Ferbers metode eller ta opp barnet straks det gråter/sutrer?

Victoriak90

Victoriak90

Forelsket i forumet
Snøfnuggene 2018
Hei alle sammen:)

Begir meg ut på et spennende tema, og veldig omdiskutert har jeg forstått etter et par google søk. Intense diskusjoner har jeg sett her og der.

Jeg og min samboer ønsker å ha lille i egen seng fra dag 1 og ønsker å sette på eget rom mellom 3-6 mnd. I tillegg ønsker vi å avvenne spising på natten etter 6 mnd og få barnet til å sove hele natten gjennom samtidig i mnd 6 senest.

Hvordan vi har tenkt å gjennomføre avvenning av spising på natten og soving hele natten, er ved å la de skrike ut. Noen venner av oss med 4 barn fortalte at de vil skrike seg i søvn 3 dager og etter det er det bare fryd og gammen [emoji106][emoji1]

Spennende å høre tanker og hvilke planer andre har :)
 
Lurer også på hvorfor det er viktig for deg?

Min personlige mening er at å la barnet skrike seg i søvn er helt uaktuelt , det er et barn som kun kan uttrykke seg gjennom gråt, å om barnet gråter å ingen kommer så vil det tro at ingen er der for han/ henne. Barnet våkner også om natten for kos og betryggelse om at foreldrene er der, de er 100% avhengig av mor og far døgnet rundt , mye lenger enn 6 mnd [emoji178]
Min mening som sagt , skal ikke legge meg bort i andres valg og meninger
 
Dette er vår første ja :) Jeg synes det er bare morsomt å høre ulike synspunkter på saken og i tillegg er det lite som skjer på forumet for tiden [emoji85][emoji23]

I tillegg synes jeg det virker som at veldig mange duller med barna og tror at man ikke kan la barna gråte litt og tar de opp straks de hører en lyd langt opp i 1-2 årsalderen. Som jeg vil tro fører til utslitte foreldre og dårlige nattesøvn til barnet til slutt. Bjørnetjeneste?

Jeg prøver ikke å si at noen gjør feil eller riktig. Man må jo se hva som fungerer for sin egen familie. Men den ene metoden høres for min del mye bedre ut [emoji106] så frem til at man har et friskt og sunt barn [emoji1]
 
Dette kommer ikke til å skje hos oss. Her er mine argumenter for ikke å la barnet gråte seg i søvn: En baby har ytterst få metoder for å kommunisere hvordan den har det. Gråt er et uttrykk for at det er noen behov som ikke er dekket. Det kan være blant annet sult, mageknip eller utrygghet/ behov for nærhet.
Hva skjer når du forlater babyen mens den gråter? Babyen forsøker å kommunisere at den har behov for deg, men blir forlatt. Babyen vet ikke forskjell på at du er i rommet ved siden av eller 5 mil unna. Når babyen til slutt ikke oppnår kontakt/kommunikasjon vil den etter hvert gi opp. At babyen finner ut at det ikke nytter å gråte for å få kontakt, betyr ikke at den har det bra og nå synes det er helt greit å sovne alene. Den har gitt opp å kommunisere med foreldrene sine.
Jeg synes det er en trist tanke.
Det er bevist at kroppskontakt og trygghet er veldig viktig de første årene, og for meg blir det feil å skulle avlære babyen dette.
Det er en misoppfatning at babyer "skal" ligge å gråte litt. Det er unødvendig, og de lærer ingenting annet enn utrygghet av å ikke bli hørt når de gråter. Babyer blir ikke bortskjemt på kos og nærhet [emoji177][emoji4]

Her er forresten et fint innlegg om spedbarnstida og søv :) http://mammalivet.blogg.no/1414057164_svntreningsdebatten.html
 
Last edited:
Dette er min fjerde og de tre første fikk jeg i løpet av 3 år... (eldstemann fyllte 3 år en måned etter at yngstemann ble født)... alle tre har fått pupp/nærhet når de har ønsket det uten at det på noen måte har skapt problemer med nattesøvn. De har sovet i egen seng uten problem fra senest ett års alder alle tre. Før den tid fikk de sove mellom oss i dobbeltsengen når de ønsket det. ;)

Jeg vil tro stress skaper mer urolige barn enn med et avslappet forhold til søvn og soveplass... men det er nå bare sånn jeg tenker det.

