Blushbaby
Forelsket i forumet
På torsdag skjedde det plutselig litt..
Sov ganske dårlig natt til i torsdag fordi jeg hadde en del smerter nederst i magen, men siden jeg ikke kunne kjenne til magen strammet seg og jeg ikke hadde noe nedpress, lot jeg bare være å tenke noe mer over det. Syns liksom ikke det alltid var over hele magen, så jeg regnet med det var måten jentene lå på som gjorde at jeg hadde så vondt. Alt har jo vært vondt for tiden
Sto opp i halv 9-tiden for å gå på do, og oppdaget at jeg blødde en hel del. Ringte føden, som ba meg om å komme inn til en sjekk, så da var det bare å ringe etter mannen, som heldigvis var på jobb på verkstedet i går (ca 10 min hjemmefra). Mens jeg ventet på han pakket jeg ferdig bagen min fra jeg var her sist (der ser man hvor kjekt det kan være å være treig med å pakke ut!
) og tok det egentlig ganske med ro. Mannen stakkar var litt mer stressa
Kom til føden, og der ville de prøve å ta en CTG-måling. Jentene ville IKKE samarbeide (de hadde jo tross alt samarbeidet greit på ultralyd kvelden før, det får da være måte på
), så etter å ha fått lyttet litt på begge for å se at de hadde det bra, droppet vi CTG og legen undersøkte meg i stedet. Gjett hvem som hadde ikke mindre enn 5 cm åpning, da!? Var visst rier jeg hadde hatt likevel... 
Siden fødselen allerede var kommet så langt hadde vi ikke noe annet valg enn å forberede oss på å bli foreldre samme dag. Tvilling 2 hadde snudd seg og lagt seg på tvers, og legen mente derfor at det tryggeste for henne var keisersnitt, siden det kunne bli litt vanskelig å snu henne riktig vei når tvilling 1 var ute siden de er så små. Jeg som er så glad i å operere og sånn, da...
Veneflonene gikk ganske greit må jeg si (sist gang jeg hadde veneflon, for noen uker siden, lå jeg og gråt i panikkangst i flere timer etterpå), og spinalbedøvelsen var unnagjort på et lite øyeblikk. Siden jeg var våken fikk mannen være med, og det var utrolig godt å ha han der! Tvilling 1 lå veldig langt nede i bekkenet, og var derfor veldig vanskelig å få ut. De røsket og knadde meg i magen for å prøve å få henne ut, og til slutt gikk det. Hun fikk virkelig gjennomgå, og var slapp da hun kom ut. Tvilling 2 derimot var mye enklere, og gråt da hun kom ut!
Jeg fikk ikke se dem, men mannen gikk frem og tilbake mellom meg og dem og tok litt bilder. Litt over halv 11, bare ca 1,5 time etter vi kom til sykehuset, var vi blitt foreldre! Verdens fineste små gull, våre to fantastiske mirakler!
I 14.30-tiden ble jeg trillet bort til nyfødtintensiven, hvor mannen hadde vært med jentene våre. Der fikk vi hver vår jente på brystet, og vi lå sånn til klokka var 21.30, verdens deiligste følelse! Da fikk jeg meg en liten tur opp på barsel, så jeg fikk vasket og stelt meg litt, før vi dro ned på neo igjen. Siden de lå med CPAP (mest for at ikke lungene skulle kollapse, tvilling 1 hadde stort sett kun romluft, mens tvilling 2 fikk litt oksygen) var det litt vanskelig å ha begge to på brystet samtidig. Enda godt pappaen kunne ligge med ei han også! Før vi dro opp på rommet vårt for natta fikk tvilling 1 en liten pause fra CPAPen, og hun var så flink til å puste selv, og oksygenmetningen var kjempefin!
Alt i alt har det gått kjempefint, både med jentene våre og med meg, selv om jeg har veldig mye vondt. Nikoline (tvilling 1) var 1690 gram og 41 cm lang, og Olivia (tvilling 2) var 1745 gram og 43 cm Jeg er så sprekkferdig av stolthet, og hodestups forelsket i de to nye familiemedlemmene våre! 
