Fødselen
Dagen før termin var jeg til jordmor på kontroll og da strippet hun meg etter å ha sett at jeg hadde ca 1 cm åpning. Etterpå fikk jeg mensmurring som til kvelden fikk selskap av vonde tak. Når takene kom ble det også mye brun/blodig slim og jeg tror jeg så slimproppen.
Til natten ble jeg nøtt til å ta to Paracet og klarte å sove i 3 timer, helt til storebror kom til vår seng og jeg ikke klarte å sovne på nytt fordi jeg var sulten. Sto opp og spiste ca kl 04, og la meg deretter i en annen seng da det var så trangt i vår. Når klokken var 05 og oppdaget at de vonde takene kom tilbake startet jeg rieteller på mobilen og etter 2 timer fant jeg utav at jeg hadde sånn 8-10 min mellom takene som varte i 40-60 sekunder.
Når samboer sto opp og tok storebror på badet i 7-tiden ringte jeg føden for å forhøre meg om det var normalt å ha så vonde tak som startet på nytt dagen etter en tøyning. Jeg tenkte det var lurt å sjekke om samboer skulle kjøre på jobb etter han kjørt gutten i bhg eller om han skulle komme hjem igjen. Hun jeg snakket med sa at ettersom vi har så lang vei å kjøre og at jeg har GBS kunne vi kom inn på en sjekk i hvert fall
Når vi kjørte hjemmefra i 8-tiden hadde de siste riene kommet med bare 2 minutters mellomrom, men i bilen begynte det igjen å bli 5-6 minutter i mellom, og på de 20-25 min vi lå med ctg fikk jeg bare en eller to rier!
Etter ctg’n sjekket hun åpningen og den var kun 1,5 cm, så vi forberedte oss på å bli sendt hjem igjen. Men så kom hun tilbake og sa at hjertelyden til jenta vårres va litt høyt, så de ønsket å ha meg på overvåking for å følge med.
Etter tøyingen tok seg riene opp igjen og jeg begynte å måtte stå å vugge frem og tilbake og bare puste meg igjennom enkelte av de. Rieteller viste 3-5 minutter mellom og ca 40-60 lange. Vi skulle få et rom på barsel mens vi ventet på aktiv fødsel, men i det jordmor kom inn og sa "nå går vi til barsel så får du være der til det er tide for å finne en fødestue" og jeg reiste meg for å gå, kom det en ri som jeg gjorde at jeg måtte lene meg over sengen og puste dypt, så hun så på meg og fortsatte; "eller så blir dere bare her en stund til". Vi valgte å bli på fødestua vi
Kl 13 var det på tide å sjekke åpning igjen, og når jeg la meg på sengen sa jeg at det kjentes som at det kom noe i trusa, og når hun sjekket åpningen kom det en del fostervann. Yeeey!
Men det var bare 2 cm åpning enda så jeg ble litt oppgitt! Etter alle disse rier! Hun tøyde litt mer når hun sjekket, så satte de og tok blodprøver. Det ble også bestilt anestesilege for vurdering av epidural (mitt eget ønske å få satt den TIDLIG i prosessen)
Etter epiduralen ble satt kl 14 var jeg i himmelen
Jeg hadde masse rier, 3 stk per 10 min, men jeg kjente absolutt ingenting
Jeg lå og hvilte meg og sovnet til og med noen ganger
Så ble det vaktskifte og plutselig åpner MIN jordmor døren og sier "Hei! Så her ska det bli baby ja!?"
Både jeg og samboer ble overlykkelig over at det var hun som skulle være med oss i kveld, hun som fulgt min reise både gjennom første svangerskapet (som endte i keisersnitt pga angst) og i dette der hun har klart å overbevise meg om at jeg ikke skulle dø av å prøve å føde.