Man kan ha mange planer og tanker FØR barnet er født, men det er ingen mal og ingen fasit.. alle barn er ulike...og jeg tror at om man lærer å lese barnet SITT istedet for å følge (og muligens stresse) hvordan andre har gjort det så kommer man lenger og får en bedre småbarnstilværelse... :)
 
Vi skal ha vår første, og vi skal ha bedside crib slik at vi på en måte samsover. Å sove på eget rom tar jeg en vurdering på etter 6 mnd, jeg leste noen artikler om at dette kan hjelpe på barnets søvn - men da ikke før 6 mnd pga den positive effekten soving på samme rom kan ha opp mot å forebygge krybbedød (dette husker jeg ikke hvor jeg har fra). Mat om natten har jeg hørt at man skal slutte med når barnet først er 10 måneder.

Ingen av vennene mine har så små barn som sover hele natten gjennom. Jeg kommer ikke til å kjøre noen skrikekur, den tidligere påståtte positive effekten av slike kurer er etter det jeg mener tilstrekkelig tilbakevist av forskning.

Jeg tenker at om ungen skriker om natten etc, så har faktisk jeg permisjon i flere måneder og kan sti opp. Hvis det er plagsomt for far så har vi heldigvis flere soverom han kan ligge på om det skorter med søvn. Jeg prøver å ha lave forventninger, jeg tror det kan være utfordrende å ha trådstarters forventninger da fallhøyden er stor. Noen barn gråter masse, sover urolig og er ekstremt kontaktsøkende. Det er kanskje best å ha et åpent sinn og være forberedt på det meste uten å ha en svært rigid forventing av hvordan det skal bli.

Ellers lurer jeg også på hvorfor trådstarter skal ha det sånn? Er det fordi du mener det er best for en baby eller fordi det er best for deg selv?
 
Helt uaktuelt for oss å la barnet ligge alene å skrike. Det eneste man lærer ungen da, er at de er kommet til en verden hvor ingen bryr seg.
Man kan ikke oppdra et spedbarn. De trenger nærhet, og da skal de få det synes jeg :)
Enig med at man ikke skal dulle med en 1-2 åring som sutrer. Men det er forskjell på gråt fordi man er redd/har vondt/trenger nærhet. Og gråt fordi man ikke får det som man vil.
Det er flere psykologer som er gått ut og advart mot denne metoden. Forstår at man gjorde det før i tiden da man ikke visste bedre. Men idag vet man jo at det ikke er bra. Majoriteten sier så iallefall :)
 
http://www.vg.no/annonsorinnhold/familieliv/rema1000/394-studie-greit-a-la-babyen-grate-seg-i-sovn

Her er en artikkel som sier at barnet ikke tar skade av å gråte for å lære seg å komme til ro selv og sove.

Bør ikke barnet lære å roe seg selv ned og sovne av seg selv? Noe man ikke lar barnet lære seg ved å alltid ta opp barnet ved hver sutring og dulle det i søvn igjen. Det er jo ikke snakk om å forlate barnet helt, tenker å bruke slik at man tar intervaller. Begynner det å skrike, går man inn og ser om det er noe som er galt, og retter på den tilstanden, event gir det litt vann hvis barnet er tørst, så går ut igjen og blir ute i så så mange minutter etter at det begynner å gråte igjen og tilbake :) Sånn fortsetter det til barnet sovner.

Du kan gi barnet masse kos, nærhet og kjærlighet i løpet av dagen.