Sov ganske dårlig natt til i torsdag fordi jeg hadde en del smerter nederst i magen, men siden jeg ikke kunne kjenne til magen strammet seg og jeg ikke hadde noe nedpress, lot jeg bare være å tenke noe mer over det. Syns liksom ikke det alltid var over hele magen, så jeg regnet med det var måten jentene lå på som gjorde at jeg hadde så vondt. Alt har jo vært vondt for tiden
Sto opp i halv 9-tiden for å gå på do, og oppdaget at jeg blødde en hel del. Ringte føden, som ba meg om å komme inn til en sjekk, så da var det bare å ringe etter mannen, som heldigvis var på jobb på verkstedet i går (ca 10 min hjemmefra). Mens jeg ventet på han pakket jeg ferdig bagen min fra jeg var her sist (der ser man hvor kjekt det kan være å være treig med å pakke ut!
) og tok det egentlig ganske med ro. Mannen stakkar var litt mer stressa Kom til føden, og der ville de prøve å ta en CTG-måling. Jentene ville IKKE samarbeide (de hadde jo tross alt samarbeidet greit på ultralyd kvelden før, det får da være måte på
), så etter å ha fått lyttet litt på begge for å se at de hadde det bra, droppet vi CTG og legen undersøkte meg i stedet. Gjett hvem som hadde ikke mindre enn 5 cm åpning, da!? Var visst rier jeg hadde hatt likevel... Siden fødselen allerede var kommet så langt hadde vi ikke noe annet valg enn å forberede oss på å bli foreldre samme dag. Tvilling 2 hadde snudd seg og lagt seg på tvers, og legen mente derfor at det tryggeste for henne var keisersnitt, siden det kunne bli litt vanskelig å snu henne riktig vei når tvilling 1 var ute siden de er så små. Jeg som er så glad i å operere og sånn, da...
Veneflonene gikk ganske greit må jeg si (sist gang jeg hadde veneflon, for noen uker siden, lå jeg og gråt i panikkangst i flere timer etterpå), og spinalbedøvelsen var unnagjort på et lite øyeblikk. Siden jeg var våken fikk mannen være med, og det var utrolig godt å ha han der! Tvilling 1 lå veldig langt nede i bekkenet, og var derfor veldig vanskelig å få ut. De røsket og knadde meg i magen for å prøve å få henne ut, og til slutt gikk det. Hun fikk virkelig gjennomgå, og var slapp da hun kom ut. Tvilling 2 derimot var mye enklere, og gråt da hun kom ut!
Jeg fikk ikke se dem, men mannen gikk frem og tilbake mellom meg og dem og tok litt bilder. Litt over halv 11, bare ca 1,5 time etter vi kom til sykehuset, var vi blitt foreldre! Verdens fineste små gull, våre to fantastiske mirakler!I 14.30-tiden ble jeg trillet bort til nyfødtintensiven, hvor mannen hadde vært med jentene våre. Der fikk vi hver vår jente på brystet, og vi lå sånn til klokka var 21.30, verdens deiligste følelse! Da fikk jeg meg en liten tur opp på barsel, så jeg fikk vasket og stelt meg litt, før vi dro ned på neo igjen. Siden de lå med CPAP (mest for at ikke lungene skulle kollapse, tvilling 1 hadde stort sett kun romluft, mens tvilling 2 fikk litt oksygen) var det litt vanskelig å ha begge to på brystet samtidig. Enda godt pappaen kunne ligge med ei han også!
Før vi dro opp på rommet vårt for natta fikk tvilling 1 en liten pause fra CPAPen, og hun var så flink til å puste selv, og oksygenmetningen var kjempefin!Alt i alt har det gått kjempefint, både med jentene våre og med meg, selv om jeg har veldig mye vondt. Nikoline (tvilling 1) var 1690 gram og 41 cm lang, og Olivia (tvilling 2) var 1745 gram og 43 cm
Jeg er så sprekkferdig av stolthet, og hodestups forelsket i de to nye familiemedlemmene våre! 
Masse lykke til videre fremover, og kos dere!
gratulerer så masse!!
