badekaret. Som forventet var ikke det noe for meg. Jeg følte ikke at vannet lindret Riene, og jeg fløt rundt som en flodhest. I tillegg har jeg så stor oppdrift at jeg måtte bruke krefter på å holde meg nede i vannet, noe som igjen førte til at jeg ikke fikk slappet av og riene ble vonde.
Gikk dermed ut av badet igjen. Og begynte å mase om epidural.

Jeg var så utslitt og utmattet og umotivert... alt var vondt og jævlig!

Nå hadde jeg
 
Nå hadde jeg vanvittig vonde rier, og de kom hyppig. Jm sjekket åpning, og nå var det ca 7 cm.
Hun begynte å gjøre klart til epidural. Jeg fikk en veneflon i hånden, slik at jeg kunne få væske om nødvendig under epiduralen. Jm ba meg sitte helt stille og etter neste rie skulle hun få ordna med epidural. I ettertid har jeg innsett at hun sannsynligvis aldri hadde planer om å gi meg epi, men hun lata som, noe som gav meg et lite håp om lindring og fikk tiden til å gå ;)

Etter hvert følte jeg en syk trang til å trykke. Tror ikke det var pressrier, men bare lyst til å trykke. Jm snakka noe om falsk trykketrang når ting gikk så fort. Mulig det var grunnen. Hun kjente etter, og konstaterte ca 9cm, men der var fortsatt en "kant", så det var ikke klart helt enda. Jeg fikk likevel lov til å trykke litt bare for å se om det skjedde noe. Jeg trykka som pokker! Og da kunne jeg kjenne at lillebror flytta seg lengre ned i fødekanalen. Fy fader så skummelt!!! Nå satte egentlig panikken inn...

JM ville ha meg opp på alle 4, liksom bøyd over hodeenden i senga og la tyngdekraften hjelpe til. Jeg ville egentlig ikke det. Dette er en stilling jeg på ingen måte føler meg komfortabel med. Men jeg lot meg da overtale. Sleit med å snu meg rundt i smertene, og mannen måtte hjelpe meg. Under neste rie fikk jeg presse, og jeg kjente at ting skjedde, inkl. at jeg bæsja litt. Det var dråpen for meg, og jeg forlangte å få snu meg rundt igjen.

Nå var ting veldig (!!) intenst og alt skjedde så fort at det er litt blurry for meg. Men jeg mener å huske at jm sjekka og det fortsatt var 9cm og kant. Likevel MÅTTE jeg presse, og jeg fikk lov til det. Jeg kunne kjenne hvordan babyen kom nedover og pressa mot åpningen. Fy faen så vondt det gjorde!!! Jeg hadde rett og slett ikke lyst mer. Selv om jeg kunne kjenne at nå var han virkelig nære ved å bli født. Det var liksom bare å presse han ut..Men smertene var så vonde! Og jeg var helt panisk og redd for å revne. Det føltes ut som jeg skulle revne oppover mot klitoris, og jeg ble veldig redd. Fikk beskjed om å bare puste og presse, jm kunne se hodet.

Jeg tok tak i mannen og pressa. Husker og opplevde det selv som om jeg hylte og bar meg [emoji85][emoji87] jeg var så redd!! I følge mannen, jm 1 og jm 2 var det visst ikke så ille. Usikker på om jeg tror dem [emoji14] men alt var så annerledes enn med Marsbo. Da var alt stille og rolig. Tror ikke jeg stønna engang liksom... mens nå lå jeg der, med beina i alle retninger og hylte som en stukken gris! [emoji85]

Uansett. Lillebror kom nedover og med ett var hodet ute. Jeg kunne se han!!! Masse sort hår på hodet. Men jeg så også at han var blå. Noe jeg hengte meg opp i og maste en del om mens jeg ventet på neste rie. Dessverre kom den aldri. Og etter hvert fikk jeg beskjed om at Pinnsvin måtte presses ut uten rier.

Nok en gang kjente jeg sprekkefølelsen og ble redd, men så kom han! Hele den lille kroppen hans kom ut! Og da kunne jeg endelig se han! En liten, blå og blodig bror mellom beina mine. (Jeg fikk ikke med meg dette selv, men i følge mannen hadde han navlestrengen rundt halsen).