Men når hun sjekket åpningen ble det enda en nedtur. Bare 3 cm. Klokken var nå 17 og jeg kjente håpet for å få en terminbaby sammen med min jordmor rant ut i sanden. Men jeg hadde jo ikke så veldig vondt da, og ut kommer hun allikevel, og det var det som tellet
Riene fortsatte å komme, ca 4 stk per 10:e minutt, og de begynte til og med å kjennes gjennom epiduralen. Når hun sjekket åpningen igjen 18:30 var det nesten 4 cm så hun tøyde det siste. Nå var vi i hvert fall i aktiv fødsel og jordmor spurte om jeg ville ha noe å drikke, teks te.
Hun hentet te til meg, og på den lille stund hun var borte fikk jeg en ri som var så vond at den skremte meg. Hun så direkte på meg når hun kom inn at det var noe som var feil og når jeg forklarte at jeg var redd tok hun frem lystgassen. Min nye beste venn
Jeg flira som bare det og fikk latterkrampe, lå å ropet at jeg var høy som et hus og samboer og jordmor smilte mot hverandre. Så ble jordmor tilkalt av noen, og hun sa vi kunne fortsette sånn, så skulle hun snart komme tilbake.
Her husker jeg ikke så mye mer, for på neste ri tok jeg lystgassen for seint, og når smerten satte inn ble alt svart. Det første jeg husker igjen er hjertelyden som står å piper. Den skar i ørene som en cd-skiva med hakk som stoppet opp. Også hører jeg samboer med smått panikk rope "Pust! Du må pust" om og om igjen. Så ser jeg hvordan han lener seg over meg for å få tak i larmsnoret og jeg begynner få inn en annen rar lyd. Det hørtes ut som en galen esel som fått syn på noe den vil ha men at den sitter fast og ikke kan gå noen steder. Når jeg så ser døra går opp og jordmor kommer springende mot oss innser jeg at det var min egen pusting jeg hørte. Og jeg oppdager at jeg ligger å slår vilt omkring meg med begge armene. Jeg oppfatter alt som skjer men klarer ikke å gjøre eller si noe, jeg bare hyperventilerer.
Hun får meg tilbake til jorden og når jeg vel klarer å snakke hulker jeg frem at "Det HER går ikke! Æ MÅ ha snitt. NÅ!" Hun så litt skremt på meg og sa hun bare vil sjekke en ting først. Hun sjekket åpningen, og her kommer det syke. Nå var det 6 cm! 2 cm på bare en halvtime? Til og med jordmor hørtes sjokkert ut og sa "oi, nå går det nok unna!" Og det var egentlig bare det jeg trengte å høre for å forsøke å prøve en liten stund til. Men jeg sa til henne at hun ikke fikk gå ifra oss flere ganger, og da forlat hun ikke min side.
15 min senere sier jeg «nå jeg orker ikke mange rier til», begynte gråte og var på vei å få et nytt anfall. Hun stoppet det før jeg forsvant helt og sjekket hun åpningen på nytt. Nå var det hele 8 cm!
Da fikk jeg ekstra epidural for å få hvile noen minutt, men det var ikke snakk om mange minutter. En eller to rier kanskje. I mens startet de å klargjøre sengen for fødsel.
Etter enda 15 min sjekket hun åpningen igjen og nå var det nesten 10cm, bare en liten kant igjen, så hun lot hånda stå i gjennom rien og det var den verste smerte jeg hittil hadde følt! Jeg brølte til henne inni maska "FÅ UT HÅNDA!!", men hun klarte i hvert fall å få vekk de siste millimeterne og vi kunde starte med pressinga
Pga at min urinblære var full sto jenta vårres og stanget i 40 minutter, men så snart de tappet den kom hun ut på 2-3 presserier og lykken var total. Jeg hadde klart det!! Samboer skrek og fikk etter hvert klippe navlestrengen. Selv lå jeg bare å ikke skjønte noe som helst. Orket ikke å grine en gang. Hva hadde jeg nettopp gjort? Og jeg lever fortsatt? Det er klart at en var øm etter fødselen, men smertene, de var borte nå
Dessverre revnet jeg en hel del innvendig og jordmor måtte bruke nesten en time på å sy meg sammen, men jeg brydde meg ikke så hardt der jeg lå med verdens vakreste Emilie på brystet