Husk at dette er snakk om når barnet er ca 6 mnd og ikke trenger mat på natten lengre, men kan spise mere på dagen, i tillegg litt fast føde :) Hvis man merker at vekten går nedover Pga det må man selvfølgelig revurdere.

Min mor plasserte meg og min søster på eget rom etter bare noen uker, og vi sov natten gjennom etter bare ca 4 mnd. I tillegg sov alle på magen på den tiden[emoji33][emoji4]

Men som sagt har jeg ikke barn enda, og kan vel ikke vite hvordan det blir enda og stresser ikke med det. Vi får se når lille kommer, hvordan h*n er [emoji173]️[emoji1]

Jeg tenker at det er flott for barnet å få sovet godt hele natten uten at det blir vekket for å spise etc, eller ved at foreldrene rører på seg når det er på samme soverom. Og barnet får mye mer opplagte foreldre på dagtid [emoji1]

Kjekt å få litt info fra alle parter [emoji106][emoji4]
 
Last edited:
Jeg er i mot å la små nyfødte babyer skrike uten å gi omsorg.
Små barn som ikke har språk bruker gråt for å kommunisere. Babyen skriker ikke på trass, men fordi den er sulten, har vondt i magen, trenger ny bleie.. rett og slett for å få tilfredsstilt sine basale behov.
En baby trenger så mye nærhet og kjærlighet den kan få. Den tar ikke skade av kjærlighet og nærhet og trygghet, men den kan ta skade av å føle seg forlatt, alene og avvist.
Babyer som ikke får oppmerksomhet slutter til slutt å skrike, for den lærer at det ikke er hjelp i, det er ingen som responderer på dens forsøk på kommunikasjon.
Det er noe helt annet når ungen er 1,5-2 år, når den f.eks vil ha en leke som er opptatt og vil ikke vente på tur.
Da kan en si ''nei'' forklare på en enkel måte, og dersom ungen hyler, så får den bare hyle.

Jeg vente guttungen av med mat om natten da han var 5.mnd, da hadde han ikke behov for nattmat kenger. Når han våknet, fikk han en flaske vann, jeg snakket ikke med han og koste ikke noe særlig under matingen. I løpet av en uke forstod han at dette ikke var noe særlig, så han sov igjenom natten.

Jeg kan ikke planlegge hvordan det blir med vår nr.2 som kommer, men en ting er sikkert, hun skal ikke mangle kjærlighet, trygghet og nærhet.

Lykke til med deres første! :) Mange ulike råd og meninger som florerer på nett. Jeg leste om ferbers-metode med førstemann, da var jeg 17 år og hadde ingen å få råd av. Det hørtes smart ut, men føltes helt feil for meg. Spesielt det første året.

Spennende tid i vente :)
 
Vi kommer til å ha barnet i egen seng fra dag 1, men inne på vårt rom. Dette for å forenkle nattamming for meg. Men vi har også mål om at han skal flytte over til eget rom senest ved 6 mnd, for ikke å ødelegge søvnen for oss (spesielt mannen, som jo ikke er hjemme i perm). Og sånn at han tidligst mulig skal lære å sove alene og gjennom natten. For oss er dette veldig viktig da vi ser at mange av våre venner som får barn ender med å sove på ulike soverom grunnet skriking, amming og samsoving. Dette ødelegger kjæresteforholdet for flere (og var bl.a. medvirkende til at samboer og hans eks gikk fra hverandre). Vi kommer derfor heller ikke til å la barn komme inn i sengen vår på natten, heller bli med dem over på deres rom og legge dem i egen seng igjen. Vi gjør dette med sønnen til mannen og det fungerer kjempefint. Han legger seg uten å mukke hver kveld, sovner med en gang, og sover stort sett natten igjennom. Og et glad og trygg på dagtid allikevel. Mammaen hans praktiserer fortsatt samsoving og barneseng på samme rom, og har mye mer trøbbel både når han skal legge seg og med at han våkner om natten (og derfor er han også mye trøttere og mer sutrete på dagtid når han er hos henne enn når han er hos oss). Dette har forøvrig fungert fint oss i to år -gutten er nå fire år.
Jeg har ingen store motforestillinger mot skrikekur, da jeg også kjenner flere som har benyttet dette med stort hell. Barna tar ikke skade av noen kvelder med gråting, så lenge foreldrene er der for dem på dagtid og er glade i dem og trøster dem. Så det kan godt hende vi kjører på med Ferbrer når det nærmer seg tid for å sove alene. Men de første mnd får jeg heller stille klokken etter ham fremfor motsatt
 