Det føltes som en evighet før jeg fikk han opp på brystet.. og det føltes helt annerledes enn med Marsbo. Denne gangen var jeg en erfaren mamma som følte behov for å passe på og trøste babyen Min, og ikke en redd ungpike som så vidt turte å ta i avkommet sitt [emoji14]
Jeg fikk lagt han til brystet og sniffet på han. For en deilig liten fyr!!! [emoji173][emoji173][emoji173]

Så var det tid for å få ut morkaken. Og denne gangen gjorde også det vondt. Nå skylder jeg en god del på studenten. Ikke at hun gjorde noe galt, men jeg ble liksom et studieobjekt. Jordmoren skulle vise studenten alt, så de pirket og trykte på meg. Selv om jeg sa ganske klart fra om at det var vondt og at jeg ikke orket mer... når jeg til slutt skulle presse ut morkaka hadde jeg seriøst ingen krefter igjen. Jeg var helt utmattet og følte meg oppbrukt. Fikk det likevel til og alt gikk bra.

Så skulle de sjekke etter rifter. Nok en gang ble jeg et læringsobjekt, og jeg tror nok at jeg Fikk hardere medfart under undersøkelsen enn nødvendig. Studenten skulle jo for pokker se alle kriker og kroker i underlivet mitt! Jeg likte det IKKE!!! heldigvis hadde jeg ingen rifter, bare et lite "skrubbsår". Så samme som med Marsbo. Yess!! Lucky me!!!
Likevel følte jeg meg 100 ganger mer mørbanka denne gangen enn etter sist fødsel!! Om det skyldtes intensiteten og at det gikk så raskt, manglende epidural eller større barn, evt en kombo av alt dette, aner jeg ikke. Men det er iallefall to helt ulike opplevelser!
Sitter likevel igjen med en (relativt) god fødselsopplevelse. Selv om mange ting kunne vært bedre!

Denne gangen fikk jeg/vi ha baby for oss selv ganske lenge før barnepleieren kom inn på rommet for å veie og måle. Minst 1-2 timer. Litt usikker. Vi lå hud mot hud og øvde oss på litt amming. En veldig rolig og fin tid [emoji4][emoji7]

Lillebror ble veid og målt, og var hele 3250g, 50cm og 34cm rundt hodet (søsteren var 2510g, 48cm og 31 i hodet).

Vi ble etter hvert flyttet inn på barsel, og der fikk vi kose oss alene et par timer, før Marsbo endelig fikk komme på besøk. Skal skrive mer om oppholdet og den første tiden litt senere. Nå skal jeg kose med baby!! [emoji173][emoji173][emoji173]
 
Gratulerer så mye igjen, hørtes tøft ut, men syns det er fint du skriver så detaljert om det synes jeg...godt å få høre om det slitsomme,vonde og utmattende og ikke bare hvor fint og flott det er:) du ville jo så gjerne føde i oktober (28?) og så ble det 26! Flaks :)
 
Gratulerer så mye igjen, hørtes tøft ut, men syns det er fint du skriver så detaljert om det synes jeg...godt å få høre om det slitsomme,vonde og utmattende og ikke bare hvor fint og flott det er:) du ville jo så gjerne føde i oktober (28?) og så ble det 26! Flaks :)
Jeg skriver egentlig mest for meg selv. Da jeg fødte Marsbo skreiv jeg i denne dagboken underveis, og det har jeg hatt så stor glede av i ettertid! Så jeg bestemte meg fort for å skrive ned så mye som mulig også denne gangen. Gleder meg til lillebrors 1årsdag. Da skal jeg lete meg tilbake til fødselshistorien hans og lese den for meg selv :)

Håpa på 28.okt ja, så 26. er absolutt innafor! :D godt når det er over! Samtidig litt vemodig, for sånn i utgangspunktet er dette vårt siste barn. Så da er jeg ferdig med både testing, graviditet og fødsel.... merkelig følelse!
 
Hvordan går det med deg og familien din? [emoji173][emoji170]
Hei.

