13+6
Den siste uken har vært helt vanvittig. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, men forrige søndag fikk jeg plutselig ekstreme smerter nederst på venstre side av magen. Var klar over at jeg hadde en væskefylt cyste på 8 cm på venstre eggstokk, og hadde fått beskjed av gynekologen min om å ta kontakt men han/lege/legevakt hvis jeg plutselig skulle få veldige smerter som ikke gir seg. Etter 20 minutter med disse smertene klarte jeg ikke mer, og ba samboer om å ringe legevakten. Det var så vondt at jeg ikke klarte å røre på meg, og jeg kunne ikke se for meg hvordan jeg skulle komme meg ned til legevakten i det hele tatt. Legevakten ba meg om å ta to paracet, og deretter komme rett ned til de. Gjorde da dette, men sekunder senere kom det rett opp, sammen med all maten jeg nettopp hadde spist.
Kom oss til slutt ned til legevakten, men bare det å sitte 10 minutter i taxien var virkelig smertefullt. Den eneste stillingen som egentlig fungerte var å "stå" krokbøyd, for da ble det minst mulig press på den siden jeg hadde vondt. Inne på legevakten fikk jeg hjelp av sykepleier med en gang, før vi deretter kom inn til legen. Har aldri opplevd så rask responstid tidligere, så det var jeg vanvittig takknemlig for. Etter dette stoppet det derimot opp.. Vi ble vist inn på et rom, før det tok 20 minutter for legen å komme. Han kjente da litt på magen min, og stilte meg noen spørsmål, men ble ikke noe klokere av det. Han gikk deretter ut igjen for å se på urinprøven min, og da ventet vi enda 20 minutter før vi hørte noe mer fra han. I det jeg lå der å vrei meg i smerte, og virkelig ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, angret jeg på at vi ikke tok direkte kontakt med Ullevål. Jeg visste jo egentlig at de ikke har noe ultralydapparat på legevakten, og sannsynligheten er dermed stor for at de ikke får sjekket hva som egentlig feiler meg. 20 minutter senere kommer legen inn igjen, og sier at urinprøven var fin, og gir oss en henvisning til Ullevål. Han skulle også bestille en taxi til oss, så vi kom oss opp dit.
Det tar enda 20 minutter før taxien kommer, og jeg føler at jeg nærmest kryper opp veggene på behandlingsrommet av smerte. Plutselig begynner jeg å kaste opp igjen også av de sterke smertene jeg har. Får med meg en "passende pose til å kaste opp i" og karrer meg ut i taxien. Taxisjåføren begynner å mase om vi skal betale, eller hva som skjer, og vi har kun fått beskjed om at det er refusjon, men ikke fått med oss noe mer. Blir så vanvittig sur av at han ikke bare kan kjøre, at jeg skriker til han at vi betaler, bare kjør NÅ! Når vi omsider kommer oss opp på Ullevål, blir det enda mer mas i forhold til betaling, og det tar oss 5 minutter før vi i det hele tatt kommer oss ut av taxien. Helt utrolig..
Vi kommer oss opp til føde/gyn og får hjelp med en gang. Rett inn på et behandlingsrom hvor de prøver å finne blodårene mine, for at jeg skal kunne få noe smertestillende. Blodårene mine er verre enn noen gang å finne, og det hjelper vel ikke akkurat at jeg ligger å skriker av smerter samtidig som jeg kaster opp. Etter utallige stikk treffer de omsider en blodåre, og jeg får noe smertestillende. Smertestillende hjelper ingenting, og jeg fortsetter å kaste opp. Midt oppi dette ligger jeg med bena til værs, mens de foretar en innvendig ultralyd. Blir vanvittig lettet når de sier at alt er bra med barnet, og at det sannsynligvis er cysten min som har vridd eggstokken rundt. På grunn av dette var det nødvendig med operasjon så fort som mulig, og på under en halvtime ligger jeg i narkose.
Operasjonen var vellykket, og det var som de trodde: cysten hadde vridd venstre eggstokken en halv gang rundt seg selv, og dermed kuttet blodtilførselen til denne. Det var dette som gav meg så ekstreme smerter. Heldigvis fikk de fjernet cysten, og reddet eggstokken. Selvfølgelig var jeg veldig nervøs for om dette var farlig for lille i magen, men legene betrygget meg hele tiden om at det ikke skulle ha noe å si, men for at jeg skulle få roet meg fikk jeg dagen etter en ultralyd for å se at alt var som det skulle. Aktiv liten krabat som strakk seg masse inne i magen, og hjertet slo fint. Vanvittig godt å se etter denne påkjenningen.
Den siste uken har jeg stort sett ligget rolig. Har fortsatt noe smerter i magen etter operasjonen, og er veldig øm og oppblåst, men det er virkelig ingenting mot de smertene jeg hadde på søndag. På mandag skal jeg til legen igjen. I utgangspunktet bare for å få en legeattest i forbindelse med en reise vi ikke får dratt på allikevel i sommer pga. zikaviruset, men skal også be han om å se på sårene etter laparoskopien. Forhåpentligvis kan vi også få tatt en titt på barnet, ettersom han har ultralydapparat inne på kontoret sitt. Det hadde fått meg til å slappe av fullstendig i forhold til operasjonen, og evt. påkjenninger den har hatt. Nå er jeg veldig glad for at dette er over, og at jeg begynner å komme meg til hektene igjen. Hadde en veldig fin opplevelse på Ullevål, til tross for omstendighetene, og følte meg vanvittig godt ivaretatt. Gleder meg til å komme tilbake under den ordinære ultralyden, og fødselen