Det er forskjell på gråting og suttring. Gråter barnet voldsomt, er det utrygt og liten vits i å fortsette på gråtekur. Er det sutring tåler de helt fint å ligge alene. Helt enig i trådstarter fht egen seng, du kan påstå hva du vil men det ER bedre søvn å få hvis du slipper å ha en liten imellom.
Jeg mener alt med måte, jeg kunne godt ha startet diskusjon på hysteriske gravide som på hysteriske nybakte. Det er mye dilldall på en ting som er fryktelig naturlig :-) Men det er en annen diskusjon. Alt innen dette tema er forskjellig fra pers til pers, og ingen skal klandres for sine valg :)
 
For å si det sånn. Jeg har ammet både natt og dag frem til nylig og gutten min er 19 mnd nå. Vi har samsovet fra jeg var komfortabel nok til å ikke være redd for å kvele han i søvne :p ca 3 mnd alderen. Ellers sover han i sin egen seng ofte når han blir lagt i sin seng i 19 tiden nå og våkner på natten en gang. Kommer inn på vårt rom og sover videre til neste morgen. Hvis jeg legger han i vår seng på kvelden så sover han som regel gjennom uten å våkne nå :) vi merket tidlig at han sover bedre på vårt rom enn et annet pga trygghet. Lukten vår i sengen. :) men etterhvert lærer man også forskjell på gråten til baby. :)
 
Det er en grunn til at en baby gråter. Om den vil ha kos, så skal den få det. Gråting er babyens eneste språk.

Jeg lot aldri jenta våres gråte. Etter hvert som hun ble eldre, ho er den mest utadvendte jeg kjenner. Hun er så trygg på seg selv, har ikke noe problem med å sove alene. Veldig trygg i bhg og på andr3 mennesker.

Samssov også så lenge ho ønsket og ammet like lenge.

Jeg har den erfaring og tro at om barnet har det trygt eller føler seg trygg så vil det bli mye mer trygg på seg selv ❤
 
Men det er jo også forskjell på folk. Jeg liker ikke å sove aleine. Ikke mannen min heller. Ikke gutten vår heller :p vi trenger nærkontakt alle sammen. Da føler vi oss mest avslappet, sover best og trives best sånn. Mennesker generelt er jo flokkdyr. Og spesielt sånn intuitivt og morsinstinktet forteller ihvertfall de fleste at det er tryggest og best å ha barnet nært seg til det klarer seg selv. Og det er jo fortsatt anbefalt å ha barnet på rommet med foreldre til de er ett år for å forebygge krybbedød :) jeg ble overrasket over hvor lenge jeg var redd for at barnet mitt ikke pustet om natten. Hvis det har vært stille i mange timer så får jeg klump inni meg og må sjekke han. Og hvis han sover på sitt rom så slapper jeg ikke helt av fordi jeg ikke vet hvordan han ligger og om han puster (ennå! Han er 19 mnd) [emoji23]
De første mnd så kan de jo stoppe og puste i 15 sekunder mens de sover. Det er jo kjempe skummelt. Og når de klarer å snu seg på magen, men ikke på ryggen igjen. Heldigvis går det jo som regel bra :) men det tror jeg har mye å si på bekymrede hønsemødre som passer på! :p
 