Er ikke så mye her inne for tiden. Har rett og slett ikke tid [emoji85]
Angrer veldig da, skulle gjerne notert ned hvordan tiden rett etter fødsel var, for min egen del! Det var liksom helt annerledes enn etter sist fødsel... Så nå skal jeg skrive et innlegg om det :)

Men det går fint med oss, altså [emoji4][emoji7]
Lillebror har blitt hele 7 uker, vokser og trives og er en HELT annen type enn søstra! Rolig og sovende [emoji7][emoji7] denne gangen nyter jeg barseltiden og koser meg. I motsetning til sist da jeg var 150% utslitt og frustrert. Kan få mange slike barn [emoji14]
Samtidig er alt helt annerledes med ny 2 enn 1. Har liksom ikke like mye tid til han... for søstra krever sitt... men alt i alt har vi det fint :)

Takk som spør! Og utrolig hyggelig å se hva som skjer med deg!! [emoji173][emoji173]
 
Hei.

Er ikke så mye her inne for tiden. Har rett og slett ikke tid [emoji85]
Angrer veldig da, skulle gjerne notert ned hvordan tiden rett etter fødsel var, for min egen del! Det var liksom helt annerledes enn etter sist fødsel... Så nå skal jeg skrive et innlegg om det :)

Men det går fint med oss, altså [emoji4][emoji7]
Lillebror har blitt hele 7 uker, vokser og trives og er en HELT annen type enn søstra! Rolig og sovende [emoji7][emoji7] denne gangen nyter jeg barseltiden og koser meg. I motsetning til sist da jeg var 150% utslitt og frustrert. Kan få mange slike barn [emoji14]
Samtidig er alt helt annerledes med ny 2 enn 1. Har liksom ikke like mye tid til han... for søstra krever sitt... men alt i alt har vi det fint :)

Takk som spør! Og utrolig hyggelig å se hva som skjer med deg!! [emoji173][emoji173]
Så fint å høre at alt går bra med dere [emoji173]
Er sikkert ikke lett å sjonglere to barn, som hver krever sitt, men godt du fikk en rolig liten krabat denne gangen. Forrige gang husker jeg at du var ganske så utslitt og langt nede [emoji173]
Veldig godt å lese at du har det bedre denne gangen [emoji1]

Gleder meg til innlegget ditt når du får tid til å skrive [emoji4]
 
Gratulerer så mye med lillebror [emoji7] Har ikke vært inne på prøverforumet på en eeevighet, så har ikke fått med meg dette. [emoji85] Spennende å lese fødselshistorien din. Det hørtes intenst ut [emoji33]
 
Så var jeg her igjen da.
Har tatt meg lang tid å finne igjen dagboka mi, men endelig fant jeg den! Fått lest gjennom en del gamle innlegg, og mimret litt.

Update; jeg har blitt 32 år, er mamma til ei som snart er 6 (!! Sykt!!) og en liten fyr som nylig ble 2. Etter et par runder, ble mannen og jeg enige om at å prøve på nr 3 kunne være hyggelig. Vi er litt usikre på om 3 er riktig for oss, men basert på hvor lenge vi har prøvd på de to andre, og hvor mange vi har mistet på veien, ble vi enige om følgende:

Når jeg slutter å amme, kutter jeg samtidig pilla, og så ser vi hva som skjer.
Ingen testing, temping eller noe. Kun normalt sexliv (som betyr alt for sjelden med 2 små i sengen :p ). Om ingenting har skjedd innen jeg fyller 33, gir vi oss på det og er fornøyd med de to vi har.

Så 5.desember ble siste dag med amming, etter 2 år og 2 mnd... og 9.des kuttet jeg pilla og jeg fikk mensen for første gang på mange år. Uvant! Hehe. Jeg hadde glemt hvordan kroppen min kjennes ut og er Når den ikke får tilført all slags hormoner. Annerledes. Og det skjer mye, mye som føles nytt og ukjent. Ømhet både her og der, såre bryster, stikninger i magen osv.
Tanken slo meg aldri at det kunne være tegn på graviditet.

