Jeg er ikke interessert i å diskutere med deg om ukultur mot amming, for det er jeg fullstendig uenig i. Bare se på denne tråden her en spør hvordan hun skal slippe å snakke om amming med jordmor og da kommer man med ha åpent sinn, prøv, amming er best, mye tid med flaskemating,nærhet osv. Ukulturen er nok ikke mot amming, men mot å bruke flaske. Du er liksom bare halvt mamma da
Nå spurte jeg deg om du synes det er greit at man bagatellisere følelsene til kvinner som opplever press med å skylde på hormoner og sårbarhet?
Kan du svare på det? Hvorfor ikke respektere det, jobbe da for mindre press så kanskje man faktisk oppnår at enda fler ammer?
Jeg har ammet tre barn, har også gitt flaske og jeg har hatt mer ammeproblemer enn mange fordi det er faktisk noe galt med mine pupper.
Jeg forstår akkurat hvordan det føles når noen bagatelliserer følelsene for man fremsnakker amming såpass mye at man glemmer at det er faktisk ett menneske bak disse puppene med melk og ikke bare pupper.
Vanlig permisjonstid er på 9-12 mnd. Naturlig ammeslutt skjer mellom 2 og 7 år.
Det sier alt om hvor lite samfunnet er tilrettelagt for ammende mødre. Leste du artikkelen jeg linket til? Den er veldig interessant, skrevet av en mannlig ammeforkjemper.
Jeg synes ikke det er å bagatellisere noens følelser å konstatere at man har mye hormoner og er i unntakstilstand den første tiden etter fødselen.
En følelse er en følelse, og jada, den er reell på sitt vis uansett når den forekommer, men det blir litt som når et barn "slår seg vrang" og helst vil gå ut i pysjen. For barnet er det verdens viktigste ting i øyeblikket og man skal ha forståelse for det og tillate den følelsen, men som forelder har man et overordnet ansvar for å la fornuften seire over følelsene, og sørge for at ungen ikke fryser ihjel. (Phu, lang setning..)
De som tar vare på mor og barn etter fødsel har et ansvar for å anbefale og tilrettelegge for amming så godt det lar seg gjøre.
Det finnes selvfølgelig mange veier til målet, og reelt press er ikke bra, det tror jeg egentlig du forstår at jeg ikke mener.
Poenget mitt er at det er veldig mange som roper "ulv!" bare de hører ordet "amming," og blir overrumplet av at ammingen helst bør starte så fort som mulig etter fødselen for å få et så godt utgangspunkt som mulig.
Mange tror (fordi de får feil informasjon) at barnet bare trenger mat hver 3-4 time, og overraskes over at det kan være så hyppig som .. konstant behov for pupp.
Når man da febrilsk prøver å stappe inn smokken for å få fred, og får beskjed om å amme, er det ikke press, men en beskjed om den mest logiske løsningen.
Neida, ikke alle kan amme, det finnes flere medisinske grunner til det, og noen "kosmetiske" og noen psykiske.
Jeg leser dog stadig om mødre som har "gitt opp" og gir flaske i stedet, fordi de ikke vet nok om barnets utvikling eller om amming.
Det ble startet en egen gruppe på Facebook nettopp av denne årsaken, fordi "grunnleggeren" hadde sett det samme mønsteret, og fant ut at her måtte det hjelp til.
Det er såååå mange mødre der som er veldig takknemlige for den gruppen, fordi man der får forklaringer på helt normale ting som kveldsuro, utviklingssprang, økeperioder osv, som veldig mange der har tolket som et uoverkommelig hinder for ammingen, og sluttet. (Som oftest med god støtte fra HS, som stod klar med flasken med mme, og som ikke hadde noen forklaringer på disse vanlige fenomenene.)
Jeg vet forøvrig "alt" om problemer ved amming, men jeg visste på forhånd at det kunne bli jævlig tøft, og er sjeleglad for at jeg presset meg til det ytterste, enda det resulterte i kroniske problemer.
Vi har utviklet gode erstatninger i dag, men jeg synes veien til flasken er rimelig kort enkelte ganger, og det er synd, og jeg tror det kommer av for lite (og for dårlig) informasjon.
Det er i forkant av fødselen man må begynne, og kanskje føler færre mødre at de blir presset da, hvis de faktisk vet hva amming omfatter.