Vil bare skyte inn at den tiden da babyer ble anbefalt å ligge på magen, var krybbedødstatistikken også mye høyere enn i dag. Ikke at jeg tror dere har tenkt å legge ungen på magen altså, men det er jo en grunn til at dette ikke anbefales lengre. Det samme gjelder Ferbers metode. Men en må jo selv velge hva en vil gjøre, og hva som fungerer for seg og sin familie. Vi hadde ikke så mye valg, her gråt han uansett om vi var der eller ei (kolikk), men ville aldri i livet latt ungen min skrike seg i søvn. Det var hardt i perioder, men det gikk over-som det meste annet i babytida. I de verste skrikeperiodene hadde den som byssa i søvn faktisk på seg hørselvern, mens den andre hørte musikk med øreplugger-og så bytta vi på. Det varte ikke så lenge, men var blytungt der og da.

Hadde også mange tanker om hva vi skulle og ikke skulle gjøre, noen ting gjennomførte vi og andre ting gikk i dass av seg selv- en kan liksom ikke planlegge det og møter seg selv i døra mange ganger (hallo ipad, tv, youtube og sukkerholdige ting...). Men personlig tenker jeg at å la et barn gråte seg i søvn er en uting, og jeg hadde ikke klart å gjennomføre det.
 
Jeg ville aldri brukt ferbers metode! Metoden er lenger ikke anbefalt selv om den er effektiv. Den er effektiv fordi ungen slutter å gråte når den innser at ingen likevel responderer [emoji17] Det strider helt mot mine instinkter å la babyen min ligge å gråte [emoji15] det er som flere skriver en grunn for at babyen gråter, ofte et behov for nærkontakt. Vi samsov (hadde også bedside crib) med førstemann til han var ca 10 mnd. Jeg fikk bedre søvn av å ha han i nærheten slik at puppen var lett tilgjengelig. Jeg vil gjøre det på samme måten med nestemann.
 
Her er helsedirektoratet sine anbefalinger, soving på samme soverom til 6 måneder (ikke et år som noen skriver over), og samsoving øker risiko for krybbedød i følge dem.

https://helsenorge.no/etter-fodsel/krybbedod

Jeg tenker at folk må få gjøre hva de mener er best for barnet sitt, men vil og forsøke å prøve å avvenne barnet tidligst mulig og prøve å få de til å sove gjennom natten. Det vil ikke si at de skal skrike seg i søvn, men det vil heller ikke si at jeg kommer til å løpe sekundet jeg hører de skrike hver gang heller.
 
Ceccii86 skrev:
Her er helsedirektoratet sine anbefalinger, soving på samme soverom til 6 måneder (ikke et år som noen skriver over), og samsoving øker risiko for krybbedød i følge dem.

https://helsenorge.no/etter-fodsel/krybbedod

Jeg tenker at folk må få gjøre hva de mener er best for barnet sitt, men vil og forsøke å prøve å avvenne barnet tidligst mulig og prøve å få de til å sove gjennom natten. Det vil ikke si at de skal skrike seg i søvn, men det vil heller ikke si at jeg kommer til å løpe sekundet jeg hører de skrike hver gang heller.
Klikk for å utvide …

Enig i mye av det du sier her, men ser at landsforeningen uventet barnedød spesifiserer at "utrygg samsoving" øker risiko for krybbedød, altså hvor foreldre har inntatt alkohol, røyker eller er overtrøtt/bedøvet. Se: https://www.lub.no/tema/forebygging/samsoving-en-risikofaktor Det er en veldig god gjennomgang av forskjellige studier gjort i Norge og utlandet om mulig sammenheng mellom samsoving og krybbedød.

Jeg følger rådene fra helsenorge og lub ved at vårt barn skal sove på vårt soverom, men i en sidecrib som er festet til vår seng. Videre skal øvrige forhold som null alkohol, ingen røyk etc også følges så det er sagt.
 
Last edited:
You must log in or register to reply here.
Back
Topp