Men da mensen aldri kom, og jeg var godt på overtid, måtte vi likevel i gang med tester. Og jaggu! Jeg er gravid! På første "forsøk"!! Hvordan er det mulig?!?!?!

Så her ligger jeg, i uke 6+3. Har allerede vært på ul, og fikk se et bittelite bankende hjerte. Jeg har også starta opp med progesteronbehandling i et håp om å ikke miste, og kvalmen har kommet skyllende over meg for fullt. Så da er vi i gang!

Baby nr 3 on board!
 
Wow, så fantastisk! Gratulerer så mye ❤️
 
Gratulerer!!

Jeg har akkurat lest fødselshistorien din med nr 2. Veldig godt skrevet, og nyttig for meg som skal føde igjen om drøye to måneder. Da kommer vår nr 3, men jeg har glemt mye av hvordan fødselen til de to andre var. Så veldig fint å lese din historie.

Kom blant annet på at jeg denne gangen vil være tydelig på at jeg ikke vil ha med en student (hvis det føles ubehagelig underveis), og at jeg vil ha epidural. Har født en gang med epidural og en gang uten. Den gangen med epidural var jeg mye mer opplagt etterpå. Så når jeg leser at du følte det samme, så tror jeg at jeg går for det igjen.

Lykke til med nummer tre!
 
Gratulerer!!

Jeg har akkurat lest fødselshistorien din med nr 2. Veldig godt skrevet, og nyttig for meg som skal føde igjen om drøye to måneder. Da kommer vår nr 3, men jeg har glemt mye av hvordan fødselen til de to andre var. Så veldig fint å lese din historie.

Kom blant annet på at jeg denne gangen vil være tydelig på at jeg ikke vil ha med en student (hvis det føles ubehagelig underveis), og at jeg vil ha epidural. Har født en gang med epidural og en gang uten. Den gangen med epidural var jeg mye mer opplagt etterpå. Så når jeg leser at du følte det samme, så tror jeg at jeg går for det igjen.

Lykke til med nummer tre!

Takk for det, og takk det samme! Spennende tider!

Jeg har også en med og en uten epidural. Nå var jo planen absolutt å ta epi også med nr 2, men det rakk jeg visst ikke. Så jeg driver og mentalt forbereder meg på at det kommer til å gå enda fortere med nr 3... Og jeg var mange følelser rundt det, ass!! For med første fødsel som eneste utgangspunkt, gledet jeg meg til nr 2. Etter den fødselen er jeg mer skeptisk... Men lite men får gjort uansett, det får gå som det går :p
 
7+6, om noen minutter er jeg allerede inne i uke 9... helt sykt!!
Jeg har vært kvalm denne tiden. Akkurat som nå med nr 2. Undres over om det skyldes pillene, eller om det kanskje kan være en liten gutt som bor inne i magen min...eller tilfeldig. Akkurat nå føles det som en jente. Magen har kommet for fult, og selv om jeg vet det ikke er babymage enda, har jeg ikke sjanse til å holde den inn heller. Luft og slappe magemuskler... og utover på siden, akkurat som med frøkena. Med bror fikk jeg bare en bump midt på magen. Så ikke gravid ut bakfra.

Jeg har ikke vært så veldig flink til å ta disse pillene. Mest fordi jeg tror det er de som gjør meg så latterlig dårlig. Og litt fordi det er et jæskla kliss.

Har gått opp en del i vekt. Tror (og håper) at mye er vann. Men kjenner godt at jeg har fått et ekstra lag eller to med fett på magen. På tide å skjerpe kostholdet! Starta vel på rundt 53kg, og er nå oppe i 56/57.

Ellers kjenner jeg lite i puppene. De har nok blitt litt større, men føles likevel litt tomme og hengete... nå er det jo bare ca 2 mnd siden jeg slutta å amme etter 2 år og 2 mnd. Og så amma jeg i 20 mnd med første. Merkes godt på boobsa det, dessverre. Etter denne bebisen henger de vel nedpå lårene :p og jeg som alltid har hatt så fine pupper..! Men jeg gleder meg til å kose meg og amme en liten bylt igjen! <3

Ny ul på mandag. Da er jeg 8+5 i følge mine beregninger. Jeg er jo litt usikker, så veldig spent på om vi får noe litt mer nøyaktig da :)
Gleder meg! Og gruer meg... Men akkurat nå føles det som om ting er som de skal være :)

Juhuii! Akkurat over midnatt, og jeg er 8+0 uker på vei! <3
 
8+5. Kanskje. Jeg tror det. I dag skal jeg på ny ul. Kl 1515. Jeg både gleder og gruer meg! Gleder meg fordi det er jo veldig koselig, men gruer meg fordi vi har opplevd å bli så veldig veldig skuffa på ul før... i tillegg må jeg dra alene. Går det bra, er det ingen problem. Men om jeg får en trist beskjed, blir det tøft å få den alene. Og den lange veien hjem alene i bil...

Skulle så veldig gjerne hatt med meg mannen! Og han skulle gjerne vært der også.. men vi har flere barn, og de har mer behov for pappan sin enn jeg. Akkurat i dag. Lillebror skal være hos sine besteforeldre, og storesøster skal på INNSKRIVING på skolen i dag. Det er helt utrolig!!! Men klokka 17 i dag, blir min lille bebis offisielt oppført i skoleboka og blir skolejente til høsten.
Som lærer seg er jeg veldig spent og har lyst til å være med! Jeg håper jeg rekker det! I teorien skal det gå. Men jeg er avhengig av ferge, den må både nås og ha plass til meg. Ikke alltid like lett i rushtrafikken ut fra byen... vi tørr ikke ta sjansen på at både mamma og pappa uteblir fra en så stor happening, så pappa blir hjemme mens jeg krysser fingre og tær for at dagens undersøkelse ikke varer mer enn 15, maks 20 min, og at jeg kommer meg ut fra sentrum akkurat i tide før rushen tar til!!

Formen er forøvrig som før; kvalm og trøtt. Vekten går stabilisert seg et sted mellom 56 og 57 +/- alt etter når på døgnet jeg veier meg osv.
Jeg er ganske forstoppet, så det er lite som kommer ut... og det merkes på kroppen. Jeg er oppblåst og ser ganske gravid ut, selv om det ikke er babymage enda. Klarer dog ikke å holde den inne heller... Så sånn er det med den saken.

Dersom alt ser bra ut i dag, er planen å fortelle til våre søsken i løpet av uka. Våre foreldre har nettopp fått vite. Så har jeg en uke vinterferie fra jobb (uke 8). I løpet av den uken kommer jeg meg til uke 11 (10+0 onsdagen), sånn ar påfølgende mandag, når ferien er over, blir det sansynligvis å fortelle det til mine kollegaer. Sjefen vet det allerede, og noen av mine nærmeste her. De som har skjønt det av seg selv :p jeg er jo mye dårlig og ser ikke helt i form ut.

Velvel... ny time, og så bærer det snart avsted til gynekolog! Wish me luck!!!
 
Alt gikk fint!!!

Baby ligger trygt og godt inn i magen min, og vokser helt som forventet. Termin ble satt til 19/20 sept, så den stemmer overens med mine egne beregninger.

Jeg får innkalling og skal tilbake rundt uke 11. Da kommer vi nok sannsynligvis til å be om en ekstra titt etter avvik. Og hva jeg føler om akkurat det, det er en helt annen historie.. som utgangspunkt ønsker vi alle velkomne, samtidig har vi 2 små barn som trenger oppfølging og kjærlighet. Anyways, forhåpentligvis er ikke det noe vi må ta stilling til, men greit å ha tenkt litt rasjonelt over saken før det evt blir en case...
 
Hei! Jeg er inne med ny profil, men vi har fulgt hverandre siden prøving på første barnet. Jeg fikk en gutt i februar 15, og lillesøster kom i april 17. Nå håper jeg en bitteliten en melder sin ankomst innen året er omme:Heartred Skal i gang med prøving nå og plutselig dukket dagboken din opp. Dette var gøy å lese!

Gratulerer så masse med tredjemann på vei! Veldig gøy at det gikk så fort. Håper jeg er like heldig som deg, her ryker nemlig spiralen neste uke.
 
Back
Topp